Slik ble Svalbard en del av Norge

En verdenskrig, et Russland satt ut av spill og en voksende arbeiderbevegelse var blant de medvirkende årsakene til at Svalbard ble en del av Norge for 100 år siden. Siden den gang har Svalbardtraktaten vært et gjentatt diskusjonstema mellom norske og russiske myndigheter.

Den niende februar 1920, ganske nøyaktig klokken kvart på fem om ettermiddagen, åpnet den franske statsminister Alexandre Millerand møtet i Klokkesalen i det franske utenriksdepartementet. Rundt bordet satt prominente statsmenn fra flere vesteuropeiske land.

Én etter én reiste de seg og signerte avtalen som lå på bordet. Sist ute var den norske diplomaten Fredrik Wedel Jarlsberg, som med gullpenn satte sitt navn på papiret på vegne av Norge.

Svalbard var offisielt blitt norsk territorium, under helt spesielle forutsetninger.

 

Se filmen «Spitsbergen» fra 1920 (todelt):

 

 
Tina Anckarman fra seksjon for film og kringkasting om filmen:

Lovløshet og arbeiderkonflikt

På begynnelsen av 1900-tallet skjedde det noe nytt på Svalbard, en øygruppe som tidligere kun hadde vært besøkt sporadisk av fangstmenn og fiskere: Selve landområdene ble attraktive. Mineralleting og gruvedrift ledet flere selskaper til det som da ble kalt Spitsbergen.

Et åpenbart problem meldte seg: Svalbard var ansett som «terra nullius» – ingenmannsland. Hvem som helst kunne okkupere landområder på øyene, men ingen stat hadde myndighet til å godkjenne okkupasjonene og gi eiendomsrett.

I mange tilfeller var eiendomskravene overlappende, og det oppstod konflikter om retten til landområdene.

Da gruvedriften kom i gang meldte også et annet problem seg: arbeidskonflikter og streiker. Hverken politi eller rettsinstans fantes på den lovløse øygruppa til å ta seg av slike konflikter.

Dr. Rudolf Freiherr von Gagern, Grunewald, Berlin, annekterte halvøya Kap Thordsen i 1914 og erklærte at den norlige grenselinjen går fra slutten av Skans Bay og vestover til Nordfjord, ifølge dette skiltet. Det samme gjorde geolog Gunnar Horn i 1918. Under har gruveselskapet AB Spetsbergens Svenska Kolfält gjort krav på halvøya Dicksons land. Utgiver: J. L. Nerlien A/S.

– Forholdene på Svalbard var tøffe for arbeiderne. De var isolerte om vinteren, boligene var dårlige – det var nok å streike for, for å si det sånn. Disse konfliktene ble håndtert veldig hardhendt av gruveselskapene: arbeidere ble sendt rett tilbake til fastlandet når våren kom, og nye ble rekruttert.

Det sier Thor Bjørn Arlov, historiker og forfatter av boka Svalbards historie. 

– I tillegg var det nok en viss grad av kulturkræsj i gruvedriften den gangen. Gruvene var i stor grad drevet av briter og amerikanere, som var kapitalister, mens arbeiderne hovedsakelig var skandinaver. Mange av dem kom fra Rallarmiljøet og annen anleggsvirksomhet i Norden, og var delaktige i arbeiderbevegelsen som var på fremmarsj.

Norge, Russland og Sverige i drakamp

Norge begynte å snuse på muligheten for å få mer innflytelse på Svalbard allerede etter unionsoppløsningen, da et eget norsk utenriksdepartement ble opprettet.

I 1909 tok Norge initiativ til å løse det som ble kalt for Spitsbergen-spørsmålet. Regjeringen signaliserte at Norge kunne ta ansvar for å innføre lov og orden på øygruppa.

– Det falt ikke i god jord hos Sverige, som mislikte at Norge skulle drive selvstendig utenrikspolitikk uten å konsultere svenske utenriksmyndigheter. Russland, som hadde lange tradisjoner med fangst, og som drev noe forskning på Svalbard, var også skeptiske. Derfor signaliserte andre nasjoner i Europa at de ønsket at Norge, Sverige og Russland selv skulle komme til enighet, sier Arlov.

Svart-hvitt. 14 menn rundt et bord.
Spitsbergenkonferansen i 1910, fotografert av Narve Skarpmoen.

Etter flere konferanser kom Norge, Sverige og Russland endelig til enighet om en løsning hvor alle tre stater sammen skulle sørge for lov og orden. Men da satte de andre nasjonene seg på bakbeina: Flere syntes ikke noe om forslaget, særlig ikke USA, som var redd for at amerikanske interesser på Spitsbergen skulle lide under ordningen.

Så kom utbruddet av første verdenskrig.

Norge så sitt snitt under fredsforhandlingene

I løpet av de første krigsårene ble all bergverksdrift og letevirksomhet avviklet. Men mot slutten av krigen, mens stormaktene var opptatt av andre ting enn øygruppa i Arktis, så norske selskaper sitt snitt: Fire norske gruveselskap ble opprettet i 1916 og 1917. De kjøpte opp eiendom og begynte produksjonen nesten umiddelbart.

Ved slutten av krigen var det nesten bare norske virksomheter igjen på Svalbard. Norge begynte å manøvrere seg i posisjon med tanke på fredsoppgjøret: Hva kunne Norge få igjen for den norske handelsflåtens innsats, og for streng håndhevelse av nøytraliteten?

Det var da  diplomaten Fredrik Wedel Jarlsberg begynte arbeidet med å finne ut av hvordan Norge kunne komme best mulig ut av fredsforhandlingene. I mars det året erklærte den norske regjeringen at de ønsket å ta opp Spitsbergen-spørsmålet på fredskonferansen, og at Norge ønsket suverenitet over Svalbard.

Russland, en sentral aktør, var satt ut av spill med revolusjonen i 1917. Det nye Sovjetunionen var ikke anerkjent av de andre nasjonene og fikk ikke sende representanter til fredsforhandlingene. De kunne dermed ikke protestere da Norge presenterte sitt forslag om norsk suverenitet over Svalbard.

Det ble satt ned en kommisjon for å komme frem til en avtale. Norge ble bedt om å legge frem et eget forslag som kunne brukes som arbeidsdokument.

– Da skjedde det noe som er ganske spesielt: Norge hadde ikke noe eget forslag, men det hadde et av de private selskapene som drev gruvedrift på Svalbard, Store Norske Spitsbergen Kulkompani. Dette ble brukt som mal, sier historiker Arlov, og fortsetter:

Avisutklipp fra Morgenbladet, 10. februar 1920. Underoverskriften kan kanskje vitne om en diplomatisk krise, men uteblivelsen hadde helt naturlige årsaker – representantene fra Storbritannia, Japan og Italia rakk rett og slett ikke å komme til møtet, og måtte derfor signere traktaten senere.

– Det var nok ikke det norske utenriksdepartementet spesielt begeistret for, for i det dokumentet var prinsippet om lik adgang til ressursene, lik behandling og lav skatt lagt til grunn. Men man innså at dette var det beste man kunne få til, så da ble det slik.

Dermed kunne diplomat Fredrik Wedel Jarlsberg sette sin underskrift på den ferdige traktaten den 9. februar 1920.

Sovjetunionen protesterte

Da traktaten ble underskrevet, protesterte det nye regimet i det som da var Sovjetunionen.

– Men det de muligens ikke var klar over, var at traktaten inneholdt en artikkel som ivaretar russiske borgeres rettigheter på lik linje med andre nasjoners borgere. I tillegg var Norge veldig opptatt av å få russisk anerkjennelse for traktaten, så i 1924 fikk man til en slags «quid pro quo»-avtale: Sovjetunionen skulle anerkjenne Norges suverenitet over Svalbard hvis Norge anerkjente det nye regimet i Sovjetunionen, forteller Arlov.

Det var året før Svalbardtraktaten trådte i kraft. Men Sovjetunionen fikk ikke anledning til å signere traktaten før i 1935, da USA omsider anerkjente det sovjetiske regimet. Da var russisk gruvevirksomhet i full gang på Svalbard.

avisutklipp
Svalbard-spørsmålet på forsiden av avisen Den 17de Mai, 17. februar 1920.

– Fra 1930-årene av var det omtrent bare Norge og Sovjetunionen som drev virksomhet på Svalbard. Den klare linjen i Sovjets Svalbard-politikk ble derfor at Russland burde ha en særposisjon på øygruppa, og ikke stilles på lik linje med de andre nasjonene som hadde underskrevet traktaten. Og slik har det vært siden det, sier Arlov.

Dette, mener han, er også bakgrunnen for utspillet som den russiske utenriksministeren Sergej Lavrov kom med i et brev til den norske utenriksministeren Ine Eriksen Søreide i begynnelsen av februar.

– Slike utspill fra Russland har kommet fra tid til annen siden 30-tallet. Det er fortsettelsen på en lang linje i russisk politikk – de har ønsket å markere sine interesser i nord, bilateralisere forholdet til Svalbard og oppnå en privilegert posisjon der, mens Norge nærmest slavisk har fulgt likebehandlingsprinsippet. Jeg tror ikke det har noen innvirkning på den gjeldende situasjonen mellom Norge og Russland i Svalbard-spørsmålet, sier han.

Kilder: Store Norske Leksikon, «A short history of Svalbard» av  Thor Bjørn Arlov, filmer, avisutklipp, radioinnslag og bilder fra Nasjonalbibliotekets samlinger, intervju med historiker Thor Bjørn Arlov, «Reisen gjennem Livet» av Fredrik Wedel Jarlsberg. 

Flere artikler fra Nasjonalbiblioteket:

Historier fra samlingen

Dei ukjende norske sjøuhyra

Har du høyrt om den lumske, lutherske grise-fisken? Fleire sjøuhyrer vart teikna inn utanfor Noreg på eit kart frå 1539.

Read article "Dei ukjende norske sjøuhyra"

Historier fra samlingen

Barentsekspedisjonen: Ville finne sjøveien til India forbi Norge

En av de mindre kjente oppdagelsesferdene satte nordområdene på kartet for alvor på 1500-tallet.

Read article "Barentsekspedisjonen: Ville finne sjøveien til India forbi Norge"

Historier fra samlingen

Symbol og personlegdomar: Dei kongelege i bilete

Biletkarusellar: Dei kongelege på 18- og 1900-talet

Read article "Symbol og personlegdomar: Dei kongelege i bilete"