Slik har fortidens epidemier rammet ulikt
«Korona spør ikke om du er rik eller fattig», har det blitt sagt, og temaet har blitt diskutert i norske aviser det siste halve året. Men hva har størrelsen på lommeboka hatt å si under epidemiene som rammet Norge for 100, 200 og 500 år siden?
– På én måte er det selvfølgelig slik at bakterier og virus i seg selv ikke skiller mellom fattig og rik.
Det sier Chris Nyborg, historiker og rådgiver ved Norsk lokalhistorisk institutt.
Sammen med andre historikere og forskningsbibliotekarer fra Nasjonalbiblioteket har han brukt de siste månedene på å gjennomgå kilder fra fortidens epidemier.
– Men når vi ser på hvordan epidemiene har rammet, både når det gjelder hvem som har vært mest utsatt for smitte og hvem som har blitt hardest rammet av tiltakene, er ikke svaret fullt så enkelt.
Norge har vært rammet av flere titalls epidemier siden middelalderen.
Det finnes lite statistikk over smittetall, dødstall og levestandard i Norge før i nyere tid. Det lille vi har av tall er gjerne lokalt, og gjelder for eksempel dem som har sognet til én bestemt menighet.
– De som har etterlatt seg navn og spor i kildene, er jo som oftest de rike og mektige, påpeker Nyborg.
Men basert på det vi vet om det norske samfunnet under ulike epidemier, kan vi likevel få et inntrykk av hvor hardt epidemiene har rammet ulike samfunnslag.
Koleraen rammet fattige byborgere
En av 1800-tallets dødeligste sykdommer var kolera, som rammet Norge i flere bølger gjennom århundret.
Sykdommen hadde stor innvirkning på samfunnet, noe som blant annet kan ses av de mange forlatte kolerakirkegårdene som fortsatt ligger langs vestlandskysten.
Nyborg peker på kolera som et godt eksempel på en epidemi der vi kan se en tydelig forskjell på hvor hardt den rammet de ulike samfunnslagene.
– Når det gjaldt kolera, og for så vidt en hel rekke andre epidemier, så var hygieneforholdene viktige. Var man så heldig å ha innlagt vann, eller tjenestefolk som kunne hente rent vann for seg, så var det selvfølgelig en stor fordel.
Kolera smittet gjennom kloakkforurenset vann. Tilgang på rent vann var altså essensielt for å unngå å bli smittet.
De rikeste i Norge hadde gjerne bedre og renere toaletter, i stedet for de store fellestoalettene som folk flest måtte bruke.
Det var også mer vanlig å ha vask, slik at man kunne vaske seg jevnligere og dermed fjerne potensielt farlige bakterier fra hendene.
– Noen områder, særlig fattige bydeler, ser ut til å ha vært hardere rammet av kolera enn andre. Det kan også henge sammen med hvor de fikk vannet sitt fra, om det var fra Alna i stedet for den mer forurensede Akerselva, for eksempel, om man bodde i Christiania.
Pestepidemiene rammet bredt
Når det gjelder pestepidemiene i senmiddelalderen, er det ikke like lett å se en forskjell i hvordan sykdommen rammet.
Absalon Beyer, som var prest i Bergen under pestepidemien i 1562, skildret i detalj hvordan sykdommen spredte seg i befolkningen.
I beretningen beskriver han hvordan en fattig arbeider overtar klærne etter båtsmannen på et skip fra Gdansk, hvor hele mannskapet har dødd av pest.
Mannen tok med seg klærne hjem. 17 mennesker døde i den bygården han bodde i.
– Det var først og fremst de fattige som var villige til å bruke klærne til folk som hadde dødd av pest. Rike hadde råd til å holde seg unna alt som hadde vært i nærheten av sykdommen, og kunne i større grad isolere seg, sier Nyborg.
Et velkjent eksempel fra litteraturen er novellesamlingen Dekameronen av Giovanni Boccaccio, skrevet i 1353. Handlingen er satt til Boccaccios hjemby Firenze, hvor en gjeng rike ungdommer isolerer seg i en villa og underholder hverandre med pikante historier.
Også i Norge kunne de rike som ikke hadde samfunnskritiske oppgaver isolere seg fra omverdenen i langt større grad enn resten av befolkningen.
– Samtidig hadde deler av overklassen oppgaver som innebar kontakt med veldig mange mennesker. Embedsmenn og prester, for eksempel, hadde høy risiko for å bli smittet. Så i det store og det hele er det ikke sikkert det gjorde så store utslag, sier Nyborg,
Kirkebøkene avslører
Fra den aller siste pestepidemien, som rammet Norge i 1684, finnes det noen kirkebøker fra Christinia. Disse gir indikasjoner på hvor bemidlede pestofrene i byen var før de døde.
For at den avdødes navn skulle noteres i kirkeboken, måtte familien betale for at det skulle ringes med kirkeklokkene.
De rikeste betalte for at kirken skulle ringe med alle klokkene. De som bare hadde litt, betalte for én eller to av de minste klokkene.
På den måten var kirkeboken ikke egentlig en liste over begravede, men et regnskap over hvem som hadde betalt for hva.
De som ikke hadde råd til å ringe med noen klokker, ble begravet anonymt.
– Slik kan vi se hvor mange som ble begravet totalt, og hvor stor andel av dem som hadde råd til å ringe med klokkene, sier Nyborg.
Også her finnes det feilkilder: Noen hadde kanskje råd til å betale én gang, men hadde ikke råd til å betale neste gang et familiemedlem gikk bort.
Slik ville to familiemedlemmer fra samme familie havne i hver sin grovt inndelte kategori: De som hadde litt eller mye penger, og de som ikke hadde noen ting.
I kirkeboken fra 1684, som Nyborg har undersøkt, er 656 av de døde navngitte, mens 867 er anonyme.
Boken inkluderer imidlertid ikke de fattigste bydelene i Christiania, og kan dermed gi et noe skjevt bilde på hvordan dødstallene fordelte seg på de ulike samfunnslagene i byen.
Hverdag under epidemiene
Ifølge Nyborg var det adskillig lettere for rike enn for fattige å opprettholde en hverdag under en epidemi
– Det er klart det er lettere å isolere seg, for eksempel, hvis man bor på 300 kvadratmeter enn hvis man bor på femten.
De fattigste i byene har heller ikke kunnet reise til landsteder for å unngå smitte, slik de rikeste kunne.
– Selv for dem som i teorien kunne dratt til et familiemedlem på landet, var det aldri en reell mulighet – da ville de ha mistet jobben. Og hvem hadde råd til å brødfø en ekstra familie i krisetider?
Også arbeidssituasjon har, i likhet med i dag, kunnet ha noe å si for hvor utsatt man var for smitte.
En kontorarbeider under spanskesyken var for eksempel i kontakt med langt færre mennesker enn en butikkansatt.
– Vi har plakater fra Spanskesyken hvor det står «Spytt ikke på gulvet inne» som et smitteverntiltak. I en tid hvor folk spytter på gulvet, er det klart at du er mer utsatt i det offentlige rom enn på et kontor.
Ifølge SSB hadde arbeiderklassen i Kristiania 30 prosent større sjanse for å dø av spanskesyken enn middelklassen og borgerskapet. Mulige årsaker kan være forskjeller i levestandard, kosthold og ernæring, boligstandard og generell helsetilstand.
Selv om vi har få konkrete tall som kan slå fast hvorvidt rike eller fattige har vært hardest rammet av fortidens epidemier, mener Nyborg at det ikke er tvil om hvilken samfunnsgruppe som i all hovedsak har blitt rammet hardest av fortidens epidemier:
– Det vil ikke være riktig å si at epidemiene har rammet likt – det gjør de ikke i dag, og det har de heller aldri gjort. De rikeste har alltid kunnet beskytte seg bedre og tilpasse seg bedre enn de fattigste.
Kilder: intervju med Chris Nyborg ved Norsk Lokalhistorisk Institutt, nb.no/epidemier, Store Norske Leksikon, SSB, Norgeshistorie.no, avisartikler og bilder fra Nasjonalbibliotekets samlinger.
