Dommeren og slaven

Julen 1759 planla slavene på St. Croix å overta kontrollen over øya og hevne seg på plantasjeeierne. Det ble de straffet hardt for av den norske dommeren Engebret Hesselberg.

St. Croix, januar 1760: En mann satt innesperret i et jernbur på torget. Han var tilgriset av spyttklyser fra forbipasserende og støvet fra gaten. 

Mannen, som het Samuel Hector, var kraftig og viljesterk. Men etter langvarig tortur, uten mat og drikke, var kreftene borte.

Han segnet om og ble liggende livløs i buret.

Samuel Hector, en hovedmennene bak slaveopprøret på St. Croix i 1759, fikk en grusom straff for å ha tatt til motverge mot slavedriverne. 

Tre mennesker endte sine liv i små bur på torget den måneden. Fire mennesker ble brent på bålet, og fire ble torturert med ildtang og hengt. Ytterligere to ble radbrukket – en henrettelsesmetode som innebærer å få knoklene knust med en klubbe. 

Mannen som delte ut dødsdommene het Engebret Hesselberg, og var norsk.

Et nytt økonomisk system

Den dansk-norske kolonien Dansk Vestindia besto i 1760 av øyene St. Jan, St. Thomas og St. Croix i Karibien. 

Bare fem år tidligere hadde øyene, som tidligere tilhørte selskapet Vestindisk-Guineisk Kompagni, kommet direkte under den danske kronen.

Kart med tabell som viser navn på plantasjeeiere
Dette kartet over St. Croix ble laget av den danske landmåleren Jens Mikkelsen Beck og trykket og utgitt i 1754. Denne versjonen, som finnes i Nasjonalbibliotekets kartsenter, er fra 1757, og inkluderer en tabell med plantasjeeiernes navn. Heiliger, som eide Samuel Hector, står oppført med store landområder.

Plantasjene på øyene produserte i all hovedsak sukker. Arbeidskraften var slaver, kjøpt i Vest-Afrika og fraktet på skip til øyene. 

– Det var mange flere slaver enn det var plantasjeeiere i Dansk Vestindia. Det førte til at plantasjeeierne brukte metoder for å kontrollere befolkningen av frykt for at slavene skulle gjøre opprør. 

Det sier Michelle Tisdel, forskningsbibliotekar ved Nasjonalbibliotekets seksjon for bøker og språk. 

Hun har undersøkt kilder i Nasjonalbibliotekets samlinger som forteller om den afrikanske diasporaen i norgeshistorien. 

Den dansk-norske slavehandelen på 16- 17- og 1800-tallet var en del av en større slavebasert økonomi, for de fleste kjent som «trekanthandelen». 

Varer som våpen og smykker ble fraktet fra Europa til Afrika, og brukt til å kjøpe menneskelig arbeidskraft. Slavene ble fraktet med båt til plantasjer i Amerika. Varene de produserte der ble så fraktet til Europa og konsumert av europeere. 

– Vi snakker om et handelsnettverk, en flyt av penger og varer, som brukes til å bygge det dansk-norske samfunnet. Det samme skjer over hele Europa, sier Tisdel. 

I Trondheim ble sukkerraffineriet Sukkerhuset på Kalvskinnet bygget omtrent samtidig som den danske kronen overtok kolonien.

Rød bygning, maleri, mennesker i arbeid på markene i forgrunnen
Akvarell av Sukkerhuset i Trondheim (senere E.C. Dahls bryggeri). Foto: Sverresborg Trøndelag Folkemuseum.

Dit ble sukker fra plantasjene importert og raffinert, og solgt ut på det norske markedet. 

– Mange næringer var mer eller mindre direkte involvert i slaveøkonomien, uten at vi forbinder dem med slavehandel i dag, sier Tisdel. 

I Sverige ble store mengder fiskeprodukter eksportert som mat til slavene i koloniene. I Norge ble det bygget skip som ble brukt i alle ledd av trekanthandelen, og norske sjømenn tok hyre på skipene. 

I noen land var det god business å slå seg opp i jernindustrien, og for eksempel produsere håndjern og lenker. 

Slik ble kjøp og salg av mennesker grunnsteinen i en helt ny økonomi, som ikke hadde vært der ved tidligere former for slaveri og slavehandel.

Dommeren og slaven

Engelbret Hesselberg var i slutten av 20-årene da han kom til St. Croix. Etter bare et år på øya fikk han embetet byfogd i Christiansted på østsiden av øya. 

Den unge juristen var utdannet i København, men opprinnelig kom han fra Norderhov på Ringerike, hvor han ble født i 1728.

Omtrent ti år tidligere hadde en annen gutt blitt født, et helt annet sted på kloden: På en plantasje på øya Antigua, en britisk koloni i Karibien. 

Gutten, født i fangenskap, fikk navnet Qvaid. Under navnet Samuel Hector skulle han senere få Hesselbergs grusomme straff i buret på torget. 

  • To forskjellige oppvekster: én på Antigua i Karibien, og én på Norderhov i Norge:
  • Bilde 1: Illustrasjon av en sukkermølle på Antigua av W. Clark, i samlingen til British Library. Publisert av Thomas Clay i 1823. Bilde 2: Grafikk som viser gården Vang på Norderhov fra Nasjonalmuseet. Kunstnere: Adolphe Jean Baptiste Bayot og Louis Julien Jacottet. Datert til mellom 1842 og 1856. 

Det planlagte opprøret i 1760 var ikke Qvaids første slaveopprør. 

I 1736 ble et planlagt slaveopprør på Antiua stoppet av britene. Qvaids far ble anklaget for å være med på planleggingen, men holdt seg skjult et sted på øya hvor britene ikke kunne finne ham. 

18 år gamle Qvaid ble fanget og torturert til han fortalte hvor faren var. 

Faren ble hengt. 

Qvaid ble solgt til en slaveeier ved navn Peter Heiliger på St. Croix – og fikk navnet Samuel Hector. 

Der var han slave på Heiligers sukkerplantasje i 23 år, helt til han i 1759 bestemte seg for å søke friheten på ny.

Planen

Det røde fortet i Frederiksted lå i West Ende Bay, på vestsiden av St. Croix. Hovedbygget var ennå ikke ferdig, og fortet lå sårbart til for angrep.

Det hadde blitt lagt merke til av øyas svarte befolkning. 

Etter to år med tørke, dårlig avlinger og sult ville de ta sjansen på å stå opp mot plantasjeeierne. 

Flere hadde allerede klart å flykte, til fjellet midt på øya som ble kalt Marroon-bjerget. 

Rømlingene og mange av øyas slaver planla angrepet omhyggelig. 

Julen 1759 skulle det skje: opprørerne skulle rykke frem i to grupper, den ene ledet av en mann ved navn Mikkel, den andre av Samuel Hector. 

Mikkels gruppe skulle dra mot østsiden av øya, mot byen Christiansted. Der skulle de befeste seg på en av plantasjene som lå nærmest byen. 

Samuel Hectors gruppe skulle storme fortet i Frederiksted og bevæpne seg. 

Kart over Frederiksted, blyant.
Det røde området på kartet markerer festningen nord for byen. Terrenget rundt var vanskelig å trenge gjennom, vått og sumpaktig, men festningen var ikke ferdigbygget, og dermed sårbar for angrep. Kartet er tegnet av offiseren Peter Lotharius Oxholm i årene 1778-1780, og befinner seg i Rentekammersamlingen til det danske Rigsarkivet.

Deretter skulle de to gruppene gå sammen om å sette fyr på sukkermarkene og erobre resten av øya. 

Av befolkningen på 13 500 var 12 000 slaver. Selv om ikke alle slavene var med på opprøret, var det ingen tvil om at oddsene var svært gode. 

Hevnen og friheten var i sikte. 

Et lignende opprør på St. Jan i 1733 hadde vært vellykket, i hvert fall for en stund  – opprørerne hadde tatt livet av nesten alle plantasjeeierne, og holdt øya i fem måneder. 

Da hadde Danmark bedt franske styrker om hjelp og fikk tatt tilbake kontrollen over øya.

Mange av opprørerne hadde imidlertid dødd som frie menn og kvinner. De hadde begått selvmord, heller enn å la seg fange på nytt.

Avslørt

En dag tidlig i desember sto to hvite oppsynsmenn på Søren Bagges plantasje og støpte geværkuler. 

Slaven Cudjo kom bort til dem og spurte om ikke han kunne få noen av kulene. 

Den ene av oppsynsmennene stusset over dette, men la det fra seg. 

illustrasjon, kampscene
Illustrasjon av et senere slaveopprør i 1848 på St. Croix, fra danske Illustreret Tidende, november 1878.

Litt senere ble oppsynsmennene oppsøkt av en annen slave. Han fortalte at Cudjo hadde skrytt av at han snart skulle bo i Søren Bagges hus. Da hadde en annen slave kjeftet og hysjet på ham. 

Oppsynsmennene begynte å ane at noe var på ferde. Den ene kom til å tenke på at Cudjo tidligere hadde spurt ham hvor lenge det var til desember, for da skulle han nemlig selv bli oppsynsmann. 

Mistanken vokste. De rapporterte videre oppover i systemet, og snart nådde rapporten Engebret Hesselberg. 

Opplysningsmannen Hesselberg

I tillegg til å være byfogd i Christiansted, var Hesselberg selv plantasjeeier. Embetet kastet ikke mye av seg, og Hesselberg ønsket å bli rik under sitt opphold i Karibien. 

Det er derfor kanskje ekstra underlig at Hesselberg i sin rapport fra slaveopprøret ser ut til å argumentere for at slaver hadde like stor rett til frihet som andre.

«En eller anden fatal Hendelse har bragt dem ud af den naturlige Liighed, som de ellers ved Fødselen stod i med os, og giort samme Personer til vore Slaver, som ved en Contrair Hendelse kunne blevet vore Herrer.»

Denne motsetningen var ikke Hesselberg alene om i sin samtid. Flere kjente slaveeiere på 1700-tallet, som for eksempel Thomas Jefferson, var også menn av opplysningstiden, og så det motstridende i tidens frihetstanker og slaveriet. 

Portrett, halvfigur, forfra
Slaveeieren, opplysningsmannen og presidenten Thomas Jefferson, portrettert av Rembrandt Peale i år 1800. Maleriet er fra samlingen av portretter i Det hvite hus.

Det hindret dem imidlertid ikke å eie slaver selv – eller, i Hesselbergs tilfelle, å idømme dem strenge straffer for å forsøke å vinne sin frihet. 

Da Cudjo ble brakt inn til avhør, røpet han først ingenting. Så ble broren hans arrestert.

Broren fortalte alt han visste om slaveopprøret til Hesselberg og hans to meddommere. 

Snart var alle plantasjeeierne på øya i alarmberedskap og på utkikk etter mistenkte.

90 personer ble mistenkt for å være involvert. 84 av dem ble pågrepet. 

50 riksdaler ble lovet til den som kunne fange en av de som hadde unnsluppet levende: Jack, Jarpen, Henny, Hans og Jan. 25 riksdaler var premien for å drepe dem. 

Vi vet ikke om de klarte å slippe unna – Hesselbergs beretning forteller ikke noe om det. 

Det vi vet, er at Hesselberg og hans meddommere torturerte de 84 fangene én etter én, til de til slutt klarte å sette sammen et lappeteppe av informasjonen som kom fram.

Straffen

Hesselberg var tidlig overbevist om at Samuel Hector var mesterhjernen bak det planlagte opprøret. 

Samuel Hector kunne lese og skrive. Han var skarp og begavet, skrev byfogden, og absolutt kapabel til å planlegge og lede et slikt opprør. 

Men Samuel Hector hadde blitt torturert før, med katastrofale følger. Denne gangen røpet han ingen ting. 

Selv om Samuel Hector og flere andre slaver nektet å avgi forklaring under tortur, mente Hesselberg å ha nok informasjon til å avsi en dom i saken. 

Nye slaveopprør måtte unngås for enhver pris. 

Straffen måtte derfor være hard, mente han. Men det var en økonomisk side ved saken som han også måtte ta hensyn til: For hver slave som ble henrettet, måtte eieren kompenseres. 

Det ville koste statskassen dyrt. 

Bare noen få skulle straffes, avgjorde han. De andre skulle gis tilbake til plantasjeeierne, som kunne straffe dem som de ville. 

De som ble dømt av Hesselberg, måtte straffes desto hardere. 

Første side i Hesselbergs beretning om slaveopprøret, hvor han i detalj beskriver de grusomme henrettelsene. Dette fotografiet er fra det danske Rigsarkivets håndskriftsamling – dokumentet finnes i Nasjonalbibliotekets samling.

Alt var nøye gjennomtenkt, til skrekk og advarsel: De som hadde nektet å si noe under avhør, fikk strengest straffer. 

Den verste straffen måtte være det slavene hatet mest, avgjorde Hesseberg, nemlig ufriheten. 

De antatte hovedmennene, Samuel Hector, Mikkel og Jacob, skulle motta de strengeste straffene. De ble derfor dømt til en langsom død i små bur på torget, til spott og spe. 

Andre ble brent eller hengt. Henrettelsene varte gjennom hele januar 1760, og var store begivenheter som mange kom for å se. 

Samme år ble Hesselberg kalt hjem for å svare for seg. 

Ikke på grunn av de grusomme straffene, men fordi han var anklaget for å snike seg til ekstra penger gjennom sitt embete. 

Hesselberg fikk bøter for sin griskhet, men reiste tilbake til St. Croix, og ble ikke avskjediget før i 1770. Han døde i København i 1788.

Rød bygning med hvitmalte karmer med påskriften 1760 over inngangsportalen.
Fort Frederik nord for Frederiksted. Fotografiet er tatt av Martin Lie og er hentet fra Wikimedia Commons.

På Fort Frederik ble avskaffelsen av slaveriet i Dansk Vestindien endelig proklamert i 1848. 

Det skjedde etter at 8000 slaver hadde marsjert for sin frihet, i protest mot kongens forslag om en gradvis avskaffelse over 12 år.

Manglende kilder avslører

Det meste av det vi vet om det planlagte slaveopprøret på St. Croix i 1759 har vi fra Hesselbergs egen hånd. 

Vi vet derfor lite om hvordan Samuel Hector, Mikkel, Jacob og de andre ville ha fortalt historien, om de hadde fått sjansen. 

Forskningsbibliotekar Michelle Tisdel mener mangelen på slike kilder også kan fortelle noe viktig om historien. 

–  På grunn av deres status i samfunnet, har vi lite informasjon om dem. De var regnet som eiendom, ikke som fullverdige mennesker, og det ser vi av hvilke kilder som forteller om dem – slik som inventarlister og salgsannonser.

Michelle Tisdel, forskningsbibliotekar ved Nasjonalbiblioteket.

Tisdel påpeker at slavene som har etterlatt seg spor i norske og danske arkiver er de som har utpekt seg – enten ved å bli en kuriositet i fortidens og dagens øyne, eller gjennom sin tilknytning til en person med høy status i samfunnet. 

At vi ikke har mer informasjon om dem, er også et resultat av hvem vi har vektlagt i historiefortellingen, påpeker Tisdel. 

– Det er fornuftig å se disse tingene i sammenheng: Både i hvilken grad personer som Samuel Hector og Hesselberg er behandlet likt av vårt historiske blikk, altså hvem som blir protagonister i historiene vi forteller, men også hva vi har av spor for å kunne behandle dem likt. 

Tisdel mener de små innblikkene vi har i denne delen av vår historie kan gi oss muligheten til å forstå historien på en annen måte. 

– Man kan ikke forandre historien, men man kan ta ansvar for å ikke gjemme den bort, sier hun, og legger til: 

– Den henger sammen med resten av vår historie, og er slik viktig for å forstå helheten.

Kilder: Intervju med forskningsbibliotekar Michelle Tisdel, Slaveskipet Fredensborg av Hartvig Dannevig, Norske utposter: Nordmenn utenfor allfarvei av Fredrik Larsen Lund, Slavenes øyer av Thorkel Lund, Dansk Vestindien – En enestående indsigt i historien, nettside fra Rigsarkivet, kart, manuskript og bilder fra Nasjonalbibliotekets samlinger. 

Flere historier fra samlingen:

Historier fra samlingen

Historien om den norske rasismen

Den norske rasismen hadde sin spede begynnelse rundt en punsjbolle i København.

Read article "Historien om den norske rasismen"

Historier fra samlingen

Den afrikanske diaspora i Nasjonalbibliotekets samling

Dokumentasjon over norske slaver, det første kartet som viser mennesker med mørk hudfarge og en detaljert oversikt over sukkerplantasjene til den dansk-norske kolonien på Saint Croix.

Read article "Den afrikanske diaspora i Nasjonalbibliotekets samling"

Historier fra samlingen

Sangstjernen Reese – aktivist til det siste

Ruth Reese hadde særlig ett råd til unge kunstnere med flerkulturell bakgrunn.

Read article "Sangstjernen Reese – aktivist til det siste"