Hvem var Harald I, II, III og IV?

Den første norske kongen ved navn Harald er kanskje norgeshistoriens mest kjente, nemlig Harald Hårfagre. Vikingkongen Harald regnes som den første kongen over et samlet norsk rike, selv om de lærde strides om hvor vidt kongemakten hans egentlig strakk seg. Da kong Harald V ble født i 1937, forsøkte enkelte å spore slekten til den nyfødte prinsen tilbake til nettopp Harald Hårfagre – ikke uten grunn, for dette var også en viktig historisk øvelse blant norske middelalderkonger, som alle påsto å stamme fra Harald Hårfagre for å legitimere kongemakten sin.

Den neste norske kongen som bar navnet var Harald Gråfell, som styrte mot slutten av 900-tallet. Denne Harald delte kongemakten med brødrene sine etter å ha styrtet Håkon den gode, med god hjelp fra danekongen Harald Blåtann, som gjorde krav på formelt overherredømme over Norge.

Den tredje Harald er kan hende like kjent som den første – Harald Hardråde, kongen som fløy for nærme solen og falt i slaget ved Stamford Bridge i et forsøk på å invadere England. Før han ble konge i 1045 hadde Harald Hardråde rukket å bygge seg en omfattende CV – han hadde kjempet i slaget ved Stiklestad med storebror Olav (den hellige), han hadde gjort karriere i væringgarden til keiseren av Bysants, han hadde fått fyrsten av Kyivrikets datter Ellisiv til kone, og tvunget nevøen Magnus Olavsson til å dele kongemakten med seg.

Harald IV, Harald Gille, var den fjerde og siste som bar navnet før kong Harald V. I likhet med de fleste andre av borgerkrigskongene som kjempet om makten i Norge på 1100-tallet, fikk han ikke beholde kongemakten særlig lenge. I slutten av 1120-årene kom han til Norge og hevdet å være sønn av kong Sigurd Jorsalfar, og for å bevise at han snakket sant, gikk han over glødende plogjern – og ble med det akseptert som kongssønn. Da Sigurd Jordalfar døde i 1130 og sønnen Magnus ble tatt til konge, tok Harald opp kampen med nevøen, og de to delte makten mellom seg i tre år, til kampene blusset opp på ny og Harald fikk avsatt, lemlestet og kastrert Magnus. Kort tid senere ble Harald selv drept av en annen som påsto å være kongssønn, nemlig Sigurd Slembe.

Kongelige slektninger

Den norske kongefamilien tilhører det nordtyske fyrstehuset Schleswig-Holstein-Sonderburg-Glücksburg, en gren av fyrstehuset Oldenburg, som har hatt en rekke familiemedlemmer på tronen i Norge, Sverige og Danmark siden 1400-tallet.

Kong Haralds farfar, Haakon VII, var lillebroren til danske kong Christian X, nåværende dronning Margrethe II av Danmarks farfar. Dronning Margrethe og kong Harald var altså tremenninger. Gjennom moren, kronprinsesse Märtha (hun levde aldri lenge nok til å bli dronning), var kong Harald også i slekt med det svenske kongehuset, og gjennom farmoren, dronning Maud, hadde han slektskap med den britiske kongefamillien, og var tremenning til dronning Elisabeth II av Storbritannia.