Middelalder
Middelalderen er en periode som har fått sitt navn fordi den står mellom Romerrikets oppløsning og renessansen. Dette er en svært lang periode preget av store samfunnsendringer, hvor kriger og sykdommer som Svartedauden ledet til et betydelig fall i folketallet. Samtidig var dette også en periode der universiteter ble grunnlagt, det ble gjort vitenskapelige oppdagelser og noen av verdenslitteraturens mest fascinerende verker ble forfattet.
I løpet av vikingtiden fra ca. 800 til 1100 skjedde det betydelige samfunnsendringer i Norden. En av de viktigste var innføringen av kristendommen rundt år 1000. I den europeiske kirkelige tradisjonen var leseferdighet og skriftkultur sentral: prester måtte kunne lese Bibelen og andre tekster knyttet til troen, og den katolske kirkens administrasjon var skriftbasert. Tidligere hadde folk ristet kortere runeinnskrifter på tre og stein i Norden, men i kjølvannet av trosskiftet spredde den europeiske skriftkulturen seg nordover med kirken og etter hvert til andre deler av samfunnet. Lengre verker som hadde blitt formidlet muntlig – slik som lover, sagaer og dikt – ble nedskrevet på pergament, og i Norge begynte man også å oversette tekster fra latin, fransk og engelsk, m.m. Dermed utviklet det seg en livlig skriftkultur der gammelt og nytt, lokalt og utenlandsk, møttes og ble til noe nytt.
Et manuskript er en bok eller et dokument skrevet for hånd. I middelalderen var manuskripter skrevet på pergament, men på 1400-tallet begynte man også å bruke papir. Prosessen fra skinn til ferdig bok var lang og intensiv og krevde spesialisert kunnskap både for å tilvirke råvarene – skinnet, blekket og innbindingen – og for å skrive teksten og dekorere sidene.
Tradisjonen for å skrive på pergament kom til Norge med kristendommen på 1000-tallet. Den eldste bevarte intakte boken produsert i Norge er Kvikne-psalteriet, en bønnebok skrevet på latin i den senere delen av 1100-tallet, men noen eldre fragmenter finnes også.
Alle manuskriptene var dyre i produksjon, men noen bøker er utsmykket med vakre, flerfargede initialer og illustrasjoner, såkalte illuminasjoner. Et fåtall ble ekstra påkostet med utsmykning i gull og kostbare farger. Slike prakteksemplarer kunne være ekstra store og var skrevet på det fineste pergament, mens brukseksemplarer gjerne hadde enklere utforming og et mindre format. Diplomer, dvs. kontrakter og andre juridiske dokumenter, var skrevet på enkle blad, og var ofte beseglet for å bekrefte identiteten til personene som utstedte dokumentet.
Alle manuskripter fra middelalderen er unike. Håndskrifter som gjengir akkurat de samme tekstene er aldri helt like. Skrivere gjorde små og store endringer, med eller uten hensikt. Noen ganger skapte de også nye versjoner av en tekst med å kombinere flere enn ett forelegg eller ved å redigere teksten på andre måter. Innholdet i hver bok er som oftest en unik kombinasjon med tekster som peker mot eierens interesser og formål med boken. Derfor er hvert eneste manuskript en viktig kilde til fortiden. Ved å studere deres innhold og materialitet, dvs. størrelse, skrift, oppsett, dekorasjon, m.m., kan vi finne frem til mer kunnskap om middelalderens kultur og historie.
Nasjonalbibliotekets bevarte middelaldermanuskripter på norrønt består hovedsakelig av lover, men samlingen inneholder også en del andre juridiske dokumenter. De viktigste norrøne manuskriptene er to bøker med Magnus Lagabøtes landslov fra 1300-tallet. Manuskriptene gir oss innblikk i hva som var viktig å skrive ned i middelalderen og hvilken kunnskap man ville ha tilgang til. Dessverre har svært mange norske middelaldermanuskripter gått tapt i tidens løp, men det finnes en del fragmenter av manuskripter som har blitt brukt som omslag eller til innbinding av andre bøker.
I Nasjonalbibliotekets samling finnes over 100 middelaldermanuskripter med latinsk tekst. I tillegg finnes et stort antall fragmenter av pergamentbøker, og en del av dem er brukt eller skrevet i Norge. Det meste av dette materialet er til gudstjenestebruk og har musikknotasjon. Det finnes to bøker skrevet eller brukt i Norge i middelalderen. Kvikne-psalteret (NB Ms.8o 102) fra slutten av 1100-tallet er den eldste bok bevarte bok skrevet i Norge som fortsatt eksisterer som bok, ikke fragment. Det eldste fragment av en bok brukt i Norge er fra 920-årene (NB Ms.lat.fragm. 9). Det finnes eksempler blant på lokalt produserte bøker fra 1100- og 1200-årene. Det tidligste materialet belyser innføringen av latinsk skrift i Norge, som var forutsetningen for den gammelnorske bokkultur.
De fleste av manuskriptene på latin i Nasjonalbiblioteket er likevel kommet til Norge etter middelalderen. I likhet med materialet fra norsk middelalder, har de for det meste tilhørt kirkelige institusjoner, som bispeseter, klostre og kirker. De har forskjellig innhold. Det finnes for eksempel verker av Cicero, Sallust og Vergil, samt kirkefedre som Augustin, middelalderteologi og liturgi.
Nasjonalbiblioteket har en omfattende samling av eldre trykk fra 1400-tallet og tidlig 1500-tall. I tillegg er det en liten samling fragmenter og løse blader fra slike bøker. Eldste hele bok, Ciceros skrift om pliktene, er fra 1466; eldste fragment, fra Johann Gutenbergs bibel, er fra ca. 1455. Bøker som er trykt frem til år 1500, kalles inkunabler. Ordet er avledet av det latinske ordet for vugge og benyttes om «vuggetrykk», som er trykk fra boktrykkerkunstens barndom. Nasjonalbiblioteket har noen av den tidlige boktrykkerkunstens høydepunkter. Mange av bøkene fra 1400-tallet er typisk for middelalderlitteraturen og omfatter kirkefedre, middelalderteologer og gudstjenestebøker. Slike bøker har vært i boksamlinger ved klostre og bispeseter og i kirker. Blant dem finnes noen som har vært brukt i Norge før reformasjonen. Til dem hører Breviarium Nidrosiense og Missale Nidrosiense, de to første norske trykkene fra 1519. Det finnes noen antikke forfattere, som Aristoteles, Cicero og Vergil. De fleste bøkene er på latin, men det finnes også italienske, franske, tyske og greske trykk.
Grekeren Klaudios Ptolemaios’ verk Geografia er et læreverk i kartprojeksjoner og karttegning, skrevet i Alexandria på 100-tallet e.Kr. I over tusen år hadde Ptolemaios’ Geografia vært glemt i Europa, men i 1406 ble verket oversatt fra gresk til latin og kunne dermed leses av alle lærde. Denne gjenoppdagelsen resulterte i at man i løpet av 1400-tallet forlot middelalderens måte å tegne verdenskart på, med øst opp og Jerusalem i midten, til å tegne kart med nord opp, slik Ptolemaios tilrådet.
Etter at man begynte å trykke på midten av 1400-tallet, ble ikke Geografia bare kopiert for hånd, men kom også ut som trykte bøker. Selv om Geografia representerte noe nytt for europeerne, ble det raskt klart at grekernes og Ptolemaios’ geografiske kunnskap ikke var komplett. Eksempelvis var ikke det nordlige Skandinavia inkludert i Geografia. Da boken ble utgitt i Ulm i 1482 ble det derfor tilføyd informasjon; den skandinaviske halvøy ble føyet til verdenskartet. Redaktøren for 1482-utgivelsen supplerte også boken med en håndfull regionkart over områder som ikke var omtalt av Ptolemaios. Disse nylagede kartene kalles tabula novae, «nye tavler». Nordenkartet fra 1482 er en slik tabula nova – det første trykte nordenkartet.
Nordenkartet fra 1482 skapte presedens for hvordan nordenkart ble utformet, og vesentlige endringer og forbedringer ble ikke gjort før på 1530-tallet. Inntil da var alle nordenkart å finne i Ptolemaios-utgivelser eller i Ptolemaios-inspirerte utgivelser – som alle bygget på nordenkartet i 1482-utgivelsen. Nasjonalbiblioteket har tilnærmet alle trykte nordenkart fra og med 1482-utgivelsen og ut 1500-tallet, og i tillegg en god del trykte verdenskart fra perioden.