Jentene fra nord

Live Vedeler Nilsen (tekst)

Gorm K. Gaare (video)

30.04.2021

Hvem som er synlig i arkivene våre har å gjøre med hvem vi verdsetter, hvem vi synes er viktige. Det ligger en makt i å gi verdighet gjennom synlighet.

Espen Ytreberg, forfatter og medieviter

Diomede, 1926: Når isen legger seg i Beringstredet om vinteren, danner den en bro fra Russland til USA, mellom to øyer i det smale stredet. 

De to øyene ligger i hver sin verdensdel, med 21 timer tidsforskjell mellom seg. Begge tidssonene er omtrent så langt fra den norske som det går an å komme, i hver sin retning. 

Her, på de steinete, værbitte øyene, satt to jenter og bladde i et norsk ukeblad da den norske handelsmannen Carsten Winsvold kom forbi. 

Det slo ikke Winsvold at de kanskje var norske – han antok at de bare så på bildene, men han ble nysgjerrig på hvor de hadde fått ukebladet fra. 

Utsnitt av kart med «Gjøa»s rute fra Norge, forbi Grønland og gjennom Nordvestpassasjen, til Nome i Alaska inntegnet. Ekspedisjonen (1903-1906) ble ledet av Roald Amundsen. Diomede inntegnet midt i Beringstredet. Kartet er produsert av Severin Worm-Petersen.

Han spurte den yngste av jentene på engelsk, men det forsto hun ikke – og hun forsto heller ikke da han spurte igjen på et eskimoisk-aleutisk språk som han kunne litt av. 

Kanskje du kan norsk? prøvde han. 

Jada, svarte hun, til hans store forbauselse. 

De to jentene fortalte at de het Camilla Carpendale og Nita Kakot Amundsen. 

Navnet Amundsen hadde Nita fått fra en av voksenpersonene som sto henne nærmest i barndommen: polarhelten Roald Amundsen. 

Amundsen forsvant i isødet ved Nordpolen året etter. For jentene hadde imidlertid adoptivfaren forsvunnet mange år tidligere. 

Møtet med Roald Amundsen

Nita Kakot møtte Roald Amundsen for første gang rett før nyttår i 1920, da mannskapet på “Maud” opplevde sin tredje overvintring i isødet nord for Sibir.

Faren hennes, Kakot, var en lokal altmuligmann av Chukchi-folket som jobbet på skipet. Han hentet henne og brakte henne om bord på skipet, en liten bylt inntullet i lag på lag med skinnfeller. 

«Maud» sitter fast i isen utenfor Tsjuktsjerhalvøya i Sibir, 1920. Ukjent fotograf.

Polarforsker Harald Ulrik Sverdrup beskrev den lille jenta disse første dagene: En liten, vettskremt, forfrossen skapning som forsvant ned i en stol, og bare satt der og så på dem med store øyne uten å si et ord. 

Besetningen hennes synes navnet henne var så vanskelig å uttale at de bestemte seg for å gi henne et nytt: “Kakonita” – lille Kakot – eller bare “Nita”.

Nita ble en del av livet på skipet. Hun spiste med mannskapet, hun ble badet av dem etter tur, og om natten sov hun i Amundsens kahytt. 

Nita fotografert ombord på «Maud» utenfor Tsjuktsjerhalvøya i 1921.

Etter hvert som Nita ble mer kjent med skipet, viste hun seg å være en aktiv og sosial liten jente. Hun og Amundsen utviklet et nært forhold, og Amundsen fikk henne til å kalle ham “bettepappa” – bestepappa, eller bestefar. 

Noen måneder senere, i april, kom 11 år gamle Camilla. 

Hun var datteren til en handelsmann ved navn Carpendale, opprinnelig fra Australia, som hadde slått seg ned og blitt russisk statsborger og giftet seg med en lokal Chukchi-kvinne ved navn Pangaya Tonanik.

Lite visste Nita og Camilla at møtet med Amundsen skulle føre til at livene deres ble snudd på hodet ikke bare én, men to ganger, i løpet av få år.

Fanget i Amundsens berømmelse

Amundsens plan var at jentene skulle bli sendt til Norge og få en god oppvekst og oppdragelse i hans hjemland. Hvorfor ville han ta med dem hjem? Det er det ulike meninger om blant historikerne.

– Flere Amundsen-biografer har lagt vekt på individuelle og følelsesmessige årsaker til omsorgsovertakelsen. De trekker fram at Amundsen begynte å bli gammel og ikke hadde noen egen familie – og at disse jentene fylte et emosjonelt behov. Det tenker jeg er cirka halve sannheten. 

Det sier Espen Ytreberg, professor ved Institutt for medier og kommunikasjon ved Universitetet i Oslo og forfatter av boken Kapp Hjertestein om Nita og Camilla. 

– Det blir ufullstendig å ikke ta høyde for den 500 år lange tradisjonen for kolonialisering. En del av denne tradisjonen var å ta med hjem noen av de “fremmede” folkeslagene man møtte på reisene for å vise dem frem, som en slags attest på hva man hadde prestert. 

Nita og Camilla var nemlig ikke de første Roald Amundsen hadde hatt planer om å ta med tilbake til Norge. 

Under hans første store ekspedisjon gjennom Nordvestpassasjen i 1903-1906 hadde Amundsen hatt konkrete planer om å ta med seg inuitter tilbake til Norge. 

En av dem han ønsket å ta med hjem, en ung mann ved navn Maniratcha, druknet i en ulykke på isen. En annen, ti år gamle Kaumallo, nektet å spise om bord på “Gjøa”, og ble derfor sendt tilbake igjen. 

Vi vet lite om Kaumallo og Maniratcha. Camilla og Nita, derimot, ble fanget i Amundsens berømmelse – og har derfor etterlatt seg spor. 

– Disse to jentene er arketypen på folk som har vært usynlige i historien: Kvinner, barn og urfolk, sier Ytreberg:

– I den norske polarhistorien, som har vært ganske tradisjonell og maskulin, kan historien om Nita og Camilla bidra til å kaste lys over livene til dem som var der samtidig med polarheltene, men som har vært usynlige i historien så lenge. 

Den lange reisen til Norge

Etter Mauds tredje vinter i isødet bestemte Amundsen seg for å dra tilbake til Seattle for reparasjoner. 

Et stort pressekorps møtte opp i Seattle. Interessen var stor for de to jentene han hadde med seg, og reporterne ville hele tiden fotografere de tre sammen. 

I flere måneder var Amundsen i Seattle sammen med Nita og Camilla. Han hadde fått kona til førstestyrmannen, Elise Marie Wisting, til å komme over fra Norge, blant annet for å ta seg av de to jentene. 

Fra Seattle tok reisefølget tog østover, til New York. Derfra skulle fru Wisting ta med seg jentene til Norge. Amundsen skulle komme etter senere.  Interessen for jentene fra pressen, som hadde vært intens både i Seattle og i New York, fortsatte ved ankomsten til Norge. Amundsen selv var vant til oppmerksomhet – faktisk var han avhengig av den – noe Nita og Camilla naturlig nok ikke var.

Camilla ble tatt med rundt i byen av en journalist fra avisen Seattle Star. Hvordan hun opplevde turen rundt i den store byen etter reisen som lå bak henne, vet vi ikke – men journalisten tolket det som at hun kjedet seg.  Wed, Jul 6, 1921 – Page 1 · The Seattle Star (Seattle, Washington) · Newspapers.com

– Medienes omtaler av dem er tydelig eksotiserende. Man brydde seg ikke så mye om hva som var deres faktiske bakgrunn og historie – det man var opptatt av, var at de var en slags generaliserte representanter for det eksotiske fjerne nord, sier Ytreberg.

I likhet med pressen i USA, ville norsk presse gjerne fotografere de to jentene i eksotiske klesdrakter. Nita og Camilla ble derfor kledd ut i kostymer som skulle minne om bakgrunnen deres. 

«Jeg venter på dig»

I Norge ble Camilla og Nita skrevet inn på Bålerud skole i Oppegård. Der lærte de å lese og skrive norsk. På fritiden lekte de med hverandre, eller med venninner i nabolaget. 

Roald Amundsen, mannen de hadde lært å kalle “bettepappa”, var ikke av typen som oppholdt seg lenge på samme sted. Men når han var hjemme på Uranienborg, tilbrakte han mye tid med Nita og Camilla. 

Han lærte dem å stå på ski, lagde mat til dem, tok dem med på turer i skogen og akte kjelke med dem. 

Når han ikke var der, ble jentene tatt vare på av Amundsens familie, eller av Oscar og Marie Wisting. 

Skoleboken til Nita Kakot, bevart på Roald Amundsens hjem. Skoleboken på forrige bilde tilhørte Camilla Carpendale. Foto: Roald Amundsens Hjem / Follo Museum, MiA

Da Amundsen reiste for å forberede en ny ekspedisjon, savnet Nita og Camilla ham. Det kommer frem i brev de har skrevet til adoptivfaren, gjengitt i “Kapp Hjertestein”. 

Kjære bestepapa min

kan du kome snart

hjem til mig jeg venter

på dig vi danser

vær dag

mange hilsen fra din Nitta

– Brevene er det eneste materialet som er bevart fra Nita og Camillas hånd. Når det gjelder slike tilfeller som disse jentene, så må man klare seg med mindre materiale. De skrev ikke noen selvbiografier, de uttalte seg lite til avisene – de ble skrevet om mye mer enn de ble snakket med av journalistene, sier Ytreberg. 

Brevene som Nita og Camilla skrev til Amundsen i 1923 har sin egen mappe på Nasjonalbiblioteket. Det mener Ytreberg har en viktig symbolsk betydning.

– Hvem som er synlig i arkivene våre har å gjøre med hvem vi verdsetter, hvem vi synes er viktige. Det ligger en makt i å gi verdighet gjennom synlighet.

Slutten på livet i Norge

I 1924 gikk Amundsen konkurs. Mislykkede ekspedisjoner, finansielle vanskeligheter og en presse som ikke lenger var like vennlig stemt mot ham hadde tært på polarhelten, som nå forsøkte å stable på beina det som skulle bli hans neste store ekspedisjon. 

Camilla og Nita hadde bodd i Norge i nesten fire år da konkursen kom. Nå var fremtiden usikker. 

Amundsen eide ikke lenger huset på Uranienborg, der de bodde. Forholdet til broren Leon, som hadde vært den som tok hånd om alt det praktiske både hjemme og i forbindelse med reisene hans, var blitt iskaldt. 

Dagbladet, 5. september 1924

Amundsen tok en avgjørelse: De to måtte sendes tilbake dit han hadde hentet dem fra, Tsjukotka i Russland. 

Den 20. september 1924 ble siste dag Roald Amundsen så sine to adoptivdøtre før de skulle sendes tilbake. Amundsen visste det – Nita og Camilla visste det antakelig ikke. 

Etter å ha fått livene sine snudd på hodet med reisen fra Sibir via USA til Norge få år tidligere, skulle jentenes tilværelse på ny rykkes opp med roten.

Amundsen lot seg intervjue om adskillelsen fra de to adoptivdøtrene i avisa Tidens Tegn. Der fortalte han at han nødig ville sende de to jentene tilbake, men at han ikke hadde noe valg – og at det hele tross alt hadde vært et eksperiment. 

Folk oppe i Nome og paa de egne vil ikke indrømme, at eskimoerne er utviklingsdyktige. Det er en almindelig forestilling, at de bare kan hæves til et vist nivaa og ikke længer. Man tar feil, man har aldrig gjort et ærlig forsøk, aldrig tat eskimoerne ind til sig og lat dem forstaa, at de er likebyrdige mennesker, skapninger av samme oprindelse og med samme bestemmelse som de guddommelige hvite mænd. Jeg vilde ønske nogen herhjemme hadde været en vinter i Alaska eller i Sibirien i storm og kulde, saa forstod de kanske, hvorfor jeg saa nødig sender dem tilbake igjen.

Les intervjuet gjengitt i Østlands-Posten 1924

– Det at de ble sendt tilbake, var jo en vanskelig historie. De ble sendt tilbake på en relativt brutal måte – de måtte reise store deler alene, og reisen var ikke særlig godt planlagt. Det var et ubehag rundt den avgjørelsen som bidrar til at kildene tenderer mot å forstumme den, sier Ytreberg. 

Siste møte med Amundsen

4. desember 1924 forlot Nita og Camilla Norge for godt. Etter mange måneder med reise og opphold først hos den ene og så den andre kontakten Amundsen hadde, kom de til slutt til familien til Camilla i Tsjukotka. 

Nitas biologiske far, Kakot, levde jo fortsatt – men han hadde hun ikke sett siden hun var fire år gammel. Camilla, som hadde vært som en storesøster for henne og som hun hadde vært igjennom hele den lange reisen med siden de dro fra Tsjukotka, var Nitas nærmeste. 

Carpendale, Camillas far, sendte et brev til Amundsen. Han skrev at Amundsen hadde satt ham i en vanskelig situasjon – han følte ikke han kunne sende Nita fra seg, og så seg derfor nødt til å ta til seg Nita – enda en person han måtte forsørge. 

Da familien flyttet til Canada en tid senere, var Nita med. 

Våren 1927 var Amundsen på foredragsturné i Nord-Amerika. Da fikk han vite at Camilla og Nita nå bodde og gikk på skole i Poulsbo i delstaten Washington i USA, rett over grensen fra der familien Carpendale nå bodde. 

Der traff de hverandre for siste gang. Det lille vi vet om møtet kommer fra en avisartikkel som er gjengitt i Kapp Hjertestein. 

Under bildet av de tre i avisartikkelen står det at jentene lengter hjem til Norge, men at Amundsen sier de må bli og gå på skole, mens han må fortsette reisene sine. 

Året etter forsvant Amundsen på vei mot Nordpolen for å redde sin rival Umberto Nobile, og ble aldri sett igjen.

Et minne om blomster og fiskeboller

Winnipeg, Nazarene-kirken, 1944: Skumringen hadde senket seg over den varme augustkvelden da den unge kvinnen reiste seg for å tale til forsamlingen.

Hun var i 20-årene, liten av vekst og med et glimt i de mørke øynene som kunne skimtes bak brilleglassene.

Kvinnen var kommet for å fortelle om eventyret som skjedde henne da hun var barn. Hun fortalte om en utrolig reise, om en dukkestue, om noen St. Bernhards-hunder, og om blåbærturer på Svartskog i fjerne Norge.

Hun fortalte om en “bestefar” som hadde fått henne og venninnen til å drikke melk og spise grønnsaker for første gang, slik at de skulle bli store og sterke.

Nita og Camilla fotografert på vei fra Norge til faren til Camilla i Sibir. Foto: Alaska Digital Archives / University of Fairbanks, Alaska / Clark M. Gaber Collection /
UAF-2015-181-89

“Blomstene i Norge og maten der, især fiskeboller, er kanskje det jeg husker best”, sa hun til forsamlingen.

Her finner du foredraget gjengitt i Nordisk Tidende

Foredraget var et av flere som Nita Kakot Amundsen, student ved Canadian Nazarene College, holdt om sine barndomsopplevelser i 1944.

Hun hadde blitt kanadisk statsborger i 1936, og holdt stadig kontakten med Camilla, som nå hadde fått samme etternavn som Nita gjennom sitt ekteskap med norskamerikaneren Olav Amundsen.

De to kvinnene som hadde vært gjennom så mye sammen beholdt vennskapet livet ut. Ingen av dem vendte noensinne tilbake til Norge, selv om Nita i voksen alder skrev at hun ønsket det: «Det er rart, men jeg føler at Norge er mitt hjemland».

Kilder:

  • Kapp Hjertestein av Espen Ytreberg
  • Bilder og kildemateriale fra Roald Amundsens hjem, Follo Museum MiA (videoene av fotorammene på Amundsens pult og av Amundsens hus er også filmet etter avtale med Roald Amundsens hjem)
  • Bilder og informasjon fra Nita og Camillas etterkommere
  • Fotografier av Amundsen, Nita og Camilla fra American Library of Congress
  • Bilder, video, brev og avisartikler fra Nasjonalbibliotekets samlinger

Flere artikler i denne serien:

Barndomskameraten til Arne Garborg lærte ham en viktig lekse
Liv Bratterud fortalte eventyr til Moe