Prestefruen som lurte svenskehæren i dødsfella

En lang kolonne med hundrevis av svenske soldater i blå og gule ulluniformer tråkker seg gjennom snøen i  retning mot Ringerike en marsdag i 1716. 

Gruppen med de hutrende soldatene  er en del av et større felttog som er sendt over grensen av den mektige svenskekongen Carl den 12 med mål om å erobre Norge 

All motstand av fiendtlige styrker eller sivile på veien vil bli slått hardt ned ned. 

Men det de ikke vet er at på Norderhov prestegård, skal en snarrådig  prestefrue gi svenskene uventet motstand. 

Du hører på gamle greier, en historiepodkast fra Nasjonalbiblioteket. Jeg heter Lars Hammeren Risberg. 

Chris: På Norderhov i Ringerike ligger det en stor og staselig prestegård. Det hvite hovedhuset er bygget i tykt tømmer.

Og innimellom husene går prestefrua, en 51 år gammel kvinne rundt. Hun er lav, tynn, har brune øyne, brunt hår – og heter Anna Colbjørnsdatter.

Lars: Chris Nyborg, historiker her på Nasjonalbiblioteket. 

Chris: Anna har akkurat fått urovekkende meldinger om at en del av den svenske hæren er på vei innover mot hjemtraktene hennes.

Chris: For Norske speidere hadde observert en stor styrke på rundt 600 svenske soldater like i nærheten. 

Pause

De var på vei mot en skanse i Lier, som var avgjørende for forsvaret av Christiania. 

 Og svenske la veien om Ringerike. Hvis nordmennene ikke klarte å stoppe dem der, lå østlandet åpent for svenskene. 

Og ryktene om hvordan svenskene tok seg til rette veien skremte ringerikingene.

Lars: Ja, hvordan da?

Chris: Jo, svenskene måtte ha mat, husly og andre nødvendige ting jo lengre de gikk inn i Norge. Og en hær består av flere hundre til tusenvis av sultne menn som har marsjert langt, de er slitne, og de er bevæpnet. Det gjør at terskelen for maktbruk overfor sivile kunne være ganske så lav.

Chris: Så svenskene de brøt seg inn og plyndra forsvarsløse sivile. Og de som gjorde motstand,  fikk virkelig svi. Gården ble satt fyr på og folk ble regelrett slaktet ned. 

Lars: Og dette gjorde nok Anna veldig redd

Chris: Ja, så absolutt. det var og er fortsatt i dag krigens realiteter. Og dessuten så var hun nok ekstra sårbar – hjemmesituasjonen hennes var rett og slett ikke så bra. 

Lars: Hvordan da?

Chris: Anna var nemlig gift med presten Jonas. De giftet seg i 1682 da hun var 15-17-år, mens han var blitt en 33 år gammel, skjeggete og lubben mann. Litt tvilsomt sett med dagens øyne, for å si det pent. Men sånne aldersforskjeller var vanlig på denne tiden fordi menn ønsket gjerne flere barn og hvis du hadde passert 30 år, så var den sikreste garantien for å få mange barn at du fikk deg en ung kone. 

Men Jonas slet veldig med gikt, og i tillegg hadde han en svulst bak høyre øye og var sengeliggende til tider. I disse marsdagene i 1716 var han veldig dårlig, så Anna måtte pleie ham hele tiden. 

Lars: Så hvis svenskene skulle dukke opp, så hadde hun jo et ganske dårlig utgangspunkt. 

Chris: Ja, det kan ikke ha vært spesielt godt å gå rundt der i uvisse om hva som ville skje. 

Og den  28. mars, fikk hun beskjeden hun fryktet

Chris: Anna og Jonas får et sendebud inn på prestegården. 

Pause.

Chris: Beskjeden var: Den beryktede svenskehæren på rundt 600 mann hadde vært i kamp mot nordmenn på harestua på Hadeland, Her hadde lokale bønder og noen norske soldater bygget provisoriske sperringer ved veien og forsøkt å stanse den svenske fremrykningen.

Kampen hadde pågått i flere timer. Og Tross for innbitt norsk motstand, så hadde svenske klart  å bryte igjennom og fortsette inn mot  Jevnaker, bare noen  mil unna Norderhov prestegård. 

De største og rikeste gårdene hadde blitt brutalt plyndret med  Vettskremte nordmenn som måtte passivt måtte se på hvordan fienden valset inn på gårdstunet som tok det som passet dem. 

Men så sa sendebudet  noe som virkelig skremte dem: 

Prestegården i Jevnaker var en av de som var rammet av plyndringen. 

For prestegårder, de hadde ofte rikelig med mat og drikke i kjelleren og på stabburene. Så de var åpenbarte plyndringsmål. 

Men mens de forsynte seg hadde Sognepresten  holdt hodet kaldt og  jattet med svenskene og lurt ut av dem hvor veien gikk videre. Og svaret var mot Norderhov og Annas gård.

Pause

Chris: Og Anna forsto at svenskene om kort tid sannsynligvis ville  marsjere inn på hennes gårdstun..

Pause. 

Lars: Og hva gjorde hun da?

Chris: Altså, Det må vel ha vært fristende å bare pakke sakene sine og komme seg fortest mulig av gårde. men  det var jo ikke så lett å flykte med en sin giktiske gubbe med litt for mange kilo ekstra på magen i snødrevet på Ringerike i sur vårvind. 

de måtte jo også i såfall  få med seg alle tjenestefolkene som jobbet der. Men det viktigste var jo at hvis de stakk så risikerte de å miste alt. 

Og det ville hun ikke. 

Så Anna bestemmer seg for å forsøke å lure svenske inn i en felle. 

I stedet for å gå til angrep skulle hun forsøke å få svenskene til å slappe av på gården slik at hun eller noen andre nordmenn kunne sende varsel til norske soldater som befant seg i nærheten om at de kunne omringe gården og fange svenskene. 

Lars: Ok, en slu plan, men hvordan skulle dette foregå? 

Chris: Anna skulle  bruke et av det eldste triksene i boka, som kunne  overvinne en hvilken som helst overlegen fiende: nemlig kvinnelist. For mannfolk, særlig de mest macho-hardbanka gutta, senker jo “guarden” litt når de møter en kvinne som smiler, er vennlig, kanskje ler litt av det man sier og får en til å føle seg vel. Og da har du senket “guarden” akkurat nok til at du er et perfekt bytte. 

Så Anna bestemte seg for å lure inn de svenske offiserene på et hyggelig måltid og holde på dem til hun fikk hjelp. Et veldig dristig spill. 

Når kveldsmørket senker, seg iverksetter Anna.

Hun setter alle på gården i sving med å gjøre det klart til selskap.  

Tjenestejenter og gårdsdrenger løper i beina på hverandre for å finne fram mat og drikke fra stabbur og kjeller. Bordet i finstua blir dekket til kalas med fin duk og bestikk. Lysene tennes og noen ekstra kubber kastes på peisen. 

Og når alt dette er på plass, så er det bare å vente på at svenskene skal dukke opp. 

Chris: Tiden går, men ingen svenskehær har dukker opp på tunet. Gatelys og strøm finnes ikke enda, så det er bekende mørkt bare noen meter fra huset. Anna ser ut i mørket fra vinduet – og det er stille.

Chris: Men så hører de lyder ute i nattemørket. 

Det er rasling av våpen.

Pause.

Trampende føtter.

Pause.

Hester som vrinsker

Pause.

Lyden blir høyere og høyere. 

Pause. 

Chris: Hundrevis av menn ikledd blå og gule ull-uniformer, med gevær på skuldrene kommer kommer inn på tunet. 

Og på hest ser hun ung mann. Det er den 29 år gamle hærføreren Oberst Lowen. Det ikke Anna vet er at Lowen er en av svenskekongens favoritt-offiserer i krigen. Og nå skal altså Prestefruen prøve utmanøvrere Obersten, hans stab og de rundt 600 soldatene ved å traktere dem på beste vis, gjerne i mange timer.  

Lars: Så hvordan begynner hun dette spillet?  

Chris: Anna hilser på Obserten og inviterer dem inn.  

Og svenskene biter på.

Obersten gir ordre til soldatene at de skal slå leir ute på prestegården og nabogårdene like ved – selv takker han og staben hans  ja til et måltid i hovedhuset. 

Så blir de vist inn til finstua. Her blir de møtt av et dekka langbord med den deiligste kveldsmat og til drikke fikk de både øl og brennevin.

Chris: Varmen fra ovnen gjør godt for de slitne og kalde kroppene. Og brennevinet og ølet glir ned. 

(pause) 

Og denne alkholen var Annas våpen, og det brukte hun bevisst, noe hun selv skrev i etterkant:

«jeg gjorde Fienden saa sikker og tryg, at han ventet sig ingen Fare, indtil våre kom, som jeg vel forud vidste skulde komme, at attaqverede dem her på Gaarden».

Men selv om hun visste at dette var en dødsfelle for svenskene, så syntes hun det var litt vemodig. For hun avslørte senere at hun fikk litt sympati for den unge svenske obersten som nå satt i finstua. 

Oberst Löwen var en så pen og sympatisk mann at det gjorde mig ondt å narre ham

Lars: Og hva med de svenske soldatene som er ute da?

Chris: Jo, der er det slått opp telt og tent bål, så de også blir tatt vare på. Ingenting tyder på at de skjønner at de lever farlig. 

Det Lowen og hans hær ikke aner noe om, er at et sendebud er på vei til gården stein der norske militære oppholder seg – bare noen få kilometer unna Norderhov prestegård. 

Vel fremme møter sendebudet løytnant Colin og får varslet ham om at svenskene er på Norderhov.

og Løytnanten skjønner straks alvoret: 

I neste øyeblikk er de rustet opp, gjør seg klare til kamp og rir avgårde mot prestegården.

Chris: Klokken har nå passert midnatt, og med hjelp fra to kjentmenn blir løytnant Collin vist vei opp på en høyde på Norderhov. Og det han ser er mer enn det han kunne drømt om. 

Soldater i blå og gul uniform som holder varmen rundt de mange bålene som blafrer gult i nattemørket – meldingen fra prestegården er riktig: Nå vet Collin nøyaktig hvor svenskene befinner seg. 

Han forstår at selv om det må være vaktposter utenfor prestegården, er de fleste mest opptatt av å få seg litt søvn etter å ha fylt magen. 

Lars: Ja.

Chris: Så løytnant Colin gir ordre til sine soldater at de skal komme seg i posisjon, men vente med angrepet til tiden er inne. 

Pause.

Og da klokka er rundt 3 på natta, 29. mars, begynner nordmennene og rykke framover. 

Chris: De svenske soldatene som holder vaktpostene denne kalde marsnatta hører plutselig lyder ute i mørket. 

Det knaser i isen på Steinsfjorden som ikke er langt unna prestegården. De sier fra  til Oberst Lowen og de andre offiserene som er inne i hovedhuset på prestegården. 

Chris: Ifølge lokalhistorikere skall Anna ha prøvd å berolige dem, ved å forklare at sånne lyder helt vanlige å høre når vannet synker under isen. 

Lars: Og hva gjør Lowen når Anna forteller ham dette?

Chris: De skulle normalt ha sendt ut speidere for å finne ut hva som foregikk på fjorden – men gjorde det ikke. Og oberst Lowen blir inne uvitende om at norske styrker minutt for minutt nærmer seg prestegården for å gi dem nådestøtet. 

Lars: Og dermed hadde svenskene forseglet sin egen skjebne. 

Chris: Ja.

pause

Oberst Löwen, som sitter inne i hovedhuset, er nå i ferd med å rigge seg skikkelig godt til: Han tar av seg støvlene, og døser i en stol ved peisen mens flere av offiserene hans har sovnet etter en lang dags marsj og drikking. 

Chris: Plutselig rykkes han ut av døsen. Ei kule knuser vinduet og suser inn i rommet. Og det er bare tilfeldigheter at den ikke treffer Lowen.

Chris: Så hører han og de andre masse skudd utenfor. 

Og en mann ved navn Hans Rosing, skrev få år senere av en øyenvitneskildring om hva som nå utspiller seg på prestegården. 

Hans Rosing, 1732. 

De kom til Norderhov prestegård i all stillhet og i fullt renn til hest. Rytterne red inn blant prestegårdens hus, og med skudd og blanke sverd angrep de den sovende fienden. Hvoretter svenskene ble forvirret og spredd uten å kunne sette opp noe forsvar – dels ihjelskutte, mange slått og nedsablet. Hestene ble skutt og hogget. Ja, de fleste av hestene ble så skremt at de slet seg løs og fløy over jorder og enger til skogs. 

Chris: Det er kaos og flere skudd treffer hovedhuset, og intense kamper begynner

Chris: Lowen forstår at hæren hans kollapser. Han håper at et militært mirakel skal redde han. Men han forstår at dette slaget er snart tapt. Så løper han ut, uten å ha fått kledd på seg skikkelig og prøver organisere hæren sin – og Hans Rosing skildrer også dette. 

Oberst Løwen kom ut av kammeret, og med sine offiserer ble han straks fanget nede ved kirken i underklærne han hadde ligget på sengen med. Ingen unnslapp fordi hester og folk var i den ytterste forvirring av skudd, rop, jammer, hyl og store skrik. Den ene kjente ikke den andre, og de som hadde litt krefter søkte marken og skogene for å fly til skogs.

Lars: Anna reddet både gård, men også kanskje rett og slett landet sitt?

Chris: Hun reddet definitivt gården og bidro til at svenskene felttog gjennom Ringerike kollapset. Dermed klarte ikke svenskene å kutte forsyningslinjene til Christiania –  som gjorde at nordmennene holdt ut i byen til april. 

pause 

Og da måtte svenskene gikk opp beleiringene. 

Stille. 

Lars: Slik vi har fortalt historien, så virker det som at Anna var sentral for seieren, men i den offisielle rapporten er hun ikke nevnt og det er ikke før mange tiår etterpå at det kommer bøker om henne? 

Chris: Sivile, og særlig kvinner, ble sjeldent nevnt i militære rapporter. Og det er ikke konspiratorisk å tenke at Løytnant Collin eller hæren ønsket å ta hele æren for den store triumfen, dette var en av de største seirene på lang tid. 

pause

Men Anna selv var i hvert fall klar på at hun bidro. Og det er ingen grunn til å tro at Anna skulle lyve heller.

Lars: Å? Hvordan da? 

Chris: Kuleveggene inne i presteboligen finnes fortsatt den dag i dag i finstua, og har fått navnet Svenskestua. Og i tillegg, er det rart at svenskene ikke hadde bedre vakthold når de nettopp hadde kjempet ved Harestua noen dager før, og visste at den norske hæren kunne var på jakt etter dem.

Så jeg er ikke tvil om at Anna spilte en rolle denne kvelden som bidro til den norske seieren. Og Bjørnstjerne Bjørnson lot seg inspirere, blant annet av Anna, da han skrev “Ja, vi elsker”. 

“Kvinner selv sto opp og strevde som de var menn”. Den linjen var til ære blant annet for henne. 

Så selv om vi ikke vet nøyaktig hva som skjedde, så vil jo Anna alltid stå som et eksempel for hvordan en vanlig person kan spille en viktig rolle i en krig.