For 100 år siden ville «alle» ha rasehygiene

Rasehygienikere i Vest-Europa og USA ville innføre dramatiske tiltak for å gjøre arvematerialet i befolkningen bedre, blant annet sterilisering av «mindreverdige individer» og innvandringsrestriksjoner. Noen av disse tiltakene ble innført av politikerne – også i Norge.

Bergen, 1914: På et podium i Logen teater sto farmasøyten Jon Alfred Mjøen foran en fullsatt sal. Han var i femtiårene, liten av vekst og med en lys bart under den lange nesen. 

Publikum satt i spenning og lyttet til den veltalende mannen. Det de fikk høre, var både nytt og sjokkerende for mange.  

Samfunnet var rett og slett i ferd med å gå til helvete.  

Gode samfunnsborgere, som dem selv, fikk færre og færre barn. Dårlige samfunnsborgere, derimot, fikk flere – og som et resultat var Norge i ferd med å oversvømmes av sinnssyke, døve, epileptikere og alkoholikere.  

Den «misforståtte humaniteten», som den norske stat førte ved hjelp av skattebetalernes penger, var i ferd med å oversvømme Norge med dårlig genmateriale.  

Og ikke nok med det, mente Mjøen: Hvis Norge fortsatte med sin naive innvandringspolitikk, ville raseblanding fra innvandrere føre til at befolkningens gener ble enda dårligere.  

Den nordiske rase var i ferd med å utvannes.  

Noe måtte gjøres. Løsningen kunne ifølge Mjøen finnes i en ny og internasjonalt anerkjent vitenskap som han selv praktiserte: Rasehygiene.  

Begrepet, som i dag forbindes med noe negativt av de fleste av oss, skulle bli populært ikke bare blant høyreradikale i mellomkrigstidens Norge – men også blant arbeiderbevegelsen, kvinnesaksforkjempere og bondebevegelsen, for å nevne noen. 

«Den nordiske rases selvmord»

Rasehygiene, eller eugenics, som det ble kalt i England og USA, var forholdsvis ukjent i Norge fram til 1914. Men samme år som Mjøens storstilte foredragsturne, kom tre populærvitenskapelige bøker om emnet på markedet.  

Den ene av dem var skrevet av Mjøen, og inneholdt beskrivelser av hvordan samfunnet skapte flere og flere «mindreverdige» individer – og hvor viktig det var å ta vare på og foredle den nordiske rase.

Dobbeltside i bok, bilder av rasetyper, 8 forskjellige typer med portrettfotografier
Som så mange andre forskere i sin tid forsøkte Mjøen seg på en inndeling av rasene med tilhørende beskrivelser. Boken hans, som her er avbildet, inneholdt også en beskrivelse av såkalte «bastarder» – det uheldige resultatet av raseblanding. Det ble illustrert med bilder av levende mennesker. Dette fotografiet er fra andreutgaven av boken, som kom i 1938. Foto: Nasjonalbiblioteket.

Hadde man kåret årets nyord i 1914, er det ikke usannsynlig at «rasehygiene» ville havnet på toppen av kåringen. Arveforskning var på moten. 

Rasebiologien baserte seg på forskningen til Francis Galton, som forsøkte å finne ut av om man kunne finne igjen menneskelige egenskaper i arvematerialet. Hvis man kunne se av genene om noen kom til å bli kriminelle, fattige eller dumme, så kunne man forhindre at altfor mange i samfunnet arvet disse uheldige egenskapene.  

Galton, som levde og forsket i en kolonialistisk verden, trakk også rase inn i regnestykket. Hvis de «mindreverdige» rasene, som for eksempel mennesker fra Afrika, blandet genene sine med hvite, nordiske mennesker, ville barna kunne arve alle de dårlige egenskapene og bringe dem med seg inn i samfunnet – slik var tanken.  

Sir Francis Galton, fotografert i 1890-årene. Foto: Eveleen Myers, fra National Portrait Gallery.

Rasehygienen baserte seg på idéen om at man kunne bruke rasebiologien i praksis gjennom politiske tiltak.   

Mjøen ønsket å bruke disse tiltakene for å gjøre det han kalte «den nordiske rase» renere. I dag vet vi at det ikke gir mening å dele opp mennesker i raser, men på 1910- og 20-tallet var det en allment akseptert sannhet at det fantes ulike menneskeraser som hadde forskjellige indre og ytre egenskaper.  

Men ingen klarte å definere hva en rase egentlig var og hva som skilte dem fra hverandre, selv om mange hadde prøvd.

Mjøen og flere av hans likesinnede rundt omkring i Europa og USA argumenterte for å innføre drastiske tiltak: Biologisk kontroll med innvandringen, slik at bare de med gode gener kom inn i landet, sterilisering av de med dårlig genmateriale, legeerklæring før ekteskap, og så videre.  

Logo med et tre
Logoen til Second International Congress of Eugenics, avholdt i 1921, hvor blant annet Mjøen deltok. Foto fra Wikimedia Commons.

Jon Røyne Kyllingstad,  historiker og førsteamanuensis ved Museum for universitets- og vitenskapshistorie ved Universitetet i Oslo, forteller at rasehygieniske argumenter ble brukt for å innføre flere slike lover i vestlige land. 

– Det kanskje mest klassiske eksempelet er steriliseringslovene. I USA ble det vedtatt steriliseringslover i en rekke delstater, basert på eugeniske argumenter om at man måtte forhindre spredning av dårlig arvemateriale. Også i Norge fikk vi en steriliseringslov. Her var også rasehygiene et av flere argumenter, men det har kanskje blitt litt overdrevet hvor tungt det veide, sier han.

Kyllingstad, som har forsket på rasehygiene og raseforskning, trekker også fram den amerikanske innvandringsloven av 1924.

– Den fastsatte kvoter på innvandring fra ulike land, og bygget på en forestilling om at innvandrere fra det nordlige Vest-Europa var å foretrekke fremfor innvandrere fra andre land.

Partiene adopterer rasehygienen 

I forskningsmiljøet fikk Mjøen mye pepper og ble anklaget for å drive med pseudovitenskap. Likevel ble han veldig populær hos både journalistene og fremtredende kulturpersonligheter i Norge.  

Hvis avisene skulle skrive om rasehygiene, var det ofte Jon Alfred Mjøen de kom til.  

Han var en entertainer, han forklarte ting enkelt – litt for enkelt, syntes hans kolleger – og budskapet hans var klart og tydelig: Norge måtte handle, før nasjonen kollapset.  

Snart ville alle de store politiske partiene ha rasehygiene.

Alle mulige politiske tiltak ble foreslått som rasehygieniske tiltak, selv om flere av dem ikke hadde noe med biologi å gjøre i det hele tatt.  

Arbeiderbevegelsen prøvde å gjøre rasehygienen til sin ved å peke på at bedre levekår for arbeiderklassen ville føre til sunnere og bedre barn. Det ble latterliggjort av konservative, som mente at arbeiderklassens likhetspolitikk passet dårlig med idéen om «merverdige» og «mindreverdige» individer.  

Venstre, som var Mjøens parti, slo seg på brystet og mente at rasehygienen helt klart passet best med deres politikk. Venstre og statsminister Gunnar Knudsen hadde vært først ute med å innse viktigheten av rasehygienen, mente de.

Mann med regnfrakk og sydvest
Venstre-statsminister Gunnar Knudsen, som hadde sin andre statsministerperiode fra 1913 til 1920, i den perioden da rasehygienen ble kjent i Norge. Foto: Narve Skarpmoen.

For deler av kvinnebevegelsen betydde rasehygienen en mulighet til å fremme saken om lovlig abort. Med tilgang til abort kunne man forhindre en økning i såkalt «mindreverdige» individer, ble det hevdet.  

Den kontroversielle danske forfatteren Thit Jensen skrev på 1920-tallet skuespillet «Storken», som ble satt opp på teaterscener i hele Norge.  

Stykket handlet om en ung kvinne som blir lurt inn i ekteskap med en mann hun tror kommer fra en god familie, men som i virkeligheten viser seg å ha dårlige gener. Kvinnen forsøker derfor å få gjennomført en abort.  

«Storken» ble møtt med knallhard kritikk. Hvis det var rasehygiene man ønsket, måtte man sørge for at det ble flere fødsler, ikke færre, skrev flere teateranmeldere – og dessuten var det god rasehygiene om kvinnen ble hjemme og sørget for god oppdragelse av barna.

«Sortsmuskede, fremmedrasede gjester» 

Mjøen ble en stadig større kjendis i Norge i mellomkrigstiden 

Mens politikerne diskuterte tiltak som skulle forbedre arvematerialet i den norske befolkningen som helhet, ble Mjøen mer opptatt av å snakke om «den nordiske rase», og at man måtte bevare denne rasens egenart.  

Plakat med tittelen "Race-mixture"
Plakat/tavle på Vinderen laboratorium, der Mjøen jobbet, antagelig bestilt av Mjøen og fotografert av Severin Worm-Petersen mellom 1910 og 1920. Foto fra Norsk Teknisk Museum, tilgjengelig fra Digitalt Museum.

Stortinget vedtok den nye Fremmedloven i 1927, som blant annet begrenset rettighetene til omreisende folkeslag i Norge, men Mjøen kom med knallhard kritikk av den i Aftenposten. 

Loven var ikke på langt nær streng nok, mente han. 

Om et innvandret «taterfølge», som han kalte det, skrev han, for å illustrere poenget sitt 

«De kjenner sitt nye fedreland og innretter sig derefter – de sparer ikke. De er heller ikke så tåpelige å anstrenge sig med å arbeide. Disse sortsmuskede fremmedrasede gjester får tvert imot samfundets takk i form av fritagelse for skatt, fritagelse for arbeide, fritagelse for plikter for sin familie og omsorg for i morgen.» 

Samtidig var noe i ferd med å skje i Europa som skulle endre nordmenns forhold til rasehygienebegrepet: I 1933 kom Hitler til makten i Tyskland.

Nazi-Tyskland polariserte rasehygiene-debatten

På slutten av 20-tallet og inn på 30-tallet kunne avisene rapportere om hvordan det tyske rasehygieneprogrammet fungerte i praksisDet var sjokkerende lesning for mange.  

Selv om de fleste fortsatt mente at det fantes ulike menneskeraser, var det stadig flere som begynte å stille spørsmål ved om rase egentlig hadde noe med rasehygiene å gjøre i det hele tatt.  

Noen foreslo at man skulle fortsette med biologiske tiltak for å gjøre befolkningen bedre, men at man skulle kalle det noe annet, for eksempel «slektshygiene» 

Andre trakk opp igjen kritikken mot Mjøen som ulike forskere kom med i 1914, og hevdet at han var en sjarlatan som ikke visste hva han snakket om. 

Norges første kvinnelige professor, Kristine Bonnevie, var en av dem som kritiserte Mjøen.  

Hun hadde studert rasebiologi, og mente at det riktignok kunne være en god idé å forsøke å gjøre befolkningens genmateriale bedre, men at man ikke visste nok om genene til å innføre tiltak ennå. 

Kvinne med hatt og hansker på steintrapp
Professor Bonnevie, fotografert av Narve Skarpmoen i 1917.

Dessuten var det ingen beviser for at raseblanding var skadelig, mente hun – tvert imot var det mye som tydet på at det kunne være sunt for en befolkning med større variasjon i genmaterialet.  

«Jo mer variert utvalget er, dess bedre blir oftest resultatet. De reneste raser er nesten alltid de mest stedsbundne og de som har
vanskeligst for å klare sig under forandrede omgivelser», skrev hun i Dagbladet i 1937.  Hun hadde selv forsket på menneskeraser og intelligens, blant annet ved å se på fingeravtrykk.

Nasjonal Samling, stiftet i 1933, bygget sitt rasehygieniske program på Mjøens teorier. De ble også brukt når medlemmene skrev leserinnlegg om Norges jøder.

NS-medlem Rolf Wessel Karlsen skrev for eksempel et leserinnlegg i avisen Vestopland hvor han påsto at blandingen av folkerasene var en utspekulert taktikk fra jødene:

«Hvorfor driver jødene dette spill så systematisk? Her kommer vi inn på rasehygiene. Når folkerasene blandes, vil menneskene være lettere å herske over, da materiellet blir dårligere, og derfor lettere å behandle. Men det er en rase som ikke skal blandes, jøderasen selv. Den skal nemlig være herskerrasen over alle jordens folk».

Et Lebensborn-fødehjem, et ledd i den nazistiske rasehygienen. Også i Norge ble det opprettet Lebensborn-klinikker, og flere hundre barn ble adoptert bort til tyske familier. De fleste ble sporet opp og sendt tilbake til Norge etter krigen. Foto: Ukjent fotograf, 1943, hentet fra Wikimedia Commons.

Dette rasefokuset gjorde den offentlige debatten stadig mer polarisert i årene før 2. verdenskrig brøt ut.

Historiker Kyllingstad peker på at begrepene «rasehygiene» og «eugenikk» forstås forskjellig i dag, selv om betydningen var den samme i 1910- og 20-årene.

– Mange forbinder rasehygienen veldig sterkt med Nazi-Tyskland, kanskje på grunn av koblingene vi har til ordet «rase». Men hvor sterkt sto egentlig rasehygienen i Norge på 1920- og 30-tallet?

– Folk kobler som du sier rasehygienen i stor grad til tysk rasehygiene og rasistisk tenkning. Det fantes også i Norge, men det var ikke en utbredt holdning blant samfunnseliten på samme måte som den grunnleggende ideen om at man kunne forbedre befolkningen gjennom eugeniske tiltak – den formen for rasehygiene hadde ganske mye støtte, sier Kyllingstad.

En seiglivet myte  

Mjøen døde i 1939, ikke lenge før Norge ble okkupert av Nazi-Tyskland 

Plakat fra Vinderen laboratorium, Mjøens arbeidssted, bestilt i 1929 eller 1930 og fotografert av Severin Worm-Petersen. Plakaten er en del av samlingen til Norsk Teknisk Museum.

Selv om krigen førte til en motreaksjon mot den rasistiske rasehygienen som Mjøen var forkjemper for, forsvant ikke idéen om at mennesker enten hadde godt eller dårlig arvemateriale, og at man kunne regulere arvematerialet i befolkningen.  

Det samme gjaldt ideen om at det fantes ulike menneskeraser, forteller Kyllingstad.  

– Forestillingen om at det finnes ulike menneskeraser har vist seg å være ganske seiglivet. Når var det vitenskapen kvittet seg med den oppfatningen?

– Det er et vrient spørsmål – i og med at rase alltid har vært et ullent begrep som har skiftet innhold og mening, så er det vanskelig å tidfeste når det ble utdatert. Ofte blir det sagt at det skjedde med UNESCOs erklæring om rase som kom etter 2. verdenskrig, hvor det ble tatt et oppgjør med ideen om at det fantes høytstående og lavtstående raser. Men i motsetning til hva mange kanskje tror, avviste man ikke at det fantes menneskeraser.

Kyllingstad forteller at det var mye diskusjon om begrepet på 70-tallet. Mange ledende genetikere tok da avstand fra det. 

–  Et annet viktig oppgjør med rasebegrepet skjedde i 1996, da den innflytelsesrike vitenskapelige organisasjonen American Association of Physical Anthropologists kom med en erklæring om de biologiske aspekt ved rase. Den stadfestet at det ikke gir vitenskapelig mening å snakke om menneskeraser i en biologisk forstand, sier han.

Kilder: Artikkelforfatteren har skrevet masteroppgaven Rasehygiene som fenomen og begrep i norsk offentlig debatt 1914-1938, som store deler av denne artikkelen baserer seg på. Andre kilder er foredraget Are genes in fact the secret of life? av Nathaniel Comfort på Teknisk Museum, tilgjengelig på Teknisk Museums Facebook-sider, artikler fra Forskning.no og avisartikler og tidsskrift fra Nasjonalbibliotekets samlinger. 

 

Historier fra samlingen

Historien om den norske rasismen

Den norske rasismen hadde sin spede begynnelse rundt en punsjbolle i København.

"Historien om den norske rasismen"

Historier fra samlingen

Den afrikanske diaspora i Nasjonalbibliotekets samling

Dokumentasjon over norske slaver, det første kartet som viser mennesker med mørk hudfarge og en detaljert oversikt over sukkerplantasjene til den dansk-norske kolonien på Saint Croix.

"Den afrikanske diaspora i Nasjonalbibliotekets samling"

Kort om kart

Tyske krigskart

Hvilke kart over Norge hadde tyskerne før angrepet i april 1940?

"Tyske krigskart"