Fra 1825 og fram til 1930 reiste omtrent 900 000 nordmenn til Amerika i jakten på et bedre liv. Noen tok med seg hele familien på overfarten, men mange reiste også på egen hånd. Alene skulle de skape et nytt liv. Mellom det nye og det gamle livet fantes savnet.

De som reiste, kunne savne venner og familie, men også hjembygda og norske tradisjoner. Også de som satt igjen hjemme, kjente på savnet. Amerika var langt borte, og mange kom aldri tilbake. Folk sendte både brev og postkort for å oppdatere hverandre på hverdagslivet, utfordringer og muligheter. Fortellingene om det nye livet kunne være så interessante for nærmiljøet at de ble trykket i avisen.

En ny kommunikasjonsform var på trappene, som skulle revolusjonere hvordan folk kommuniserte med hverandre over Atlanteren.

Som et møte i levende live

I 1877 oppfant Thomas Edison fonografen. Med den kunne man både lagre og spille av lyd. Den første varianten inngraverte lyden i skjør tinnfolie. Senere, omtrent ti år senere ble det skapt en ny generasjon fonografer som benyttet seg av voksruller. Disse kom i salg kommersielt på slutten av 1880-årene og ble en stor suksess. Fonografen ble produsert i en praktisk, bærbar størrelse, som gjorde at man kunne ta den med på reiser.

På 1800-tallet fikk en nordmann en god idé til hva man kunne bruke denne nye teknologien til. Mannen reiste rundt til norsk-amerikanere i Amerika med fonograf i bagasjen og tilbød sin hjelp. Utvandrerne kunne spille inn hilsener til de der hjemme – mot betaling. Så reiste han over Atlanteren, oppsøkte mottakerne og spilte av lydhilsenen på fonografrullen. Deretter tilbød han seg mottakerne å sende lydopptak tilbake, mot ny betaling.

Slik oppstod det som best kan beskrives som en veldig treg og dyr telefonsamtale, men som var helt sensasjonelt på den tiden.

Å kunne høre stemmen til en person man savnet, som befant seg på den andre siden av jorda, som om personen satt i stuen sammen med deg, må ha vært emosjonelt for mange. Så nær og likevel så fjern.

Fortelllingen om hvordan lydbrevene oppsto finnes i Nasjonalbibliotekets samlinger. De er omtalt i både den norske pressen og den norsk-amerikanske.

I Hedemarkens Amtstidende i 1897 står det, for eksempel:

– En norsk Amerikaner har havt en ganske kvik Ide, – han reiste rundt blandt en hel Del norske Udvandrerfamilier over i Amerika med en Fonograf. Hvert Familiemedlem snakkede endel Hilsningsord til Paarørende hjemme i Norge ned i Fonografen. Hvorpaa Manden fik en Dollar af hver enkelt for å reise over Atlanteren med sin Fonograf. Ved juletider kom han til Kristinia med ca. 50 amerikanske Hilsninger. Han gik rundt i Byen og aflirede de kjendte og kjære Stemmer i de forskjellige Hjem. Nu har han i Kristiania samlet en svær Kasse Fonograf-Blader med norske Hjemmerøster, som han i April agter at reise til Amerika med. Saa skal ha lifre af i de norske hjem derover. I Kristiania har han skaffet mange Familier en virkelig rørende Stund.

En nordmann i Amerika

Den 29. september 1898 skriver avisen Grenmar om en ung og lovende nordmann som skal reise over dammen:

«Interessant ansettelse:
Den unge, begavede Tekniker, Hr. Robert Rafn, der er uddannet ved Skiensfjordens mekaniske Fagskole og ved de høyere tekniske Læreanstalter i Mittweida og Darmstadt og nu en kort Tid har vikarieret som Lærer ved Fagskolen hersteds vil efterat havet afsluttet sit Kursus ved den polytekniske høiskole i Darmstadt, erholde Ansættelse ved Edisons store Etablisment og Laboratorium udenfor New York.»

Året etter reiser Robert Rafn til Amerika for å starte sitt nye liv som personlig assistent for Thomas Edison ved laboratoriet hans. Her får han på nært hold se de nye oppfinnelsene og teknologien som senere skal prege hele verden. Edison har ti år tidligere flyttet både laboratorier og verksteder til New Jersey. Her bygger han også store produksjonsfabrikker med mange tusen ansatte.

Rafn har allerede studert i Tyskland i noen år, men avstanden til dem der hjemme blir ganske mye større når han nå er lokalisert i New York. Han blir boende i Amerika i seks år.

Det er herfra han sender en julehilsen hjem til gamlelandet i 1904. Opptaket er uklart, men det kommer fram at han har det bra og bruker mye av tiden på å arbeide. Mot slutten nevner han også at han skal reise til Europa, kanskje blir det anledning til et besøk hjem til mor og far?

Lytt til opptaket av Robert Rafn sendte hjem til familien her:

Robert Rafn har rukket å bo noen år i Amerika på dette tidspunktet. Kanskje er det gjennom arbeidet på Edisons fabrikk han har fått tilgang på lydutstyr, slik at han kunne sende beskjeder over Atlanteren. Opptaket kom seg i alle fall helskinnet over Atlanteren og ble videreformidlet til familien som satt hjemme i Porsgrunn og ventet. Hilsenen var nok svært etterlengtet. Han må også ha sørget for at familien hjemme fikk tilgang til fonograf for å lytte til opptak og spille inn selv. Robert Rafn får nemlig svar fra mor:

Men nå får du ha tusen takk, da – store, lange lillegutten min, for den julehilsen du sendte i går. Vi har nytt den om igjen, og den brakte deg så nær at jeg synes jeg så deg vandre omkring i stua, med den lange [ …] og nevene i bukselommene, at jeg bare behøvde å rekke ut armen for å ta fatt i deg. Vi har gått med et sånt lønnlig håp om at du skulle komme hjem til jul, men det er jo […] Jeg håper bare ikke det varer lenge før du virkelig kommer.

Lytt til opptaket av Robert Rafns mor, Hanna Anette Rafn her:

23. mai 1905, et halvt år senere, står det i avisen at en forlovelse er inngått, mellom frøken Dagmar Resch-Knudsen og Hr. Ingeniør Robert Rafn. For mor Hanna Anette Rafn sin skyld må vi håpe at forlovelsen krevde et besøk hjem og kanskje også flere fremover.

I juni 1907 var det bryllupsfest med herr og fru Rafn i Porsgrunn, der Robert Rafn vokste opp. På dette tidspunkt holdt Robert Rafn til i Berlin, hvor han arbeidet ved en fabrikk. Fabrikken var startet av Edison og produserte batteriteknologien som de hadde skapt sammen da Rafn var Edisons assistent i New Jersey.

I 1916 kom Robert Rafn endelig hjem til Norge, og ble boende livet ut.