Selveste kongen av Danmark-Norge ble involvert da Karine Jensdatter ville skifte kjønn på slutten av 1700-tallet.

En dag i 1798 fikk sognepresten i Ås prestegjeld høre en merkelig historie. En tjenestepike hos bonden Kringerud hadde blitt gravid med et av bondens barn.

Det var ikke så uvanlig at bondesønner fant veien til tjenestejentenes soverom. Men det spesielle ved denne saken var at det ikke dreide seg om en bondesønn – men en bondedatter. 23 år gamle Karine Jensdatter fra Drøbak.

Sognepresten stusset på dette. Han sendte bud etter Karine for å komme til bunns i saken.

Det var en liten person som troppet opp foran sogneprestens dør kort tid senere. Karine hadde sort hår og svarte øyenbryn, var flatbrystet og hadde noe skjeggvekst rundt munnen og på haken.

Karine Jensdatter hadde litt av en historie å fortelle. Hun var døpt som jente og hadde gått i kvinneklær og gjort kvinnearbeid hele livet. Men nå skulle det bli en slutt på å spinne ull og melke kyrne. Karine ville gå i mannsklær og gifte seg med tjenestepiken Larine, som han hadde gjort gravid.

Etter samtalen med Karine sendte sognepresten brev til administrasjonen i Kristiania. Og ikke lenge etter ble ikke bare Karine, men også kjæresten Larine, faren Jens og en hel rekke naboer og bekjente innkalt til forhør i Drøbak.

23. januar møtte alle sammen opp. Avhøret skulle foregå bak lukkede dører, men nysgjerrige skuelystne kunne se at Karine beveget seg rundt i byen i mannsklær – til farens store forargelse.

Inne i forhørslokalet fortalte Karine historien sin på nytt. Han fortalte også at han hadde følt at han burde tilhøre det mannlige kjønn siden han var seks år gammel, og at han hadde fortalt til både moren og faren sin at han bekymret seg for om han var plassert i riktig kategori ved fødselen.

Moren hadde foreslått at de kanskje burde bruke navnet Casper i stedet, men faren hadde bare ledd og avvist hele greia.

Så Karine hadde fortsatt å gjøre som de andre kvinnene på gården. Og på en gård der det ikke var flust med senger, innebar det også å dele seng med tjenestepikene på gården.

Slik hadde Karine endt i samme seng som tjenestepiken Larine. Etter hvert utviklet de sterke følelser for hverandre, og det gikk som det måtte gå. Nå var Larine gravid.

Bonden Jens hadde gjort Karine arveløs og var ikke på talefot med barnet sitt. Etter at Karine hadde forklart seg, var det hans tur til å vitne.

Da Karine ble født, hadde kvinnene som var til stede under fødselen vært litt uenige om hvilket kjønn det nyfødte barnet tilhørte. Men da de ble enige om at Karine var ei jente, hadde ikke faren eller noen andre på gården sett noen grunn til å stille spørsmål ved det senere. Dette fortalte Karines far i avhøret.

Selv ikke da Karine kom i puberteten, var det noen som stilte spørsmål. Mange andre tjenestejenter hadde sovet i samme seng som ham, uten å mistenke at det kunne være en mann de sov sammen med.

Hva skulle de høye herrer fra hovedstaden tro? Karine mente hun var en mann, faren og andre på gården mente at hun var en kvinne. De bestemte seg for å sende Karine til medisinsk undersøkelse.

I slutten av februar ble Karine undersøkt av tre menn. De var ikke i tvil: Selv om kjønnsorganene var uutviklede, hadde Karine en mannskropp.

En måned senere mottok Det danske kanselli et brev adressert til kongen. Brevet var en bønn om at kongen måtte tillate Larine å » … indgive mig i Ægteskab med den av mig besvangrede Pige Larine Jensdatter, for hvem jeg har baaret og bær den største Kiærlighed … ligesom jeg og … maatte indkomme blandt Mandkiønnet …»

Brevet var undertegnet med navnet Casper Jensen.

Og kongen? Han sa ja. Karine fikk bli Casper. Og Casper og Larine fikk hverandre endelig.

Historien om Karine/Casper og Larine ble oppdaget av historiker Erling Sandmo under et besøk på Riksarkivet i Oslo i 1998. Sandmo så historien som en rest av en annen måte å tenke kjønn på enn den som er gjeldende i dag.

Med dagens syn på kjønn kan det være vanskelig å forstå hvordan foreldrene og de andre på gården ikke skjønte at Karine var en mann. Men én forklaring kan være at det var så sterke og tydelige forskjeller på om du gikk i kvinneklær og gjorde kvinnearbeid eller gikk i mannsklær og gjorde mannsarbeid at det var dét som først og fremst definerte hvilket kjønn du tilhørte på slutten av 1700-tallet.

Historien er alltid en trussel for den som viser til naturen for å begrunne sine standpunkter.

Erling Sandmo, historiker

Det er ingen tvil om at det vestlige synet på kjønn og kjønnsroller har endret seg mye gjennom historien, fastslår Ketil Slagstad, lege og stipendiat i medisinsk historie ved universitetet i Oslo. Han har skrevet artikkelen The Political Nature of Sex – Transgender in the History of Medicine.

– Det er ikke slik at et binært kjønnssystem har vært dominerende i medisinen fram til i dag. Dette har vært diskutert helt tilbake til antikken, sier Slagstad.

Ulike parametere har blitt brukt for å klassifisere kjønn innenfor vitenskapen og i samfunnet for øvrig. Det har også vært forskjellige syn på hvor mange kjønn som finnes og om de kan plasseres på et spekter, forteller Slagstad.

Det gjelder også begrepene og språket vi bruker for å snakke om det – og derfor kan det være ekstra vanskelig å forstå for oss i dag, tror han. For begrepene vi bruker i dag passer ikke til synet på kjønn og seksualitet i tidligere tider. Det finnes også svært få beskrivelser av hvordan folk har opplevd seg selv og sin egen kjønnsforståelse opp gjennom historien.

– Men det er ingen grunn til å tro at fortidens mennesker ikke hadde like klare oppfatninger om egen identitet som vi har i dag, selv om de ikke hadde de samme begrepene for å sette ord på det.

Historien om Karine/Casper er én av få slike fortellinger som er oppdaget i norske kilder fra perioden før 1800, forklarer Runar Jordåen, historiker ved Skeivt Arkiv, som er Norges nasjonale kunnskapssenter for skeiv historie.

Loven var ekstremt streng når det gjaldt det som ble kalt «omgjengelse imot naturen» – som kunne være alt mulig som avvek fra seksuelt samleie mellom to heterofile – men den ble veldig sjelden brukt.

– Når straffen var å bli brent på bålet, virket nok det som en uproporsjonalt streng straff å skulle gi for en forbrytelse som ikke virket så alvorlig. Dette kan være en del av forklaringen på at det ikke kom så mange saker opp for domstolene, og det er derfor det finnes så lite kildemateriale, sier Jordåen.