Klaus – gutten som forsvant, del 4
Nede på havets bunn finnes kanskje fortsatt sporene etter 17 år gamle Klaus, gutten som forsvant fra hjemmet sitt rundt påsketider i 1933. Bare noen uker før forsvinningen hadde merkelige ting begynt å skje på øyene utenfor Kristiansand. Var Klaus utsatt for en ulykke – eller en forferdelig forbrytelse?
Del 4: Forbrytelsen i vaskekjelleren
Vitnene fra Andøya og lenestolene i skinn som var stjålet fra professor Bruusgaards villa fikk politiet til for alvor å rette oppmerksomheten mot Gunvald Johnsen og Walter Berntsen.
Da politiet fikk nyss om at Walter hadde vært i besittelse av en totenschläger, en stålbatong, som han hadde lånt av en venn og nå ikke ville gi tilbake, ble både han og Gunvald arrestert.
Walter skjønte nå at etterforskningen gikk den gale veien for ham. Under et avhør la han kortene på bordet og fortalte alt om brannene og de stjålne møblene.
Walters tilståelse
I lengre tid hadde han og Gunvald stjålet møbler fra hus og villaer i skjærgården, da særlig fra «Slottet» på Dvergsøya. De visste at Bruusgaard sjelden var i Kristiansand, og at forpakteren, Tobias Tellefsen, aldri gikk inn i villaen.
Men hva skulle de gjøre med alle disse møblene, uten at tyveriene ble oppdaget? Gunvald og Walter fant på at de skulle bygge en hytte hvor de kunne ha møblene, og deretter utsette den for en «ulykke» – slik oppstod idéen om forsikringssvindel.
Tanken var ikke ukjent for Walter – han hadde gjennomført forsikringssvindel før, og hadde blant annet skutt av seg ytterste ledd på tommelfingeren for å kunne kreve inn forsikringspenger.
Det var to ting som kunne avsløre planen, kom de fram til: At Klaus sladret, eller at man fant ut av at møbler manglet i professor Bruusgaards villa. De satte derfor fyr på villaen, og lot det stå igjen en flaske med brennevin på øya for at politiet skulle mistenke fylliker for udåden.
Nå var de ikke bare skyldige i tyveri og forsikringssvindel, men også i å sette fyr på andres eiendom.
Ifølge Walter hadde Klaus truet med å røpe alt. At Klaus hadde et så fortrolig forhold til sin mor, Signe, gjorde ikke saken bedre.
Flere av vitnene fra festen på Andøya mente at Walter i brannkaoset hadde forsøkt å holde Klaus igjen inne i huset. Det var dette, i tillegg til at det sannsynligvis hadde vært parafin i glasset som ble sølt utover skjorten til Klaus, som hadde vært årsaken til at han ble så skadet i brannen.
Men det ville ikke Walter være med på. Han hadde forsøkt å redde Klaus, ikke drepe ham, hevdet han.
Det var først etterpå at tanken om å ta livet av Klaus hadde oppstått, innrømmet Walter til slutt.
For det var dette de hadde gjort. Den 22. april 1933 drepte Gunvald og Walter 17 år gamle Klaus på usedvanlig brutalt vis.
Mordet i vaskekjelleren
Etter at Klaus sa farvel til sin mor om ettermiddagen den 22. april, hadde han tatt turen over til Gunvald. Walter var også der.
De satt litt på verandaen og solte seg i det fine vårværet. Det ble foreslått at de skulle drikke et glass portvin, midt på lyse dagen, og det kunne ikke de andre i huset få vite om.
Derfor gikk de ned i vaskekjelleren for å drikke vin i all hemmelighet.
Under rettssaken forsøkte Walter og Gunvald å legge skylden på hverandre. Nøyaktig hvordan drapet ble begått, er derfor usikkert.
Ifølge Walter hadde de spist kake og drukket portvin en stund. De hadde hørt at søsteren til Gunvald gikk ut døra og forsvant. Da fant Gunvald fram en klut med salmiakk som lå klar i boden, og ba Klaus lukte på den.
«Nei», hadde Klaus sagt.
Gunvald tok noen skritt mot ham og forsøkte å dytte kluten opp i ansiktet på Klaus.
Det var da det gikk opp for Klaus at ikke alt var som det skulle.
Klaus forsøkte å komme seg vekk, opp kjellertrappen til huset over, men Gunvald og Walter var etter ham, jaktet på ham med den livsfarlige kluten, ville holde ham fast – og Klaus var yngre, svakere, med armen i fatle.
Jakten endte brått. Klaus ble slått bevisstløs med totenschlägeren som Walter hadde lånt av en kamerat.
Den bevisstløse 17-åringen ble dratt etter beina ned trappene til vaskekjelleren.
Walter eller Gunvald, de var ikke enige om hvem som faktisk gjorde det, fant fram en vaskebalje og fylte den med vann.
Da de la ham i vaskebaljen var Klaus fremdeles bevisstløs. De holdt hodet hans under vann, lenge, til han ble blå i ansiktet og ikke lenger levde.
Liket gjemte de i et kott i kjelleren. Så dro de på kjøretur med damene.
Dagen etter fraktet de liket med motorbåt ut i fjorden og lot det synke ned i dypet.
Klaus Barth måtte bøte med livet, fordi vennene var redd han skulle avsløre forbrytelser mye mindre alvorlige enn den de akkurat hadde begått.
I stedet for å ta straffen for tyveri og forsikringssvindel, fikk Walter Berntsen og Gunvald Johnsen fengsel på livstid for drap.
Klaus – gutten som forsvant – ble aldri funnet.
Signes oldebarn forteller
Sidsel Jørgensen, oldebarnet til Signe Barth, moren til Klaus, ble fortalt historien drapet på grandonkelen som barn. Det er hun som har sendt inn alle fotografiene som er brukt i denne påskekrimmen, med unntak av avisutklippene.
Den lille babyen i barnevogna, en av de siste som så Klaus i live, var moren hennes.
– Dette er jo en virkelig interessant og rå historie fra en småby med tre gutter fra gode familier. Man blir jo fascinert av hvordan det er mulig å gå til et så drastisk skritt for å skjule økonomisk vinningskriminalitet – kriminalitet de ikke hadde trengt å begå, for ingen av dem var fattige.
Jørgensens mor og mormor fortalte henne at det var lynsjestemning da Gunvald og Walter skulle i retten. Det fremkommer også av avisartiklene.
– Det var jo virkelig det store samtaleemnet, når en gutt fra byen forsvinner helt uforklarlig og det virker som det er ugler i mosen med disse brannene. Det var veldig mye rykter som gikk.
Familien til Gunvald fortsatte å drive skobutikk i huset der mordet hadde skjedd. Det førte til en nokså skjellsettende opplevelse for Jørgensens mor som barn.
– Under krigen var det mangel på klær og sko. Alt var rasjonert. Da moren min var liten, ble hun bedt om å være med opp på loftet for å finne fram noen sko. Antakelig hadde de ikke de skoene i selve butikken, eller det var en annen god grunn til at de skulle opp dit – men min mor var altså så redd, hun så etter fluktruter hele tiden. Hun visste jo at onkelen var drept i kjelleren, og nå skulle de lure henne med på loftet!
Jørgensen har selv vært nysgjerrig på denne delen av familiehistorien, og har undersøkt både Klaus’ eiendeler og avisartiklene fra perioden for å komme til bunns i den underlige historien. Hun tror ikke nødvendigvis at Klaus selv var helt uskyldig i forbrytelsene som ble begått før han ble drept.
– Selv om familien har holdt på at han var helt uskyldig i vinningskriminaliteten, står også hans navn på kvitteringene fra byggevareforretningen, som lå i Klaus sin lommebok. Han har nok vært mer involvert enn det familien trodde på den tiden.
– Når jeg ser på bildene av ham og tenker på at han var minstemann, så tror jeg at han var ganske forkjælt og bortskjemt. Han var 17 år, bodde hjemme og jobbet ikke. Det tette forholdet til hans mor kan nok være en av grunnene til at de andre guttene var redde for at han skulle sladre, tror Jørgensen.
Kilder som er brukt i påskekrimmen: Avisartikler fra Nasjonalbibliotekets samling, Rusleturer i Kvadraturen, bind 6, av Knut Mæsel, intervju med Sidsel Jørgensen.
