Malta-Margit og dødskonvoien
Mens bombene haglet rundt skipssidene serverte Margit Johnsen kaffe og forfriskninger til mannskapet på et av skipene i den såkalte «dødskonvoien» til Malta i mars 1942.
Det norske skipet MS «Talabot» hadde sett bedre dager der det lå i havn i Valetta, Malta.
Dekket var glohett, og gjennom de mange sprekkene og hullene kunne kaptein Albert Toft se brannen som raste i rommene under.
Det var bare et spørsmål om tid før flammene nådde fram til sprengstoffet.
Kaptein Toft så seg nødt til å gjøre det alle kapteiner håper å unngå: Å senke sitt eget skip.
Han ga ordre om å plassere sprengladninger under vann i høyde med underrommet ved hjelp av kasteliner. Sprengladningene skulle lage hull i skipssiden for at skipet skulle ta inn vann, slik at flammene skulle slukke før de nådde det livsfarlige sprengstoffet.
Byen ble evakuert. Men mannskapet var fortsatt igjen for å losse av den livsviktige lasten, selv om bombene regnet under luftangrepet fra aksemaktene.
Kaptein Toft gjorde seg klar til å forlate skipet for siste gang, som den siste, slik det sømmet seg for en kaptein.
Da kom salongpiken bort til ham – Margit Johnsen, het hun – med den forskremte skipskatten trykket til brystet.
«Vi var de siste som gikk fra borde – Margit, katten og jeg», skrev kaptein Albert Toft i sin beretning.
Mannskapet lyktes i å sprenge hull i skipssiden og forhindre en katastrofal eksplosjon.
Da var MS «Talabot» totalvrak.
Ut fra Alexandria
Margit Johnsen, den høyest dekorerte norske kvinnen fra andre verdenskrig, hadde vært til sjøs som messepike siden før krigen.
Ifølge et intervju Sunnmørsposten gjorde etter krigen med moren hennes, Laura Johnsen, var det reiselysten som hadde ført til at Margit flyttet fra hjembyen Ålesund og valgte en karriere som messepike.
I juni 1940 ble skipet hun jobbet på, MS «Tudor», torpedert. Da dødskonvoien satte kursen mot Malta fra Alexandria i mars 1942 var hun vant med livet på sjøen – et farlig sted å oppholde seg under andre verdenskrig.
Malta lå strategisk viktig til, og ble derfor utsatt for hyppige flyangrep fra aksemaktene. Situasjonen var etter hvert blitt fortvilet, og befolkningen manglet både mat og andre nødvendige varer.
Øya var så godt som isolert våren 1942, og det var helt nødvendig for de allierte å bringe forsyninger i havn i Valetta.
Fire skip ble valgt til konvoien som skulle gjøre et forsøk på å nå Malta i mars 1942: MS «Breconshire», MS «Clan Campbell», MS «Pampas» og norske MS «Talabot». Sistnevnte ankret opp i Alexandria den tredje mars 1942. Ombord var blant annet Margit Johnsen.
Dødskonvoien
Forsøket på å nå Malta ble omtalt som et selvmordstokt av de mange sjømennene som befant seg i byen. Sykehusene i Alexandria var fulle av sårede og lemlestede sjøfolk som hadde forsøkt seg på slike oppdrag.
Kaptein Toft beskrev hvordan flere blant mannskapet på skipet måtte gi etter for presset og mønstre av i Alexandria.
Toft ville helst ha avmønstret Margit Johnsen også, med løfte om to måneders hyre og at hun skulle få mønstre på igjen når oppdraget var utført.
Til det svarte Margit ifølge kapteinen at det ikke ville være verre for henne å dø enn det ville for kapteinen.
Da M/S «Talabot» og resten av det som ble omtalt som «dødskonvoien» satte ut fra Alexandria den 20. mars, var Johnsen med.
«Hva hennes holdning betød for moralen om bord, sier seg selv», skrev kapteinen senere om Johnsens valg om å bli med.
Etter omtrent to dager til sjøs kom det første luftangrepet. Bombene haglet rundt skutesidene, og etter en stund kom det meldinger om at fiendtlige skip nærmet seg – den italienske flåten.
Slaget som senere ble omtalt som «Second Battle of the Sirte» begynte.
Et teppe av røyk ble lagt rundt konvoien ved hjelp av røykmaskiner, slik at den ikke skulle være et enkelt mål å treffe. Sjøslaget stod om kvelden, og etter hvert ble det bestemt at skipene i konvoien skulle forsøke å nå Malta hver for seg.
Under hele overfarten ble det sagt at Margit Johnsen serverte kaffe og forfriskninger til mannskapet mens bombene suste. Da byssen ble ødelagt under flyangrepet i Valetta, improviserte hun en ny en.
St. Olavsmedaljen med ekegren
Bare to av de fire skipene i dødskonvoien nådde Valetta – MS «Pampas» og MS «Talabot». De fikk bragt forsyningene i land i havna, og to dager etter at kapteinen så seg nødt til å senke MS «Talabot», fikk de ordre om å seile til England med krysseren Aurora.
I England fikk Margit Johnsen noen måneders pause fra arbeidet. I Liverpool mottok hun tre medaljer for sin innsats: British Empire Medal, Krigsmedaljen og St. Olavsmedaljen med ekegren.
Sistnevnte medalje ble utdelt for «personlig innsats for Norge under krigen», og har blitt gitt til totalt 779 personer. Den eneste kvinnen som har mottatt en slik utmerkelse er Margit Johnsen.
Sunnmørsposten trykket en artikkel om Johnsen i mai 1945 der det ble fortalt at hun under utdelingen skal ha sagt:
«Unnskyld, men jeg må gå. Jeg skal arbeide», for så å gå tilbake for å vaske kopper og fat.
Etter krigen fortsatte den dekorerte krigsheltinnen å seile på de syv hav. Senere giftet hun seg og tok etternavnet Godø, men fortsatte å være kjent som den fryktløse «Malta-Margit».
Kilder: Nasjonalbibliotekets samlinger, Arkivverket, Norsk Maritimt Museum, krigsseilerregisteret, Imperial War Museums, Menn uten medaljer: En saga om og av norske sjøfolk av A. H. Rasmussen, Sjøens kvinner: Ute og hjemme av Elisabeth Lønnå.
