I utenlandske medier som The Telegraph og Fox News hylles det norske herrelandslaget i fotball for sitt originale VM-bilde. BBC omtaler bildet som «episk».

På hjemmebane har responsen vært noe mer lunken. Bildet har av noen blitt kalt «hypermaskulinistisk» og «griseharry», mens andre mener det er flott at landslaget tar eierskap til «viking-estetikken». 

Men, med fare for å være festbrems og gledesdreper:

– Ikke slik vikingene gikk kledd

– Jeg synes jo det er litt morsomt at alle virker å være enige om at det vi ser, er «viking-estetikk». Autentiske viking-klær var noe helt annet. Det viser selv et kjapt Google-søk, sier Jóhanna Katrín Friðriksdóttir. 

Hun er forsker ved Nasjonalbiblioteket med middelalder og medievalisme som spesialfelt.

Arkeologiske funn viser at vikingene likte å kle seg i sterke farger – rødt, grønt, gult og blått. Og i stoffer av ull og lin. De aller rikeste kunne ha biter av silke sydd inn i kragene eller ermene.

– Jeg tror ikke vi hadde oppfattet landslaget som like sterke og mandige hvis de var blitt fotografert i det vikingene faktisk gikk kledd i.

Estetikken «alle» nå forbinder med vikinger, tror Friðriksdóttir kommer fra moderne populærkultur – særlig serien «Vikings», men også fantasy-filmer og -serier som Greyjoy-familien i «Game of Thrones» og «God of War: Ragnarok». 

– Også er det noe punk-estetikk iblandet dette også, i frisyrene, for eksempel, og bruken av lær. Dette er kanskje for å symbolisere tøffhet, at man er sterk, individualistisk og driter litt i reglene, sier Friðriksdóttir og legger til: 

– «Viking-estetikken» slik vi oppfatter den i dag er en mashup av alt mulig, men minst av alt basert på «ekte» vikingfunn.  

Haaland og Ødegaard, vår tids Nansen?

Det at vi i Norge er opptatt av våre krigerske forfedre, er ikke noe nytt fenomen. Mot slutten av 1800-tallet var det voldsom interesse for denne delen av historien.  

I 1899 kom den mest berømte illustrerte oversettelsen av «Heimskringla», Snorre Sturlasons verk fra slutten av 1200-tallet.

Historikeren som oversatte fra norrønt til moderne norsk, Gustav Storm, var veldig opptatt av at illustrasjonene skulle være historisk korrekte.

Illustratørene Halfdan Egedius, Christian Krohg, Gerhard Munthe, Eilif Peterssen, Erik Werenskiold og Wilhelm Wetlesen, som var noen av sin tids største kunstnernavn, måtte holde tunga rett i munnen for ikke å få på pukkelen fra Storm.

– Det finnes brev der Gustav Storm irettesetter illustratørene for manglende historisk korrekthet, sier Friðriksdóttir.  

Selv om illustrasjonene den gang var mer historisk korrekte enn David Yarrows fotball-viking-bilde, var også datidens framstillinger av vikinger preget av forestillinger om maskulinitet og mannsidealer.

– Da brukte man for eksempel Fridtjof Nansen som modell for noen av illustrasjonene, det er veldig tydelig når man ser illustrasjonene av for eksempel Olav Tryggvason.

Nansen var sin tids fremste maskuline ideal, og også en slags moderne viking, med sine polarekspedisjoner og oppdagelsesferder.  

Da som nå handlet mannsidealet om å være fysisk overlegen, en utforsker, en som ikke var redd for å kaste seg ut i det ukjente, forklarer Friðriksdóttir.  

– Selv om de var mer historisk korrekte den gangen, så tror jeg de ønsket å få fram de samme verdiene: norske menn er som Nansen, eller som Haaland, de fungerer som kroppslige manifestasjoner av disse norske mannlige idealene.  

Hvorfor akkurat vikingtiden?

Friðriksdóttir tror det er gode grunner til at det passer landslaget å assosieres med barske vikinger.

– Jeg tror bruken av norrøn estetikk og symboler er en enkel måte å kommunisere verdier og egenskaper på. For atleter er fysisk styrke, hurtighet og dominans viktig – man ønsker at motstanderne skal være litt redde, kanskje, sier hun.  

– Det samme gjelder det norske fjordlandskapet som brukes som bakgrunn – et barsk og hardt landskap – og vikingskipet, som tradisjonelt har symbolisert fart og mobilitet. 

Fantasy-fotball-vikingene er nok for barske til å la seg skremme av historisk korrekte medievalister. Men om det skulle bli noen likheter mellom årets VM og slaget på Stiklestad, blir det nok i form av umiddelbare helgenkåringer snarere enn estetikk.