Klaus – gutten som forsvant, del 3

Dypt nede på havets bunn finnes kanskje fortsatt sporene etter 17 år gamle Klaus, gutten som forsvant fra hjemmet sitt rundt påsketider i 1933. Bare noen uker før forsvinningen hadde merkelige ting begynt å skje på øyene utenfor Kristiansand. Ble Klaus utsatt for en ulykke – eller en forferdelig forbrytelse?

Del 3: Uhyggelige rykter

Den mulige pyromanen i Randesund ble hyppig diskutert og skapte mye bekymring i Kristiansand de påfølgende dagene.

Klaus Barth, Gunvald Johnsen og Walter Berntsen hadde andre problemer: Assuranseselskapet hadde hyret inn en takstmann for å vurdere verdien på hytta på Andøya før den brant. Hytta og innboet ble taksert til mellom 7000 og 8000 kroner – altså langt under det de hadde håpet å kunne få igjen på forsikringen.

I tillegg var de blitt bedt om å fremlegge bevis for utgiftene de hadde hatt i forbindelse med hytta. De hadde presentert en kvittering fra Kjøiten sagbruk på 1800 kroner for materialer, men dagen etter gikk sagbruket ut med en langt lavere sum overfor assuranseselskapet – 600 kroner.

Så kom den 22. april – dagen da Klaus forsvant. Klaus hadde vært sammen med Walter og Gunvald tidligere på dagen, og skulle tilbake etter middag.

Klokken var rundt seks da han sa farvel til sin mor og gikk ut døra, med armen i fatle, uten lommeboken. Han hjalp svigerinnen Sofie med barnevogna, der den nyfødte niesen Signe lå, inn på bussen. Deretter gikk han bortover gaten.

Sofie og lille Signe var noen av de siste som så Klaus i live.

Timene gikk. Da morgenen kom og Klaus enda ikke hadde kommet hjem, gikk moren hans, Signe, over til Walter for å høre om han visste hvor sønnen var.

Signe Barth, fotografert flere år etter at yngstesønnen forsvant. Foto: Sidsel Jørgensen.

Walter fortalte at de hadde avtalt med Klaus at han skulle komme over til Gunvald, men at han aldri hadde kommet. Rundt klokken åtte hadde Walter og Gunvald spist middag, og deretter dratt på kjøretur med to damer. De hadde ikke kommet tilbake før sent om natten, og hadde ikke sett Klaus hele kvelden.

Da gikk Signe til politiet, som snart begynte å lete etter Klaus.

Nylig hadde broren til Klaus, mannen til Sofie, kommet tilbake fra hvalfangst. Kunne Klaus ha reist for å besøke ham? Kanskje han hadde bestemt seg for å følge med broren hjem for å se mer til den nyfødte niesen sin?

Men da de fikk tak i broren, hadde heller ikke han sett snurten av minstemann i søskenflokken.

I avisene fortalte politiet om søket etter den forsvunne 17-åringen. Det kunne se ut som en ulykke, mente de – Klaus hadde ikke bare armen i fatle, han hadde også en hjertefeil, og kunne kanskje ha ramlet i sjøen.

Derfor begynte man å sokne etter ham, men ingen funn ble gjort hverken der eller andre steder i nærområdet.

Ryktene

Innbyggerne i Kristiansand var ikke overbevist om at Klaus hadde vært utsatt for en ulykke. Det var ikke hver dag at noen forsvant sporløst, og ikke overraskende verserte det en hel del rykter om hva som kunne ha skjedd med den unge mannen.

Et av ryktene gikk ut på at en av festdeltagerne fra brannulykken på Andøya hadde lånt et torturredskap av en venn – en totenschläger, en slags stålbatong – og nå ikke ville gi den tilbake.

De mange ryktene kom naturligvis også byens journalister for øre. Bare tre dager etter at Klaus hadde forsvunnet, trykket avisa Sørlandet en oppsiktsvekkende artikkel.

Overskriften var «Uhyggelige rykter går i byen», og artikkelen gikk langt i å insinuere at vennene til Klaus, Walter Berntsen og Gunvald Johnsen, var skyld i at Klaus var forsvunnet.

Walter Berntsen, Klaus Barth og Gunvald Johnsen. Fra Sandefjords Blad, mai 1933.

Avisens redaktør var en bekjent av Klaus’ mor Signe, som ikke hadde noe særlig til overs for sønnens to venner.

I den konkurrerende avisa Agder Tidend lot Walter seg intervjue om beskyldningene, som han mente var hårreisende:

«… det er forferdeleg som bladet skriv og me hev alt vore hjaa politiet og kravt oss sikta paa grunnlag av artikkelen i ‘Sørlandet’. Me vil ogso taka sakførar og krevja godtgjersle av bladet. Skuldingane er so stygge som dei kann bli og vera.»

Til Agder Tidend fortalte Walter at redaktøren for avisa Sørlandet brukte saken som unnskyldning til å føre en personlig vendetta mot ham, angivelig fordi han hadde vært formann i Kristiansands Fedrelandslag, en konservativ nasjonalistisk organisasjon.

De to unge mennene krevde altså at politiet skulle sikte dem, slik at de kunne få eliminert de uhyggelige ryktene en gang for alle.

Fra før av var de mistenkte for forsikringssvindel, og politiet hadde begynt å ta inn vitnene fra den ulykksalige festen på Andøya til avhør.

En av dem hadde fortalt politiet om de usedvanlig fine møblene som hadde brent opp sammen med hytta. Blant annet ble det fortalt om et par flotte lenestoler i lyst kalveskinn, som nesten hadde blitt berget i brannen, men som av en eller annen grunn hadde blitt båret inn igjen i huset i forvirringen.

Det ble funnet fram fotografier av lenestolene. De viste seg å være akkurat like dem som en gang hadde prydet stuen i det som nå bare var en askehaug ute på Dvergsøya – professor Bruusgaards villa.

Hva hadde egentlig skjedd den kvelden på Andøya? Og hvor var Klaus Barth?

Flere krimhistorier fra Nasjonalbiblioteket:

Historier fra samlingen

Tragedien i Rendalen

En historie om galskap og om hvordan et lokalsamfunn i Rendalen taklet en krise på 1700-tallet.

Read article "Tragedien i Rendalen"

Historier fra samlingen

Morderen med trekkspillet

En mystisk mann med trekkspill og håndkoffert førte politiet på en jakt som fikk mye oppmerksomhet i media.

Read article "Morderen med trekkspillet"

Historier fra samlingen

Giftmordersken i Halden

Flere mystiske dødsfall i en husstand i Halden vakte mistanke om at en morder var på ferde.

Read article "Giftmordersken i Halden"