Liket i myra: dødsmysteriet i Viksdalen

LARS: En sensommerdag i 1906 ble en bonde funnet livløs, liggende på magen med ansiktet i jorda i en søvnig vestlandsbygd. 

To menn ble dømt for mord, men saken levde videre i over – 50 år 

Avisartikler, bøker og foredrag om saken engasjerte folk over hele landet. 

Alle lurte: Var de to mennene mordere?

 Eller var de rett og slett feildømt?

LARS:  I den lille vestlandsbygda Viksdalen, i Sunnfjord,  kunne du i grålysningen, søndag morgen, 19. august, 1906, høre lyden av føtter i skvulpende myr, og tørre greiner som ga etter under vekten av mennesker.  

De gikk med blikket rettet konsentrert, ned mot bakken. Stemningen var trykket og alvorlig. Utover dagen, var det flere og flere som sluttet seg til denne gruppen. 

De lette etter den 36- år gamle lokale bonden Henrik Hetle. Han hadde dratt opp til fjellet to dager før, for å slå- og tørke gresset sånn at dyrene skulle ha godt med vinterfôr. 

Familien hans hadde for alvor blitt bekymret dagen før da han ikke hadde gitt livstegn fra seg. Nå var hvert minutt i uvisshet vanskelig å bære. 

LARS: Utover dagen, var det 60 til 70 personer som beveget seg sakte mellom fjellene i en linje, som en kam, nærmest, som finkjemmet området.

Mot middagstider, fikk noen i gruppen øye på noe blant lyngen, ved siden av et steingjerde. 

Det var en livløs mann som lå på magen. Nakken og bakhodet var synlig, men ansiktet var vendt ned i jorden. Bygdefolket kjente den savnede bonden som en stor og kraftig mann. Og det var ikke til å ta feil av. 

CHRIS: Mannen som lå på bakken var Henrik Hetle. Og han var død. 

LARS: Chris Nyborg. Lokalhistoriker på Nasjonalbiblioteket. 

CHRIS: Bygdefolket sendte straks bud etter lensmannen som samme dag skyndte seg til Viksdalen. Da han var på plass, noterte han hvordan liket lå. Det var ikke spor av andre mennesker rundt den døde, og det var heller ikke blod på den dødes klær. 

LARS: Det var ikke hver dag en død mann ble funnet i ViKKsdalen, så lensmannen trengte forsterkninger. Neste dag kom distriktslegen, som sammen med lensmannen bestemte seg for at liket burde obDsuseres. 

CHRIS: Ja.

Nå var lensmann og lege på plass for å få klarhet i hva som hadde skjedd. Og stemningen i bygden, den var ganske trykket. 

Legen skrev senere: “Der drev folk paa alle veier, og den ellers rolige og innesluttede befolkning stod i grupper og samtalte gestikulerende”. 

LARS: Altså- Allerede FØR Ob-duksjonen ble lensmannen mistenksom fordi mange i bygda snakket høyt om at det kunne ha skjedd noe kriminelt.  Og litt før klokken 17, sendte han et telegram fra den lille bygden til politimesteren i Florø. 

Dødsfallet hadde skjedd “under mistænkelige omstendigheter”, skrev han. 

Chris. Til obduksjonen kom det enda en lege til bygden. Nå var de to leger som kunne undersøke liket. 

Legene begynte å skjære i liket. Først hodet. 

De sagde forsiktig gjennom kraniet og tok ut den store og vesle hjernen. Dette så ut til å være normalt. 

I munnen fant de grus og sand, og i luftrøret noen sandkorn. De undersøkte resten av kroppen. De noterte skrammer på venstre siden av ansiktet.  

Og i obduksjonsrapporten, skrev legene at Henrik ikke hadde dødd av skadene, men at han kunne ha druknet i gjørmen. De skrev også at de ikke kunne kunne påvise noen naturlig dødsårsak. 

Utover dette, noterte de at armstillingen på liket var litt merkelig for en mann som lå med hodet vendt ned mot jorden. Den ene armen var løftet mot brystet. 

LARS: Så dette var et mystisk dødsfall. Henrik Hetle døde kanskje ikke en naturlig død. 

CHRIS. Nei, nå fikk sladderet i bygden virkelig bein å gå på. Og det var ett navn som gikk igjen når folk diskuterte den tragiske hendelsen: Mikal Hetle, naboen til den den døde Henrik Hetle. De to var ikke i slekt- etternavnet kom fra navnet på området hvor de hadde gård. 

Mange var sikre på at Mikal hadde et klart motiv. 

CHRIS: Henrik og Mikal var naboer og hadde nylig avsluttet en bitter konflikt om et jordområde begge insisterte på at de eide. Ingen av dem ville gi seg. 

LARS: Hm. 

CHRIS: Saken hadde havnet i forliksrådet hvor Mikal hadde vunnet. Men det var Henrik ikke fornøyd med. Han tok saken videre til retten. 

Det utviklet seg til å bli en stor og omfattende sak med en tykk bunke på over 200 sider dokumenter. Og  saksomkostningene ble høyere enn det lille jordområdet var verdt. 

Det var ikke hver dag at bøndene i Viksdalen kunne se folk i bygden gå til rettssak mot hverandre for et lite jordområde, en liten utmarksteig. Så dette her, var et hett tema. 

Og da rettssaken endte, fikk saken fikk et helt annet utfall enn i forliksrådet: Nå var det Henrik som vant. Han ble tildelt jordområdet. 

CHRIS: Og som et siste stikk ble Mikal ble dømt til å betale saksomkostningene. 

Dette skjedde kun tre måneder før Henrik ble funnet livløs med hodet ned i jorden. 

LARS: Så her var det et tydelig motiv mente folk i bygda. 

CHRIS Ja. Og dagen etter at liket ble funnet: 20. august, begynte lensmannen å utføre avhør av folk i bygden. 

Chris: Ett vitne sa at de fredags kveld hadde hørt en lyd fra dalen som lignet barn i slosskamp. 

En annen sa han hadde hørt skrik fra en mann. 

I avhørene fokuserte mange på det som Mikal og sønnene hans angivelig skulle ha sagt både før og etter Henriks død. De pekte også på det de mente var mistenkelig oppførsel i forbindelse med letingen. Flere mente sønnene Ole og Mateus måtte ha hjulpet faren. 

Et vitne fortalte at Ole hadde tilbudt noen gutter brennevin i bytte mot at de skulle fortelle om folkesnakket. Hva var det egentlig folk sa om hans familie? Dette ble tolket som en tilståelse. 

Og ikke nok med det. Ole hadde vært med på leteaksjonen. Og da han og noen gutter hadde tatt en pause oppe i en bakke et par hundre meter fra steingjerdet hvor liket senere ble funnet, hadde Ole utbrutt: “Ja, der ligger han!”

Hvordan kunne han på så lang avstand se at liket lå der nede? Mange mente det var et bevis på at han må ha visst om det på forhånd. 

LARS: Det var jo tydelig at ryktene gikk, og i en liten bygd som dette, fikk jo det store konsekvenser. Når noen var utstøtt, ble det veldig tydelig. 

For Da Henrik ble gravlagt, glimret Mikals familie med sitt fravær. 

De var ikke invitert i gravferden. 

CHRIS: Utover vinteren, fortsatte vitneavhørene, og til slutt var de oppe i hele 72 vitner. Det som var spesielt, var at mange av vitnene bare gjenfortalte ting de hadde hørt andre si. Det var få førstehåndskilder. Og forklaringene handlet stort sett om hva Mikael og hans familie skulle ha sagt og gjort. 

Og det stopper ikke der.  Mikal hadde angivelig kommet med trusler mot Henrik før han døde, og sagt rett ut at han ville drepe Henrik. 

Bare et fåtall av vitnene uttalte seg til Mikals fordel. De fleste mente det var snakk om et drap.

LARS: Nå hadde mange i bygda  bestemt seg. Og Mikal og hans familie ble virkelig mistenkeliggjort. 

Samtidig prøvde familien å slå tilbake mot alle ryktene: De nektet for mye av det som ble hevdet at de skulle ha sagt. 

CHRIS: Ja, og Mikal og konen argumenterte for at Henrik hadde sett dårlig ut den siste tiden. De pekte på at han hadde jobbet for mye, og hadde dødd av overanstrengelse.

LARS: Det gikk mot jul, og det var stor uro i den lille bygda. En av deres egne var funnet død, og mange mente det var snakk om et kaldblodig mord. 

Det må ha vært en veldig vanskelig tid for Mikal og hans familie. For i følge bygdesladderet var jo han en morder. 

Flere hadde også sagt til politiet at de fryktet at verre ting ville skje i bygda hvis Mikal og hans folk ble arrestert. Underforstått at dette her, var farlige og hevnlystne mennesker. 

Lensmannen skrev til politimesteren i et brev at Mikal og hans familie var harde folk som kunne våge litt av hvert. 

Og etter nesten et halvt år med avhør og undersøkelser, bestemte politiet seg. 

Chris: Ja.

Deres hovedteori var at Mikal var hovedmannen og hadde fått hjelp av sønnene Ole på 18 og Mateus på 16, til å drepe naboen Henrik. Politiet mente at drapet hadde skjedd et annet sted enn der liket ble funnet. De mente at far Mikal hadde fått hjelp av sønnene Ole og Mateus til å frakte liket med hest til funnstedet. 

Politiets slo også fast at de tre ikke hadde noe troverdig alibi. 

LARS: Mikal og hans familie risikerte nå å miste alt. Å drive en liten gård på vestlandet var knallhardt. Hvis familiens overhode OG to sønner skulle ende opp i fengsel, ville det være det vært katastrofe. 

Og i tillegg ville familien for alvor bli stemplet som mordere. 

Chris: En kald vinterdag, 11. januar 1907 slo politiet til og arresterte Mikal, Ole og Mateus. 

De var tiltalt for mord på naboen Henrik. Og like etter ble de fraktet den nesten 20 mil  lange turen sørover til Bergen der de ble satt i varetekt. 

CHRIS: Bak murene tok sønnen Ole pennen fatt og skrev et brev til moren og søsknene hjemme på gården.  

Han skrev at de kom til å få erstatning for tiden i fengsel, og at de hjemme ikke måtte tvile på at saken fikk rett utfall. I et annet brev la han vekt på tro, og at det var viktig å stole på gud: 

 “ Naar vi har ham med- da er der ingen som kan staa os imod af de onde mennesker der hjemme” 

LARS: Det gikk mot rettssak- Men fra myndighetenes side, var det ikke alle som var overbevist om at dette faktisk var en sak. 

Statsadvokat Otto Lund mente avhørene ikke hadde styrket mistanken mot Mikal og hans familie. Han utelukket heller ikke teorien om at Henrik kunne ha mistet bevisstheten på grunn av overanstrengelse – og rett og slett falt om der han ble funnet. Og blitt kvalt av mudderet han hadde pustet inn. 

Så Statsadvokaten konkluderte med at han ikke anbefalte å reise tiltale mot noen av de siktede. Assa, rett og slett å droppe saken. 

Men nå hadde Hetlesaken, som den var blitt kjent som, engasjert så bredt at det var vanskelig å stoppe det hele. 

For etter omfattende avhør, en klar OB-DUK-sjonsrapport fra to leger, og tre mann i fengsel, var det kanskje ekstra vanskelig for myndighetene å snu. 

CHRIS: Vinter ble til vår og sommer- Og 10. juli, begynte rettssaken i Gulating lagmannsrett i Bergen. 

Inne i det to etasjer høye murbygget i sentrum av byen med fjellet Fløyen ruvende i bakgrunnen, var det en spent stemning. 

72 vitner hadde reist helt til Bergen fra lille Viksdalen i Sunnfjord. Mange av dem hadde ikke vært utenfor bygden, så det må nok ha vært stort for mange av dem. Ikke bare fikk de oppleve en storby, men de skulle attpåtil snakke foran en dommer i en rettssak hvor en av deres egne muligens hadde blitt drept. 

LARS: På kroer, arbeidsplasser og over middagsbord over hele landet engasjerte folk seg i den oppsiktsvekkende saken. Hadde virkelige en far og sine to sønner drept sin egen nabo på grunn av en eiendomstvist?

Eller var familien offer for ondsinnet bygdesladder? Og var det i det hele tatt et mord? Det kunne jo ha vært et naturlig dødsfall. 

Sogns tidende 16. juli 1907: 

“Det er en stor mengde av folk som høyrer på om dagene, og gatene ved rettsbygningen er fulle av tilskuere. Når de tiltalte blir ført til og fra rettsbygningen, er det vanskelig å komme fram. I går, ble de kjørt en omvei. 

CHRIS: Redaktøren i Gula Tidend skildret også den voldsomme interessen  

“Gata er fullstuva, gardsromet, attantil juryhalli er fullstuva, upp-gonga er fullstuva. Ved døri inne staa konstablarne. Soleis gjeng det ei stund, so ropar Lagmannen: Det er nok, steng døri”. (s. 56)

CHRIS: Da hviskingen og summingen i rettssalen senket seg, kunne de de endelig begynne. 

Dommeren kastet et blikk mot de tiltalte og stilte dem et innledende spørsmål. 

Erklærte deg seg skyldige?

Mikal og hans to sønner Ole og Mateus hadde samme svar.

De erklærte seg uskyldige alle tre. 

LARS: Og utover rettssaken kunne nysgjerrige tilskuere høre at området rundt der liket ble funnet var blitt sjekket på nytt før rettssaken, og et stykke unna fant politiet spor  som kunne være fra kamp. 

I retten ble det lagt fram som et drap. 

Henrik var blitt drept ett sted, og fraktet med hest til steingjerdet, hvor liket ble funnet. 

Teorien var at Mikal ikke hadde klart dette alene. Han må ha fått hjelp av sønnene sine. 

CHRIS: Ja- Og en av landets mest respekterte rettmedisinere, var skråsikker:  Henrik måtte ha blitt kvalt. Sandkorn i luftrøret pekte på det. Armen som var løftet mot brystet kunne tolkes som at han i dødsøyeblikket forsvarte seg i kamp. Dette måtte være et mord. 

LARS: I rettssaken som varte i over to uker var det også nesten 80 vitner som skulle forklare seg. En rød tråd som fulgte vitne-utsagnene, var at de var lite håndfaste. 

CHRIS: Et vitne hadde fredag kveld rundt klokken ni, altså to dager før liket ble funnet, hørt to lyder som lignet et ynk- Men kunne ikke si hvor lyden kom fra, og var usikker på om det var fra folk eller dyr. 

Et annet vitne, synes han i samme tidsrom hadde hørt noen som jamret seg, men kunne ikke si noe helt sikkert. Det var sauer i området, det kunne ha vært dem. 

LARS: Så det var altså nesten 80 vitner som forklarte seg, men mye av det de sa, var tynt og lite relevant. 

CHRIS: ja. 

CHRIS: Og dette måtte altså Mikal og hans to sønner høre på der de satt på tiltalebenken. Nå var tiden i ferd med å renne ut for dem. Hvis de ikke ble trodd, ville de bli stemplet som kaldblodige mordere- ikke bare i hjembygden, men i aviser over hele landet. 

Og så, ville et veldig trist liv i trange, og skitne fengselsceller vente dem. 

De kunne se langt etter frisk luft og et harmonisk liv med familien på gården hjemme. 

LARS: Og den 26  juli skulle dommen falle. 

Bergens tidende 27. juli 1907. 

“Fra den tidlige morgen av begynte der at samles interesserte utenfor rettslokalet. Da rettslokalets dører ble åpnet var det kun en forsvinnende del av de fremmøtte som fikk plass innenfor rettslokalets vegger. Lagmannens rettsbegjæring ble påhørt under den dypeste stillhet. 

Dommen ble lest opp: 

Tiltalte nummer en, Mikael Gjertsen Hetle, bør for forbrytelse mot straffelovens paragraf 233, annet ledd, drap utført med overlegg hensettes i fengsel på livstid.

Tiltalte nummer to, Ole Mikalsen Hetle, bør for samme forbrytelse og straffelovens paragraf 58, hensettes i fengsel i 10 år.

Tiltalte nummer tre, Mathias Robert Mikalsen Hetle, frifinnes.

LARS: Mikal og Ole ble altså dømt til tross for at det ikke hadde blitt lagt fram bevis. Det var kun indisier. 

CHRIS: Ja. Men den yngste sønnen Mateus på 17 år ble frikjent, og kunne altså reise tilbake til hjemstedet Hetle. Likevel sank han sammen og begynte å gråte da dommen falt. 

Mikal og Ole ga ikke uttrykk for å være veldig preget av den knusende dommen. De holdt seg rolig og behersket. 

I slutten av august 1907, nesten ett år siden liket av naboen Henrik ble funnet, reiste far og sønn Mikal og Ole den lange veien til Kristiania med politieskorte for å sone. 

Aftenposten 24. august 1907: 

“Mikal spaserede over landgangsbroen stille og rolig som en hvilkensomhelst anden vestlandsbonde der var paa forretningstur til Kristiania. 

Fra bryggen kjørte Mikal direkte til politistasjonen. 

Da han kom ut på gangen for at føres til kredsfengslet, mumlede han ogsaa at han var uskyldig og at han bad til gud om at denne hans uskyldighet skulle komme for en dag.  “

CHRIS:  Hjemme på Hetle satt nå konen til Mikal igjen helt alene med fire barn. 

I tillegg til å kjenne på fortvilelse, skam, bli utstøtt sosialt, var det også nå pengetrøbbel. 

For Henriks enke reiste et erstatningskrav på 10.000 kroner. I dagens penger, over 700.000 kroner.  

Det var umulig for familien å holde hodet over vannet. Problemene tårnet seg opp. 

Det endte med at familien måtte legge gården ut for salg. 

LARS: Mens familiens livsverk gikk til grunne hjemme i Viksdalen, var Mikal totalt hjelpeløs. Han kunne bare skrive trøstende brev til kona fra en fengselscelle i Kristiania. 

En dag åpnet far og sønn avisa i fengselet og fikk en overraskelse. Opp fra de tynne avissidene lyste et glimt av håp. 

CHRIS: Ja, for en av datidens store forfattere, Hans Seland meldte seg nemlig på.  

Indtrøndelagen 12. august 1907: 

“Hans Seland hævder energisk at de dømte er uskyldige og at Henriks død udelukkende skyldes et ulykkestilfæde. 

Forfatteren hadde fulgt saken nøye i avisene, og var klar på at far og sønn var dømt på veldig tynt grunnlag, og at saken rett og slett måtte legges fram for nye sakkyndige. 

Mikal og Ole var desperat etter å renvaske seg, og oppløftet av støtten de fikk, søkte de om å få saken gjenopptatt. 

CHRIS: Men svaret som kom var nedslående. De fikk avslag. 

Nå var det flere og flere ressurssterke folk som meldte seg på for å støtte dem. Gang på gang søkte de om å få saken gjenopptatt, men hver gang var svaret det samme. Det var tommelen ned fra myndighetene. 

LARS: Livet i fengsel, langt unna kone og barn på gården på vestlandet- OG de gjentatte avslagene for å saken tatt opp på ny må virkelig ha tæret på. For året etter endret Mikal strategi. 

En mulighet var nemlig å søke om benådning.  

CHRIS: Joda, men Mikal var klar over haken ved denne strategien: Det kunne tolkes som en innrømmelse av skyld. Likevel sendte de inn en søknad om benådning til regjeringen i 1913. 

Og både far og sønn må ha blitt overrasket da svaret kom to måneder etter. 14 mai 1914: 

Søknaden ble innvilget. De var benådet. 

Ole hadde allerede sonet 7 år, og hadde tre år igjen av dommen, mens Mikal slapp å tilbringe resten av livet i en fengselscelle. Begge var nå frie menn. 

LARS: Dette var jo et slags punktum da, for en veldig lei sak. 

CHRIS: Ja, på en måte. Men livet utenfor fengselet som frie menn ble ikke som forventet. Far og sønn var fortsatt mordere i manges øyne, og det var ikke ikke lett å bare fortsette livet i vestlandsbygden der de slapp.

CHRIS: Det første Ole gjorde som fri mann, var å vende hjembygden ryggen. Han var nå 26 år og fortsatt ung nok til å starte på nytt. Han orket ikke å flytte tilbake – ville heller starte med blanke ark i Bergen, en storby hvor ikke alle han møtte hadde gjort seg opp en mening om han og hans familie. 

LARS: Men faren Mikal , han var et annet sted i livet. Han var nå 61 år, og valgte å reise tilbake til Viksdalen.

CHRIS: Ja- og selv om det må ha vært fantastisk å kunne forlate fengselet og komme hjem til familien og velkjente omgivelser, fikk det nye livet i frihet en vond bismak. En dag fikk han et svært ubehagelig brev. 

“Morder Mikal Hetle”.  “Håper du er reiseklar no som fanden kjem og hentar deg”

Og ikke nok med det: Mikals barnebarn ble plaget  på skolen- De andre barna ertet og ropte at  bestefar var en morder. 

Og kastet Mikal blikket over til den andre siden av tunet, kunne han se Karoline, enken til den avdøde bonden Henrik. Hun hadde ikke lagt hendelsen bak seg. Det kom fram at hun hadde gått til lensmannen. Til ham hadde sagt at hun ikke følte seg trygg. Hun var sikker på at Mikal gikk rundt med hevntanker mot henne og familien. 

LARS: Og i kjølvannet av rettssaken hadde Mikals familie hatt store økonomiske problemer. De hadde blitt tvunget til å legge gården ut for salg. Det eneste budet som kom inn, var fra den døde naboens kone, Karoline. Det må ha kommet som et slag i magen for Mikals familie. 

Chris. Ja, men Mikals svigerdatter hadde klart å samle nok penger til å kjøpe gården. Så han slapp å forlate gården og starte helt på nytt.

Til tross for å ha stått i mange vanskeligheter, hadde ikke Mikal og familien mistet alt motet. Selv om de hele tre ganger tidligere hadde fått avslag på søknad om gjenopptakelse. 

LARS: Men de visste at de trengte bedre kort på hånden. De måtte rett og slett skaffe nye bevis OG ha nye opplysninger som kunne utforde den rettsmedisinske erklæringen. 

Og snart skulle de få nye, banebrytende opplysninger om mannen som var død.

LARS: Uten konkrete bevis, ble far og sønn Mikal og Ole Hetle dømt i 1907 for å drept naboen sin. 

Men de hevdet hele tiden at de var uskyldige. 

“Motivet for handlingen skulle være strid om en utslåtte. Mikal hadde tapt saken ble det sagt, og nå ville han etter bygdesnakket ta hevn. Det som utvilsomt felte de tiltalte var de rettsmedisinske sakkyndiges konklusjon om at Henrik Hetle måtte være drept av andre ved vold.” UT

LARS: Etter 7 år bak murene, ble far og sønn benådet. De var nå frie menn, men fortsatt mordere i manges øyne. De begynte straks en desperat kamp for å renvaske seg- Noe som var vanskelig uten nye bevis.

Men en dag, dukket det plutselig opp nye, banebrytende opplysninger om den døde mannen

Og de fikk uventede hjelpere. 

CHRIS:  En dag, mot slutten av 1920-tallet, skulle saken, som for mange i Norge fortsatt var et mysterium, ta en ny vending. 

LARS: Chris Nyborg, lokalhistoriker ved Nasjonalbiblioteket

CHRIS: Ole Hetle fikk nemlig en henvendelse som fikk ham til å spisse ørene.

LARS: Ja, han fikk besøk av en tidligere kollega av den avdøde Henrik Hetle, altså han som de hadde blitt dømt for drap mot. 

Og denne kollegaen kunne fortelle at selv om Henrik hadde sett ut som en sterk og svær mann, så var sannheten en annen. 

CHRIS: Ja. Henrik hadde ofte klaget over at han hadde vondt i hjertet, og hadde til og med fått legehjelp for det. Henrik hadde hatt problemer med den fysisk harde jobben det var å bære murstein. Henriks lege hadde også angivelig advart ham mot å fortsette med slikt tungt arbeid. 

LARS: Med denne nye, og oppsiktsvekkende opplysningen, hastet Ole og Henriks tidligere kollega over brosteinsgatene i Bergen. De banket på kontoret til høyesterettsadvokat Leif Michelsen. 

Og etter å ha hørt på hva mennene hadde å si, begynte høyesterettsadvokaten å interessere seg for det som nå var kjent som Hetlesaken. 

Men akkurat når en gnist av håp ble tent, skulle ting bli mørkere.

SKIFTE I STEMNING 

CHRIS: Våren 1930 ble Oles far Mikal alvorlig syk. 

LARS: Far og sønn hadde gått gjennom mye sammen. 

Men nå måtte Ole se på at faren bare ble svakere og svakere.

CHRIS: Kort tid før han døde, ønsket han å lette hjertet overfor lensmannen og sognepresten. I tillegg skrev han en erklæring. 

“Undertegnede Mikal Hetle, som ved lagmannsrettsdom blev dømt for å ha myrdet Henrik Hetle, erklærer på mitt sykeleie og med døden for Øie og den levende Gud til vidne at jeg og min sønn Ole som også blev dømt, at vi begge to er uskydlig dømt. Jeg har ikke drept Henrik Hetle”. 

CHRIS: Mikal døde 31. mai 1930. Nå hadde sønnen Ole mistet sin nærmeste støttespiller. Han var alene om å kjempe mot myndighetene. 

Selv om farens død var et tilbakeslag, skulle det også føre til at ting kunne se litt lysere ut, med tanke på gjenopptakelse. For Mikals død, skapte nemlig en fornyet interesse for saken. 

SKIFTE

Chris: Det hadde gjort inntrykk på mange at Mikal til og med på dødsleiet hadde insistert på sin uskyld. Journalister reiste til bygden for å skrive nye saker, og forfatteren Hans Seland, som tidligere hadde engasjert seg i saken, tok opp ballen igjen. Han skrev artikler, og holdt foredrag om det han mente var et stygt justismord. 

LARS: Og Høyesterettsadvokat Leif Michelsen engasjerte seg nå for alvor i saken. 

Etter å ha fått besøk av Ole på kontoret, ble hans nysgjerrighet vekket. Michelsen hadde pløyd seg gjennom den store bunken av saksdokumenter. 

Og han landet på at dommen var bygget på et spinkelt grunnlag. 

CHRIS: Også flere respekterte fagfolk meldte seg nå på. 

Ole Berner var en anerkjent rettsmedisiner. Og han hadde gått gjennom saken nøye. Berner var overbevist om at det medisinske beviset som retten hadde lagt til grunn for sin avgjørelse av skyldspørsmålet sviktet totalt. 

LARS: Ja, altså, rettsmedisineren mente bestemt at man ikke kunne fastslå Henriks dødsårsak ut fra de opplysningene man hadde. 

Berner mente det kunne godt ha vært en ulykke. 

Med andre ord: det fantes rett og slett ikke bevis for at dette var et mord.

Chris: Ja. Nettopp. I Avisen Vestfold Fremtid uttalte Ole Berner seg 18. juni 1931

svært kritisk til den opprinnelige obduksjonsrapporten 

“Det som har forferdet mig mest, er å se hvorledes den rettsmedisinske kommisjon har kunnet bygge sin for de anklagede så ødeleggende uttalelse på den mangelfulle obduksjonserklæring. “

Chris: Legen påpekte også at det ikke var undersøkt om Henrik Hetle led av indre sykdommer. 

Og så trakk Berner fram den kanskje mest oppsiktsvekkende opplysningen av alle: 

SKIFTE/MARKERING

Den rettsmedisinske kommisjon hadde i sin tid villet foreslå saken henlagt. 

Men det hadde IKKE påtalemyndigheten blitt oppmerksom på da tiltalen ble reist i 1907. 

LARS: Så nå begynte det virkelig å komme fram mange nye og interessante opplysninger. 

Og med på laget hadde Ole nå med de ressurssterke hjelperne Høyesterettsadvokat Michelsen og rettsmediner Berner. Og til og med utenfor landets grenser vakte saken nå interesse. 

CHRIS: Ja. En svensk rettsmedisiner meldte seg på. Hans konklusjon var at det ikke var noen holdepunkter i teorien om at Henrik var blitt drept. Han mente Henrik hadde dødd av hjertestans. 

Med nye uttalelser fra respekterte fagfolk å slå i bordet med, kunne advokat Leif Michelsen i desember 1931, sende inn en ny søknad om gjenopptakelse av Hetlesaken. I søknaden, gikk han gjennom vitneutsagnene, og hans konklusjon var at dommen var bygget på spinkelt grunnlag. 

LARS: Ole hadde flyttet til Bergen for å starte på nytt. Han fikk etter hvert en kone og senere barn, og slo seg ned i et lite hus på Laksevåg. 

Et steinkast unna, kunne han høre bråket fra skipsvertftene, og se båtene som seilte innover Puddefjorden. 

Det var en voldsom kontrast til den fredelige lille gården Hetle i Viksdalen. Men dit ville han ikke tilbake. Og til tross for et nytt liv i storbyen, slapp ikke årene i fengsel taket. 

Ole beskrev den tiden som en ond drøm han ikke ville unne sin verste fiende. 

Riktignok var han en fri mann nå. Men faktum var: I hjembygda var både han og hans døde far fortsatt mordere. 

Tre ganger tidligere hadde Ole blitt skuffet.

Myndighetene hadde sagt nei til gjenopptakelse gang på gang. 

Og bedre var det ikke denne gangen. Det var et nytt avslag. 

Men nå hadde Ole nå fått ressurssterke støttespillere, som mente det var verdt å anke saken, noe han gjorde. 

og så kom det endelig et litt oppløftende svar fra myndighetene

Høyesterett ville vurdere saken året etter, i desember 1940.  

LYD Tyskland okkuperer Norge

Lars: Men slik gikk det ikke. 9. april 1940 ble Norge invadert av Nazi-Tyskland. Og det snudde om på alt. 

CHRIS:  Høyesterettsdommerne la ned sine embeter etter at Norge ble okkupert. Det var altså den nye, nazi-kontrollerte høyesterett som skulle behandle søknaden

CHRIS: Vi kan anta at Ole var blitt både skuffet og lei over myndighetene og det etablerte systemet som hadde ignorert hans og farens bønn om gjenopptakelse flere ganger. Han meldte seg inn i Nasjonal samling, det norske nazistiske partiet. 

LARS: Hm. 

CHRIS: En dag i 1942, mens Norge var okkupert og verden var i krig, dukket det opp et lysglimt i mørket for Ole. Han hadde vært en ung mann på 19 år da han sammen med faren ble dømt for drapet på naboen i 1907. 

Nå hadde Ole blitt 54 år og fikk en nyhet som fikk ham til å stoppe opp. 

Dette hadde han ventet på veldig lenge. 

Det var grønt lys fra myndighetene: Saken skulle bli gjenopptatt, han hadde klart det! Faren var død og fikk aldri oppleve dette. 

KLIPP: 

INN: Programlederen: “Og nå har vi ham her foran mikrofonen. Ole er 54 år nå og preget av den skjebne som har rammet ham. De er vel lykkelig nå som saken er gjenopptatt.
Ole: Ja, det skal være visst det. 

Programleder: Og hva synes de var det svakeste argumentet i beviskjeden mot dere da?
Ole: (….kutt det som kommer før dette:) 08:46 Man trodde at far og sønn i sammen skulle foreta en slik forbrytelse som dette her. 

09:26 “Jeg kan ikke forstå at folk kan tenke en sånn ting! Uhørt, unaturlig at han kunne finne på den slags ting! 

CHRIS: I april 1943 skulle det avgjøres. Saken som hadde tynget Ole i alle år, og engasjert hele Norge skulle få et punktum. 

I Gulating lagmannsrett i Bergen var rettssalen full av nysgjerrige tilskuere. 

Statsadvokaten gikk gjennom saken, og dommeren trakk seg tilbake for å drøfte det de hadde hørt. 

Og da de kom tilbake, kom svaret alle ventet på. 

Pausering

Både far og sønn var frifunnet for drapet på naboen Henrik Hetle.  

LARS:  Og da var det gjort- Det var offisielt. Han hadde klart det!

“Hetlesaken- en skandale i vår rettshistorie. Rettferdigheten har seiret til slutt, sier Hans Seland.” 

Chris: Året etter, bestemte Gulating lagmannsrett at Ole og MIkals arvinger skulle få økonomisk oppreisning for uretten som var begått. Saken som nå hadde rullet og gått i rettssystemet i 37 år, fikk endelig et punktum. 

LARS: Men så enkelt var det ikke.

LARS: For andre verdenskrig gikk jo mot slutten, og det så ikke lyst ut for den nazistiske okkupasjonsmakten. 

CHRIS: Nei. Og da krigen var slutt og den norske eksilregjeringen var tilbake fra London, og alt av det gamle, etablerte systemet var tilbake- var mange skeptiske til om NS-domstolens avgjørelser fortsatt gjaldt. Ole fryktet nå det verste. Og med god grunn. NS-medlemskapet hans falt nok ikke i god jord. 

Den lange, og harde kampen for å få seg selv og sin avdøde far frikjent stod på stedet hvil. Ville frikjennelsen -og den økonomiske kompensasjonen de fikk under krigen bli tatt tilbake?

Den som fikk avgjøre saken nå var riksadvokat Sven Arntzen, kjent for å ha vært en motstandsmann under den tyske okkupasjonen. 

Ole og hans støttespillere må ha holdt pusten. For hvordan ville en motstandsmann se på Oles NS-medlemskap? Og ville han respektere en avgjørelse tatt av en nazistisk domstol? 

Svaret som kom overrasket kanskje noen. 

Romsdal Folkeblad, 7. juni 1947

Få kriminalsaker har skaket opp sinnene og vært omdiskutert som denne drapssaken fra Sunnfjord i 1907. Frifinnelsesdom ble avsagt i 1943 og blir stående. 

CHRIS: Riksadvokaten landet på å beholde frifinnelsesdommen. 

Høyesterett hadde mer enn nok å tenke på nå med alle de store sakene om rettsoppgjør som måtte gjennom systemet. Og Oles NS-medlemskap ødela ikke for ham. Han kan ikke ha vært særlig aktiv, for han fikk bare et forelegg for medlemskapet etter krigen. 

LARS: Ole hadde uten tvil vært gjennom mange prøvelser- Men altså: Far og sønn var nå frikjent. 

CHRIS: Ja. Ole hadde vært 19 år da han ble dømt for mordet på naboen Henrik. 

I hele 40 år hadde han hatt saken hengende over seg. Nå kunne han endelig- i en alder av nesten 60 år, gå med hevet hode. 

LARS: Ingen vet hvordan Henrik Hetle døde, men det var bred enighet blant fagfolkene som engasjerte seg i saken, at han mest sannsynlig døde av hjertestans. 

Armstillingen på liket som mange hadde stilt spørsmålstegn ved- var ekspertene enige om skyltes at Henrik i siste øyeblikk holdt seg om brystet i smerte. 

Ikke at han hadde prøvd å beskytte seg mot vold fra et annet menneske. 

I 1959, bestemte Stortinget at Ole skulle få en økonomisk erstatning. 

LYDKLIPP:

Programleder: Ja- i dag kom det inn en gledelig melding Ole Hetle. Stortinget har gitt deg 50.000 kr i skarebot og 5000 kr året så lenge du lever. Dette var vel en gledelig dag?
OLE: Ja, den er så gledelig at man nesten ikke kan beskrive, man er så glad at man ikke vet hva man skal si til det en gang.

Progamleder: Og heime i Sunnfjord i Viksdalen, på kyrkjegarden, der står gravsteinen over far din, han som var dømt og ikke fikk oppleve frikjenninga. Hva står det på den gravsteinen?

OLE: Ja, han var dømt i 1907 i lagmannsretten i bergen, og frikjent den 9 .april 1943 i bergens lagmannsrett. 

Programleder: Det står det på steinen?

Ole: Ja

Prog.leder: Uskyldig dømt? Som det nå har grodd mose på?

Ole. Ja