Fra appelsinselger og gjøgler til russisk diamantmillioner

Karrièren som gjøgler endte brått da en liten landsby i Russland fortærte sirkuset hans. Det ble imidlertid starten på et nytt og innbringende kapittel i livet til den myteomspunne karakteren Appelsin-Herman.

En vårdag i 1844, i en liten landsby sørvest i Russland, sto en ung nordmann utenfor et sirkustelt.

Mannen var flott, til tross for klovnekostymet han var iført, og dessuten ganske morsom der han gjorde sine merkelige krumspring og ropte til landsbyfolket på gebrokkent russisk.

Herman Hansen fra Christiania, bedre kjent som Appelsin-Herman hjemme i Norge, hadde kommet langveisfra med sitt omreisende menasjeri.

Landsbyfolket strømmet til. De var fattige og utsultet, og hadde ikke en krone til overs – men showet ville de gjerne se. De skjøv billettselgeren til side og stormet inn i teltet. 

Herman var ingen rik mann selv, og det han hadde av verdisaker hadde han gravd ned et stykke unna landsbyen for å være sikker på å ikke bli røvet. Han ba sine to russiske kolleger informere forsamlingen om at det ikke ble noen forestilling før de hadde kjøpt billett.

Beskjeden utløste et voldsomt kaos.

Den opprørte forsamlingen bant den unge menasjeridirektøren fast og heiste ham opp i teltets midtstolpe.

Der ble han hengende, ute av stand til å avverge at hele menasjeriet bokstavelig talt ble spist opp foran øynene hans. 

For de sultne innbyggerne var utsiktene til en bit av hestekjøttet så fristende at det ikke tok lang tid før de to hestene lå døde på gulvet. 

Snart fulgte bjørnen. Så de andre dyrene, én etter én. Selv tigeren, som var vanskeligst å få has på, måtte til slutt bøte med livet.

Tiger i bur.
Dette er ikke tigeren som etter sigende ble drept og brukt som dyrefôr av innbyggerne i landsbyen – den har vi dessverre ikke bilde av. Vi måtte derfor nøye oss med et illustrasjonsbilde fra samlingen. Denne tigeren ble fotografert av Peter Wessel Zappfe i en dyrehage i Danmark mellom 1945 og 1948.

Mens landsbyen nøt måltidet utenfor teltet, så Hermans kolleger sitt snitt til å fire ham ned fra midtstolpen.

Så tok de bena fatt og kom seg ut av landsbyen så fort de kunne. 

Da de kom til stedet der de hadde gravd ned verdisakene sine, oppdaget Herman noen merkelige steiner i hullet de hadde gravd. Steinene var blanke, forholdsvis store og usedvanlig vakre. 

Herman Hansen, gjøgleren fra Christiania, hadde funnet diamanter. 

En myteomspunnet mann

Hvorvidt historien fortalt ovenfor virkelig skjedde akkurat slik, er vanskelig å si helt sikkert. Så mange myter var knyttet til mannen som i sin samtid var kjent som Appelsin-Herman at det kan by på utfordringer å skille myter fra sannhet i noen av historiene om ham.

Historien er beskrevet i boken Appelsin-Herman: gjøgleren som ble millionær, skrevet at Herman Berthelsen.  I boken har Berthelsen skilt myter fra fakta og skildret livet til gjøgleren fra Christiania.

– Det som fascinerer meg mest ved Appelsin-Herman er hans allsidighet og stå-på-vilje. Det er helt tydelig at han kunne snu seg på en femøring, som da han kom til Russland og ikke kunne gjøgle lenger, sier Bertelsen.

Han har skrevet flere bøker om de folkelige forlystelsenes historie i Norge, og arbeidet selv en periode som underholdningsartist, blant annet som en del av revygruppen til Grethe Kausland og Jens Book-Jenssen.

– På Appelsin-Hermans tid var det viktig å være allsidig. Det var ikke så mange mennesker i byene og landsbyene, så artistene og gjøglerne måtte kunne veldig mange forskjellige ting for å trekke publikum til nye forestillinger. De trengte ikke å være så gode på alt – det var nok at de kunne litt, for de var et spennende innslag i en hverdag uten så mye underholdning, sier Berthelsen.

Appelsinselgeren fra Christiania

Appelsin-Herman ble født den 18. november 1821 i Piperviken i Christiania. Sammen med søsteren Martina vokste han opp i Lakkegata på Grønland, som den gangen var en fattig forstad til byen som få år tidligere var utnevnt til hovedstad av forsamlingen på Eidsvoll. 

Bygård, sort-hvitt.
Her bodde Herman og Martina Hansen med sine foreldre. Fotografert i 1936 av Fritz Holland. Foto fra Oslo Museum.

Faren døde i koleraepidemien som rammet Christiania i 1833. Da var Herman bare tolv år gammel, og søsteren Martina var ni.

Herman ble nå nødt til å hjelpe moren så den lille familien slapp å måtte gå til den såkalte «fattigkassa». Han hadde sett hvordan skipene i havna jevnlig kom inn med dyre, eksotiske varer, og øynet en mulighet.

På den tiden var appelsiner en ny og eksklusiv vare i Norge.

Herman fikk låne penger av sin mor til å kjøpe et knippe appelsiner. Han løp i skytteltrafikk mellom havna og de mer velstående bydelene, og straks han hadde solgt varene løp han ned igjen i havna og skaffet seg enda flere.

Herman hadde øye for detaljer –  han skaffet seg blant annet et par hvite hansker som skulle understreke luksusen til varen han solgte.

Snart visste hele byen hvem Appelsin-Herman var.

På «nattklubb» med Henrik Wergeland

På hjørnet av Nygaten og Karl XIIs gate på Vaterland lå Madame Grues dansesal. Salen, som gikk under navnet «Grua», kunne kanskje sies å være en slags blanding av nattklubb og kulturhus. Hit kom folk for å danse og la seg underholde – blant annet Henrik Wergeland, som hyppig frekventerte dansehuset for å se gjøgleropptredener.

Hjørne av bygård på Vaterland. Sort-hvitt.
I dette området, på Vaterland i dagens Oslo, lå Madame Grues dansesal. Foto: Marthinius Skøien, 1880-1910.

Herman fikk seg jobb hos Madame Grue, og når han ikke solgte appelsiner og andre luksusvarer, var han ofte å se på dansesalen. Han var først og fremst ansatt for å pusse lamper, men fikk etter hvert flere arbeidsoppgaver.

Christiania vokste raskt i denne perioden. Med en større by kom mer handel og flere yrkesveier som ikke tidligere hadde vært der. Også en større underholdningsindustri vokste fram, med gjøglere, tryllekunstnere, menasjerier, slangemennesker – kort sagt alt som ble ansett som spennende og annerledes. 

Av gjøglerne, som Herman solgte kostymer til og hjalp med alle slags oppgaver, lærte han seg gjøglertriks. Som tenåring fikk han til og med være med på en liten turné fra marked til marked.

Marked, Christiania, sort-hvitt.
Marked på Stortorvet i Oslo, cirka 1900. Det er uvisst hvorvidt dette fotografiet er av det kjente Christianiamarkedet, som ble lagt ned i 1899, eller av et annet marked. Utgiver: Underwood & Underwood.

Herman fikk mange venner  i underholdningsbransjen i Christiania. Gjennom disse vennskapene lærte han ulike kunster som kom godt med i bransjen, der man var avhengig av å kunne spille på flere strenger for å tiltrekke seg publikum.

En tiger på frifot i Hammerfest

Herman ble som ung voksen kjent med en gipsmaker ved navn Guidotti. Gipsmakeren hadde som prinsipp at han alltid brukte levende modeller til gipsfigurene sine, og han gikk derfor til anskaffelse av flere eksotiske dyr.

Herman inngikk en avtale med sin venn: når gipsmakeren var ferdig med en gipsfigur av et dyr, kunne Herman få kjøpe dyret. 

Slik hadde det seg at Herman som 18-åring var i besittelse av en bjørn, en ulv, en apekatt og en pelikan – i tillegg til diverse mindre dyr – og var med det antakeligvis Norges første menasjerieier.

En av Hermans store fordeler var at han var morsom. Han ble ikke bare en utroper og fremviser av dyr, men også en slags tidlig stand-up-komiker. 

Som ung mann begynte den aspirerende underholdningsartisten å reise lenger og lenger ut fra Christiania med forestillingene sine. Kjerrer, bur og artister frekventerte landeveiene så langt nord som til Hammerfest.

Hammerfest, slik byen så ut i siste halvdel av 1800-tallet. Fotografert av Knud Knudsen.

Jevnt over var forestillingene en stor suksess. Det spilte ikke så stor rolle at forestillingene ikke var så spektakulære, i hvert fall sett med dagens øyne – det var nok at de tilbød variert underholdning, og at presentasjonen av numrene ga inntrykk av at noe spektakulært skulle skje.

Men etter hvert skjedde det flere ting som fikk lykken til å snu for unge Herman Hansen.

I noen av byene han besøkte hadde dyrevernerne kommet på banen. I Tønsberg ble han kritisert for å fôre tigrene sine med levende katter, rett foran øynene på barna i byen.

Under en forestilling i Trondheim kom Herman i slagsmål med en beruset trønder i køen til forestillingen, og endte med å skjære en flenge i sistnevntes hode med sabelen han bar i beltet som en del av kostymet.

Det hele toppet seg i Hammerfest, da en av tigrene så sitt snitt til å rømme. Heldigvis var det midt under søndagsgudstjenesten, og Herman fikk fanget den før folk bega seg ut i gatene på vei hjemover.

Skipet til Arkhangelsk

Appelsin-Herman var i midten av 20-årene da han bestemte seg for å prøve lykken i utlandet.

Etter en periode i Tromsø med dårlig billettsalg og en kort karriere som kursholder i gymnastikk, tok Herman med seg dyrene om bord i et skip med kurs for Arkhangelsk, nordøst i Russland.

En sommerdag i 1943 seilte skuta inn Kvitsjøen og ankret opp i havnen i Arkhangelsk. Ut av skipet steg Appelsin-Herman med sin lille trupp og sine dyr.

Tromsø havn, der Herman Hansen fant skipet som skulle ta ham med til Arkhangelsk, fotografert i 1867 av Jens Andreas Friis.

Der Herman var vant til at hans vittigheter og publikums forventning om det spektakulære var nok til å tjene penger, var situasjonen i Russland ganske annerledes.

For det første kunne han ikke språket, og hadde derfor ingen forutsetninger for å komme med vittigheter. For det andre var underholdningsartistene i de store byene, særlig i St. Petersburg, på et helt annet nivå enn hva han var vant med.

Det var lange avstander mellom byene, og ikke sjeldent måtte den lille truppen karre seg gjennom ugjestmildt terreng, bare for å bli skuffet av dårlig fortjeneste når de kom fram til en by eller landsby hvor de kunne opptre.

Så kom den skjebnesvangre grillepisoden i landsbyen, som endte med det overraskende diamantfunnet.

Diamantkongen

I Moskva kom Herman i kontakt med en tidligere gruvearbeider. Fra ham lærte Herman verdien av steinene han hadde funnet, som viste seg å være diamanter.

Sammen med gruvearbeideren fant Herman tilbake til stedet der de hadde gravd ned verdisakene sine. Der fant de flere av de kostbare steinene, og åpnet en gruve.

Etter hvert utvidet handelen seg til også å omfatte kostbare tepper, silke og edle metaller, og i det siste året av Krimkrigen, 1855, halte Herman i land en stor avtale med det russiske forsvaret om leveranse av materiell.

Da han nådde 30-årene hadde han rukket å bli en rik mann.

I 1869 reiste han på besøk til sin gamle hjemby Christiania. Her ble han gjenforent med sin søster Martina, nå en anerkjent syerske, og de to etablerte på nytt det nære forholdet de hadde hatt i barndommen.

Da Herman dro tilbake til Russland, fortsatte de å holde kontakten.

Keiserinnen av Russland, helfigur, fra siden.
Keiserinne Maria Fjodorovna av Russland, fotografert i 1864 av ukjent fotograf. Keiserinnen var en av Herman Hansens trofaste kunder, og hun inviterte ham til og med på besøk på slottet. Foto fra Wikimedia Commons.

Herman slo seg ned i St. Petersburg og åpnet juvelforretning. En av hans fremste kunder var keiserinne Maria Fjodorovna, som han fikk god kontakt med.

Martina Hansens hospital

I 1876, under et besøk i Warzawa i Polen, møtte han 17-åringen Helene Wittensheim. Hun ble med ham til St. Petersburg, hvor de giftet seg og fikk to sønner sammen, men etter at han fant ut at hans unge kone var ham utro mens han var på forretningsreise, gikk han fra henne.

Den eldste sønnen ble boende med Herman, og den yngste med Helene.

To gutter, helfigur, sort-hvitt.
Appelsin-Hermans to sønner, Oscar Herman og Herman Carl. Fotografert i 1890 av ukjent fotograf. Foto fra Oslo Museum.

Den 18. oktober 1892 døde Herman Hansen i sin leilighet i St. Petersburg. Søsteren Martina arvet noe av formuen hans, men døde selv kort tid senere.

Martina var en gavmild og samfunnsengasjert kvinne. Hun var selv blitt gammel og skrøpelig da hun arvet, og fikk derfor satt opp et testamente som sørget for at pengene skulle komme folket til gode.

Etter Martina Hansens vilje ble deler av arven derfor brukt til å  bygge et sykehus utenfor Christiania.

Det sykehuset finnes den dag i dag – Martina Hansens Hospital i Bærum.

Kilder: Mesteparten av informasjonen brukt i denne artikkelen er hentet fra Herman Berthelsens bok Appelsin-Herman: gjøgleren som ble millionær. Andre kilder er boken Kjentfolk og originaler i det gamle Kristiania av Haakon B. Nielsson, bilder fra Oslo Museum, samt bilder og avisartikler fra Nasjonalbibliotekets samlinger. 

Kanskje du også vil lese:

Historier fra samlingen

Kunstneren som ble internasjonal mestertyv

Den harde straffen han fikk for å stjele duer ble begynnelsen på en livslang kamp mot rettsvesenet.

Read article "Kunstneren som ble internasjonal mestertyv"

Historier fra samlingen

Fabrikkeierens siste sledetur

Det mystiske førjulsmordet på fabrikkeier Oscar Aasheim i 1913 førte til spekulasjoner i avisene.

Read article "Fabrikkeierens siste sledetur"

Historier fra samlingen

Flukten fra «Noahs Ark»

Etter at flere dyr forsøkte å rømme fra det flytende menasjeriet, begynte dyrevernerne å fatte mistanke.

Read article "Flukten fra «Noahs Ark»"