Flukten fra «Noahs Ark»

En flytende dyrehage fra Røros, som huset over hundre dyr og tjue mennesker, fikk mellomkrigstidens dyrevernere til å se rødt.

En tidlig vårdag i 1934 gikk den svenske journalisten og forfatteren Ivar Lo-Johansson bortover kaia i Karlstad, da han fikk øye på et underlig skip. Det var stort og lavt, med svart takkelag og hvite kalesjer, og det luktet merkelig – en blanding av sild og noe loddent og varmt.

Akterut satt en svart kvinne med store sølvøreringer på en tomtønne og ropte noe på et uforståelig språk.

Forbi den lange køen av mennesker bortover kaia kunne Lo-Johansson se en middelaldrende mann som kom gående i hans retning. Han presenterte seg entusiastisk som kaptein Krogh, eier og driver av det flytende menasjeriet «Noahs Ark».

  • Hør episoden om «Noahs Ark» i podkasten Gamle greier:

Dette skipet skulle starte en heftig debatt om dyrevelferd i norske aviser, som førte til store omveltning for både mennesker og dyr om bord på det mystiske sirkusskipet.

Kapteinen fra innlandet

Anders Krogh var en skikkelig innlandsgutt – født på Røros i 1885 og med flere års erfaring som bergverksarbeider ved Røros Kobberverk og Folldalsgruvene.

Konfirmanter på Røros i 1901 – blant dem finnes Anders Krogh, men hvem av dem det er, har vi ikke greid å finne ut av. Foto: Iver Olsen / Rørosmuseet.

Det var imidlertid ikke på Røros han skulle ha sitt store gjennombrudd. I 1917, under første verdenskrig, flyttet han til Frankrike for å jobbe for Norsk Hydro. Da krigen var over begynte han å handle med utstoppede dyr, og slo seg etter hvert opp på omreisende fremvisninger av både slike og levende dyr.

Krogh ble etter hvert et velkjent navn langs norgeskysten. Med skipet han gikk til anskaffelse av og døpte «Noahs Ark», reiste han opp og ned mellom havnebyer i Skandinavia med dyrene sine.

Gjennom omtaler i avisene og besøk på oppsetningene i havnebyene ble nordmenn blant annet kjent med det fresende halepinnsvinet, den godmodige baribalbjørnen, og med den fingernemme vaskebjørnen som elsket østers.

Kaptein Krogh var en ekte dyrevenn, ble det sagt. «Man kan ikke undgå å legge merke til hvor godt stell disse dyrene har i sitt fangenskap, men de setter da også tydelig pris herpå. Krogh selv elsker de åpenbart, følger ham, ser det ut til, med øinene hvor han går, og blir glade når han snakker til dem eller klapper dem», skrev Arbeiderbladet 2. mars 1929.

Fotografi i Morgenbladet. «Noahs Ark» hadde angivelig samer blant besetningen – sannsynligvis er menneskene på dette bildet ansatt for å være attraksjoner sammen med reinsdyrene heller enn besøkende, ettersom de befinner seg innenfor innhegningen, men de omtales ikke i reportasjen.

Det var ikke bare eksotiske dyr om bord – det gikk rykter om at skipet også huset eksotiske mennesker av det man kalte for «fremmede raser», deriblant noen samer og en kannibalprinsesse fra Afrika.

Påfuglens flukt

Mot slutten av 1920-årene kunne avisene rapportere om et stadig voksende menasjeri: «Noahs Ark» skulle nå etter sigende romme mer enn hundre dyr, mens besetningen var på mellom ti og tjue medlemmer.

Et spørsmål begynte å melde seg i den offentlige debatten: tjue mennesker og hundre dyr på én båt – var det egentlig en særlig god idé?

Nå begynte avisoppslagene å belyse andre sider ved den tilsynelatende fredelige sameksistensen på «Noahs Ark».

Rapporten om den første rømningen fant sted i 1929. Det var påfuglen som grep sjansen og fløy av sted fra Kroghs oppsetning i Klingenberggata i Oslo.

Fuglen fløy over hustakene og satte seg på taket av Nationaltheatret. Der ble den sittende en stund, før den på nytt lettet og satte seg i vinduet til Humlen, en restaurant i Universitetsgata. I restaurantvinduet ble den fanget og brakt tilbake til menasjeriet.

Illustrasjon av dyrene om bord i Arbeiderbladet.

Ponnien var den neste som rømte. I ly av nattens mulm og mørke så den sitt snitt til å stikke av fra dekk og skjule seg blant en flokk sauer under et besøk i Naustdal. Den ble oppdaget og fanget morgenen etter.

Så var det de to uheldige bjørneepisodene. I 1931 klarte en bjørn å rive et hull i gitteret på buret. Den så seg ut fingrene til en besøkende som et passende bytte, og glefset til. Mannen slapp med skrekken.

Like heldig var ikke den danske restauranteieren som forsøkte å mate en av isbjørnene med bananer under arkens besøk i København året etter. Mannen mistet det øverste leddet av langfinger og pekefinger da isbjørnen snappet etter hånden hans.

Dyrebeskyttelsen maner til kamp

Flere begynte å stille spørsmål ved behandlingen av dyrene om bord på skipet.

«… om disse uskyldig innesperrede, ulykkelige fanger på livstid ble spurt om hvad de selv ønsket, og om de hadde evnen til å svare, så skulde de alle sammen skrike i kor: Gi oss friheten – gi oss solen – solen og hele den skjønne natur som vi selv er en del av, og uten hvilken vi ikke kan leve», skrev en forarget leser av Norges Kvinder i 1930.

Hun påpekte at ingen av dyrene på «Noahs Ark» ble særlig gamle, og hevdet at dette skyldtes mangel på frihet, sol og luft.

Det var i hvert fall ett – helt synlig – tegn på at enkelte av dyrene ikke var egnet for fangenskap om bord på skipet: den utstoppede løven på dekk. Den hadde til å begynne med vært en sprell levende løve, men måtte avlives etter at den av uvisse grunner satte tennene i et bildekk.

Den magre tigeren som aldri rørte på seg vakte også oppsikt, i likhet med de mange burene som var stablet oppå hverandre nede i skipets indre, der luften var tett.

En brølende bjørn fotografert av Morgenbladet. Den ironiske bildeteksten lød: «Bjørnen brøler av glede over å være fri næringssorgen».

Debatten om dyrevelferd fikk for alvor vind i seilene da Morgenbladet trykket en bitende ironisk reportasje om hvor godt dyrene hadde det om bord på skipet.

«Vi forstod ikke det sprog som de tropiske dyr om bord i ‘Noahs Ark’ talte. Men vi så at løven, leoparden, tigeren og apekatten alle likte sig. Skitten og plassen på mellemdekket passet dem bedre enn jungelen og urskogen …»

Dette ville ikke kaptein Krogh ha noe av. Han kastet seg inn i debatten med Morgenbladet og dyrevernerne.

Dyrebeskyttelsen sendte en henstilling til landbruks- og justisdepartementet, som det den gang het, om å forby menasjerivirksomhet i Norge.

Departementet landet på en mellomløsning: Menasjerier måtte søke om tillatelse til fremvisning, som de fikk så fremt dyrene ble hensynsfullt behandlet.

Avisutklipp fra avisa 1ste Mai.

Regelverket ble tolket ulikt fra by til by. Noen politimestere forbød «Noahs Ark» å legge til – andre ønsket Krogh og hans kolleger velkommen.

«En flokk kannibaler»

Anders Krogh ble også forsvart i media. Mange mente at dyrene hadde det godt, og noen anklaget dyrebeskyttelsen for å sette dyrenes velferd foran besetningens.

«Det er ikke bare dyr ombord på «Noahs Ark», det er henved 20 mennesker også, innbefattet et par negre og noen samer. Når jeg nevner dem særskilt allikevel, er det fordi jeg er ganske overbevist om at mange, ikke minst av de som vekker førbemeldte opinion, ikke vil henregne negere og samer til mennesker», skrev «Mr. George» i Arbeiderbladet i november 1931.

Med dette mente artikkelforfatteren tilsynelatende ikke at de afrikanske og samiske personene om bord burde slippe å være menneskelige attraksjoner, slik mye tyder på at de var, men at de ville miste sitt levebrød om arken ikke fikk lov til å ha fremvisninger.

To av besetningens medlemmer ble navngitt av Ivar Lo-Johansson da han besøkte «Noahs Ark» den vårdagen i 1934. Den ene var angivelig prinsessen av Gouma, et område som ligger i dagens Burkina Faso. Den andre var hennes mann, flammeslukeren Brown.

Etter sigende kom paret til Norden «… med en flokk kannibaler fra Slavekysten i Afrika».

I Lo-Johanssons beskrivelse av prinsessen av Gouma er det ikke vanskelig å se for seg at også hun kan ha vært oppfattet som en attraksjon:

«Plutselig reiste hun seg fra tønnen, og fra den tok hun opp en slange som var tykk som hennes egne lår. Hun kysset den spillende ormetungen og ringet dyret om den tykke halsen sin. Med resten av slangekroppen buktende over seg som en trekrone gikk hun foran, ned på det nedre dekket. De besøkende som hadde betalt billetten fulgte sjokkert etter.»

Det var ikke uvanlig at mennesker fra det som av mange europeere ble sett på som «inferiøre menneskeraser» ble satt på utstilling i de første tiårene av 1900-tallet.

Det mest kjente eksempelet på utstilling av mennesker basert på såkalt rase i Norge er nok «Kongolandsbyen», som ble satt opp i forbindelse med jubileumsutstillingen på Frogner i 1914.

Jubileumsutstillingen på Frogner i 1914 tiltrakk seg store folkemengder.

Her var rundt åtti personer fra Senegal, altså ikke fra Kongo, ansatt for å bo i hytter i en innhegning, slik at publikum kunne komme og iaktta dem og det som skulle forestille deres primitive levesett.

Kriteriene for hvilke «menneskeraser» som kunne sies å være såkalt mindreverdige var uklare – og selv om det utover i 1930-årene foregikk en debatt om hvorvidt enkelte «raser» egentlig var bedre eller dårligere enn andre, var det svært få som stilte spørsmål ved grunnpremisset, nemlig at man kunne dele inn verdens befolkning i distinkte befolkningsgrupper basert på biologi.

Både samer og afrikanere ble av mange europeere, ikke minst europeiske forskere, ansett som eksempler på mer primitive og underutviklede «menneskeraser».

Hvorvidt det stod i prinsessen av Goumas stillingsbeskrivelse at hun skulle fylle noe av den samme rollen som senegaleserne i Kongolandsbyen, er umulig å si. Men mye tyder på at både hun og hennes ektemann, samt et ukjent antall mennesker med samisk opprinnelse, i hvert fall delvis var ansatt som attraksjoner om bord på skipet.

 «Noahs Ark» treffer Ararat

Det var i Karlstad i Sverige, den vårdagen i 1934, at «Noahs Ark» skulle se sitt endelikt.

I stockholmspressen rettet forfatter Annie Wall kraftig kritikk mot den norske regjeringen, som etter hennes mening ikke burde la «Noahs Ark» få fortsette driften.

Flere og flere norske politimestere nektet Krogh å ha fremvisninger i sine respektive byer, og det virket som om stemningen i de andre skandinaviske landene begynte å snu seg mot Krogh.

Det tok imidlertid noen år før «Noahs Ark» fikk dødsstøtet, skal vi tro Ivar Lo-Johansson – det var nemlig han som tok på seg skylden – eller æren, alt ettersom – som Kroghs Araratfjell.

Ivar Lo-Johansson, fotografert av Leif Ørnelund i 1953. Foto fra Oslo Museum.

I motsetning til i bibelfortellingen, fikk imidlertid ikke dyrene på denne arken et lykkelig endelikt.

Under sitt besøk på «Noahs Ark» i Karlstad i 1934 reagerte Lo-Johansson kraftig på behandlingen av dyrene. “Det var ulidelig varmt og det hele var ganske opplagt dyreplageri. Det måtte innebære en alvorlig smittefare for alle de menneskene som trengte på der nede», skrev han i sin selvbiografi.

Hans portrettering av den entusiastiske kaptein Krogh var heller ikke særlig flatterende: “Kapteinen snakket det uvirkelige språket som alle sirkusdirektører pleier å bruke. Det var et slags ordfyrverkeri, som spraker uten å varme.”

Da Lo-Johansson fikk trykket henholdsvis et kåseri og en kritisk reportasje om «Noahs Ark» og de elendige forholdene om bord, grep lokale helsemyndigheter og dyrevern inn allerede neste dag.

Arken ble nektet å forlate havnen, menasjeriet oppløst, dyrene satt i karantene eller avlivet.

Året etter kom Norges første dyrevernlov, som en av de første i verden.

Hva så med besetningen?

Ifølge Lo-Johansson ble den spredt for alle vinder. “Kapteinen og kannibalprinsessen forsvant som en røyksky for å slippe å betale boten”, skrev han.

Verken prinsessen av Gouma, flammeslukeren Brown eller andre i besetningen dukker senere opp i de norske avisene som er undersøkt i denne artikkelen.

Krogh, derimot, hadde fremdeles huset og eiendommene sine på Røros å vende tilbake til.

Annonse for «Dødsromen» i Arbeidets Rett, 1938.

På Røros dyrket han sin fascinasjon for det spektakulære, om enn i andre former. I 1938 dukket det opp en annonse for den såkalte Dødsromen, en motorsykkelbane hvor rytterne skulle kjøre i halsbrekkende fart til glede for publikum.

Anders Krogh døde i 1948. Boligen hans på Røros ble kalt «Noahs Ark» av lokalbefolkningen, et navn som fortsatt brukes om huset den dag i dag.

Ideen til denne artikkelen kom fra avisa Rørosnytt, som publiserte en sak i forbindelse med salget av den gamle boligen til Anders Krogh. Øvrige kilder: Parnass, av Ivar Lo-Johansson, avisartikler fra Nasjonalbibliotekets samlinger. 

Hør siste episode av podkasten Gamle greier, om flukten fra "Noahs Ark":

Historier fra samlingen

Opprøret på «Noahs Ark»

PODKAST: Beretningen om en østersspisende vaskebjørn og begynnelsen på moderne norsk dyrevelferd.

Read article "Opprøret på «Noahs Ark»"

Flere historier fra samlingen:

Historier fra samlingen

Frøken Henriksen – Norges første kvinnelige politibetjent

Det var ikke bare enkelt å være Norges første kvinnelig politibetjent, men Mathilde Henriksen lot seg ikke knekke av motstanden.

Read article "Frøken Henriksen – Norges første kvinnelige politibetjent"

Historier fra samlingen

Kjønnsidentitet på 1700-tallet: Historien om Jens og Anne Kristine

Et uvanlig ekteskap mellom to mennesker på 1700-tallet forteller mye om datidens kjønnsforståelse.

Read article "Kjønnsidentitet på 1700-tallet: Historien om Jens og Anne Kristine"

Historier fra samlingen

Malta-Margit og dødskonvoien

Den høyest dekorerte norske kvinnen under 2. verdenskrig serverte kaffe mens bombene haglet.

Read article "Malta-Margit og dødskonvoien"