«Jeg elsker dig, og hader dig»

Kjærlighetsbrevene etter kjente norske menn og kvinner avslører avvisning, sjalusi og troen på en udødelig kjærlighet.

På valentinsdagen i 2021 blir det antakelig langt flere hjerte-emojis enn kjærlighetsbrev. Det er kanskje en døende kommunikasjonsform, men kjærlighetsbrevet har hatt lang levetid – og i Nasjonalbibliotekets arkiver finnes en hel rekke av disse glimtene inn i kjærlighetslivet til mennesker som for lengst er døde.

Flere av brevene som er bevart etter kjente norske personligheter har vært klausulert i lang tid – blant annet brevet fra Knut Hamsun til Lulli Lous, som ble åpnet for første gang på Nasjonalbiblioteket i 2010.

Knut Hamsun til Lulli Lous

Til venstre: Knut Hamsun. Foto: Anders Beer Wilse, tatt mellom 1889 og 1893. Til høyre: Lulli Lous, fotografert i 1902 av ukjent fotograf.

«Altsaa, Lulli, kære, elskede Lulli, jeg elsker Dem, jeg fragaar det ikke; men tænk paa Sagen, saa skal De se, at De atter har været i Færd med at bedrage Dem selv. De holder lige saa lidet, eller om De vil lige saa meget af mig nu som før.»

 
Les hele brevet fra Hamsun

Knut Hamsun var gift to ganger i sitt liv, men aldri med kvinnen ved navn Lulli Lous, som han forlovet seg med i 1892. Selv om de bare var forlovet en kort stund og ikke beholdt noen nær relasjon, blir hun av noen Hamsun-kjennere trukket fram som en viktig inspirasjon for hans tidlige forfatterskap.

Hvem var egentlig Lulli Lous?

Da Hamsun kom til Kristiansund i 1891, møtte han den unge, vakre pianolærerinnen fra en borgerlig familie. De forlovet seg. Kort tid senere satte Hamsun seg på en rutebåt til Trondheim og forlot henne for godt.

I brev skrevet i ettertid til venner og bekjente skriver Hamsun at han er likegyldig til henne og at han ikke vil høre navnet hennes nevnt. Men i brevet til Lous, skrevet over to år etter forlovelsen, skriver Hamsun at han elsker henne.

Senere skulle Lous uttale at bruddet var hennes livs tragedie.

Lars Haga Raavand står bak arrangementskonseptet «Levende brev» på Nasjonalbiblioteket, hvor skuespillere leser utvalgte brev fra samlingen. Han påpeker at det er vanskelig å vite om brevet virkelig viser hva Hamsun følte overfor Lous.

– Kan man bruke et sånt brev som historisk kilde?

– Det kan man. Alle historiske kilder har en avsender som påvirker innholdet i større eller mindre grad, og i dette tilfellet er det i hvert fall tydelig at det ikke er objektivt, og man kan ha det i bakhodet når man leser det, sier Raavand.

Hulda Garborg til Arne Garborg

Familieportrett av Arne og Hulda Garborg sammen med sønnen Arne Olaus, tatt av ukjent fotograf i 1890.

» … Nu inde i byen da du var saa mye ude med Frk. K. Du kan ikke tænke dig hvor vondt jeg havde det mange ganger, jeg vidste det var dumt af mig og jeg vidste jeg havde ingen grund til det men jeg var virkelig fornærmet paa dig ogsaa ofte ikke bare på hende, og jeg var saa saar at jeg turde ikke tænke paa det uden jeg maate storgraate …»

» … jeg skammer mig altid fælt naar jeg var fornuftig for jeg har jo altid ment at det vilde være latterligt og dumt om man ikke uden noget vrövl skulde kunde være sammen med andre mennesker om man var gift …»

 
Les hele brevet fra Garborg

Forfatterne Hulda og Arne Garborg giftet seg i 1891. De hadde møttes hos noen felles venner. Mellom runder med kortspill og atskillige toddykrus kastet de stjålne blikk mot hverandre. Et år senere var de forlovet.

Et langt og etter sigende lykkelig ekteskap lå foran dem, men det var ikke uten såre følelser, noe Hulda Garborgs brev viser.

– Det begynner veldig hverdagslig og nedpå, men etter hvert forstår man at det er noe hun gjerne vil ta opp. Man får følelsen av at hun synes det var skummelt å måtte si det, men kanskje var det lettere å ta opp i brevform enn ansikt til ansikt, sier Raavand.

I brevet forteller Hulda Garborg om hvordan hun innimellom kan bli sjalu og trist når mannen har kontakt med andre kvinner.

– Hva kan brevet fortelle oss om Hulda Garborg? 

– Det er klart, man kommer jo litt under huden på henne. Men jeg vet ikke om det sier så mye om henne som det sier om kjærlighetens vesen, som er den samme den dag i dag.

– Hva tenker du om at vi leser personlige kjærlighetsbrev som dette? 

– På den ene siden kan det virke litt invaderende på privatlivet til mennesker som ikke lever lenger. På den annen side kan de hjelpe oss å komme nærmere fortiden, og komme nærmere disse menneskene på en måte som gjør det lettere å kjenne seg igjen i dem.

– Slik som i Garborgs brev: Her er det sjalusi, en følelse av smålighet, en frykt for at den andre skal synes at man er teit … det er mye å kjenne seg igjen i for de fleste, tror jeg.

Vidkun Quisling til Maria Quisling

Vidkun og Maria Quisling, fotografert cirka 1930. Foto: Riksarkivet.

“Til

min evige elskede,

 Du lærte meg å forstå kjærlighetens kraft, den rene kjærlighet. Din trofasthet var mitt faste punkt i livet.”

“Tungt er det for meg å skilles fra deg. Og tungt for deg. Men i ånden skal vi alltid være sammen.”

“Og om jeg sover eller våker på den annen side, min udødelige del er alltid også hos deg, min evig og udødelige elskede.

15.10.1945

 Din Vidkun”

 
Les hele brevet fra Quisling

Om kvelden den 23. oktober 1945 rullet en lastebil inn foran inngangen til Akershus festning. Ut av bilen kom stridskledde unge menn med gevær.

Det regnet mens gruppen beveget seg opp på festningens øverste platå. Der sto det og ventet til en skikkelse kom mot dem sammen med noen vakter.

Mannen de ventet på hadde fått festet en bit med papp over hjertet. Han stilte seg rolig opp foran de 11 geværene.

“Ild”, sa sersjanten – og sekunder senere var Vidkun Quisling død.

Norges mest forhatte mann gjennom tidene, Vidkun Quisling, skrev flere brev til sin kone Maria mens han ventet på dagen han skulle henrettes. Brevene er vakre, synes Raavand – men navnet på avsenderen gjør at han får blandede følelser når han leser det.

– Det får en jo til å lure på hvordan man ville ha lest det hvis det var en hvilken som helst annen person som hadde skrevet det. Det skjer jo noe når man leser den underskriften, sier han.

– Man får jo litt bismak i munnen av å lese det han skriver om “den rene kjærligheten”. Og av å se at det langt fra er noen angrende synder som går døden i møte.

Likevel synes Raavand brevet viser noe som kan være lett å glemme når man tenker på landssvikeren – nemlig at han var et menneske, han også.

– Brevet sier kanskje noe om at selv de vi anser som kalde, ubarmhjertige mennesker også har evnen til å føle kjærlighet, sier han.

Sigbjørn Obstfelder til Ingeborg Weeke

Til venstre: Ingeborg Obstfelder. Foto: frederik Riise. Til høyre: Sigbjørn Obstfelder, utgitt av Atelier Francais.

«Og du, du lille søde, deilige Ingeborg, min Ingeborg, du skal være hos mig hele tiden. Og når jeg er træt af at læse og at tænke, da skal du kysse mig, – og jeg skal tage dig på mine knæ og stryke dig i håret – og du skal se indi mine øine – se en underlig tankeverden, som du måske ikke forstår, – men dog kysser, kysser.»

 
Les hele brevet til Obstfelder

Våren 1897 møtte Obstfelder den 10 år yngre Ingeborg Weeke i København. Hun hadde allerede en kjæreste som hun var forlovet med, så når Obstfelder begynner å sende brev til henne, underskriver han med «Helga», så ikke foreldrene hennes skal fatte mistanke.

Mens han reiser rundt i Europa, holder hun på hemmeligheten i København. De innleder et avstandsforhold, som er desto mer intenst de gangene han kommer til København for å besøke henne. Men Ingeborg Weeke fortsetter å være forlovet med den andre, en dansk dikter.

Etter flere måneder med dobbeltliv ba Obstfelder henne om å bryte forlovelsen og velge ham. Men da hun forsøkte, ble forloveden så fortvilet at han ville kaste seg ut av vinduet. Det fikk Weeke til å be Obstfelder om å vente enda litt til – hun ville ikke være skyld i noens død.

Til slutt brøt Ingeborg Weeke forlovelsen og giftet seg med Sigbjørn Obstfelder.

– Det er tydelig at han var veldig forelsket da han skrev dette brevet. Samtidig er det en utrolig paternaliserende tone i det, og han er voldsomt eiesyk, sier Raavand.

«Min Ingeborg», skriver Obstfelder. Han skriver også «jeg elsker dig, og hader dig».

– Det er jo nesten så man blir litt lattermild av tonen i dette brevet. Også får man jo følelsen av at dette nok ikke er et sunt forhold som kommer til å vare, sier Raavand.

Det ble også et turbulent forhold de to fikk sammen, så lenge det varte. Etter bare to år i ekteskap døde Obstfelder i august 1900.  Han ble begravet samme dag som hans eneste barn kom til verden.

– Nå er det nesten ingen som skriver brev lenger. Har vi mistet en viktig kommunikasjonsform?

– Ja, det tenker jeg uten tvil at vi har, ser man på dem som virkelig skrev brev, så ser man at det også er et godt verktøy for tenkning, og for å få tenkt tanker til veis ende. Det er en slags forpliktende langsomhet i det å skrive brev, som jeg tror man i dag har mistet.
– På den annen side har nok også den mer umiddelbare skriftlige kommunikasjonen vi i dag bedriver, positive sider, som man kan kanskje ville ha savnet i brevets tidsalder.
Kilder: brev fra Nasjonalbibliotekets samlinger, Store Norske Leksikon, Hulda Garborg av Johs A. Dale, Obstfelder: En biografi av Hanne Lillebo, Intervju med Arvid Austad i Dagbladet 11.10.1999. 

Historier fra samlingen

Kjønnsidentitet på 1700-tallet: Historien om Jens og Anne Kristine

Et uvanlig ekteskap mellom to mennesker på 1700-tallet forteller mye om datidens kjønnsforståelse.

"Kjønnsidentitet på 1700-tallet: Historien om Jens og Anne Kristine"

Historier fra samlingen

Fem tips for å komme i historisk bra form

Fem øvelser hentet fra fortidens treningshåndbøker.

"Fem tips for å komme i historisk bra form"

Historier fra samlingen

Hele arkivet etter Jahn Teigen til Nasjonalbiblioteket

Sara Teigen: – jeg vet at pappa hadde blitt så stolt.

"Hele arkivet etter Jahn Teigen til Nasjonalbiblioteket"