Historien om den norske rasismen

- Historien om rasismen lærer oss om hvordan og hvorfor det forekommer også i dag, sier Khalid Salimi, forfatter av boken «Rasismens røtter: Da rasismen kom til Norge».

København, 1770-tallet: Hos madame Juel i Læderstræde satt herrene i Norske Selskab og lengtet hjem til Norge. I det private rommet de hadde leid i overetasjen drakk de punsj og diskuterte hva det var som gjorde Norge og nordmenn så enestående.

Forfatteren Johan Herman Wessel, dikteren Johan Nordahl Brun, historikeren Gerhard Schøning – dette var bare noen av medlemmene i selskapet som skulle bli sentrale i den norsk-patriotiske bevegelsen som vokste fram mot slutten av 1700-tallet.

– Her, rundt punsjbollene hos Madame Juel i København, tenker jeg er et naturlig sted å begynne fortellingen om den norske rasismen.

Det sier Torgeir Skorgen, professor ved institutt for fremmedspråk ved Universitetet i Bergen og forfatter av boken Rasenes oppfinnelse: rasetenkningens historie. 

Portrett av Skorgen, halvfigur, forfra
Torgeir Skorgen, professor ved Universitetet i Bergen og forfatter av boken «Rasenes oppfinnelse». Foto: UiB.

Skorgen forteller at den norsk-patriotiske bevegelsen forsøkte å begrunne hva som gjorde nordmennene unike som nasjon – hvorfor de skilte seg ut fra, og var bedre enn, andre folk.

På grunn av klimaet og kulden i nord, og de vanskelige leveforholdene, hadde nordmennene blitt et særlig høytstående og frihetselskende folk – slik argumenterte de.

Denne forklaringsmodellen var ikke oppfunnet av Wessel, Schøning og de andre i Norske Selskab. Klimateorien, som skulle forklare hvordan noen folkeslag fra naturens side hadde blitt utstyrt med frihetstanker og oppfinnsomhet, mens andre folkeslag fra naturens side var fødte slaver, ble reaktualisert med kolonialismen og slavehandelen.

Joahn Herman Wessel var sentral i den norsk-patriotiske kulturkretsen i København i siste halvdel av 1700-tallet. Dette portrettet av ham er fotografert omtrent hundre år etter hans død av fotograf Ole Tobias Olsen.

Den dansk-norske slavehandelen

Norge var på den tiden en del av Danmark-Norge, som var sterkt involvert i trekanthandelen. På norske og danske skip ble europeiske varer fraktet ned til handelsfort i Vest-Afrika, slaver ble kjøpt og fraktet over til karibiske øyer som St. Thomas og St. Croix, og derfra tok skipene med seg kolonivarer tilbake til Danmark-Norge.

– Disse første raseinndelingene på 1700-tallet hadde nok den funksjonen at de skulle legitimere at noen var født til å lede, mens andre var fødte slaver. Det ble skapt et bilde om at noen, som afrikanske folk, ikke var i stand til å styre seg selv – det ville være bedre for dem om de opplyste og handlekraftige europeerne tok dem til slaver og gjorde dem til gode kristne, sier Skorgen.

Avisutklipp, gotisk skrift, slavehistorie
Også i norske aviser var n-ordet og sort hudfarge synonymt med slavestatus. Denne korte historien fra Trondhjems Adressecontoirs Efterretninger, 1776, handler om da en svart person hilste på den hvite guvernøren av Virginia, som hilste tilbake. Da guvernøren ble spurt hvordan han kunne nedlate seg til å hilse på vedkommende, svarte guvernøren ifølge avisen at han ikke ville at en slave skulle være høfligere enn ham selv.

Erik Pontoppidan, biskop av Bergen, argumenterte på denne måten da han skrev fortale til den danske slavehandleren Ludewig Ferdinand Rømers Tilforladerlige Efterretning om kysten av Guinea: Handelen med mennesker var riktignok tvilsom, men hva disse menneskene fikk, i form av kristen omvendelse og å bli tatt vare på av sine hvite slaveeiere, var fordeler som etter hans mening veide opp for slaveriets negative sider.

Oppfatninger om «den naturlige slave» var beleilig for dem som ønsket å kunne kjøpe og selge andre mennesker. Det var også oppfatninger som passet godt med nasjonsbyggingen som foregikk i Europa på 1700-tallet, hvor det ble viktig å skape en felles nasjonsfølelse – et «vi», som kunne skilles fra «de andre».

Det første forsøke på å klassifisere og rangere menneskeraser ble gjort av den svenske naturforskeren Carl von Linné i første halvdel av 1700-tallet. Linné brukte ikke begrepet «rase», et begrep som først ble vanlig senere, men hans inndeling ble grunnlaget for de senere raseteoriene.

Slik så Linnés klassifisering ut:

    • Americanus rubescens – rødlig hud, svart hår, fri og glad. 
    • Europaeus albescens – hvit, sangvinsk, smart og oppfinnsom
    • Asiaticus fuscus – gulaktig, svart hår, melankolsk, gjerrig
    • Africanus niger – svart, kruset hår, bred nese, slu, lat, bekymringsløs
    • Monstrusus – samer, hottentotter, kinesere og kanadiere

Andre lagde senere liknende skalaer, med andre inndelinger og andre prioriteringer av hvilke folk de mente var «best» og «dårligst». Felles for dem alle var at det hvite, europeiske mennesket ble brukt som målestokk.

Halsbøyle i metall på hvit bakgrunn
Denne halsbøylen, brukt på slaver for å forhindre dem i å rømme, ble funnet i vraket av slaveskipet SS «Fredensborg» som forliste utenfor Arendal i desember 1768. På reisen hadde skipet fraktet 265 slaver fra Vest-Afrika til de karibiske øyer. Flere av mannskapet var norske. Foto: Karl Ragnar Gjertsen / Aust-Agder museum og arkiv – KUBEN.

– Det ble aldri noen enighet om hvordan man skulle klassifisere – verken på 1700-tallet eller senere. På 1700-tallet var man dessuten uenige om det var klimaet som skapte disse ulike menneskegruppene, eller om det var noe arvelig. Man hadde riktignok ikke oppdaget arvelighet enda, men man hadde en slags vag forståelse av det, sier Skorgen.

– Koblingen mellom ytre, fysiologiske kjennetegn, som selvfølgelig også er generaliserte, og psykisk-moralske kjennetegn, ble man heller aldri enige om. I dag vet vi jo at dette er masseprojisering av kulturelle stereotypier, og at de hadde et politisk formål.

Disse raseinndelingene på 1700-tallet ble begynnelsen på det som i dag blir kalt for klassisk rasisme – forestillingen om at man kan dele mennesker inn i biologisk begrunnede kategorier basert på ytre kjennetegn som hud- og hårfarge, og knytte disse kategoriene til personlighetskarakteristikker.

 
Rasismebegrepet

Jødeparagrafen og fornorskingspolitikk

I 1814, da unionen mellom Danmark og Norge tok slutt, tok ikke lenger Norge del i slaveindustrien som nasjon. Med nasjonsbyggingen som foregikk eskalerte imidlertid rasismen mot minoriteter i Norge.

I grunnloven av 1814, paragraf 2, het det:

Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende seg til den, ere forpligtede til at opdrage sine Børn i samme. Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget.

– På 1800-tallet oppsto idéen om nordmannen som en bofast, protestantisk bonde som så å si hadde «bygget landet» med sine egne hender. I det lå en tanke om at de bofaste norske bøndene hadde et dypere bånd til jorden og nasjonen enn dem som ikke var protestanter og ikke var fastboende, sier Skorgen.

Jøder, katolikker, samer, kvener, omstreiferfolk – disse og andre minoriteter hadde ingen plass i den nasjonale fortellingen.

Dukker som skulle forestille norske samer på verdensutstillingen i Philadelphia i 1876. Denne typen utstillinger, der de som ble oppfattet som fremmede og eksotiske ble fremvist, enten i levende live eller som dukker, var ikke uvanlige på 18- og begynnelsen av 1900-tallet. Utgiver: Centennial Photographic Co.

Minoriteter i Norge ble utsatt for utestengelse, diskriminering og etter hvert brutal assimilering. Fornorskingspolitikken i siste halvdel av 1800-tallet skulle få samer og kvener til å gi slipp på kultur, religion og språk – og bli «norske».

Det unorske, det som var fremmed og annerledes, ble gjenstand for eksotisering, blant annet gjennom omreisende menasjerier og forestillinger der publikum kunne komme og se de «usiviliserte» og «barbariske» folkeslagene – da ofte samer og afrikanere.

På dette tidspunktet hadde oppfatninger om at det fantes ulike menneskeraser festet seg i befolkningen, også i Norge.

Vi vet ikke hva som var hans virkelige navn, men mannen som ble kalt Hagheye måtte ha på seg «høvdingklær» når han skulle vises frem i Skandinavia midt på 1800-tallet – også om vinteren. Bildet er hentet fra boka Charleston i Grukkedalen av Erlend Hegdal.
 
Eksotisering i samlingen: Samisk familie fra Karasjok på utstilling i London

Den rasistiske rasehygienen

Med oppdagelsen og utviklingen av genetikk som vitenskap på 1800-tallet ble den såkalte rasebiologien stadig mer utbredt.

Kjemikeren og farmasøyten Jon Alfred Mjøen, født i 1860, ble en av de mest fremtredende forskerne på rasebiologi i Norge på begynnelsen av 1900-tallet.

Mange av rasebiologene, deriblant Mjøen, mente ikke bare at man kunne dele inn menneskeheten i raser, slik den allmenne oppfatningen var  – de mente også at  «raseblanding» var skadelig, og at man måtte holde «den nordiske rase», eller «den ariske rase», ren. 

«Kongolandsbyen» på jubileumsutstillingen på Frogner. Menneskene som ble stilt ut i denne konstruerte landsbyen var i virkeligheten fra Senegal. Ukjent fotograf, tatt i 1914.

Selv om disse teoriene ble mer omstridt på 30-tallet, særlig da nazistene i Tyskland begynte å benytte seg av det samme tankegodset, forsvant ikke den allment aksepterte oppfatningen om at det fantes ulike raser.

Det ble fortsatt gjort forsøk på å klassifisere mennesker basert på blant annet neseform, øyefarge eller form på hodeskallen.

Dobbeltside i bok, bilder av rasetyper, 8 forskjellige typer med portrettfotografier
Dobbeltside i andreutgaven av Jon Alfred Mjøens bok om rasehygiene, 1938. Her har han forsøkt å kategorisere det han trodde var de ulike menneskerasene, basert på ytre fysiologiske kjennetegn. Foto: Nasjonalbiblioteket.

Det mest kjente eksempelet på dette tankegodset satt ut i praksis er nazistenes forsøk på å utrydde jødene under 2. verdenskrig.

– Det blir for enkelt å si at man etter holocaust skjønte at biologisk raseinndeling var en dårlig idé og dermed gikk over til å snakke om «kulturrenhet» heller enn «raserenhet». Vi vet at den klassiske rasismen lå til grunn for raseskillepolitikken i USA fram til 1960-tallet og apartheid-politikken i Sør-Afrika helt fram til 90-tallet – og at enkelte også i Norge tenkte i disse baner lenge etter krigen, sier Skorgen.

Etterkrigsrasismen

Khalid Salimi, menneskerettighetsaktivist og forfatter av boken Rasismens røtter: Da rasismen kom til Norge, bruker begrepet «nyrasismen» om formen for rasisme som oppsto i Norge på 70-tallet.

– Nyrasismen baserte seg ikke på hvordan mennesker ble født eller om mennesket i seg selv var mindreverdig, men på hvordan menneskers levemåte og kultur kunne forstås som mindreverdig og uforenelig med det norske, sier Salimi.

Portrett, halvfigur.
Khalid Salimi, menneskerettighetsaktivist og forfatter av boken Rasismens røtter: Da rasismen kom til Norge. Foto: Samora Forum. 

Behovet for arbeidskraft førte til økt arbeidsinnvandring, og på 70-tallet kom arbeidsinnvandrere fra Pakistan som de første ikke-vestlige innvandrerne til Norge.

Pakistanerne, og arbeidsinnvandrere som kom senere, ble møtt med fordommer og diskriminering, blant annet i arbeidslivet og på boligmarkedet.

– Det er viktig å huske på at rasisme er noe som opp gjennom historien har vært tilpasset samfunnet – og omvendt. Rasismen «passer» alltid, fordi den ofte er politisk motivert – den er et verktøy som brukes for å forskjellsbehandle folk, med og uten makt. Rasismen tilpasses den aktuelle situasjonen, og legitimeres på ulike måter, sier Salimi.

Det Salimi kaller nyrasisme er den formen for kulturrasisme som oppsto da den biologiske rasismen var i ferd med å miste legitimitet fordi den ikke lenger ble ansett for å være vitenskapelig.

Da gikk man over til å argumentere på grunnlag av kultur, religion eller etnisitet.

– Etter hvert som raseargumentene ble vanskelige å forklare, ble de også vanskelige å bruke. Men så lenge det fortsatt var behov for å forskjellsbehandle folk, som da innvandrere fra Pakistan kom på 70-tallet, kunne man alltids finne nye forklaringer på hvorfor forskjellsbehandling var greit, sier Salimi.

Avisutklipp med overskriften "Pakistanere er uønsket"
En av mange artikler i norske aviser på 70-tallet som omhandlet bedrifter som ikke ønsket «mørkhudede arbeidstakere». Denne er fra avisa Tromsø, 25.08.1973.

Han understreker at det ikke betyr at de gamle raseteoriene ble byttet ut med nyrasismen, at man kan snakke om et tydelig «før» og «etter».

– På mange måter blandes de, og finnes side om side, til nytte der det ene måtte passe bedre enn det andre.

Kunnskap om hvordan rasismen har utviklet seg i Norge er ifølge Salimi et viktig middel for å navigere i den komplekse rasismedebatten.

– Den tsjekkiske romanforfatteren Milan Kundera sa en gang at «the struggle of man against power is the struggle of memory against forgetting». Historien om rasismen lærer oss om hvordan og hvorfor hverdagsrasisme, strukturell rasisme eller rett og slett fordommer basert på etnisitet og rase dukker opp også i dag.

Kilder: Rasismens røtter: Da rasismen kom til Norge, av Khalid Salimi; Rasenes oppfinnelse: rasetenkningens historie, av Torgeir Skorgen; avisartikler og bilder fra Nasjonalbibliotekets samlinger. 

Kanskje du også vil være interessert i:

Historier fra samlingen

Slavevokter Tordenskjold

Hva gjorde Norges største sjøkrigshelt i den dansk-norske slavehandelen?

Read article "Slavevokter Tordenskjold"

Historier fra samlingen

Flukten fra «Noahs Ark»

Etter at flere dyr forsøkte å rømme fra det flytende menasjeriet, begynte dyrevernerne å fatte mistanke.

Read article "Flukten fra «Noahs Ark»"

Historier fra samlingen

Nordmannen bak Darwin

PODKAST: Hvem var det egentlig som ledet Darwin til evolusjonsteorien?

Read article "Nordmannen bak Darwin"