Klaus – gutten som forsvant, del 1

Dypt nede på havets bunn finnes kanskje fortsatt sporene etter 17 år gamle Klaus, gutten som forsvant fra hjemmet sitt rundt påsketider i 1933. Bare noen uker før forsvinningen hadde merkelige ting begynt å skje på øyene utenfor Kristiansand. Ble Klaus utsatt for en ulykke – eller en forferdelig forbrytelse?

Del 1: Brannen

Solen skinte. Det var 22. april, lørdagen etter påske, og det blåste en mild bris over  Kristiansand.

Ved havnen lå trålerne breddfulle med Sørlandets beste reker. I Markensgaten hadde kjøpmann Vik tilbud på appelsiner – bare én krone for tyve stykker.

17 år gamle Klaus og moren hans, Signe, hadde fått besøk av hennes svigerdatter og det nyfødte barnebarnet – Sofie og lille Signe junior.

Senere på kvelden hadde Klaus planlagt å treffe noen venner.

Etter middag la han den lysegrå ulsterfrakken over skuldrene på den blå dressen og satte den myke ullhatten på hodet. Han slo følge med Sofie bort til bussen og hjalp henne inn med barnevogna. Deretter gikk han.

Signe så aldri sønnen sin igjen.

Tre uker tidligere

I søskenflokken på seks var Klaus den yngste. Faren var kaptein på en seilskute, og de fem eldre brødrene hadde alle flyttet ut. Siden Klaus ikke hadde en jobb å gå til, var det ofte bare han og moren som var hjemme i huset.

Klaus hadde alltid vært en hjemmets gutt, ble det sagt. Han var glad i sine foreldre og søsken, særlig i moren, som han var sterkt knyttet til.

Signe med sønnene Birger (t.v.) og Klaus. Foto: Sidsel Jørgensen.

Likevel hadde han mange venner, og ble beskrevet som en blid og hyggelig gutt. I det siste hadde han tilbrakt spesielt mye tid sammen med vennene Gunvald og Walter. Begge fra gode familier, begge noen år eldre enn Klaus.

Den uuttalte lederen i den lille vennegruppa var Walter. Han var en begavet ung mann, ble det sagt, med en måte å føre seg på som vitnet om dannelse. Like pent ble det ikke snakket om Gunvald – han var ikke dum, men ikke så smart som Walter, og ikke så snill som Klaus, og dessuten ble han oppfattet som gjerrig.

Walter var blond og slank, Gunvald litt tettere, med tykt, brunt hår. Walter manglet en tommel, som han ved et uhell hadde skutt av seg en gang. Klaus var den minste av de tre, med mørkeblondt, finkjemmet hår, fyldige lepper og sterkt markerte øyebryn over de store øynene.

Sammen eide Walter, Gunvald og Klaus en hytte på Andøya, en øy i skjærgården utenfor Kristiansand. Hytta hadde de bygget selv, og de hadde fått den innredet den med usedvanlig flotte møbler, blant annet et par eksklusive lenestoler i lyst kalveskinn.

Dagene ble ofte tilbragt på sjøen, i båten til Gunvald eller Walter – og noen ganger på tennisbanen ved den store villaen som lokalbefolkningen kalte “Slottet”, som lå på en av de andre øyene i skjærgården.

Festen

Den første april, tre uker før Klaus forsvant, var det duket for fest på hytta. Seks damer og tre menn var invitert, og med de tre vertene i tillegg, var de like mange av hvert kjønn. Gunvalds søster Dagny var der, i tillegg til søstrene Astrid og Eva, Sigrid, Anna, Sigurd og et par andre venner.

Klaus oppbevarte bilder av vennene i lommeboken sin. Foto: Sidsel Jørgensen.

Det hadde blitt servert alkohol, ble det senere fortalt, men for det meste fikk gjestene brus å drikke. Da Klaus skulle til å drikke av sitt glass, skumpet Gunvald borti ham så det sprutet over skjorten hans.

Brusflekkene luktet sterkt av noe som definitivt ikke var brus.

Utpå kvelden foreslo noen at selskapet skulle ta et gruppebilde. Fotografiapparatet stod ved siden av petroleumsovnen, og var av typen med magnesiumbluss, slike som avgir kraftige lysglimt og røyk.

De tolv ungdommene samlet seg i en gruppe foran kamera. Kalsiumblitsen gikk av til et kraftig glimt, men i samme øyeblikk veltet noen en kanne parafin.

Kameraet eksploderte.

Varmen fra ovnen og parafinen reagerte med det brannfarlige kameraet, og på et øyeblikk slikket flammene seg oppover vegger og tak.

Sigurd rev ned de tunge gardinene og forsøkte å kaste dem over flammene, men varmen fløy bortover gulvet under stolene, og det var umulig å slukke dem.

Et regn av glør traff ryggen til Gunvald. Sigurd sto heldigvis rett ved, og dunket Gunvald hardt på ryggen til glørne var slukket.

Flammene grep etter skjorten til Klaus, og slikket seg grådig oppover armen. Walter tok tak i ham, og de to kom seg ut av den brennende hytta som de siste i selskapet.

Utenfor kastet Anna et teppe rundt Klaus og fikk slukket flammene på armen hans, som allerede var stygt forbrent. Klaus var den eneste i selskapet som fikk større skader.

Det var fralandsvind i skjærgården – stiv nordøst. Snart var det bare aske igjen av den nybygde hytta.

De tolv festende ungdommene sto oppskaket igjen i den mørke aprilkvelden.

Elleve av dem skulle få uker senere fortelle om denne kvelden i detalj, igjen og igjen, i det som skulle bli en av Kristiansands mest omtalte rettssaker.

Mer krim? Prøv en av disse:

Historier fra samlingen

Giftmordersken i Halden

Flere mystiske dødsfall i en husstand i Halden vakte mistanke om at en morder var på ferde.

Read article "Giftmordersken i Halden"

Historier fra samlingen

Morderen med trekkspillet

En mystisk mann med trekkspill og håndkoffert førte politiet på en jakt som fikk mye oppmerksomhet i media.

Read article "Morderen med trekkspillet"

Historier fra samlingen

Fabrikkeierens siste sledetur

Det mystiske førjulsmordet på fabrikkeier Oscar Aasheim i 1913 førte til spekulasjoner i avisene.

Read article "Fabrikkeierens siste sledetur"