I middelalderen var det utbredt å gi personer tilnavn. Mange eksempler på dette finnes i sagalitteraturen. Tilnavnene beskrev gjerne personen på ett eller annet vis. Eirik Blodøks fikk sitt navn fordi han tok livet av mange fiender på 900-tallet, og Sigurd Jorsalfare reiste hele veien til Jerusalem i 1111 – eller Jorsal som det ble kalt på den tiden.

Men fikk også vanlige borgere slike navn? Og hvordan ble disse tilnavnene brukt i det daglige? 

Kallenavn i fleng

– Vi vet stort sett bare hvordan navnene ble brukt i de litterære kildene vi har. Jeg tenker da på de litterære sagene fra Island og Norge, som ble skrevet fra rundt 1200-tallet og fram til 1400-tallet. Ofte er personer bare referert til ved navn i disse kildene, uten noe mer forklaring. Men av og til får vi både navnet og forklaringen på hvordan de fikk navnet. Som med Harald Hårfagre, for eksempel.

Det sier Jòhanna Katrin Friðriksdóttir, som er forsker ved Nasjonalbiblioteket. Hun spesialiserer seg innenfor norrøn historie, litteratur og manuskripter. Hun har en doktorgrad i middelalderlitteratur fra University of Oxford og gjorde den første oversettelsen av Magnus Lagabøtes landslov til engelsk: 

– Harald Hårfagre hadde lovet at han ikke skulle klippe håret før han hadde erobret hele Norge. Da han endelig lyktes og lot seg klippe, var det en som sa: «Nå heter du Harald Hårfagre». 

Navnene trengte på ingen måte bare å være koblet til heroiske handlinger. Det finnes navn som viser til funksjonsvariasjoner, slik som Magnus den blinde. Navnene kunne også referere til utseende, personlighet, en morsom historie eller noe helt annet. Flere navn kunne man også få: 

– Vilhelm 1. Erobreren, den engelske kongen mellom 1066 og 1087, er for eksempel omtalt som Vilhelm Bastard i flere norrøne kilder, forteller Friðriksdóttir. 

Harald Hårfagre hadde lovet at han ikke skulle klippe håret før han hadde erobret hele Norge. Da han endelig lyktes og lot seg klippe, var det en som sa: «Nå heter du Harald Hårfagre». 

Femten Torkil i landsbyen skapte utfordringer

Det var imidlertid ikke bare de kongelige som fikk slike kallenavn. Det kunne være et rent praktisk behov som lå bak. Mange hadde samme fornavn på den tiden, og man hadde et behov for å skille dem fra hverandre. I Njåls saga, en islendingsaga som er skrevet ca. 1280, er det 15 forskjellige personer med navnet Torkil omtalt i manuskriptene. Da trengte folk å vite hvilken Torkil som omtales. Er det Torkil med det lange håret, eller Torkil som mistet armen i et slag for noen år tilbake? 

I mange tilfeller kan vi forstå hvor navnet kommer fra, bare ved å lese det. Torolf Bægifótr haltet, og det var noe galt med foten hans. En som ble kalt Berserkr var vel neppe en som satt på sidelinjen om det skulle kriges. Hadde du tilnavnet Dofni, var det derimot mer sannsynlig at du snek deg unna, doven som du var. 

– Det fantes to typer vikingskip. Et smalere og raskere, som ble brukt til angrep. Og et bredere som ble brukt til handel og transport. Det siste skipet ble kalt Knarr. En kvinne i sagaene ble kalt Thorbjorg Knarrarbringa. Hun hadde nok en byste – eller bringe – som kunne minne folk om et bredt skip. Jeg ser for meg en formidabel kvinne som kommer gående gjennom folkemengden. Det er ett navn jeg synes er veldig morsomt, sier Friðriksdóttir. 

Men det var ikke slik at kvinner automatisk bare fikk navn basert på fysiske attributter: 

– Unn Djúpúðga betød at hun var den dyptenkte. Både en Jorunn og en Astrid i sagaene har fått tilnavnet Mannvitsbrekka, som betyr kunnskapsbakke. Det tyder på at det var en rekke kvinner i sagaene som var kjent blant folk flest som veldig kloke og kunnskapsrike. En kvinne ved navn Sigrid blir nesten alltid beskrevet som stórráða. Det betød at hun hadde store planer og var ambisiøs, er noen eksempler som Friðriksdóttir kommer med. 

Det er ikke alltid det er like lett å forstå hvor et navn stammer fra. Mens Friðriksdóttir i en annen sammenheng leste i kildene om forskjellige bær, snublet hun over navnet Jon Blåbær. Hvorfor han ble kalt det, sier kilden ingenting om. 

Å huske historien gjennom navn

Før disse fortellingene ble skrevet ned gjennom sagalitteraturen, ble de videreført gjennom en muntlig fortellertradisjon. Gjennom fortellingene som ble delt, ble historiene spredt. Slik lærte man om viktige personer og hendelser i historien.

Tilnavnene kunne gjøre det lettere å huske fortellingene før de ble skrevet ned. Navnene kunne fungere som påminnere i fortellingen, og kunne hjelpe fortelleren med å komme videre i handlingsforløpet. Eller ved enkelte tilfeller få fortelleren ut på et sidespor, for eksempel ved at en av tilhørerne spurte hvordan Ottar Birting egentlig fikk navnet sitt. (Birting betydde lys og det var nok ironisk, Ottar var beskrevet som å ha både mørkt hår og hud.)

Selv om mange av tilnavnene kan virke morsomme i dag, kunne det å få et feil tilnavn være riktig så farlig på denne tiden.

– Det fantes ikke politi, det fantes ingen stat i den moderne betydningen. Det er på mange måter et nådeløst samfunn vi snakker om her, med lite barmhjertighet. Det er mye som avhenger av statusen din, og at du fremstår som en person som er sterk og kan beskytte deg selv, sier Friðriksdóttir. 

Den eneste måten du kunne øke din egen status på, var på bekostning av noen andre. Denne kampen om sosial status måtte man delta i, det var ingen mulighet for å melde seg ut av det. Du måtte posisjonere deg gjennom allianser, vennskap og rykter slik at ingen turte å angripe deg. 

–I en gammel islandsk lov, Grágás, står det at det er ulovlig å gi folk negative tilnavn, eller kallenavn. Det er straffbart. Det sier noe om konsekvensene slike navn kunne ha for folk, forteller Friðriksdóttir. 

Venner med riktig navn

Var du så heldig, eller strategisk god, at du fikk et positivt navn, kunne det føre med seg mange fordeler. En konge som ble beskrevet som djerv og sterk, hadde lettere for å trekke folk til seg. Alle ville alliere seg med den aller sterkeste og modigste. Så om du klarte å få et rykte på deg som nettopp det, var du bedre posisjonert for å delta i kampen om tronen. 

I Håkons Saga og Snorres Saga blir Inge Magnusson, som var en norsk baglerkonge fra 1196 til 1202, omtalt av birkebeinerne som tueskitt (þúfuskítr), og de sier at han er en falsk konge. Tueskitt kunne bety gjødsel, eller dritt – så det var på ingen måte et tilnavn man ønsket seg.

– Vennskap kunne eksistere. Men veldig mye av det handlet om gjensidig støtte, strategi og politikk. Det handlet ikke bare om at du likte noen. Du trengte dem, og de trengte deg, konkluderer Friðriksdóttir. 

Mer om middelalderen finner du her: