Feleverkene

Notenedtegnelser av slåtter fra Norge sør for Trøndelag.

Ukjent felespiller
Søren Nomeland (1916-1994). Foto: Mittet & Co

Fra denne nettsiden kan du lett komme inn til alle elleve bind av de digitaliserte bokverkene «Hardingfeleverket» (Norsk folkemusikk serie 1: Hardingfeleslåttar) og «Feleverket» (Norsk folkemusikk serie 2: Slåtter for vanlig fele).

Bd. 5 er tilgjengelig gjennom Novus forlag og bibliotekene

Bakgrunn

Norske spelemenn har alltid lært etter gehør, men allerede fra midten på 1800-tallet er slåtter blitt skrevet ned av fiolinister og andre musikere som ble betatt av folkemusikken. Siden tidlig på 1900-tallet har noen notekunnige spelemenn selv skrevet ned slåtter for å kunne huske flere eller for å dokumentere lokal musikk.

«Hardingfeleverket»

Norsk folkemusikk serie 1: Hardingfeleslåttar – i syv bind

Tre av dem var Truls Ørpen (1880-1958), Arne Bjørndal (1882-1965) og Eivind Groven (1900-1977). Mellom 1958 og 1967 kom hardingfeleslåttene de hadde samlet på Vestlandet, i Agder, Hallingdal, Numedal, Telemark og Valdres ut i fem bind. Etter at Bjørndal var gått bort og Groven var blitt syk, førte Reidar Sevåg (1923-2016), Jan Petter Blom (1927-2021) og Sven Nyhus (f.1932) verket videre. Bindene ble etter hvert organisert slik at beslektede slåtter ble samlet i «familier», og flere ble skrevet ned etter lydopptak. Siste bindet kom ut i 1981.

«Feleverket»

Norsk folkemusikk serie 2: Slåtter for vanlig fele –  i fire bind

Etter at Serie I var ferdigstilt begynte arbeidet med serie II: Slåtter for vanlig fele. Her ble det lagt mindre vekt på slektskapen mellom slåttene i de ulike tradisjonene og så godt som alt ble skrevet etter opptak. Bind I og II inneholdt felemusikk fra Oppland fylke med Gudbrandsdalen og noen slåtter fra Sør-Aurdal i Valdres. Redaktørene var Reidar Sevåg og Olav Sæta (f.1946). Bindene kom ut i 1992, fulgt av bind III «Nordfjord» i 1995 og bind IV «Hedmark» i 1997. Bind V: «Møre og Romsdal» kom i 2012. Olav Sæta var redaktør for de siste to. Verket venter fortsatt på å bli fullført. Det mangler tradisjonene i Trøndelag, Nord-Norge og kyststrøkene i Sør-Norge.

Verdt å vite

Notasjonsmåten i begge seriene fulgte modellen Carl Schart hadde etablert da han ga ut slåtter etter Myllarguten i 1865. Dette vil si at man noterte som om fela var stemt etter kammertonen a og med grepsnotasjon. Her noterer man som om fela var stemt i vanlig fiolinstille, mens den noterte fingerplasseringen faktisk produserer en annen tonehøyde når fela er stemt om. På det mest brukte felestille – adae – gjelder dette kun den laveste strengen der alle toner klinger en tone høyere enn notert.

I bind VI og VII finner du en rekke nyttige artikler om felestiller og måten oppskriverne forholdt seg til det rytmiske livet i slåttene, særlig i springarene med sine ulike regionale stiler. Serie II inneholder omfattende artikkelstoff og særlig mye historisk informasjon om tradisjonene på vanlig fele.