Mannskor – 1800-tallets popmusikk

«Ja, vi elsker», «Olav Tryggvason», «Naar fjordene blaaner» - disse kjente og kjære korsangene var det mannskorene som gjorde til «hits» på 1800-tallet.

Det var en fornem gjeng som var samlet på Eidsvoll da Grunnlovens 50-årsjubileum skulle feires den 17. mai 1864.

Statsråder, amtmenn, overkammerherrer og kulturpersonligheter som Bjørnstjerne Bjørnson og Andreas Munch – alle hadde tatt på seg finstasen og reist gjennom snø og sludd for å delta under den høytidelige feiringen.

Blant de mange festkledde var det en liten gruppe som skilte seg ut fra resten: koristene som var håndplukket for å markere jubileet gjennom sang.

Koret besto av et knippe studenter, håndverkere og handelsmenn, 24 i alt, som representerte de tre fremste mannssangforeningene i hovedstaden.

Nå sto de side om side mens de for første gang fremførte den nye sangen som Bjørnstjerne Bjørnson og hans fetter Rikard Nordraak hadde laget:

«Ja, vi elsker dette landet, som det stiger frem …»

Kort tid etter satte koristene seg på toget tilbake til Kristiania, og bare få timer senere ble sangen fremført på nytt – ikke bare for embedsmenn denne gangen, men for alle som ville høre, på Slottsplassen og fra Universitetet i Oslos søylehall.

illustrasjon i svart-hvitt, folkemengde i finstasen på Universitetsplassen.
Illustrasjon fra Illustreret Nyhedsblad, 1864. Flere tusen møtte opp for å feire nasjonaldagen, og fikk høre «Ja, vi elsker» for første gang.

Det tok ikke lang tid før gateguttene i Kristiania plystret på melodien som nå hadde blitt allemannseie.

Det var nøyaktig det Bjørnstjerne Bjørnson, forfatteren av teksten, hadde ønsket.

Ville demokratisere kulturen

– Norge var et land hvor orkestermusikken ikke var så utviklet, og hvor det ikke var lett for en komponist å få verkene sine fremført. Da ble korene viktige, for der kunne komponistene få høre verkene sine med en gang og spre musikken fort ut til befolkningen.

Det sier Anne Jorunn Kydland, forskningsbibliotekar ved Nasjonalbibliotekets seksjon for musikk.

Hun har forsket på og skrevet om en av de viktigste bevegelsene innen norsk kulturliv som virkelig vokste fram på 1800-tallet – nemlig korsangen.

Koret som regnes for å være det eldste offentlige koret i Norge, Den norske Studentersangforening (DNS), synger fortsatt en del av de samme sangene som det fikk skrevet til seg ved oppstarten – blant annet «Ja, vi elsker».

Hver 17. mai synger koret denne sangen på trappen til Universitetet i Oslos aula.

Det var medlemmer av Den norske Studentersangforening, samt korister i Handelsstandens Sangforening og Kristiania Haandverker Sangforening, som urfremførte «Ja, vi elsker» i 1864.

De tre korene hadde samme dirigent, en idealist som skulle bli sentral for norsk kulturliv: Johan Diederich Behrens.

 

Kydland setter Behrens’ virke og den norske kortradisjonen i sammenheng med demokratiseringen.

– Behrens var nok inspirert av nye europeiske ideer om kor og demokrati. Grunntanken var at sangen måtte ut av overklassens salonger, ut dit alle kunne få glede av den, sier hun.

Behrens utga hefter med korsanger, oversatte utenlandske sangtekster til norsk, underviste i kirkesang og kurset lærere. Han gjorde alt han kunne for at sangen skulle bli allemannseie.

Han bidro også til at korene han dirigerte, selv om de var fra ulike samfunnslag, hadde fellesprosjekter og fremførte nye norske melodier sammen – og dermed spredte musikken videre til flere enn bare akademikerne.

Sangerfest på Engen i Bergen i juni 1863.

Under 20-årsjubileet til Den norske Studentersangforening i 1865 trakk Bjørnstjerne Bjørnson frem sangen som et viktig virkemiddel når det gjaldt å få hele folket til å ta del i kulturlivet.

Gjennom korsangen ble folk fra alle samfunnsgrupper lokket inn i kunstens rike, mente han.

Kulturelt samlingspunkt og politisk protest

I sentrum for den populære korbevegelsen sto studentkorene, som spilte en sentral og viktig rolle i norsk kulturliv både på 18- og 1900-tallet.

Det gjelder først mannskoret Den norske Studentersangforening og senere Kvindelige Studenters Sangforening (stiftet 1895 i Kristiania), verdens eldste akademiske kvinnekor.

– Det norske universitetsmiljøet var, i motsetning til i våre naboland, helt ferskt da mannskorsang begynte å bli populært, sier Kydland.

– Dermed utviklet studentkulturen seg samtidig med det nasjonale gjennombruddet og nasjonalromantikken og ble naturlig nok påvirket av disse strømningene i samfunnet.

Korene ble ikke bare påvirket av denne samtidskulturen, men var også en viktig del av den.

De kunne fungere som samlingspunkt for formidling av flere kunstarter: Sangen kombinerte diktingen og komponeringen, og kunne fremføres ved kulturelle tilstelninger som for eksempel avdukingen av et maleri.

Brudeferd i Hardanger, båt på fjord med bunadskledde gjester
Brudeferd i Hardanger av Adolph Tidemand og Hans Gude – et symbol på den nasjonalromantiske tradisjonen som korene var en sentral del av på 1800-tallet.

Da Adolph Tidemand og Hans Gude skulle vise det norske publikum sitt maleri «Brudeferd i Hardanger», ble det arrangert festaftener der Den norske Studentersangforening, sammen med handelsstandens og håndverkernes mannskor, fremførte et dikt som Andreas Munch hadde skrevet til maleriet.

Diktet var tonesatt av Halfdan Kjerulf, som dirigerte urfremføringen, mens Ole Bull deltok med felespill.

Slik ble kunstartene samlet, med koret i sentrum.

Av den grunn sang studentene og akademikerne også helt andre sanger enn de gjorde i andre land, som for eksempel i Sverige, hvor man gjerne holdt seg til studentviser.

Gjennom sangen kunne de norske studentene også uttrykke egne ideer og holdninger, som nasjonalt engasjement og forsvar av den nyvunne friheten som kom med 1814.

Gruppebilde, korister med studentluer.
Dette er det eldste kjente fotografiet av Den norske Studentersangforening, tatt i 1862 av Johan Jørgen Broch Wickstrøm.

Sangen hadde vært et viktig protestmiddel i kampen for å få lov til å feire nasjonaldagen, og sanger fra den nasjonalromantiske perioden fikk derfor en sentral plass både hos syngende studenter og i feiringen av den norske grunnlovsdagen.

18- og 1900-tallets populærmusikk

Gjennom korstevner og studentkonferanser ble ny, norsk musikk spredt ikke bare i Norge, men også utenfor landets grenser – i såpass stor grad at August Strindberg i 1869 sammenliknet norsk kulturinnflytelse på Sverige med gresk kulturs innflytelse i Romerriket:

«Rom tog Grekland, men Grekland intog Rom. Sverige hade tagit Norge, men nu intog Norge Sverige».

Da Norge skulle representeres ved verdensutstillingen i Paris i 1889, var det mannskorsangere som ble valgt ut som representanter for den norske samtidsmusikken.

Mannskorbølgen på midten av 1800-tallet førte til etableringen av stadig nye kor, etter hvert også blandede kor og kvinnekor.

Store og små kor i bygd og by spredte den nye musikken, slik at ingen i Norge kunne unngå å høre nye slagere som for eksempel «Ja, vi elsker» da den spredte seg på 1860-tallet.

Trondhjems Studentersangforening, stiftet i 1910, her på besøk i Kristiania i 1924. Foto: Narve Skarpmoen.

Den norske Studentersangforening dro på Nord-Norge-turné i 1907. Ved ankomst til Hammerfest slo fengselsbetjentene opp vinduene i fengslene, slik at fangene skulle få høre.

Da koret kom til Kabelvåg, og telegrafbestyrerens kone lå syk, fikk hun høre konserten via telefon.

Koret og musikken de fremførte sto med andre ord høyt i kurs i hele landet.

– Og hva sang de? Jo, de sang sanger som vi kjenner, og som korene fortsatt synger, sier Kydland.

Sanger som Olaf Trygvason av Bjørnson og Reissiger fra 1860-tallet og Naar Fjordene blaaner, tonesatt av Alfred Paulsen tidlig på 1900-tallet, ble komponert for mannskor – og synges fortsatt både i bygd og by den dag i dag.

Kilder: Samtale med forskningsbibliotekar Anne Jorunn Kydland, Sangen har lysning. Studentersang i Norge på 1800-tallet, av Anne Jorunn Kydland, Også tårer bygger et land (i Klassekampen), av Jon Gunnar Jørgensen og Anne Jorunn Kydland, avisartikler og bilder fra Nasjonalbibliotekets samling. 

Kanskje du også vil lese noen av disse artiklene fra Nasjonalbiblioteket:

Historier fra samlingen

Skillingsviseselgerne - kjendiser, entertainere og tiggere

Bokhandlerne og trykkeriene på 18- og 1900-tallet tiltrakk seg en underlig sammensetning av mennesker.

Read article "Med et skillingstrykk i hånden"

Historier fra samlingen

Multikunstneren Kirstine Colban

Kirstine Aas, født Colban, var den første norske kvinnelige karttegneren vi kjenner til. Hun var også poet, kunstner og aktivist.

Read article "Multikunstneren Kirstine Colban"

Historier fra samlingen

Oppfinnelsen som revolusjonerte musikkforskningen

Da fonografen kom, kunne man plutselig lytte til musikk fra hele verden.

Read article "Oppfinnelsen som revolusjonerte musikkforskningen"