Sydpolekspedisjonen: Slik formet mediene historien

Da Roald og Leon Amundsen fikk høre at Robert Falcon Scott var på vei mot Sydpolen, la de en mediestrategi som skulle bli essensiell for ekspedisjonens suksess.

Ved sekstiden om kvelden begynte folk å samle seg rundt inngangen til Cirkusbygningen i krysset mellom Klingenberggata og Bakkegata i Kristiania. 

Da de to tusen menneskene lokalet kunne romme, hadde funnet plassene sine, ble det trengsel utenfor. De som ikke hadde skaffet seg en av de ettertraktede billettene, stimlet seg sammen foran inngangen for å få et glimt av den berømte polarhelten. 

Det var den niende september 1912, og Roald Amundsen skulle for første gang snakke om ferden til Sydpolen foran et norsk publikum. 

I losjene til venstre i salen satt medlemmer av regjeringen, og i kongelosjen satt kong Haakon og dronning Maud. Fra salen lød øredøvende hurrarop og fire tusen hender i rungende applaus idet kveldens helt entret talerstolen. 

Deres majesteter! Mine damer og herrer! Den tredie “Fram”-expedition falder i to dele: Kampen om Sydpolen og udforskingen af det arktiske bassin. Jeg skal iaften have den ære at redegjøre for den første af dem.

En lukrativ gesjeft

Billettene til det første Amundsen-foredraget i Cirkus i 1912 ble revet bort i løpet av to timer. Den samme etterspørselen så Amundsen-apparatet i alle de store byene der han holdt foredrag senere samme år.

Avisbilde, full sal
Fra Aftenpostens dobbeltsideoppslag om Roald Amundsens foredrag i Cirkus. Bildet som vises på lerretet er fotografiet av Amundsen og hans ekspedisjon ved polpunktet. Amundsen står på talerstolen og peker med en lang stokk.

Foredragene og inntektene fra dem var av avgjørendebetydning for brødrene Roald og Leon Amundsen. Foredragene var en del av en større mediestrategi som særlig Leon hadde planlagt nøye allerede før ekspedisjonen. 

Sentralt i denne strategien stod to ting: 

  1. at det ble et kappløp om Sydpolen, som Amundsen vant, og
  2. at de kunne bevise at de hadde vært ved det geografiske polpunktet.

Et symbolsk sted

Før Roald Amundsen og mannskapet på “Fram” satte kursen mot Antarktis hadde verden vært vitne til en hanekamp i mediene mellom de to amerikanske polfarerne Frederick Albert Cook og Robert Peary. 

Begge hevdet de var den første som hadde nådd det geografiske polpunktet. Begges påstander ble det sådd tvil om. 

De tre polarheltene Roald Amundsen, Earnest Shackleton og Robert Peary i Pennsylvania i USA, januar 1913. Foto: William Herman Rau.

– Det var flere prosedyrer for å erobre territorium på den tiden, utviklet gjennom noen hundre år med kolonisering og erobring. Det var essensielt å kunne si noe om hvor det man hadde oppdaget begynte og sluttet, for eksempel ved å tegne kart med kystlinje, beskrive landskapet og sette noe bestandig igjen etter seg som andre kunne finne igjen. 

Det sier Harald Østgaard Lund, forskningsbibliotekar og fotohistoriker ved seksjon for bilder, trykk og konservering ved Nasjonalbiblioteket. Han står bak boken Norske polarheltbilder. 

– Verken på Nordpolen eller Sydpolen fantes det forutsetninger for dette. Det var ingen grenser, ingen geografiske holdepunkter, og det var ingenting polfarerne kunne sette igjen som hadde noe bestandighet. Det visste Amundsen, og krangelen mellom disse amerikanerne viste ham hvor lett det var å sette spørsmålstegn ved hvorvidt man faktisk hadde nådd polpunktet. 

Både Nordpolen og Sydpolen er symbolske steder, forklarer Lund – og derfor er det spesielt vanskelig å dokumentere at man har nådd dem. 

Kart over Sydpolen, utgitt av Mittet & Co.

– Hva er Sydpolen? Jo, det er et koordinat – i dette tilfellet et kartografisk koordinat, et helt spesielt punkt i et system som er utviklet av mennesker. 

Koordinatsystemet, som vi nå tar for gitt, er en unøyaktig, menneskeskapt modell som ikke tar høyde for at det geografiske polpunktet flytter på seg. 

Dette polpunktet som amerikanerne kranglet om, og det tilsvarende polpunktet i Antarktis som Amundsen dro for å finne, var jo ikke der fysisk – som konkrete punkter eksisterte de kun på kart. 

Derfor måtte Amundsen og andre som ville nå Sydpolen finne ut hvordan de kunne vise verden at de hadde vært på dette symbolske stedet, et sted som hele tiden flytter på seg. 

Endringer i planene

Amundsens opprinnelige plan var å fortsette Fridtjof Nansens prosjekt på Nordpolen. Men med amerikanernes krangel i media var ikke dette lenger kommersielt lønnsomt: Han ville ikke få noe oppmerksomhet, og dermed heller ikke inntekter, ved å gjenta deres bragd. 

– Derfor måtte han finne på noe nytt. Og da passet det jo veldig bra at det allerede var en britisk ekspedisjon ledet av Scott på gang der nede, en ekspedisjon som kunne bli en del av et liknende kappløp som på Nordpolen.

– Amundsen trengte Scott – for å få oppmerksomhet, og etter hvert for å bevise at han hadde vært på den geografiske polen, sier Østgaard Lund. 

Dersom Scott kunne nå det samme geografiske koordinatet som Amundsen i omtrent samme tidsrom, og dermed være et vitne til at Amundsen allerede hadde vært der, ville stategien ha lyktes.

Scott-ekspedisjonen spiser middag. Bildet er et repro av ukjent originial tatt i 1911 av Herbert Pointing.

Roald Amundsen la derfor en plan sammen med Leon, som var både rådgiver og advokat for broren sin. Det var Leon som forhandlet frem de eksklusive rettighetene med avisene, og det var Leon som satt på informasjonen og kunne slippe nyheten om at Amundsen hadde satt kurs for Sydpolen i stedet for Nordpolen på akkurat riktig tidspunkt. 

– Det var den største nyheten det året. Amundsen var over alt i norske aviser, og omtalene var nesten utelukkende positive til tross for at Amundsen hadde brutt avtalen med både Stortinget og Fridtjof Nansen, som hadde lånt ham skipet “Fram”. 

Det sier Espen Ytreberg, mediehistoriker ved Universitetet i Oslo og forfatter av boken Amundsen. En roman. 

«Fram», fotografert i 1910 av Anders Beer Wilse.

– Det offisielle journalistiske Norge valgte å ta Leons fremstilling for god fisk for å beholde goodwill fra mannen som de visste ville komme til å levere en masse godt stoff om Roald Amundsen. 

Første steg i planen var nådd: Kappløpet om Sydpolen var i gang, og mediene sørget for at alle ventet spent på fortsettelsen på historien. 

Mediene var nøkkelen

I begynnelsen av det 20. århundre var Norge et mediesamfunn, og hadde vært det en god stund allerede. 

– Det er fort gjort å trekke den feilslutningen at mediesamfunnet er noe veldig nytt. Det er det jo ikke, hvis man med “mediesamfunn” tenker seg et samfunn der mediene har en hånd med i det meste som skjer, sier Ytreberg. 

For polarekspedisjonene var det flere grunner til å få med seg mediene. 

– Medier gir synlighet, synlighet gir legitimitet og en attraktivitet for dem som sitter på pengene. Slik fungerte logikken for Amundsen og de fleste andre på den tiden, slik det også fungerer i dag, sier Ytreberg. 

Men mediene var ikke med på selve ferden. Dokumentasjon og beskrivelser av reisen, og de viktige bevisene for at Amundsen faktisk hadde vært ved polpunktet, måtte polfarerne sørge for selv. 

Scotts ekspedisjon fremme ved polpunktet, bare for å oppdage at Roald Amundsens team har vært der først. Fotografiet er tatt av Henry Bowers.

Derfor hadde både Amundsen og Scott med seg fotoapparat på ferden. 

– Hele greia kunne egentlig vært rigget på Hardangervidda, for der ser det helt likt ut. Det var avgjørende at Amundsen fikk plantet flagget i bakken ved polpunktet, at dette flagget ble fotografert av noen andre, og at disse andre kunne ta med seg tilbake noe som hadde blitt lagt igjen, sier Harald Østgaard Lund. 

Det berømte brevet som Amundsen skrev til kong Haakon var det som skulle legges igjen og finnes av Scott. Teltet med flagget skulle markere polpunktet på Amundsens fotografi, som Scott senere skulle refotografere. 

Amundsens brev til kong Haakon IV, funnet sammen med avdøde Scott i han og hans mannskaps siste camp. Foto: Katarina Theis-Haugan / Nasjonalbiblioteket.

– Amundsen trengte ikke et bilde som var så skarpt, så grusomt og så vakkert som det Scotts ekspedisjon tok – han trengte bare et fotografi og et refotografi, og at brevet kom frem. Det holdt: Roald og Leon klarte det, sier Østgaard Lund. 

Roald Amundsen og “Fram” kunne triumferende vende nesen nordover igjen. 

Fotografiene ble solgt eksklusivt til enkelte aviser. Amundsen dro på norgesturné, og alle som hadde råd til en billett, kom for å få med seg foredraget.

Avisutklipp om køen til billettsalget
Fra Romsdals Budstikke, lørdag 7. september 1912.

Amundsen dro deretter videre til Sverige, Tyskland, Frankrike, England og USA. Han solgte bøker og laget filmer som ble vist på kino. 

– Slik var det etter hver erobring, og det var økonomisk helt nødvendig. Mediene var rett og slett hovedinntektsgrunnlaget for en mann som Amundsen, sier Espen Ytreberg. 

Fotografiets makt

I sentrum for det hele sto fotografiene fra Sydpolen, som formet hele fortellingen om kappløpet og Amundsens heroiske bragd. Bildet av Amundsen på Sydpolen er også det bildet fotohistoriker Østgaard Lund har fått flest forespørsler om fra publikum. 

– Da kunne jeg bare si: Hva vil du ha? Vil du ha med tykke eller tynne polfarere, med sterk kuling eller flau bris, slapt eller firkantet flagg? Vi har alle mulige grafiske versjoner, men ikke noe fotografi – alt er mer eller mindre retusjert. 

Dette ledet Østgaard Lund til å forsøke å oppspore det originale fotografiet som var utgangspunktet for alle de forskjellige versjonene. Det fant han i albumet Tasmanian Views i National Library of Australia.

Tasmania var øya Amundsen dro til først etter å ha nådd Sydpolen. 

Da Østgaard Lund dro til Australia for å se nærmere på det, så han at flagget henger slapt ned på dette bildet. Det skiller seg fra de fleste norske gjengivelser, hvor det norske flagget er firkantet – og dermed mer synlig.

Harald Østgaard Lund undersøker bildene i albumet Tasmanian Views. Foto: National Library of Australia. 

– Det som er gøy med dette fotografiet, og med de mange retusjerte versjonene, er å se hvordan de forteller noe om hvordan bildene ble brukt og hvordan de formet verden. I dette tilfellet er min påstand at den fotografiske teknologien og hele systemet rundt den, også pressen, formet polferdene – de ble annerledes, fikk nye mål og nye strukturer som følge av det.

Kilder:  Avisartikler og bilder fra Nasjonalbibliotekets samlinger, intervju med Espen Ytreberg og Harald Østgaard Lund.