Tre kvinner og en misjonær

I 1891 reiste Clara Braathen til India for å bli misjonær sammen med forloveden Paul Olaf Bodding. Claras reise ble begynnelsen på et langvarig og oppsiktsvekkende kjærlighetsdrama, med dødsfall, forsvinninger og hemmelige elskere.

Denne teksten er første del av den merkelige historien om misjonæren Paul Olaf Boddings kjærlighetsliv. Hele kjærlighetsdramaet får du i podkasten Gamle greier, som du kan høre her, eller i din foretrukne podkast-app. 

Claras reise

Julen 1891: I en liten landsby i Vest-Bengal, i landsbyen Mohulpahari, lå et hus omkranset av grønnkledde åser. Huset var hjemmet til et ungt, norsk ektepar – nygifte herr og fru Bodding.

For litt over en måned siden hadde de to giftet seg i den nybygde kirken i Benagaria, noen mil unna. Nå forsøkte fru Bodding, Clara, å gjøre seg kjent med det fremmede stedet som nå var hennes hjem.

Fotografi fra Benagaria, landsbyen hvor misjonærene Clara og Paul Olaf Bodding bosatte seg.

Kjøkkenet, som besto av et jordhus med ildsted, et lavt arbeidsbord og noen hyller, kunne hun først ikke tro at var mulig å lage mat på. Det var noe ganske annet enn det hun var vant til fra hjemme på Vestfossen.

Bare noen måneder tidligere hadde Clara reist alene fra Norge til et helt nytt liv i India. Det skulle bli et kort, men innholdsrikt liv.

Clara ble født i 1867 og vokste opp med søsteren Alette på Vestfossen, like utenfor Drammen. Etter endt folkeskole dro hun inn til Kristiania for å begynne på vevskole.

Reisen til India begynte å mange måter den dagen hun og søsteren Alette skulle søke hybel til henne i Kristiania. Clara var på utkikk etter et sted å bo mens hun fullførte utdannelsen, og nå hadde de to søstrene kanskje funnet noe – en hybel hos en frk. Torp i Nedre Slottsgate 17.

Nedre Slottsgate i Kristiania, der Steen og Strøm nå ligger. Foto: Thorkel Jens Thorkildsen, 1896.

Utenfor døra til leiligheten ble de møtt av to unge teologistudenter. Det viste seg at Clara og Alette hadde tatt feil av etasjene, og endt opp på etasjen til studentene Paul Olaf Bodding og Einar Schie.

De to søstrene endte etter hvert opp med å forlove seg med hver sin student – Clara med Paul Olaf og Alette med Einar.

Drømmen om India

Paul Olaf hadde alltid ønsket å bli misjonær i India. Som ung hadde han blitt kjent med Lars Olsen Skrefsrud, en av grunnleggerne av Santalmisjonen i India. Paul Olaf hadde allerede bestemt seg for å bli en del av dette prosjektet etter at han fullførte teologiutdannelsen da han møtte Clara.

 
Misjonærarkivene - hva kan de fortelle?

Clara, som i likhet med Paul Olaf hadde vokst opp i Haugebevegelsen, bestemte seg for at hun også ville vie livet sitt til misjoneringen – og følge sin forlovede til India.

Portrett, fra siden. Mann med skjegg iført prestedrakt.
Portrett av Paul Olaf Bodding som ung, av Hilda Marie Julin.

Paul Olaf reiste i 1890. Året etter, den 23. oktober, reiste Clara til London.

Der kan I tro, det var Færdsel! Har nogen af eder været i Drammen eller Kristiania? Ja, da ved I jo, at der kan være noksaa mange Heste og Folk paa Gaden. Har I seet Omnibussen i Drammen, Børn? Den er liden. I London er de meget store, og man kan sidde paa Taget af dem ogsaa.Clara i brev til søndagsskolebarna hjemme på Vestfossen

Så begynte den begivenhetsrike reisen med dampskipet Kaisar-i-hind – «keiserinnen av India”.

Dagboken Clara skrev på reisen, tiltenkt kusinen Marie, er en av kildene Randi Dyrerud har brukt i arbeidet med minnebøkene hun har skrevet om Clara og Paul Olaf.

Dyrerud ble kjent med Claras dagbok da hun begynte å fatte interesse for sin fars arbeid med Paul Olaf Boddings historie.

– Jeg synes hun har en så sjarmerende stemme, så sannferdig. Hun er observant, men sliter med alt det nye hun skal lære, og prøver å justere seg, sier hun.

Clara og Paul Olaf (bakerst til venstre) på besøk hos Claras familie på Vestfossen.

I begynnelsen av reisedagboken forteller Clara om hvor ensom hun føler seg på skipet – «som en spurv i en tranedans», som hun selv skriver.

Ja det skal blive herligt, om Gud vil give os at kunne se mine kjære – min papa og mama, mine brødre og søstre og alle eder igjen.Clara til kusinen i reisedagboken

Slik skulle det ikke gå.

Reisen sørover

Kaisar-i-hind passerte Lisboa og den steile kysten, som Clara syntes minte henne om Kleiva hjemme i nærheten av Vestfossen. Da de nådde Gibraltar, ble hun forundret av det hun først trodde var snedekte åser, som hjemme – men som viste seg å være hvit stein.

Men den største, og kanskje mest skuffende, overraskelsen kom da skipet tøffet inn i havn i Neapel – Napoli – og hun fikk se Vesuv.

… det brændende bjerg, som altid i mine tanker har stået som en mægtig ærefrygtingydende kegle, er jo bare en liten top klods ind på byen!Clara til kusinen i reisedagboken

Fotografi, sort-hvitt, fra havet, fjell i bakgrunnen.
Fotografi av Vesuv, fra arkivet etter Sam Eyde (1866-1940).

Så mye av det hun så på reisen beskriver hun som forunderlig og vakkert.

Det gjelder imidlertid ikke de fleste av menneskene hun beskriver.

Italienerne i Napoli beskriver hun som «ækle», og egypterne som «fillete». Etter hvert begynte hun imidlertid å åpne seg for idéen om at de som for henne virket fremmede, ikke var så annerledes fra henne selv.

Det er virkelig så, at vi hjemme må vænne os til at betragte anderledes udseende folk som virkelige mennesker – tænkende, følende, længtende som vi.Clara til kusinen i reisedagboken

– Hun går igjennom en prosess i møte med menneskene på veien. Først møter hun dem med sjokk og forferdelse, til og med avsky i noen tilfeller – men hun overvinner det så fort, sier Dyrerud.

Clara Bodding, født Braathen.

Hun påpeker at fordommene på slutten av 1800-tallet satt dypt hos mange nordmenn.

– Men Clara ser etter hvert menneskene bak det ukjente, og forandrer seg. Jeg tror mange kan kjenne seg igjen i den umiddelbare frykten og usikkerheten i møte med det ukjente også i dag, sier Dyrerud.

Livet og døden i Mohulpahari

Etter hvert som Kaisar-i-hind beveget seg lenger sørover, ble Clara for alvor kjent med sydhavsklimaet.

Jeg lå i bare uldtrøien med vinduet åbent ved sengen, men alligevel var det engang, jeg tror jeg var nær ved at besvime.Clara til kusinen i reisedagboken

I slutten av november 1891 nådde Clara endelig fram til Calcutta. Her ble hun møtt av Skrefsrud, Boddings kollega, og fru Børresen, kona til en av de andre misjonærene.

Oppstilt bilde i trapp foran hus, seks menn og tre kvinner.
Misjonærfamilien i Benagaria.

Og endelig – ved Rampurhat, et godt stykke nord for Calcutta – traff hun igjen Paul Olaf.

Ak, det var en glæde at se ham igjen så tyk og fornøiet!Clara om Paul Olaf i reisedagboken

Få uker senere sto bryllupet, og Clara tok fatt på sitt nye liv i landsbyen Mohulpahari.

Stor, avlang kirke.
Kirken i Benagaria, noen mil fra Mohulpahari. Her giftet Clara og Paul Olaf seg.

Som tidligere på reisen sammenliknet Clara det hun så med det hun kjente til hjemme i Norge. De grønnkledde åsene rundt landsbyen minnet henne om hjemlandet, og hun syntes det var vakkert.

Clara begynte å sette seg inn i indisk husholdning, og lære menneskene rundt henne å kjenne. Mange av santalene forsøkte å lære henne sitt språk, og hun ville til gjengjeld gjerne lære dem det hun kunne om veving.

Alt vitner om et lykkelig ekteskap mellom Clara og Paul Olaf denne første tiden.

… til Dato – og nu har vi været gift over en Maaned – har ingen Ægtemand kunnet være lykkeligere end migPaul Olaf i et brev til Claras kusine

Bare noen måneder senere, i april, kom uværet. Vinden og de dramatiske temperatursvingningene ga Clara alvorlig lungebetennelse.

Paul Olaf våket over henne dag og natt. Den 26. april døde Clara, 24 år gammel.

Hun ble begravet i brudekjolen, etter eget ønske.

En forunderlig kjærlighetshistorie

Da Clara døde, forsøkte Paul Olaf å begrave sine sorger i arbeidet med å skape et skriftspråk til santalene.

Paul Olaf Bodding (t.h.) og det som skulle bli hans andre kone, Ingeborg (i midten) og hennes familie.

Claras død var imidlertid ikke slutten på Paul Olafs kjærlighetsliv. Noen år senere skulle Ingeborg, hans andre kone, ta et valg som fikk drastiske følger for både henne selv og Paul Olaf.

Hele historien fra India, som omhandler tre helt ulike kvinner, en av Norges fremste misjonærer og en mystisk mann ved navn Mohamed Jaan, kan du høre her:

Kilder: Randi Dyreruds to minnebøker om Clara og Paul Olaf Bodding, basert på blant annet brev og reisedagbøker fra Nasjonalbibliotekets samling, samt bilder fra Santalmisjonens arkiver.

Claras reisedagbok, digitalisert og tilgjengelig for alle i Bokhylla.  

Mye av Paul Olaf Boddings arbeid med santalenes språk, i tillegg til brev han har sendt og mottatt, kan du også lese i Bokhylla. 

Samtaler med Randi Dyrerud og forskningsbibliotekar Johanne Ostad. 

Kanskje du også vil være interessert i:

Historier fra samlingen

Kvinnen med saksen

PODKAST: Fra utroskapsskandaler til «Rambo III». Hør om Norges første filmsensors skandaløse liv i «Gamle greier».

Read article "Kvinnen med saksen"

Historier fra samlingen

Opprøret på «Noahs Ark»

PODKAST: Beretningen om en østersspisende vaskebjørn og begynnelsen på moderne norsk dyrevelferd.

Read article "Opprøret på «Noahs Ark»"

Historier fra samlingen

Frøken Henriksen – Norges første kvinnelige politibetjent

Det var ikke bare enkelt å være Norges første kvinnelig politibetjent, men Mathilde Henriksen lot seg ikke knekke av motstanden.

Read article "Frøken Henriksen – Norges første kvinnelige politibetjent"