I 1905 deltok det norske folk i de to første folkeavstemningene i norgeshistorien. Det var landets fremtid som sto på spill. Den første var den 13. august. Den var et resultat av at Stortinget den 7. juni samme år fattet et vedtak om å oppløse unionen med Sverige. Folkeavstemningen skulle vise at folket og Stortinget sto samlet i saken, og at alle ønsket å fri seg fra Sverige og bli en egen nasjon. Resultatet er kjent. Unionen med Sverige ble oppløst.

Men hva slags stat skulle Norge være? Frem til da hadde den svenske kongen vært regent i landet. Nå trengte man et annet alternativ. Styrealternativet til monarki var republikk. Da trengte man ikke en regjerende konge eller dronning.

Republikker fantes det ikke mange av i Europa i 1905. De aller fleste land, med unntak av Sveits og Frankrike, var monarkier. Tanken på at et land i Europa skulle frigjøre seg fra en union og etablere en republikk, var en radikal idé, som vekket uro i de andre europeiske landene. I svensk presse ble det beskrevet som en «Revolution i Norge». Kunne Norges revolusjon inspirere flere til å gjøre det samme?

Et farlig forslag

Den nye nasjonen Norge var sårbar, og ønsket ikke å fremstå som en trussel. Selv om det var mange som mente at Norge nå burde bli republikk, ble det for risikabelt for de internasjonale relasjonene. Derfor virket det som et tryggere alternativ for regjeringen å etablere landet som monarki. Også innenriks kunne etableringen av en republikk skape splid. Nå var det viktig å bygge nasjonen og å stå samlet.

Først hadde regjeringen prøvd å strekke ut en hånd til den svenske kong Oscar, som tidligere hadde regjert i den norsk-svenske unionen. Til ham kom regjeringen med et tilbud om å la en av sønnene hans i Bernadotte-slekten få kronen og regjere i Norge. Tilbudet ble avslått, og man måtte se seg om etter andre potensielle samarbeidspartnere.

Valget falt på den danske prins Carl. Han var ikke først i arverekken i Danmark og kunne derfor regjere i et annet land. Hans ekteskap med den britiske prinsesse Maud veide også tungt. Det ville sørge for at Norge knyttet allianse med det britiske imperiet.

Forankring hos folket

Alt lå til rette for en videreføring av monarkiet. Men riktig så enkelt skulle det ikke bli. Norske republikanere mente at også dette måtte gjennom en folkeavstemning. Stortinget kunne ikke bare på egen hånd bestemme at landet skulle være et monarki. Det var flere som støttet ideen om en republikk.

Den uttalte motstanden fra republikanerne gjorde også den danske prinsen usikker. Han ønsket ikke å regjere i et land som ikke ville ha ham som konge. Derfor etterspurte han også en folkeavstemning. Om folket stemte ja til å ha ham som konge, skulle han gladelig tiltre.

Regjeringen fant en løsning. For å unngå en direkte folkeavstemning om republikk eller monarki, men likevel etterkomme ønsket som hadde blitt fremmet både av republikanerne og Prins Carl av Danmark, stilte de følgende spørsmål til folket:

«Er den stemmeberettigede enig i Stortingets bemyndigelse til regjeringen om å oppfordre prins Carl av Danmark til å la seg velge til Norges konge, svarer han: ‘ja’, er han ikke enig, svarer han: ‘nei’.»

Kort sagt, vil du at Prins Carl av Danmark skal bli konge i Norge?

Den 12. og 13. november 1905 åpnet lokalene for at folket skulle få stemme. Den andre folkeavstemningen i Norgeshistorien var i gang.

Avgjørelsen til folket – og til kongen

Spørsmålet om monarki versus republikk ble diskutert i avisene:

«For eller imod Grundloven», spør avisa Tromsø Stiftstidende søndag 12. november. De forsetter:

«Det er over den norske Grundlov, som det norske Folk gav sig i 1814, at det ved den forestaaende Folkeafstemning skal stemmes […] Det skal da en uhyre Freidighed til for at paastaa, at det ved Folkeafstemningen bare er Kongedømmet det gjælder,  ikke Grundloven. Bliver det flertal for Republiken er det jo soleklart, at der maa udarbeides en helt ny Grundlov, hvori det bedste Falt kun kan optages Rester af den gamle».

Tromsø Stifstidende, 12.11.1905

Det var 439 748 personer som hadde rett til å stemme i Norge på denne tiden. 331 230 stemmer ble avgitt under folkeavstemningen denne novemberhelgen. Det tilsvarer en valgdeltakelse på rett over 75 prosent.

Man trengte heldigvis ikke bekymre seg for å måtte lage en ny grunnlov. 79 prosent stemte ja til at prins Carl av Danmark skulle la seg velge til den nye kongen i Norge. Regjeringen sendte telegram til Danmark og fikk svar:

Storthingets Præsident
Christiania
Med Hans Majestæt Kongen min Høie Bedstefaders Tilladelse agter jeg at modtage Valget til Norges Konge idet jeg antager Navnet Haakon den VII og tillægger min Søn Navnet Olaf.
Guds rigeste Velsignelse nedbeder min Hustru og jeg over det Norske Folk. Dets ære og Lykke ville vi vie vort fremtidige Liv.

Carl

Kort tid senere, den 25. november 1905, ankom kongen landet. Hans nye navn var kong Haakon den 7. I sin første tale delte han at valgspråket hans ville være «Alt for Norge».