Den norske Amerika-drømmen
De første norske utvandrerne dro til USA på jakt etter frihet og overlevelse. Nordmenn som bosatte seg på prærien, kan sies å ha vært med på å gi opphavet til den amerikanske folkesjela, mener historiker.
«Han sad i ‘prisonen’ i lange år,
der siges i fulde fem;
hans nakke bøjed sig, gråt blev hans hår
af drømmene om hans hjem».
Mange kjenner nok igjen disse linjene fra Terje Vigen, Henrik Ibsens episke dikt om sjømannen som tas til fange av britene under napoleonskrigene.
Det har blitt spekulert i om Terje Vigen er basert på en virkelig person, en av de rundt 5000 norske sjømennene som satt fengslet i den engelske «prisonen» fram til 1814.
I så fall er det ikke helt usannsynlig at virkelighetens Terje Vigen var en av dem som brakte drømmen om Amerika med seg tilbake til Norge.
Det er nemlig i den engelske prisonen at historien om den norske utvandringen til Amerika begynner, ifølge journalist og forfatter Sverre Mørkhagen.
Han har skrevet tre bøker om den norske utvandringen til Amerika.
– De norske sjøfolkene ble ikke fulgt opp i fengslene av norske myndigheter. De som tok seg av dem og hadde spesielt sympati med dem, var engelske kvekere, sier Mørkhagen.
I havnebyen Chatham i Themsen lå fangeskipene tett. Hit kom kvekerne med mat, bønner og historier til de norske fangene.
Da fikk de høre om Amerika, og om de frie kvekersamfunnene som var blitt etablert der.
Flere av de norske fangene var haugianere, en kristen bevegelse som var i opposisjon mot den norske stat og kirke.
– Da de omsider fikk reise hjem til Norge, mange av dem som nyfrelste kvekere, kom de tilbake til et monarkisk eneveldig, autoritært samfunn, der det var forbudt å ikke være medlem av statskirken. Da oppsto konfliktene, sier Mørkhagen.
Dermed spredte ryktet om Amerika seg særlig blant kvekere og haugianere i Norge.
Da de stadig ble plaget og motarbeidet av myndighetene, bestemte de seg for å skaffe sikrere kunnskap om landet som kaltes De Forente Stater.
En rastløs eventyrer drar i forveien
I Tysvær kommune bodde en underlig skrue ved navn Kleng Pedersen Hesthammer. Denne rastløse og eventyrlystne mannen ble på godt og vondt en nøkkelbrikke i den første organiserte utvandringen fra Norge til USA.
Kleng Pedersen, eller Cleng Peerson, som han senere ble kjent som, hadde reist mye i løpet av sine drøyt 40 år. Han var bondesønn, men hadde sannsynligvis tjenestegjort i marinen, og kunne en del engelsk, kanskje også litt fransk og tysk.
Peerson var verken haugianer eller kveker, men hadde motstanden mot stat og kirke til felles med dem. Han sa seg villig til å reise over havet for å undersøke forholdene i Amerika.
Sammen med sambygdingen Knut Olson Eide dro han til Amerika i 1821.
Da de ankom New York, kom Cleng Peerson etter hvert i kontakt med en landagent ved navn Joseph Fellows. Fellows var selv kveker og hadde sympati med sine norske trosfeller fra den andre siden av Atlanteren.
– På dette tidspunktet besto USA formelt fortsatt bare av de 13 opprinnelige østkyst-statene pluss Ohio, Indiana og Illinois. Blant annet gjennom flere utmattende kriger, først med franskmennene, deretter med engelske overherrer, hadde amerikanerne også begynt å trenge urbefolkningen lenger og lenger inn i landet. Med det åpnet det seg nytt land for immigranter, sier Mørkhagen.
Fellows hadde ansvar for å dele ut nyervervede landområder i den nordlige delen av staten New York. Til Peerson lovet han at nordmennene som kom, skulle få kjøpe billig land i nærheten av Ontariosjøen.
– Området hadde ikke blitt bosatt ennå, og det var det nok en grunn til, sier Mørkhagen.
I andre områder som de amerikanske myndighetene hadde annektert, hadde urbefolkningen allerede ryddet landet for å drive jordbruk. Landet som nordmennene skulle kjøpe, var ikke ryddet.
Jorden var hard, og det kom iskalde vinder over sjøen fra Canada selv om sommeren. Men det var ledig, og det var det beste Peerson kunne få tak i.
Han dro tilbake til Norge og fortalte nyheten. De hadde skaffet land til dem som var villige til å dra over havet.
Reisen over havet
Dette var bakgrunnen, da det tre år senere, i juli 1825, sto et 50-talls mennesker på kaia i Stavanger, klare til å gå om bord i sluppen «Restauration».
Det var kvinner, menn og barn, halvparten av dem kvekere, resten haugianere, mange av dem fattige. Det de hadde av verdier, var gått med til å kjøpe båten og en last med jern som de planla å selge med fortjeneste i New York.
Den første norske utvandrergruppen var klar for avreise.
Det ble en underlig reise, skal vi tro beretningen til Ole Rynning, en utvandrer som kom til USA i 1837 og fortalte om de første utvandrernes reise i boka Sandferdig Beretning om Amerika, til Oplysning og Nytte for Bonde og Menigmand.
Den lille sluppen valgte ruten gjennom Den engelske kanal og helt syd til kysten av Madeira for å dra nytte av passatvinden når de krysset storhavet.
De gikk tom for drikkevann, men utenfor Madeira fant de en tønne som lå og duppet på vannet, som viste seg å inneholde madeiravin.
Den satte de gladelig til livs. Ole Rynning beskrev kaoset som fulgte slik:
«Da hele Madskabet var beskjænket, kom Skibet drivende som et Pestskib ind i Havnen, uden Kommando og uden at heise Flag. En Bremer, som laae paa Reden, raabde til dem, at de øieblikkelig maatte heise Flag, dersom de ikke vilde hilses af Fæstningens Kanoner, som virkelig alt vare rettede mod dem; og nu fik omsider en af Passagerene Flaget fat og fik det heiset.»
Nordmennene slapp imidlertid med skrekken. Tre og en halv måned etter at de forlot Stavanger, kom de til New York 9. oktober 1825.
Da var følget på 50 blitt 51 – lille Margaret Allen så dagens lys på veien over Atlanterhavet.
En hjelpende hånd fra presidenten
Det Cleng Peerson ikke visste, var at amerikanerne i 1819 hadde vedtatt bestemmelser for passasjerer i båt. Ifølge de nye reguleringene hadde de kun lov til å være 10 stykker om bord.
Båten og jernet ble tatt i pant, og nordmennene fikk en klekkelig bot som de ikke hadde noen sjanse til å kunne betale.
Mange i New York syntes synd på nordmennene. Byens journalister skrev om episoden i avisene.
Men kvekerne i New York var til dels velstående og innflytelsesrike, og snart havnet saken på president John Quincey Adams’ bord.
Etter kort tid kom det bud fra presidenten om at nordmennene skulle slippe å betale boten. De skulle også få 400 dollar som en håndsrekning fra den amerikanske staten, slik at de skulle klare seg gjennom vinteren.
Likevel ble hendelsen katastrofal for følget.
Planen hadde jo vært å selge jernet og båten med fortjeneste om sommeren, slik at de kunne begynne arbeidet med sine nye hjem før vinteren kom.
Nå var vinteren i anmarsj, og ingen ville kjøpe et skip like før isen gjorde det ubrukelig i flere måneder.
Kampen for tilværelsen
Med det lille de hadde av verdier reiste følget til landet ved Ontariosjøen.
De fikk satt opp tre hytter før vinteren for alvor satte inn. Den ene fylte de med proviant.
Kort tid senere sto provianthytta i lys lue.
Sannsynligvis var det takket være irske og tyske nybyggere i området at den norske amerikadrømmen ikke ble vasket vekk av de iskalde bølgene langs Ontariosjøen den vinteren.
De første årene ble tunge. Landet måtte ryddes for skog, og det var hardt arbeid – og vintrene var harde.
Joseph Fellows fulgte med på nordmennenes harde kamp for tilværelsen. Uten penger var de fanget i det harde landskapet, ute av stand til verken å komme seg videre eller tilbake til Norge.
I mellomtiden hadde imidlertid Fellows fått kunnskaper om landområder som var i ferd med å stykkes ut lenger vestover. Dersom nordmennene var tidlig ute, kunne de sikre seg god, dyrkbar mark ikke langt fra dagens Chicago.
– Det var hele tiden førstemann-til-mølla-prinsippet som gjaldt. Det var mye lureri og bedrageri involvert når nytt land skulle selges, og ofte kom de rutinerte eiendomshaiene først, sier Mørkhagen.
Ryktet sprer seg i Norge
Den rastløse eventyreren Peerson dro av gårde til fots og kom til Fox River i Illinois godt ut på sommeren 1833.
Der sikret han god jord til nordmennene. Fellows har hatt en dobbelt agenda med Clengs vandring, for han fikk sikret for seg selv en parsell like stor som alle de norske til sammen. Slik kunne han tilby vennetjeneste og skaffe seg selv god forretning i ett og samme grep.
Neste sommer, i 1834, flyttet de fleste norske fra Murray ved Ontariosjøen til de nye områdene på prærien ved Lake Michigan.
– Og da begynte brevene å komme til Norge. De hadde sendt brev tidligere også, men folk i Norge skjønte jo at det ikke gikk så bra, og våget derfor ikke å reise over. Men nå ble dette nye, fruktbare området kjent hele søndre del av Vestlandet, sier Mørkhagen.
Elleve år etter «Restauration»s seilas, sommeren 1836, seilte to skip fra Stavanger, og året etter kom enda et skip.
Det var nå den store innvandringsbølgen fra Norge til USA begynte.
Peerson, som hadde flyttet stadig lenger vestover siden han første gang satte sine føtter på amerikansk jord i 1821, levde omflakkende det meste av sitt utvandrerliv, men slo seg til slutt ned i den nye staten Texas.
Den amerikanske folkesjelen ble til på prærien
– Et nasjonalt idealsamfunn, fri fra den fæle norske øvrigheten – det var drømmen. Det fantes en hel masse sånne drømmer rundt omkring i Europa, og slik begynte utvandringen, sier Mørkhagen.
Men selv idealsamfunn kan bryte sammen. Det skjedde gang på gang også for de norske koloniene som ble etablert.
Når noe ble kjent som en vellykket norsk koloni, ønsket alle nyankomne nordmenn seg dit – og så brøt det sammen. Stadig på nytt måtte noen lete opp nye landområder.
Slik var nordmennene helt i fronten av av bosetningen som ble flyttet vestover og vestover.
Sammen med andre pionergrupper, som irer og tyskere, kom nordmennene til områder som overhodet ikke var kolonisert, hvor det ikke var noen infrastruktur.
- Den amerikanske historieprofessoren Frederick Jackson Turner lanserte i 1893 en teori om at den stadige flyttingen av vestgrensen i USA gjennom 1800-tallet var opphavet til den amerikanske folkesjelen og grunnlaget for det amerikanske demokratiet. Utvandrede nordmenn var blant dem som var med på å flytte grensen stadig lenger vestover. Du kan lese mer om «The Frontier Theory» i Mørkhagens bok Drømmen om Amerika (s. 441), tilgjengelig etter bestemte vilkår i vårt nettbibliotek.
Det samfunnet de ville ha, måtte de bygge selv, fra grunnen av.
– Du måtte være «self made» – klare deg selv, og ikke stole på noen. Dette sitter dypt i amerikanere den dag i dag. Det preger store deler av den amerikanske befolkningen, og vil gjøre det i enda mange generasjoner, sier Mørkhagen.
Ifølge Mørkhagen hadde nordmennene, med sine erfaringer fra hjemlandet, særlig én refleks i ryggmargen, og den har påvirket norsk-amerikanske bosetninger i stor grad: Eier du land, så er du trygg – egen jord var den eneste gyldige livsforsikringen de kjente til.
– Den dag i dag er de norske etterkommerne, som det nå er nesten like mange av som det er mennesker i Norge, blant dem som har blitt igjen på landsbygda i størst grad, sier Mørkhagen, og legger til:
– Der ligger også etter min mening en viktig forklaring på at norskamerikanere i stor grad bekjenner seg politisk til det republikanske partiet. Det er størst på landsbygda i USA.
Kilder: Intervju med Sverre Mørkhagen, Sandfærdig Beretning om Amerika, til Oplysning og Nytte for Bonde og Menigmand av Ole Rynning, Drømmen om Amerika – innvandringen fra Norge 1825-1900 av Sverre Mørkhagen, Farvel Norge: Utvandringen til Amerika 1825-1975 av Sverre Mørkhagen, Store Norske Leksikon, avisartikler, tidsskrift og bilder fra Nasjonalbibliotekets nettbibliotek.
