Politimester Wulfsberg og mordene på Saxebøl

Da fire mennesker ble funnet døde i sengene sine natt til første nyttårsdag, måtte en av Norges fremste eksperter på kriminalsaker tilkalles for å fakke morderen.

Saxebøl, 1808: Det var nyttårsaften. Månen skinte gjennom vinduet til stua på skysstasjonen i Saxebøl. Der inne lå en mann i dyp søvn, med ansiktet mot veggen.

På benken i stua, ikke mer en sju skritt unna den sovende mannen, lå en annen mann. Han var våken, og han hadde en øks i hånden.

Plutselig reiste han seg og gikk besluttsomt mot den sovende mannen. Et skritt, to, tre, fire-fem, seks, sju … så hogg han til.

Morgenen etter kom en bonde til skysstasjonen. Han banket på. Ingen svarte. Han tok i døra, fant ut at den var åpen, og gikk inn.

Den ellers så fredelige skysstasjonen var forvandlet til et blodig åsted. Ikke bare var mannen i sengen død – i et annet rom lå tjenestejenta og de to unge tjenesteguttene livløse med store øksehogg i kroppen.

Politimester Wulfsberg tar saken

Mordene på Saxebøl satte en støkk i befolkningen på østlandet. Fire drap på én natt var ikke akkurat hverdagskost.

Gjerningsmannen hadde ikke etterlatt seg noen spor, og ingen hadde sett eller hørt noe fra huset den natta. Ikke bare var saken brutal, den var også vanskelig å etterforske med tidens begrensede politiressurser.

Men i Christiania hadde man en allerede beryktet politimester: Jacob Wulfsberg.

Han hadde studert juss i København, vært byfogd og politimester i Christiania i seks år, og før det hadde han vært byfogd i både Tønsberg og Drammen.

I sin tid hadde han blitt håndplukket for å reformere politivesenet i Christiania. Han brukte nye etterforskningsmetoder og skaffet seg informanter over hele byen som rapporterte til ham.

Tegning, by og fjord, sett fra en ås
Christiania, Wulfsbergs ansvarsområde fra 1802 til 1808. Tegning/grafikk fra 1814, fotografert av Anders Beer Wilse.

Aller mest kjent var han for å kle seg ut og patruljere byen “undercover”. Det ble sagt at selv ikke hans egen tjenestepike kjente ham igjen når han hadde gjort seg flid med forkledningen.

Wulfsberg ble satt til å lede kommisjonen som skulle undersøke de brutale mordene. I Saxebøl-saken skulle Wulfsbergs moderne metoder komme til god nytte.

Jakten på morderen

Sammen med de to andre etterforskerne gikk Wulfsberg straks i gang med å forhøre seg i nabolaget. Der kom det fram at den døde mannen, Johannes Jensen, flere ganger hadde vist fram et skrin fylt med penger når han fikk besøk.

Og ganske riktig: på skysstasjonen fant etterforskerne et tomt pengeskrin. Sølvtøyet var også borte, og et par veldig fine støvler med fløyelskanter.

Rykteflommen i bygda sendte Wulfsberg i stadig nye retninger. Snart var den ene mistenkt, snart den andre – og til tross for systematiske forhør, var det ingen av ryktene som brakte dem noe nærmere drapsmannen.

Her ble det nødvendig med kraftigere skyts, skjønte Wulfsberg. Mens napoleonskrigene herjet i Europa og sørget for fattigdom og usikkerhet i befolkningen, var det særlig én ting som kunne lokke fram potensielle vitner: penger.

En dusør på 1000 riksdaler ble utlovet til den som kunne gi opplysninger som førte til at saken ble løst.

Løsningen på mordgåten fant Wulfsberg i Moss. Tegningen er fra boken «Boydells picturesque scenery of Norway» av John William Edy fra 1820.

Lovnadene om dusør fikk flere vitner til å komme til kommisjonen med sine mistanker. En skredder ved navn Peter Weserstrøm, som det var kjent at hadde store økonomiske problemer, hadde plutselig betalt ned gjelden sin. Han hadde også solgt et par usedvanlig flotte skinnstøvler til en skomaker i Moss.

Tilståelsen

Kort tid etter de avgjørende vitneforklaringene ble skredderen Weserstrøm pågrepet. Først nektet han for å ha noe med de grusomme mordene å gjøre – men det var før han ble stilt til veggs av Christianias beryktede politimester.

Rettslokalet var bekmørkt da skredderen ble ført inn. Det var hengt opp draperier på veggene, slik at rommet liknet et kapell – et grep som var gjort med vilje, for å sette den rette stemningen for tilståelse.  

Med en alvorstung mine gikk politimester Wulfsberg mot ham, la hånden på skulderen hans og sa med bydende røst: “Hvor var du på nyttårsnatten?”

Den redselslagne skredderen falt på kne, og svarte: “På Saxebøl, nådige herre!”

Wulfsberg og kommisjonen hadde fakket morderen. Weserstrøm tilsto alle fire mordene. Så var spørsmålet: Hvordan skulle den grusomme forbrytelsen straffes? 

En lovens mann

Jacob Wulfsberg var riktignok en streng lovens mann, men han var også kjent for å være human og rettferdig. Han hadde blant annet vist stort engasjement for å hjelpe vanskeligstilte og få ungdom på skråplanet tilbake på rett kjøl.

Han hadde også vært involvert i saken mot Hans Nielsen Hauge, den kjente predikanten som hadde gitt myndighetene så mye bry med sin trofaste tilhengerskare. Da Hauge satt som fange på Akershus festning, var Wulfsberg blant de få som viste ham barmhjertighet og behandlet ham godt.

Tegning, kyst, slottsbygning på et nes
Sol politimester i Christiania var Wulfsberg blant annet ansvarlig for fangene på Akershus festning – eller «slaveriet», som det den gang ble kalt. Tegningen er fra boken «Boydells picturesque scenery of Norway» av John William Edy fra 1820.

Selv Mary Wollstonecraft, den berømte engelske forfatteren og kvinnesaksforkjemperen, skrev varmt om Wulfsbergs intelligens og gode natur etter at hun hadde vært på besøk hos ham etter en rundtur i Skandinavia.

Men denne gangen ble det ikke vist noen nåde. Morderen ble dømt etter tidens strenge lover, og Wulfsberg underskrev den brutale dommen: Skredderen skulle knipes fem ganger med glødende tenger, få høyre hånd avhugget, før hodet til slutt skulle hogges av.

Han slapp de glødende tengene og avhoggingen av hånden når tiden kom for henrettelsen, men hodet ble hogd av med øks. Sjelesørgeren som var sammen med ham under henrettelsen var tilfeldigvis Wulfsbergs egen sønn, som var prest.

Etter mordene på Saxebøl sluttet Wulfsberg i stillingen som politimester i Christiania. Han gikk inn i stillingen som sorenskriver i Eiker, og ble utnevnt til justisråd.

Selv etter at han hadde blitt gammel ble Wulfsberg tilkalt som eksperthjelp i vanskelige saker. I 1814 var han med på å fakke den notoriske postrøveren Brede Nord.

Wulfsberg døde som en høyt ansett embetsmann i 1826, 78 år gammel, og etterlot seg et helt annet politivesen enn det han hadde overtatt i 1802.

Kilder: Byen og dens byfogd; et bidrag til Osly bys 1000-årsjubileum av Rolf Johnsen, Giftblandersker og lensmannsmordere: fra kriminalitetens historie i Østfold av Frank Kiel Jacobsen, Rundt om i Drammen 1998 nr. 1, Uten nåde: de henrettede i Norge 1783–1814 av Torgrim Sørnes, digitalarkivet.no, aviser og illustrasjoner fra Nasjonalbibliotekets digitale samlinger.

Historier fra samlingen

Giftmordersken i Halden

Flere mystiske dødsfall i en husstand i Halden vakte mistanke om at en morder var på ferde.

"Giftmordersken i Halden"

Historier fra samlingen

Da Bergen brant

Brannen i Bergen i 1916 er den siste store bybrannen i Norge i fredstid.

"Da Bergen brant"

Historier fra samlingen

Den store grautstriden

1860-tallets største kjendis-feide i avisene begynte med en mystisk kokebok.

"Den store grautstriden"