Julekrim, episode 4: Fabrikkeierens siste sledetur

Hver adventssøndag presenterer Nasjonalbiblioteket en ny krimfortelling fra virkeligheten. Denne uken handler historien om et mystisk førjulsmord i 1913.

18. desember, 1913: Det var førjulstid i Kristiania. Det var travelt i byen denne torsdagskvelden, og konditor og fabrikkeier Oscar Aasheim hadde bestemt seg for å bli litt lenger enn vanlig på jobb. Hjemme ventet kona Marie og barna.

Omsider, rundt klokken halv ni om kvelden, satte fabrikkeieren seg i sleden og kjørte alene hjemover. Han satt godt inntullet i jakken og pelsen sin mens sleden beveget seg gjennom tåken fra forretningen i Storgata og ut av byen mot Grorud. Sledeturen tok omtrent en time, men Aasheim foretrakk den lengre turen fremfor å ta toget.

Strømsveien slynget seg oppover fra Helsfyr opp mot Alnabru. Det var usedvanlig kaldt. Snøen lå hardpakket på veien. Til høyre for sleden lå et glissent skogholt, til venstre lå torvmyra, snødekt og øde.

Profil, forfra. Iført dress og slips.
Fabrikkeier Oscar Aasheim. Fotografiet ble trykket i Aftenposten den 19. desember 1913.

Omtrent klokken halv 10 kom et kjærestepar gående nedover Strømsveien mot byen. De hadde kommet omtrent til veikrysset ved den forlatte arbeiderboligen, Ottekanten, da en mann kom løpende forbi dem i motsatt retning.

Like etterpå hørte de et smell. Paret syntes de så et kort lysglimt gjennom tåken på veien bak dem, bare noen hundre meter fra Aasheims villa.

Få minutter senere svingte Aasheims slede inn på gårdsplassen ved villaen oppe i åsen. Gårdsgutten kom som vanlig ut på gårdsplassen med en lykt i hånden, klar for å ta seg av hesten. Han hilste på arbeidsgiveren som han pleide.

Aasheim svarte ikke.

Gårdsgutten la merke til den unaturlige posisjonen fabrikkeieren satt i – med lukkede øyne helt innerst i hjørnet av sleden, med hodet hengende i en unaturlig stilling. Han gikk bort til sleden og tok tak i den ene armen.

Hånden ble våt og klissete, og da han trakk den til seg igjen var den rød av blodet som rant nedover nakken og skuldrene fra et åpent sår i bakhodet på arbeidsgiveren.

Et svakt åndedrett kunne så vidt høres fra den hardt sårede mannen.

Gammeldags slede, fra siden.
Aasheims slede. Fotografiet ble trykket i Aftenpostens svært detaljerte beskrivelse i aftennummeret den 19. desember 1913.

Kona Marie kom ut i døråpningen og skjønte straks at noe var galt. Hun løp inn i huset og ringte dr. Dedichen, innehaveren av et asyl bare en kilometer unna. Så satte hun seg i sleden sammen med gårdsgutten, og de kjørte avgårde mot asylet.

Det svake åndedrettet til mannen gikk over i en tung, rallende lyd.

Da de kom fram til dr. Dedichen var det for sent – Oscar Aasheim døde få minutter senere.

Snø forteller ikke hemmeligheter

Lensmann Wetlesen i Østre Aker politidistrikt ledet etterforskningen på Alna. Han sendte umiddelbart stasjonsbetjent Eng og betjent Hofstad med sporhunder ut i natten.

Kulden og den hardpakkede snøen gjorde det vanskelig for hundene å finne noen spor.

Det eneste de to betjentene fant var Aasheims blyant og klypen til dokumentmappen hans, samt noen papirlapper. Selve mappen, som Aasheim oppbevarte både penger og dokumenter i, var det ingen tegn til.

Mappen hadde Aasheim hatt på arbeidet, men den kom ikke hjem med ham. Det fikk politiet til å mistenke rovmord fra en pengebegjærlig røver, noe avisene slo stort opp.

Snødekt landskap. Flaggstang. Stor villa i bakgrunnen.
Dr. Dedichens privatasyl, nedre bygning. Trosterud ca. 1905-1910. Foto fra Hellerud Historielag.

Det var imidlertid noe som skurret ved denne teorien: Aasheim pleide aldri å ha mer enn 100 kroner i kontanter på seg (rett under 6000 kroner i dagens verdi*). I tillegg var det verdifulle gulluret som Aasheim hadde hengende synlig på seg ikke tatt.

Politiet fôret journalistene med hyppige oppdateringer om etterforskningen, og flere aviser, blant annet Aftenposten, dro selv ut til mordstedet og intervjuet mulige vitner til reportasjene sine.

Avisene spekulerte rundt hvem morderen kunne være: Hva slags rovmorder ville overse en verdifull gullklokke, men drepe for en dokumentmappe med 100 kroner i, for så å ta med seg hele mappen?

En bekymringsløs type

Oscar Aasheim var det noen vil kalle en «self made man»: Som 27-åring hadde han startet en sukkertøysfabrikk, og han hadde etter hvert bygget seg en anselig forretning med atskillige fabrikker og bakerier i Kristiania med til sammen rundt 60 ansatte.

Ifølge venner og bekjente som avisene kontaktet var Aasheim en usedvanlig godt likt mann, og ingen i hans omgangskrets kunne erindre at han hadde hatt noen uvenner. Han hadde heller ikke uttrykt frykt eller bekymring over å skulle kjøre hjem alene om kvelden.

Han var i det hele tatt en nokså bekymringsløs type, mente folk.

Perrong fra andre siden av jernbanelinjen. Kvinne utenfor. Snø.
Alnabru jernbanestasjon, ikke langt fra Aasheims villa, tatt på begynnelsen av 1900-tallet. Aasheim kunne tatt toget hjem, men foretrakk å kjøre hest og slede. Foto: Groruddalen Historielags bildedatabase.

Politiet forkastet likevel teorien om rovmord fra en tilfeldig røver etter bare noen dagers etterforskning. De mente det måtte være noen Aasheim kjente som hadde avfyrt skuddet, ikke mer enn en meter unna hodet etter krimtekniske undersøkelser å dømme – muligens fra baksetet på vognen, altså måtte Aasheim ha sluppet vedkommende inn i vognen på et eller annet tidspunkt.

«Ingen almindelig Overfaldsmand»

Flere aviser begynte å spekulere i hvordan mordet hadde foregått. Hadde kanskje morderen sittet på i sleden til Aasheim helt fra sentrum av byen? Var drapet nøye planlagt på forhånd av en som kjente til Aasheims rutiner? Det var ikke tegn til kamp hverken i sleden eller på åstedet, til tross for at gjerningsmannen på et tidspunkt måtte ha frarøvet Aasheim dokumentmappen mens han fortsatt var i live.

I slutten av desember kunne noen aviser fortelle at Aasheim visstnok hadde hatt noen uvenner likevel, hvorav noen også hadde økonomiske vanskeligheter. Det kom også frem at Aasheim hadde lånt ut penger til flere personer, og at dette muligens kunne ha sammenheng med den forsvunne dokumentmappen.

Morgenbladet trykket noen teorier i sin utgave den 8. januar: Klemmen til dokumentmappen og blyanten måtte ha vært lagt igjen med vilje, og mordet måtte være planlagt og forberedt nøye på forhånd.

«En kold og sterk Intelligens har handlet her, og Motiverne har været stik motsat en Rovmorders… Det er ingen almindelig Overfaldsmand, som her har prøvet at skaffe sig penge til Juleturing». 

Tiden gikk, men det lyktes hverken politiet eller journalistene å finne ut hvem som var den skyldige. I april 1914 fikk saken ny oppmerksomhet – drapsvåpenet var funnet. Det dreide seg om en revolver som ble oppdaget ved jernbanelinjen tre kilometer fra mordstedet.

Morgenbladet, 05.04.1914.

«Man vet, at morderen var iført lang ulsterlignende frak og hadde søvbeslaat spadserstok», skrev Akershus Social-Demokrat den niende april 1914.

Høsten 1914 hadde politiet en klar formening om hvem morderen kunne være: En agent med tilknytning til avdøde som avisene ikke identifiserte. Bevisene mot vedkommende var imidlertid ikke særlig gode, og mannen ble ikke arrestert.

Det gikk nesten to år før det skjedde noen ny utvikling i saken. I april 1916 arresterte politiet en tyveridømt mann ved navn Kristian Olsen etter tips fra en kvinne som bodde i samme gård som ham i Schweigaards gate i Kristiania. Kvinnen skulle ha sett Olsen komme løpende nedover veien der Aasheim skulle ha kjørt forbi mordnatten, iført hatt og frakk.

Avisutklipp. Bilde av mann iført dress, profil, forfra.
Siktelsen av «Lang-Kristian» omtalt i Aftenposten, 19.04.1916.

«Folk som kjender den mistænkte og som vi har talt med i formiddag gir ham et yderst daarlig skudsmaal», skrev Dagbladet fredag 14. april.

I august ble Olsen, eller «Lang-Kristian», som han ble omtalt som i avisene, siktet for drapet sammen med unggutten Ulrik Glende. Etter flere måneders rettssak, og etter at kvinnen fra Schweigaards gate trakk tilbake sine uttalelser, ble begge frikjent den 10. november 1916.

Ingen ble noen sinne dømt for mordet på fabrikkeier Oscar Aasheim. Mordet forble uoppklart til den dag i dag.

Presseetikk i kriminaljournalistikken

Historien om mordet på Oscar Aasheim er detaljert beskrevet i avisene fra 1913 og 1914. Det er disse artiklene som danner grunnlaget for denne episoden av Nasjonalbibliotekets julekrim.

– Et av trekkene ved kriminaljournalistikk i denne perioden, før det ble utarbeidet noe presseetisk regelverk, er et ekstremt detaljnivå i beskrivelsene. Et annet er spekulasjoner basert på det journalistene fikk vite av politiet, hvor journalisten fungerte som en slags leke-detektiv. Også er det et siste tydelig trekk, klassikeren i norsk kriminaljournalistikk i presseetisk henseende, nemlig identifisering – særlig av de mistenkte i saken, og særlig dersom de mistenkte befant seg lavt på den sosiale rangstigen.

Det sier Lars Arve Røssland, førsteamanuensis ved institutt for informasjons- og medievitenskap ved Universitetet i Bergen. Han har skrevet flere bøker om norsk pressehistorie og har blant annet forsket på presseetikkens historie i Norge.

Røssland kan fortelle at den første presseetiske plakaten i Norge kom i 1936 og var spesielt laget for kriminaljournalistikk. Åtte år tidligere, i 1928, ble forløperen til pressens Faglige Utvalg (PFU) opprettet.

Lars Arve Røssland, førsteamanuensis ved institutt for informasjons- og medievitenskap ved Universitetet i Bergen. Foto: UiB.

– Dette var jo en tid hvor man var i ferd med å bygge opp profesjonaliteten til journalistikken i Norge. Kriminaljournalistikken hadde et dårlig rykte og ble ikke ansett som viktig i perioden, i hvert fall ikke sammenliknet med den politiske journalistikken. Den var riktignok en viktig ingrediens i nyhetsformidlingen, og noe folk var veldig interesserte i å lese om, men den var også sett ned på og ansett som kvalitetsmessig lav.

Ønsket om å bygge et bedre rykte for journalistikken var bakteppet for å bygge opp et regelverk som pressen skulle forholde seg til, forteller Røssland. Det tok imidlertid lang tid før kriminaljournalistikken ble ansett for å ha en viktig funksjon i den offentlige debatten.

– I 1953 opprettet man egne kjøreregler for kriminaljournalistikken i samarbeid med Den Norske Dommerforening og Den Norske Sakførerforening. For pressen var dette samarbeidet veldig spesielt, for avisene skulle jo være uavhengige og kritiske, men den massive kritikken og ønsket om å opparbeide en skikkelig kriminaljournalistikk veide nok tyngre.

Kriminaljournalistikken hadde lav anseelse også blant journalister, men hos leserne var krimsaker allerede ved avisenes begynnelse svært populært lesestoff.

– Krim er nok noe grunnleggende som menneskeheten har interessert seg for alltid, selv lenge før avisene så dagens lys. Avisene var lenge organer for ulike politiske partier, men da avisene begynte å satse på større publikumsmasser var krim et hovedsatsningsområde med en gang. Da var særlig Aftenposten tidlig ute med å forsøke å nå ut til folk, og de var flinke til å komme seg ut av kontorene og beskrive hendelsene fra der de skjedde, sier Røssland, og fortsetter:

– Etter hvert har kriminaljournalistikken vokst seg til et viktig felt og blir ikke lenger sett ned på i redaksjonene. Nå forsøker man å forklare at slik journalistikk er samfunnsviktig, man forsøker å sette den i en kontekst. Saksområder som publikum er opptatt av, slik som sport og krim, må jo være viktig å dekke og diskutere på samme måte som den politiske journalistikken – slik tenker man i dag, men slik har det altså ikke alltid vært.

Kilder: Avisartikler fra Nasjonalbibliotekets samlinger, bilder fra Groruddalen historielags bildedatabase og Hellerud historielag, samtale med medieviter Lars Arve Røssland fra Universitetet i Bergen. 

 

Flere artikler fra Nasjonalbiblioteket:

Historier fra samlingen

Julekrim, episode 1: Giftmordersken i Halden

Flere mystiske dødsfall i en husstand i Halden vakte mistanke om at en morder var på ferde.

Read article "Julekrim, episode 1: Giftmordersken i Halden"

Historier fra samlingen

Julekrim, episode 2: Morderen med trekkspillet

En mystisk mann med trekkspill og håndkoffert førte politiet på en jakt som fikk mye oppmerksomhet i media.

Read article "Julekrim, episode 2: Morderen med trekkspillet"

Historier fra samlingen

Julekrim, episode 3: Tragedien i Rendalen

En historie om galskap og om hvordan et lokalsamfunn i Rendalen taklet en krise på 1700-tallet.

Read article "Julekrim, episode 3: Tragedien i Rendalen"