Julekrim, episode 1: Giftmordersken i Halden

Hver adventssøndag presenterer Nasjonalbiblioteket en ny krimfortelling fra virkeligheten. Denne uken handler historien om en seriemorder som forgiftet flere mennesker i Halden, og om debatten om dødsstraff som pågikk i siste halvdel av 1800-tallet.

«Kaken», retterstedet i Fredrikshald, var fylt med mennesker denne februardagen i 1876. Folk hadde strømmet til fra Fredrikstad og Sarpsborg og omegnen rundt. Noen hadde til og med dratt helt fra Strømstad for å bivåne det som skulle skje.

Klokken var noen minutter på halv 10. Alles øyne hvilte på en kvinne som stod med et glass vin i hånden, omringet av vakter.

Kvinnen tømte glasset og gikk rolig opp trappene til skafottet.

Militæret presenterte gevær. 

Kvinnen tok presten i hånden og takket ham for alt. «Jeg går til min Frelser»*, sa hun. Så tok hun av seg ytterklærne og la hodet på blokka. 

Presten leste høyt fra Fadervår: 

«Giv os i dag vort daglige Brød,

og forlad os vor Skyld,

Som vi og forlade vore Skyldnere …»

Så falt øksa.

Øks med trehåndtak på hvit bakgrunn.
Skarpretterøksen til Theodor Larsen som utførte henrettelsen på «Kaken». Det var den nest siste henrettelsen i norsk historie i fredstid. Foto: Justismuseet – Det nasjonale museet for politi, rettsvesen og kriminalomsorg.

Grossererens hus

Grosserer og trelasthandler Niels Anker Stang var en godt voksen mann på noen og seksti, glad i god mat og en velstående herre. Sammen med sin kone Catharine Elisabeth, som var noen år yngre enn ham, holdt han til på Stanggården i det som da het Fredrikshald, dagens Halden.

Gården lå et stykke nedenfor Fredriksten festning og var av god størrelse – stor nok til å huse en familie med tjenestefolk.

I 1868 fikk husholdet hos Stang et nytt medlem: En husmannsdatter fra Sverige, Sofie Johannesdatter, ble ansatt som hushjelp. Hun hadde tidligere jobbet på byens bomullsspinneri og hadde hatt ry på seg i hjembygda for å være en flittig, pliktoppfyllende og grei jente.

Det tok imidlertid ikke lang tid før det ble uro i staben hos Stang. Flere av de ansatte mente Sofie var løgnaktig og snakket stygt om dem til herskapet. Særlig mislikt ble Sofie av en av de andre tjenestepikene, Maren Johannesdatter. De to røk i tottene på hverandre rett som det var.

Fredriksten festning sett fra sjøen. Svart-hvitt.
Fredriksten festning i Fredrikshald, dagens Halden, sett fra sjøen. Tatt en gang mellom 1880 og 1890. Fotograf: Axel Lindahl.

Maren og Sofie hadde hatt en spesielt stygg krangel sommeren 1869. Familien Stang hadde dratt til landstedet sitt, og Maren og Sofie røk uklare på en tur til byen. Sofie var i dårlig humør, hun var sint og tok lett til tårene.

Bryllup og kolera

I oktober samme år så det imidlertid ut til at problemene mellom Maren og Sofie skulle løse seg: Maren skulle gifte seg i slutten av måneden, og trengte følgelig ikke jobben hos familien Stang lenger.

En ettermiddag noen dager før bryllupet spiste Maren og Sofie aftensmat sammen. Maren fikk en kopp te av Sofie. Kanskje snakket de om bryllupet som var nært forestående.

Så ble Maren syk. Hun fikk diaré og ble rammet av hyppige brekninger, og fikk etter hvert store smerter og pustevansker. Den 16. oktober døde hun. Av kolera, trodde man.

På dagen hun skulle ha stått brud i kirken ble Maren lagt i jorden på kirkegården.

Avisutklipp. Overskrift om mordsaken.
«Mordet paa Pigen Maren Johannesdatter», omtalt i Morgenbladet den 6. desember 1875. Noe av teksten er utydeliggjort for å fremheve underoverskriften. Skjermdump fra Nasjonalbibliotekets arkiv.

Husfruens død

Sofie fortsatte å jobbe i familien Stangs hus. Men det dårlige humøret ga seg ikke, noe som ble bemerket av de andre i huset – ikke bare av de andre ansatte, men også av husfruen selv.

Catharine Elisabeth Stang likte ikke Sofie noe særlig. Hun hadde flere ganger truet med å gi henne sparken, men hver gang hadde Sofie blitt reddet av herr Stang selv. Han hadde stor tiltro til Sofie og holdt sin beskyttende hånd over henne, på tross av husfruens klager.

Sofie på sin side var ikke spesielt velvillig innstilt overfor husfruen. Hun beklaget seg ofte over fruens urimelighet, og flere av de ansatte hadde hørt henne si at hun ikke kom til å gråte når fruen gikk bort.

«Sådanne kjærringer burde luddres ihjel (forgiftes, journ.anm.)», skulle hun ha sagt.

Lørdag kveld den 12. oktober 1872 begynte fruen å føle seg dårlig. Neste morgen våknet hun med diaré og milde smerter. Lege ble tilkalt, men fru Stang avfeide sykdommen som en bagatell – dette behøvdes det ikke legehjelp mot. Men da legen hadde gått og fruen fikk servert formiddagskaffen av Sofie fikk hun plutselig voldsomme brekninger og kraftig diaré.

Hele den natten og hele neste dag lå fruen forferdelig syk. Det føltes som om hele kroppen brant, og hun hadde kramper i leggene. Hun ble kaldere og fikk feberfantasier. Om morgenen tirsdag den 15. oktober døde hun, 63 år gammel.

Grosserer Anker Stang sendte inn en meddelelse til avisen hvor han takket alle som hadde støttet dem i sykdommen og alle som kom i begravelsen.

Avisutklipp. Takker for deltagelse i begravelse.
Grossererens bekjentgjørelse i Frederikshalds Tilskuer, 20. oktober 1872. Skjermdump fra Nasjonalbibliotekets arkiv.

Grossererens byggsuppe

Det skulle bare gå to korte år etter fruens død før familien Stang på nytt ble rammet av tragedie. Den 9. desember 1874 hadde grosserer Stang vært ute torget en times tid. Han hadde spist mye og tung mat, og måtte åpne ytterfrakken litt.

Om kvelden, når det tunge måltidet var fordøyet, fikk han servert byggsuppe til kvelds av Sofie. Noen timer senere kom sykdommen: byggsuppen kom ut igjen gjennom kraftige brekninger og diaré.

Dagen etter ble herr Stang dårligere og dårligere. Utover kvelden mistet han bevisstheten. Så døde han.

Det ble antatt at sykdommen skyldtes forkjølelse – grossereren hadde tross alt stått ute i lengre tid med åpen jakke, og han var 70 år og ingen ungfole lenger.

Sofie tok etter sigende sin arbeidsgivers dødsfall tungt. Ved juletider kom kjæresten hennes på besøk, og hun tok ham med til herr og fru Stangs graver på kirkegården. Sofie var ofte på kirkegården, passet gravene og la ned blomster. Hun fortalte kjæresten at hun våket over dem.

Brannen

1874 var over, og herr og fru Stang senior var begge døde. En ny generasjon styrte Stanggården da 1875 begynte. Blant de unge som bodde i huset var seksten år gamle Mathilde Wiel fra Eidsberg, som bodde hos slektningene i Fredrikshald for å gå på skole.

I januar kom hun ned med influensa og ble sengeliggende. Sofie ble satt til å passe henne.

Portrettbilde. Kvinne med tilbaketrukket hår.
Sofie Johannesdatter. Foto: Justismuseet – Det nasjonale museet for politi, rettsvesen og kriminalomsorg.

Natt til 19. januar fikk Mathilde hyppige brekninger. Hele dagen etter var hun dårlig. Sofie insisterte på at hun ville føle seg bedre hvis hun drakk et glass saft-og-vann, og det gjorde hun.

Mathilde var konstant tørst, hadde ikke matlyst og hadde smerter i store deler av kroppen. Men hun døde ikke.

Mindre enn en måned senere, den 10. februar, stod huset til familien Stang i lys lue. Hverken avdøde herr Stangs sønn, Mathilde eller noen av de andre kom til skade i brannen, men det var nære på: Mathilde var fortsatt dårlig etter sykdommen og hadde problemer med å gå. Hadde det ikke vært for at en nabo tok seg inn i det brennende huset og reddet henne ut hadde hun kanskje brent inne.

Brannen ødela verdier for omtrent 4300 spesidaler. Bare deler av huset stod igjen.

Dødelig legemiddel

Ryktene begynte å gå om hvem som kunne ha satt på brannen, og Sofie ble kalt inn til avhør. Kommoden hennes ble ransaket, og politiet fant flere gjenstander de antok at hun hadde stjålet fra herskapshuset. Det fantes ingen håndfaste beviser på at det var Sofie som hadde tent på huset, men ryktene som gikk om henne fikk politiet til å mistenke en større sammenheng.

Likene av Maren og herr og fru Stang ble gravet opp og sendt til kjemisk undersøkelse. I begge tilfeller ble det funnet betydelige mengder arsenikk.

Nå fantes det sterkere beviser mot Sofie: Hun hadde skrevet til sin søster i Sverige og bedt om å få tilsendt arsenikk for å bruke mot behandling av noen hudplager hun hadde.

Sofie nektet først for å ha hatt noe med dødsfallene å gjøre. Etter nye avhør innrømmet hun at hun kanskje kunne ha forårsaket dødsfallene ved et uhell – hun hadde kokt legemiddel til seg selv i samme gryten som herskapets aftens, eller hun hadde uforvarende brukt samme kopper som hun hadde hatt legemiddelet i til å servere kaffe og te.

En debatt om dødsstraff

Til slutt innrømmet Sofie å med vitende vilje ha forgiftet Maren, herr og fru Stang og Mathilde. I  løpet av 1875 ble «giftmordersken i Fredrikshald» beryktet over hele landet.

Sofies kaldblodige mord skapte store overskrifter og ga vind i seilene til en større debatt om dødsstraff.

Skjermdump av en avistekst som rettferdiggjør dødsstraffen som virkemiddel mot kriminalitet.
«De mange forfærdelige Mord, som i den sidste Tid ere begaaede, og hvoraf flere endnu ei ere endelig paadømte, synes paa en sørgelig Maade at godtgjøre, hvorledes Brutaliteten i sin værste Skikkelse er i Tiltagende hos Udskuddet af vort Folk, og hvor nødvendigt det bliver at anvende Lovens fulde Strenghed paa de haarde Hjerter.» Aftenposten, 21.07.1875, fra Nasjonalbibliotekets arkiv.

Aftenpostens journalist gikk inn for å fortsette med dødsstraff, og mente det var rett og rimelig at Sofie måtte bøte med livet for sine ugjerninger.

«Der har visselig ikke paa lange Tider været en Morder, hvis Misgjerninger have vakt saadan Afsky og Forfærdelse som denne Giftblanderskes, og uagtet vi desværre i de seneste Aar have hørt om mange gyselige Mord og Drab i vort land, synes dog Sofie Johannesdatters ugjerninger at overgaa alle» (Aftenposten, 21. juli 1875).

– De siste årene før Sofie ble henrettet hadde flere mennesker blitt dømt til døden i Norge, men blitt benådet av kong Oscar II, som var motstander av dødsstraff.

Det sier Torgrim Sørnes, forfatter av bokserien De henrettede i Norge som omhandler blant annet henrettelsen av Sofie den februardagen på Kaken i 1876.

Ifølge Sørnes ble den norske debatten om dødsstraff påvirket av at forholdet mellom kongen og Stortinget ikke var spesielt godt i perioden, og følgelig ønsket man ikke at Kongen skulle kunne avgjøre rettslige spørsmål som hvorvidt noen skulle bøte med livet for sine forbrytelser eller ikke.

– Det lå i tiden at dødsstraffen skulle ut, det ble sett på som et fremskritt og et tegn på at man var en sivilisert nasjon. Men det at kongen blandet seg opp i det ble ikke sett på med blide øyne, sier han.

Portrettbilde forfra. Torgrim Sørnes.
Torgrim Sørnes, forfatter av bokserien De henrettede i Norge. Foto: Privat.

Sørnes kan fortelle at det aldri ble holdt noen folkeavstemning for å fjerne dødsstraffen som foretrukne straff for spesielt alvorlige forbrytelser, og at det derfor er vanskelig å vite hva allmennheten mente om saken.

– Men det er ingen tvil om at når noen først hadde blitt dømt til døden, da var henrettelsen et populært skue. De ble ofte lagt til steder som var tilgjengelige for folk, som i storbyene, og tanken var at det var storsamfunnet som skulle henrette forbryteren sammen – selv om det på 1870-tallet handlet mest om å være til stede mens straffen ble fullbyrdet av en profesjonell skarpretter.

Sofie var den nest siste personen som ble henrettet i Norge for forbrytelser i fredstid. Den siste ble henrettet en uke senere, den 25. februar 1876 på Løten. Dødsstraff i sivile saker ble avskaffet i 1902.

Det ble spekulert mye i hva det bakenforliggende motivet til Sofie kunne være for ugjerningene hun hadde begått. Sofie selv kunne ikke si annet enn at hun hadde vært i en tilstand av sløvhet og at hun ikke helt visste hvorfor hun hadde gjort det. Gjennom oppholdet i fengselet ble hun sterkt religiøs, og de fleste av kildene beskriver henne som rolig og fattet i møte med døden – hun skulle «hjem til Jesus».*

 
Skillingsvisen om Sofie

Kilder: Justismuseet – Det nasjonale museet for politi, rettsvesen og kriminalomsorg. De endte på skafottet: om mord og udåd, drapsmenn og dommer i gammel tid, av Per Hohle.  «Sofie Johannesdotter» på lokalhistoriewiki.no, av Pål Giørtz. Arkivverket (Halden prestekontor kirkebøker, Ministerialbok nr. I 10, 1866-1877, s. 82). Bibel.no (Fadervår NO 1873). Samtale med Torgrim Sørnes, forfatter av bokserien De henrettede i Norge. Avisartikler fra årene 1874-1876 fra Nasjonalbibliotekets arkiver. Fotografier fra Nasjonalbibliotekets arkiver. 

* Kildene gir ulike opplysninger om nøyaktig hvordan ordene falt. Flere aviser skrev at Sofie sa «nå går jeg hjem til Jesus, jeg» før hun la hodet på blokka, mens kirkeboken fra Halden prestekontor har nedtegnet ordene «jeg går til min frelser».

Flere saker fra Nasjonalbiblioteket

Historier fra samlingen

Den store grautstriden

1860-tallets største kjendis-feide i avisene begynte med en mystisk kokebok.

Read article "Den store grautstriden"

Historier fra samlingen

Kjønnsidentitet på 1700-tallet: Historien om Jens og Anne Kristine

Et giftemål i Strømsø kirke på 1700-tallet endte med sladder og tragedie.

Read article "Kjønnsidentitet på 1700-tallet: Historien om Jens og Anne Kristine"

Historier fra samlingen

Julekrim, episode 2: Morderen med trekkspillet

En mystisk mann med trekkspill og håndkoffert førte politiet på en jakt som fikk mye oppmerksomhet i media.

Read article "Julekrim, episode 2: Morderen med trekkspillet"