Viktig krigsbeskjed skulle til Tours – havnet i Telemark

Den første flyturen over Norge skjedde i 1870, midt under den fransk-tyske krigen. Da luftballongen med de franske kurérene krasjlandet, ble starten på et kappløp med tiden: Ville de rekke å komme til Frankrike med sin viktige beskjed før det var for sent?

Den 25. november 1870, omtrent klokken halv 3 om ettermiddagen, dalte to franskmenn ned fra himmelen over Lifjell i Telemark. 

De landet med et dump i den dype snøen som dekket fjellområdet, 1200 meter over havet. 

Med istapper i skjegget og klær som var stive av frost så de seg om i det fremmede landskapet. 

Ingen av dem hadde den minste anelse om hvor de var havnet. 

Utslitt og frosne begynte de å stavre seg ned fra fjellet, i håp om å finne noen eller noe som kunne redde dem fra å fryse i hjel i den fremmede villmarken.

Det hemmelige våpenet

Paris, 1870: Det var over to måneder siden general von Moltke ga ordre om å omringe byen.

De tyske generalene hadde omgjort Versailles til sitt hovedkvarter, og alle forsøk den franske hæren gjorde på å frigjøre sin hovedstad, ble slått kraftig ned.

Preussisk artilleri utenfor Paris under beleiringen. Foto: Deutsches Bundesarchiv

Den fransk-tyske krigen gikk mot en slutt, og det så ikke pent ut for Frankrike. 

Tilstanden bak murene begynte å bli kritisk. De fleste av matforrådene var spist opp. 

Byens befolkning hadde nå begynt å anse byens rotter som potensiell middagsmat. 

Men pariserne hadde ikke tenkt til å gi opp riktig ennå. 

Hundrevis av arbeidere, menn og kvinner, hadde arbeidet dag og natt med et hemmelig våpen inne på togstasjonen Gare du Nord, der ingen tog nå kom eller gikk.. 

Den 25. november sto den 22 meter høye varmluftsballongen klar til avreise.

ILLUSTRASJONSBILDE. Varmluftsballong i Tuileriesparken i Paris i1878. Tilhører samlingen til Brown University Library.

Den 29 år gamle ingeniøren Paul Rollier hadde akkurat tatt farvel med kona, som han hadde vært gift med i bare en måned. 

Nå snek han seg ut i natten. 

Ballongkurven var fylt til randen med postsekker. På innerlommen hadde Rollier en viktig beskjed til regjeringsdelegasjonen i Tours, sørvest for Paris. 

Krigsminister Léon Gambetta hadde samlet en hær på 600 000 mann sør for Orléans, og nå måtte myndighetene i Paris og i Tours samarbeide for å bryte blokkaden rundt byen. 

Rollier og hans reisekamerat, Leon Bezier, klatret om bord i kurven. Snart steg de til værs.

Ballong i nød

Etter bare noen minutter hadde ballongen nådd 800 meters høyde. Der forble den, hindret videre oppdrift av en luftlomme. 

Rollier og Bezier kastet noen av sandsekkene de hadde med som ballast over bord for å komme høyere opp. 

Langt under seg hørte de skudd. Sandsekkene hadde landet i den prøyssiske leiren. 

Ballongen, som hadde fått navnet Ville d’Orleans, var bare én av flere slike ballonger som var blitt sendt opp fra Paris i nattens mulm og mørke. 

Flere aeronauter, som de kaltes, hadde blitt skutt ned eller fanget ved landing av preussiske styrker, og deretter henrettet  for spionasje. 

Krigen mellom Frankrike og Tyskland i 1870-71 krevde flere hundre tusen menneskeliv og endret maktstrukturen i Europa. Illustrasjonen viser slaget ved Mars-La-Tour, og ble publisert i Canadian Illustrated News noen dager før Rollier og Bezier la ut på sin reise. Hentet fra Wikimedia Commons.

Det var med andre ord et svært farefullt oppdrag. Men Ville d’Orleans steg til værs igjen og nådde snart 2000 meters høyde, langt utenfor rekkevidde av skuddene der nede.  

Hadde de kunnet styre ballongens retning, ville de reist sørvestover. Slik gikk det ikke: vinden blåste dem stadig lenger nord. 

Lysene fra hjembyen forsvant snart av syne. Under seg så de konturene av flere landsbyer og byer som forsvant nesten like fort som de dukket opp. 

Da dagslyset kom, var verden under dem dekket av et skylag som gjorde det umulig å se hvor langt nord de var kommet. 

De bestemte seg for å la seg synke et stykke ned for å se etter, og eventuelt gå inn for landing slik at de kunne begynne reisen sørover, forbi fiendens linjer. 

Da ballongen sank i soloppgangen, ble de møtt av et skremmende syn:

De var ute på åpent hav.

Tegning av Ville d’Orleans over havet, publisert i Le Monde illustré. Foto: Norsk Teknisk Museum.

Dramatisk kræsjlanding

Situasjonen var kritisk. Deres eneste redning, besluttet Rollier, var å holde seg svevende så lenge som mulig over havoverflaten. 

Slik fløy de en stund, nær nok havet til at de kunne speide etter land eller skip som kunne redde dem, men akkurat så langt unna at de ikke risikerte å havne i vannet. 

De begynte å tvile på om de ville komme levende fra turen. 

Rollier begynte å kaste alt av vekt over bord for å sikre at de holdt seg flyvende lengst mulig. 

Hundrevis av brev dalte sakte ned fra himmelen og ble slukt av bølgene. Ballongen steg igjen mot himmelen. 

Tegning av Rollier og Bezier i Ville d’Orleans. Foto: Norsk Teknisk Museum.

Tåken bredte seg om dem, og det var dørgende stille. 

Timene gikk. Ballongen begynte å bli faretruende tom for gass. Alt de kunne gjøre var å be til Gud om at de hadde kurs mot Storbritannia, og at de ville nå helt dit før ballongen sank i havet. 

Da, plutselig, fikk de igjen øye på noe grønt under seg. Og denne gangen var de helt sikre: Det de så var ikke hav, men grantrær. 

Rollier ropte til Bezier at han skulle kaste ut ankeret, men det var for sent. 

Sekunder senere traff ballongkurven bakken med et brak.

Rollier ble slynget ut av kurven og landet med et dump i dyp snø. 

Han reiste seg, og til sin fortvilelse så han at Bezier hadde blitt viklet inn i ankertauet. Nå hang kameraten i tauet etter beina, like under kurven, som var begynt å stige igjen. 

Tegning av landingen på Lifjell. Foto: Norsk Teknisk Museum.

I siste sekund fikk Rollier tak i et av tauene som hang og dinglet under kurven.

Ballongen, som nå var nesten helt tom for gass, saknet farten, mens de to mennene hang i hvert sitt tau, flere meter over bakken. 

Bezier klarte å vikle foten løs fra tauet, og de lot seg falle ned mellom trærne. 

Der ble de liggende og se på at ballongen igjen steg til værs og ble borte bak fjellene.

Lunken kaffe – et tegn på sivilisasjon

De var havnet i et fjellområdet som var dekket av et tykt lag av snø, men i hvilket land og hvor langt fra Paris, visste de ikke. Det var ingenting annet å gjøre enn å komme seg ned fra fjellet og se etter tegn på mennesker i området.

Sakte beveget de to franskmennene seg nedover gjennom skogen. Mørket falt på. Snart så de skyggene av det de trodde var ulver som lusket mellom trærne på begge sider av dem. 

Et høyt tre ble redningen fra ulvene, som snart var ute av syne. 

Men kraftanstrengelsen, engstelsen og kulden var blitt for mye for Rollier, som segnet om i snøen. 

Tegning av Rollier og Bezier i snøen på Lifjell. Tegningen ble publisert i Le Monde illustré. Foto: Muller, Rich / Norsk Teknisk Museum.

Bezier ble nødt til å forlate sin utmattede reisekamerat for å finne et sted de kunne tilbringe natten. Til sin lettelse oppdaget han et skur fylt med halm ikke langt unna. 

Etter å ha trukket Rollier bort til skuret og lagt ham til rette i halmen, sloknet også Bezier. 

Neste morgen var det ikke annet å gjøre enn å traske videre. Ikke langt fra skuret oppdaget de ferske sledespor.

Aeronautene bestemte seg for å følge sporene, i håp om at de som hadde laget dem var vennligsinnede.

Da de hadde gått et stykke, kom en hytte til syne mellom trærne, halvt begravet i snø. Den eneste åpningen i hytta var dekket av et bjørneskinn. 

Utenfor sto sleden som hadde laget sporene. 

Etter rop og banking på veggen, uten respons, bestemte de seg for å gå inn i hytta. Der fant de til sin lettelse en peis som fortsatt var varm og noen kokte poteter de kunne spise. 

Størst var kanskje lettelsen ved å finne en kanne med lunken kaffe. Det var, mente Rollier, et tegn på at de var kommet til et sivilisert land. 

Portrett av Paul Rollier. Foto: Norsk Folkemuseum.

Etter å ha spist og varmet seg litt, gikk Rollier ut i snøen igjen. De hadde blitt enige om å fyre et bål utenfor hytta for å varsle dem som bodde der om at de hadde gjester. 

Litt etter så han to skikkelser i full fart på vei mot ham. «Klas! Klas!» Ropte den ene av skikkelsene til den andre. 

For alt Rollier visste, kunne dette fremmede ordet være et krigsrop. Han strakk begge armene mot himmelen i et forsøk på å signalisere fredelige hensikter. 

Til hans store lettelse gjorde de to mennene det samme. De prøvde å snakke til ham, men ordene skjønte Rollier ingenting av, og de forsto heller ikke ham. Det eneste de fikk formidlet var navnene sine – Klas og Harald. 

Med kroppspråket signalserte de at Rollier skulle bli med innenfor. Der fikk han og Bezier det som for dem må ha vært et eksotisk måltid: Stekt flesk, flatbrød og geitemelk. 

Portrett av Bezier. Foto: Norsk Folkemuseum.

Mens de varmet seg foran peisen, tok nordmennene en nærmere titt på Rolliers ødelagte sko. «Formiseur de l’imperatrice Paris», sto det langs sålen. 

«Paris! Paris? French?» utbrøt Harald, til de to franskmennenes store glede. De nikket bekreftende. 

Da Klas tok fram en eske med fyrstikker, undersøkte Rollier den, og fikk øye på et ord han kjente igjen: «Christiania». Christiania! De var kommet til Norge!

Etter mye gestikulering og miming forsto Harald og Klas at de to franskmennene ville komme seg til Christiania, og at det hastet. 

Rollier og Bezier fikk med seg forsyninger, og ble hjulpet i riktig retning. Så la de i vei igjen.

Ryktet går

Endelig fikk franskmennene ro til å se seg om i det vakre landskapet. De var mette og varme, og lettet over å ha kommet til et land hvor folk var vennlig innstilt til dem. 

Men hvor i Norge de var, og hvor langt det var igjen til Christiania, visste de ikke.

Det hastet å få overbrakt den viktige beskjeden til regjeringen i Tours, så de skyndte seg videre så fort de kunne. 

På veien møtte de flere mennesker som ga dem mat og pekte dem i riktig retning, men ingen av dem kunne et ord fransk. 

Stavkirke, vinterlandskap, folkemengde
Franskmennene hilser folkemengden utenfor Heddal stavkirke. Et billedpostkort etter illustrasjon i Le Monde Illustré, publisert i 1871.

Gjennom daler og over innsjøer bar det, til de kom til en større gård, hvor de ble mottatt av det som virket å være betydningsfulle mennesker: Advokaten Walløe og hans venn Niels Nilsen, direktør for Seljords Kobber- og Sinkminer. 

Heldigvis for Rollier og Bezier snakket Nielsen fransk. Nå fikk de endelig greie på hvor de var og hvor langt det var igjen. På kartet på de hvor de hadde blitt slynget ut av ballongen: Midt oppe på Lifjell, omtrent 150 kilometer fra Christiania. 

De ble invitert på middag med landsbyens fintfolk. Snart ble det spilt opp Marseillasen på pianoet, til ære for franskmennene. 

Om morgenen dagen etter ble de vinket avgårde i en slede de fikk lånt. Etter en reise på nesten 20 timer kom de til Kongsberg. 

Her hadde ryktet gått i forveien: Overalt hvor de gikk ble de møtt med hurrarop, og folk stimlet seg rundt dem. Noen hadde laget franske flagg som de hang i vinduene til ære for franskmennene. 

Flagget fra La Ville d’Orléans inngår i Norsk Teknisk Museums samlinger. Foto: Newman, Stephen / Norsk Teknisk Museum.

Jernbanedirektøren i Kongsberg eskorterte dem gjennom folkemengden til togstasjonen, og omsider satt Rollier og Bezier på toget mot Drammen.

Slutten på ferden

I Drammen fikk de vite at luftballongen deres hadde havnet i Krødsherrad, hvor den dalte ned og skremte vettet av to eldre damer, som trodde det var fanden selv som kom.

Lokalbefolkningen, som ikke visste om ballongførerne var levende eller døde, hadde fått oversendt en del gjenstander fra gondolen. Disse ble overrakt Rollier og Bezier. 

Dagen etter, klokken halv 1, ankom de Christiania. De dro straks til Frankrikes konsulat. Derfra ble det sendt bud via London om planen om å forene hæren sør for Orléans og hæren i Paris. 

I Christiania mottok Rollier og Bezier en hel haug telegrammer fra så langt nord som til Tromsø. Hele Norge ville ønske dem hell og lykke og velkommen til landet. 

Alle ville ha en bit av de to franske eventyrerne, og de ble invitert på atskillige banketter og fester.

Etter en enorm avskjedsbankett med nærmere 1000 deltagere, hvor Jonas Lie fremførte en sang og Bjørnstjerne Bjørnson holdt tale, var det omsider på tide å si farvel til Norge. 

Ballongen ga de til Universitetet i Oslo. 

Ville d’Orléans i Klingenberg, 1871. Foto fra Oslo Museum.

Til tonene av Marseillaisen seilte Rollier og Bezier ut Oslofjorden med skipet «North Star», til London og deretter til Tours. 

Da de endelig nådde den franske regjeringen, var det gått to uker siden de forlot Paris. Beskjeden om å forene styrkene hadde de sendt avgårde så snart de var i Christiania, men da var det allerede for sent. 

Dessverre for franskmennene hadde hæren sydvest for Paris allerede gjort et framstøt på å frigjøre byen, men mislyktes. 

Etter harde kamper i litt over en måned ble den franske hæren fullstendig knust. 

I slutten av januar 1871 kapitulerte Frankrike og Paris. Seieren bidro til å muliggjøre Tysklands samling, og kong Wilhelm av Preussen ble kronet til keiser av Tyskland i Speilsalen i Versailles den 18. januar. 

Den fransk-tyske krig ble offisielt avsluttet den 10. mai 1871 med freden i Frankfurt.

Den franske utenriksministeren setter sitt segl på fredsavtalen under Otto von Bismarcks vaktsomme øyne. Tegning fra Lectures pour Tous / Wikimedia Commons.

Rollier vendte tilbake til Norge med sin kone året etter. Sammen med en tolk besøkte han gården til Klas og Harald. 

I følge med sine redningsmenn gikk de opp på Lifjell for å se hvor de hadde blitt kastet ut av ballongen.

Der ble det senere reist en minnestein som står der den dag i dag, til minne om da den fransk-tyske krigen kom til Norge med luftballong.

Kilder: Avisartikler fra Nasjonalbibliotekets samlinger. Rollier skrev bok om turen til Norge, og deler av denne ble oversatt og publisert i en artikkelserie i Aftenposten i 1871.  

Flere eventyr fra Nasjonalbiblioteket:

Historier fra samlingen

Barentsekspedisjonen: Ville finne sjøveien til India forbi Norge

En av de mindre kjente oppdagelsesferdene satte nordområdene på kartet for alvor på 1500-tallet.

Read article "Barentsekspedisjonen: Ville finne sjøveien til India forbi Norge"

Historier fra samlingen

Flukten fra «Noahs Ark»

Etter at flere dyr forsøkte å rømme fra det flytende menasjeriet, begynte dyrevernerne å fatte mistanke.

Read article "Flukten fra «Noahs Ark»"

Historier fra samlingen

Fra appelsinselger og gjøgler til russisk diamantmillioner

Karrièren som gjøgler endte brått da en liten landsby i Russland fortærte sirkuset hans.

Read article "Fra appelsinselger og gjøgler til russisk diamantmillioner"