Slik ble kappløpet om Sydpolen en viral nyhet

Kappløpet med Robert Falcon Scott var et viktig element i mediestrategien til Roald og Leon Amundsen.

9. september 1912: Ved sekstiden om kvelden begynte folk å samle seg rundt inngangen til Cirkusbygningen i krysset mellom Klingenberggata og Bakkegata i Kristiania. 

De som ikke hadde fått tak i billett, ble hengende utenfor i håp om å få et glimt av en av Norges største kjendiser på den tiden: Roald Amundsen. For første gang skulle han snakke om ferden til Sydpolen foran sine norske fans. 

I losjene til venstre i salen satt medlemmer av regjeringen, og i kongelosjen satt kong Haakon og dronning Maud. Fra salen lød øredøvende hurrarop og fire tusen hender i rungende applaus idet kveldens helt entret talerstolen. 

«Deres majesteter! Mine damer og herrer! Den tredie ‘Fram’-expedition falder i to dele: Kampen om Sydpolen og udforskingen af det arktiske bassin. Jeg skal iaften have den ære at redegjøre for den første af dem.»

Billettene til det første Amundsen-foredraget i Cirkus i 1912 ble revet bort i løpet av to timer. Den samme etterspørselen så Amundsen-apparatet i alle de store byene der han holdt foredrag senere samme år.

Avisbilde, full sal
Fra Aftenpostens dobbeltsideoppslag om Roald Amundsens foredrag i Cirkus. Bildet som vises på lerretet er fotografiet av Amundsen og hans ekspedisjon ved polpunktet. Amundsen står på talerstolen og peker med en lang stokk.

Foredragene og inntektene fra dem var veldig viktige for brødrene Roald og Leon Amundsen. Men for å selge billetter, var de helt avhengige av at folk hadde lest om Sydpolekspedisjonen i avisene, og at det var interesse for prosjektet. 

Derfor la de en strategi før Sydpolferden som skulle sikre dem oppmerksomhet i media.

Polpunktet – et symbolsk sted

Før Roald Amundsen og mannskapet på “Fram” satte kursen mot Antarktis, hadde verden vært vitne til en hanekamp i mediene mellom de to amerikanske polfarerne Frederick Albert Cook og Robert Peary. 

Begge mente at de hadde vært førstemann på Nordpolen. Ingen av dem klarte å bevise det. 

Både Nordpolen og Sydpolen er symbolske steder, og derfor veldig vanskelig å bevise at man har vært på, forklarer Harald Østgaard Lund, forskningsbibliotekar og fotohistoriker ved seksjon for bilder, trykk og konservering ved Nasjonalbiblioteket. Han står bak boken Norske polarheltbilder. 

De tre polarheltene Roald Amundsen, Earnest Shackleton og Robert Peary i Pennsylvania i USA, januar 1913. Foto: William Herman Rau.

– Hva er Nordpolen og Sydpolen? Jo, det er koordinater – i dette tilfellet kartografiske koordinater, helt spesielle punkt i et system som er utviklet av mennesker, sier Østgaard Lund. 

Koordinatsystemet er en unøyaktig, menneskeskapt modell som ikke tar høyde for at det geografiske polpunktet flytter på seg. Man kan finne ut hvor polpunktet er til et visst tidspunkt – men hvordan beviser man at man har vært der, når det ikke er noen faste geografiske holdepunkter – bare et endeløst isøde?

Det var det amerikanerne ikke hadde klart, som Amundsen måtte finne ut av for å kunne erklære seg førstemann på Sydpolen. 

Kart over Sydpolen, utgitt av Mittet & Co.

Scott ble løsningen

Amundsens opprinnelige plan var å fortsette Fridtjof Nansens prosjekt på Nordpolen. Men med amerikanernes krangel i media var Nordpolen «brukt opp» – han ville ikke få like mye oppmerksomhet hvis han dro dit, og oppmerksomhet var en av nøklene til suksess. 

– Derfor måtte han finne på noe nytt. Og da passet det jo veldig bra at det allerede var en britisk ekspedisjon ledet av Scott på gang der nede, en ekspedisjon som kunne bli en del av et liknende kappløp som det hadde vært på Nordpolen, sier Østgaard Lund.

– Amundsen trengte Scott – for å få oppmerksomhet, og for å bevise at han hadde vært på den geografiske polen. 

Hvis Scott nådde det samme geografiske koordinatet på Sydpolen i omtrent samme tidsrom som Amundsen, ville stategien lykkes. Da gjaldt det bare å være først ute – og å legge igjen noe som taperen kunne finne som bevis.

Scott-ekspedisjonen spiser middag. Bildet er et repro av ukjent originial tatt i 1911 av Herbert Pointing.

Leon holdt igjen informasjonen om kappløpet, slik at han kunne slippe nyheten på akkurat riktig tidspunkt. 

Da Roald Amundsen og mannskapet hadde forlatt Sør-Amerika og satt kursen for Antarktis, var kappløpet i gang – og Leon kunne slippe «bomben» av en nyhet om at Amundsen hadde reist i stikk motsatt retning av hva alle trodde.

– Det var den største nyheten det året. Amundsen var over alt i norske aviser, og omtalene var nesten utelukkende positive, til tross for at Amundsen hadde brutt avtalen med både Stortinget og Fridtjof Nansen, som hadde lånt ham skipet “Fram” for å reise til Nordpolen. 

Det sier Espen Ytreberg, mediehistoriker ved Universitetet i Oslo og forfatter av boken Amundsen. En roman. 

«Fram», fotografert i 1910 av Anders Beer Wilse.

Første steg i planen var nådd: Kappløpet om Sydpolen var i gang, og mediene sørget for at alle ventet spent på fortsettelsen på historien. 

Mediene var nøkkelen

I begynnelsen av det 20. århundre var Norge et mediesamfunn, og hadde vært det en god stund allerede. 

– Det er fort gjort å trekke den feilslutningen at mediesamfunnet er noe veldig nytt. Det er det jo ikke, hvis man med “mediesamfunn” tenker seg et samfunn der mediene har en hånd med i det meste som skjer, sier Ytreberg. 

For polarekspedisjonene var det flere grunner til å få med seg mediene. 

– Medier gir synlighet, synlighet gir legitimitet og en attraktivitet for dem som sitter på pengene. Slik fungerte logikken for Amundsen og de fleste andre på den tiden, slik det også fungerer i dag, sier Ytreberg. 

Men mediene var ikke med på selve ferden. Dokumentasjon og beskrivelser av reisen, og de viktige bevisene for at Amundsen faktisk hadde vært ved polpunktet, måtte polfarerne sørge for selv. 

Scotts ekspedisjon fremme ved polpunktet, bare for å oppdage at Roald Amundsens team har vært der først. Fotografiet er tatt av Henry Bowers.

Derfor hadde både Amundsen og Scott med seg fotoapparat på ferden. 

– Hele greia kunne egentlig vært rigget på Hardangervidda, for der ser det helt likt ut. Det var avgjørende at Amundsen fikk plantet flagget i bakken ved polpunktet, at dette flagget ble fotografert av noen andre, og at disse andre kunne ta med seg tilbake noe som hadde blitt lagt igjen, sier Harald Østgaard Lund. 

Det berømte brevet som Amundsen skrev til kong Haakon var det som skulle legges igjen og finnes av Scott. Teltet med flagget skulle markere polpunktet på Amundsens fotografi, som Scott senere skulle refotografere. 

Amundsens brev til kong Haakon IV, funnet sammen med avdøde Scott i han og hans mannskaps siste camp. Foto: Katarina Theis-Haugan / Nasjonalbiblioteket.

– Amundsen trengte ikke et bilde som var så skarpt, så grusomt og så vakkert som det Scotts ekspedisjon tok – han trengte bare et fotografi og et refotografi, og at brevet kom frem. Det holdt: Roald og Leon klarte det, sier Østgaard Lund. 

Roald Amundsen og “Fram” kunne triumferende vende nesen nordover igjen. 

Fotografiene ble solgt eksklusivt til enkelte aviser. Amundsen dro på norgesturné, og alle som hadde råd til en billett, kom for å få med seg foredraget.

Avisutklipp om køen til billettsalget
Fra Romsdals Budstikke, lørdag 7. september 1912.

Amundsen dro deretter videre til Sverige, Tyskland, Frankrike, England og USA. Han solgte bøker og laget filmer som ble vist på kino. 

– Slik var det etter hver erobring, og det var økonomisk helt nødvendig. Mediene var rett og slett hovedinntektsgrunnlaget for en mann som Amundsen, sier Espen Ytreberg. 

Fotografiets makt

I sentrum for det hele sto fotografiene fra Sydpolen, som formet hele fortellingen om kappløpet og Amundsens heroiske bragd. Bildet av Amundsen på Sydpolen er også det bildet fotohistoriker Østgaard Lund har fått flest forespørsler om fra publikum. 

– Da kunne jeg bare si: Hva vil du ha? Vil du ha med tykke eller tynne polfarere, med sterk kuling eller flau bris, slapt eller firkantet flagg? Vi har alle mulige grafiske versjoner, men ikke noe fotografi – alt er mer eller mindre retusjert. 

Dette ledet Østgaard Lund til å forsøke å oppspore det originale fotografiet som var utgangspunktet for alle de forskjellige versjonene. Det fant han i albumet Tasmanian Views i National Library of Australia.

Tasmania var øya Amundsen dro til først etter å ha nådd Sydpolen. 

Da Østgaard Lund dro til Australia for å se nærmere på det, så han at flagget henger slapt ned på dette bildet. Det skiller seg fra de fleste norske gjengivelser, hvor det norske flagget er firkantet – og dermed mer synlig.

Harald Østgaard Lund undersøker bildene i albumet Tasmanian Views. Foto: National Library of Australia.

– Det som er gøy med dette fotografiet, og med de mange retusjerte versjonene, er å se hvordan de forteller noe om hvordan bildene ble brukt og hvordan de formet verden. I dette tilfellet er min påstand at den fotografiske teknologien og hele systemet rundt den, også pressen, formet polferdene – de ble annerledes, fikk nye mål og nye strukturer som følge av det.

Kilder: Avisartikler og bilder fra Nasjonalbibliotekets samlinger, intervju med Espen Ytreberg og Harald Østgaard Lund. 

Historier fra samlingen

Eksotiske tider: Importfruktens inntog i Norge

Hvordan beskrive smaken av noe nytt og ukjent? Historien om nordmenns første møte med sydfruktene

"Nordmenns første møte med eksotisk frukt"

Historier fra samlingen

Slik vart Jotunheimen oppdaga

No vil fotohistorikarar prove ein del av Noregs fotohistorie.

"Slik vart Jotunheimen oppdaga"

Historier fra samlingen

Ville finne sjøveien til India forbi Norge

En av de mindre kjente oppdagelsesferdene satte nordområdene på kartet for alvor på 1500-tallet.

"Ville finne sjøveien til India forbi Norge"