Da Sovjet truet Norge med atomvåpen

LARS.  Bak et blankpolert skrivebord, pyntet med blomster, sitter en slank mann i mørk dress, hvit skjorte og slips. Vi er i et TV-studio i 1962, og i et hyggelig, tilbakeskuende intervju forteller Einar Gerhardsen, norges statsminister om hvordan det moderne Norge ble bygget etter krigen.

LYDKLIPP: Programleder: Hva var vanskeligst i gjenreisingsperioden?
Einar: (…) Å få folk flest til å godta og forstå at ikke alt kunne gjøres på en gang

LARS: Øynene er milde, men blikket er bestemt. Gerhardsen hadde med stø hånd og stort politisk talent, ledet gjenoppbyggingen av landet etter krigen. Nå kunne han se tilbake på en godt utført jobb

“For å si det slik, mange sa det den gang: At alle skal- Ingen skal ha kake før alle har fått brød. Og slik var det på alle områder. Vi måtte gjenreise de krigsherjede distriktene.”

LARS: Dette kunne seerne nikke gjenkjennende, og smilende til i de tusen hjem. 

Men en ting vanlige folk i Norge IKKE visste noe om, var at den populære statsministeren bare noen år tidligere, i det stille, hadde sagt JA til en sensitiv forespørsel fra USA. Supermakten ville utnytte Bodøs nærhet til Sovjetunionen, og bruke flyplassen som base for spionfly som skulle avsløre russiske militære hemmeligheter. Gerhardsen hadde sagt ja til denne slags forespørsel tidligere. Men DENNE gangen skulle det få svært alvorlige konsekvenser. 

På denne tiden, balanserte lille Norge på en hårfin linje mellom vår allierte venn USA- OG vårt mektige naboland Sovjetunionen som vi for all del ikke burde provosere.  

Men en vårdag ser alt ut til å rakne. Statsminister Gerhardsen får tidenes krise i fanget. Russerne finner nemlig ut hva han har sagt ja til. De blir rasende på Norge, og truer med å bombe Bodø sønder og sammen. Med en atombombe. 

VIGNETT

KJETIL: 1. mai 1960 fløy et topphemmelig amerikansk fly over Sovjetunionen. Ny teknologi gjorde at det kunne fly over 20 km over bakken sånn at ingen fiendtlige fly eller våpen kunne treffe det. Dette etterretningsflyet var så hemmelig at det ikke eksisterte offisielt. 

Lars titulerer: Kjetil Skogrand, historiker

KJETIL: Dette flyet,  Lockheed U2,  var ute på sitt aller siste, og mest risikable oppdrag. Målet var å fotografere militære anlegg- Rett og slett samle informasjon om hva russerne kunne stille opp med av våpen og så videre, ved en eventuell krig. Amerikanernes plan etter å ha kommet ut av sovjetisk luftrom, var å lande i en trygg havn hos allierte Norge, i Bodø. 

Men mens flyet befant seg over sovjetunionen, hadde russerne oppdaget unormal aktivitet på radaren. Alarmen gikk i Moskva. Hele luftrommet ble stengt og jakten startet. 

Det amerikanske fløy  så høyt at det var vanskelig for russerne stoppe det med jagerfly eller missiler. 

Vi hører et kraftig drønn. 

Men så skjedde det utrolige. 

Skifte. Swoosh. Nervøs musikk 

APPLAUS

KJETIL: En middelaldrende mann med runde kinn og en litt posete, mørk dress er på vei opp til en talerstol i Moskva . Alle i salen reiser seg og klapper. Det er Sovjetunionens leder Nikita Khrustsjov som har innkalt toppolitikere til møte. 

Blant gjestene som er invitert er Gerhardsens mann i Sovjetunionen, den norske ambassadøren Oscar Christian Gundersen. Han sitter på galleriet og får med seg det som skjer. Og mens Khrusjtsjov taler, så begynner Gundersen å kjede seg fort: 

Opptak med Gundersen: Mens jeg satt der så holdt Khrusjtjov en meget lang som var enstonig og full av de vanlige ord klisjeer og slikt. Jeg hørte ikke nøye etter. Jeg kunne ikke så meget russisk heller. 

Kjetil: Men etter en god stund merker alle i rommet at Khrusjtsjov plutselig forandret seg. Og på tross av at ambassadør Gundersen ikke kunne mye russisk, så forstod han at noe ikke stemte.

Opptak med Gundersen: Plutselig forandret han tonefall, og stemmen ble kraftigere. Og da jeg kastet et blikk ned på talerstolen, så jeg plutselig at han pekte opp på galleriet og på meg.  

Et tung bass-dunk høres i det fjerne. Mystisk drone melodi kommer inn. 

Opptak med Gundersen: Og jeg hørte at han han nevnte Norge og Bodø, og et amerikansk fly og en del ting.  

Kjetil: Videre forteller Khrusjtsjov at de har skutt ned et amerikansk fly. Piloten hadde overlevd og satt i sovjetisk varetekt. Og blant vrakdelene fant de masse bevis for USAs frekke spionvirksomhet. Det var også tydelig at spionflyet skulle lande i Bodøy. Khrusjtsjovs raseri retter seg mot alle land som har stilt flyplasser til disposisjon for disse spionflyene. Også sier han noe som ikke er til å misforstå: Disse landene leker med ilden. 

Stille. 

Lars: Ok. Hvordan gjorde Gundersen etter denne talen? 

Kjetil: Ja Han var nok ganske paff og skjønte jo ikke hva dette var i det hele tatt. Etter møtet gikk Gundersen tilbake til ambassaden og sendte en rapport hjem til Norge i all hast om hva som Khrusjtsjov hadde sagt. 

Kjetil: Når Gerhardsen fikk vite at russerne hadde skutt ned det amerikanske spionflyet som var på vei til Norge, skjønte han at han hadde fått et enormt problem i fanget. Ikke bare var russerne rasende på amerikanerne som hadde brutt klare internasjonale regler ved å fly over sovjetisk luftrom i all hemmelighet. Nå var også Norge dratt inn i denne lettantennelige politiske floken i og med flyet skulle lande i Bodø. 

Lars: Ekstra komplisert var det jo fordi dette en del av internasjonal storpolitikk. 

Kjetil: Ja. Helt siden NATO-dannelsen hadde Norge fulgt klare regler:  Vi skulle ikke ha utenlandsk militært personell stasjonert hos oss i fredstid. Det ville være en fin gest til vår nabo Sovjetunionen. 

Dette var altså en offentlig politikk, men dersom det stemte at USA hadde brukt Bodø som base for et av sine aller mest risikable spionprogram mot Sovjetunionen så ville det være et grovt brudd, særlig med tanke at det hadde skjedd under Gerhardsens vakt. 

Lars: Mye stod på spill for ham nå. 

Kjetil: Ja, Gerhardsen ønsket jo å være den beroligende og forutsigbare naboen til stormakten i øst, så at han nå skulle ha lurt både russerne, sitt eget folk og risikere at vi ble første mål for russernes våpen i en tredje verdenskrig var ikke til å tro. 

Lars: Og nå begynte situasjonen å eskalere. Det sovjetiske progaganda-apparatet fikk mye å jobbe med. 

Kjetil: Ja. I Moskva satte de opp en utstilling i Gorkijparken, hvor de viste fram vrakdeler og fotografier som et bevis på USAs grenseløse frekkhet. Utenfor stod et folkehav i kø for å se hva myndighetene hadde fått tak i. En av tingene publikum kunne se, var en forstørrelse av den amerikanske pilotens flykart med Bodø som endemål. Britiske BBC var på plass og dekket utstillingen i en tv-reportasje: 

KLIPP BBC

Kjetil: Etter utstillingen holdt Khrusjtsjov en tale i parken, som er fylt journalister og tilskuere. Han krever at USAs president skal slutte med spiontoktene ummidelbart. Utstillingen og talen skaper et sinne i det russiske folket og i flere byer blir det holdt store protestmøter, etter hvert utvikler det seg til å bli en krigsstemning. Og en som var vitne til det var en norsk student:

Lydklipp: Ingjald Ørbeck Sørheim:

Det var fantastisk å se hvordan stemningen snudde. Jeg tror det skyldtes nok besvikelse hos Sovjets ledelse og i befolkningen. Man hadde ventet bedre tider i internasjonale relasjoner. Og så fikk man altså dette sammenbruddet. Hele radio og fjernsynsprogrammet ble lagt om. Man vekslet mellom nyhetssendinger og harde utfall mot vestmaktene – og hvor Norges stadig navn var nevnt. 

Dunk. 

Og da vi tok taxi, så opplevde vi det helt konkret ved at drosesjøføren, som var en eldre mann som hadde opplevd krigen sa at “nu ser det ut til at det skal begynne igjen. Og vi spurte hva han siktet til. “Ja, krigen”, sa han. Det var faktisk i løpet av 24 timer i Moskva skapt en krigsstemning. 

Kjetil: Nå begynte den kalde krigen å bli varm. USA forberedte delvis mobilisering. Selv om U2-hendelsen isolert sett kanskje ikke var nok for å starte en verdenskrig, så er realiteten sånn at det skal bare en liten misforståelse eller usikkerhet til før det eskalerer til en storkrig mellom supermakter, og da er veien til atomvåpen kort. Og slik situasjonen er nå våren 1960 ligger alle disse tingene til rette for at tredje verdenskrig kan bryte løs. 

Også her i Norge gjorde man seg klar. Min far var grensevakt opp i Finnmark da dette skjedde og han fikk ordre om at bajonetten skulle på og magasinet skulle være ladd. For nå kunne krigen komme når som helst.

LARS: Og det toppet seg da Khrusjtsjov rettet en direkte trussel mot Norge: Han truet med å bombe Bodø sønder og sammen med atombomber. 

KJETIL: Ja. Så folk i Bodø kjente på en reell frykt. For hvis krigen brøt ut ville de være de første til å bli utslettet. 

Lydklipp fra Bodøværing: 

“Det var helt forferdelig. Plutselig skjønte vi at noe grusomt også kunne ramme oss”. 

Swoosh

“Det var veldig skummelt fordi Bodø flyplass ligger rett ved byen. Så vi visste at et angrep på flyplassen også ville ramme oss i byen. 

LARS: Ok, så nå er det virkelig alvor. Men hva kunne egentlig en leder for et lite land som Norge stille opp med?

KJETIL: Gerhardsen hadde en utrolig god evne til å samarbeide med folk som var politisk uenige med ham. Kombinasjonen av en mild og rolige væremåte og en bestemthet og handlekraft virket ofte til hans fordel. Han hadde også et talent til å få en god tone med forskjellig type mennesker, og utviklet etter et langt liv i politikken, en helt spesiell evne til å få folk med på laget.

Lars: Ok, så de neste dagene, la han en plan for å dempe konfliktnivået mellom de to stormaktene som var på krigsstien. Nå måtte han bruke alt han hadde lært av politisk håndverk gjennom et langt liv i politikken. 

Kjetil: Ja. I et forsøk på å slukke russernes sinne, gikk Gerhardsen og regjeringen hardt ut mot USA. De gjorde det tydelig at Norge hadde blitt ført bak lyset av vår allierte partner i NATO.  Samtidig lovet vi russerne om at lignende mellomlandinger ikke skulle finne sted i framtiden. 

Lars: Hvordan reagerte Sovjetunionen på dette? 

Kjetil: Vel, det gikk ikke helt etter planen. En hel verden fikk jo nå høre at USA hadde ført Norge- sin allierte partner bak lyset. Og dette var et perfekt pressmiddel for russerne- De ville bruke det for å knekke nordmenns forhold til USA. Dette gjorde de i møter med den norske ambassadøren i Moskva, og de trakk historien fram i internasjonal presse. 

LARS: Hm! 

Og i ikke nok med det: Russernes så også en mulighet til å svekke nordmenns støtte til forsvarsalliansen NATO. Hvorfor skulle Norge være med i en allianse ledet av USA når amerikanerne tydeligvis ikke var til å stole på? DET var russernes argument. 

Lars: Hvordan reagerte Einar Gerhardsen på russernes krav om å melde seg ut av NATO?  

Kjetil: Det var så klart et enormt press, men selv om statsministeren selv en gang var skeptisk til NATO, så visste Gerhardsen at norsk medlemskap i NATO var vår sikkerhetsgaranti mot russerne. Så dette ble avvist, men krisen var på ingen måte løst. 

Lars: Og så skjedde det noe som virkelig økte konfliktnivået. Før hendelsen med spionflyet, var det avtalt et toppmøte i Paris, hvor USA og Sovjetunionen skulle møtes for første gang siden slutten av verdenskrigen. Temaet for dette viktige møtet var å snakke om nedrustning. Dette møtet ble nå avlyst. Og hjemme i Norge satt Gerhardsen og så at det virkelig begynte å koke?

Kjetil: Ja, nå  måtte han være forsiktig og spille det politiske spillet på øverste nivå hvis dette skulle løse seg. Så kom et trekk fra nordmennene: 

Gerhardsen og regjeringen inviterte sovjetiske topp-politikere til Oslo. 

Og en brikke i planen var en middag. Da kunne Gerhardsen bruke sitt talent for å skape god mellommenneskelig kontakt.  

Hvis han da kunne overbevise russerne under middagen at Norge virkelig hadde blitt ført bak lyset av USA, så kunne Norge bli dratt ut av krisen samtidig som den intense situasjonen dempet seg mellom supermaktene. 

Men det skulle bli et risikabelt spill. For den norske regjeringen visste en god del både om U2-flyet og hva som hadde skjedd på Bodø flyplass de siste årene. 

Under måltidet tok Gerhardsen ordet mens russerne så på han og ventet spente på hva den norske statsministeren ville si. 

Vi hører Einar Gerhardsen gjenfortelle:

I en tale jeg holdt for delegasjonen gjentok jeg tydelig at norske myndigheter ikke hadde kjennskap til denne saken. Og jeg er glad for at jeg brukte alt jeg hadde av overtalelsesevne for å overbevise russerne at vi snakket helt sant. 

Kjetil: Igjen gjorde statsministeren alt han kunne for å minimere Norges innblanding i U2-krisen, men det var bare et problem. Han var ikke helt ærlig. 

I flere dager hadde han for den norske offentligheten og russerne utelatt en helt sentrale forhistorie som ikke tålte dagens lys. 

I 1958 hadde Norge fått en forespørsel fra amerikanerne. De ville bruke flyplassen i Bodø for å fly i internasjonalt farvann. Norge ga grønt lys, men premisset var at flytoktene kun foregikk internasjonalt farvann, og IKKE inn i Sovjetunionen. 

Vi hører et fly som tar av. Stille. 

Vi er tilbake til delegasjonsmiddagen i 1960. 

LARS: Da Gerhardsen var ferdig med å tale, var det russernes tur. Nå ventet statsministeren spent, hadde russerne godtatt forklaringen? 

Vi hører Einar Gerhardsen: 

“Lubanov, som var sjef for delegasjonen og en fremtredende sovjetisk politiker… Han sa; “vel, jeg skal tro det, men da må dere innrømme at i dette tilfelle har de forente stater disponert norsk flyplass uten at norske myndigheter har hatt kjennskap til det. Og det måtte jeg innrømme”. 

Musikken avsluttes med et swoosh. 

Kjetil: Gerhardsen hadde klart det. Han hadde fått Norge ut av krisen.