«A bit of the hair of Friedrich Schiller»

En liten, blond hårkrøll ligger inni et papiromslag. Dette er lagt inn i en konvolutt som igjen er lagt inn i en større konvolutt. På fremsiden av konvolutten står det skrevet «A bit of the hair of Friedrich Schiller».

Hvordan havnet håret til den tyske poeten Friedrich Schiller (1759 – 1805) i arkivet på Nasjonalbiblioteket? Hvem har tatt vare på det?

I Nasjonalbibliotekets samlinger finner du så klart bøker, aviser, tidsskrifter, brev, fotografier og filmer. Men også menneskehår. Æsj, tenker du kanskje? Men på 1700- og 1800- tallet var det helt vanlig å ta vare på hårlokker fra sine nærmeste, og til og med lage smykker av dem. Å samle på hår var rett og slett en trendy syssel for de velstående.

Ser man til hårets betydning opp igjennom kulturhistorien, begynner det kanskje også å gi mening at det finnes lokker, strå og bunter av hår i Nasjonalbibliotekets samling.

Hår – symbolikk, myter og overtro

Hår har til alle tider, i både religion og folketro, båret med seg ulike former for symbolikk, myter og overtro. I oldtidens Egypt kunne hårsveisen si noe om hvilken posisjon du hadde i samfunnet. For eksempel var parykker forbeholdt den øverste klassen, og symboliserte rikdom og makt. I folketro har hår og hårvekst gjerne blitt tillagt personlige egenskaper. I sagalitteraturen, for eksempel, var kraftig hår- og skjeggvekst hos menn et symbol på mye livskraft. Hår har også blitt ansett for å ha magiske egenskaper og vært forbundet med heksekunst, og har for eksempel vært brukt i voodoo-ritualer. En strikke-myte sier at dersom du strikker inn et hårstrå av din elskede i strikketøyet, vil det gi hell og lykke.

Hår som minne

Det aller meste av håret man finner i  Nasjonalbibliotekets samling finnes i minnebøker, såkalte stambøker. I tiden før fotografiet var en hårlokk et både synlig og konkret minne om en person. Dersom hår oppbevares tørt, har det nemlig uendelig «levetid». Det råtner ikke.  Å ta vare på hårlokker av barna sine var helt vanlig. Det var også vanlig å ta vare på håret til nære slektninger når de døde.

Hårlokker kunne også bli samleobjekt, kanskje stjålet fra eller kjøpt av berømte personer, nærmest som relikvier. Håret til Friedrich Schiller, som vi har funnet i Nasjonalbiblioteket, kan tilhøre den kategorien. Trolig stammer hårlokken fra en beundrer som har funnet håret, kanskje fra en hårbørste Schiller brukte, og tatt vare på det.

Hår som gave og kjærlighetserklæring

Det var også vanlig å gi eller motta en hårlokk som en gave, som et symbol på sterk tilknytning mellom to personer. En av gjenstandene i arkivet på Nasjonalbiblioteket er en liten minnebok i miniatyr, på størrelse med en fyrstikkeske. Boken er datert i 1820-årene og arkivert som «Stambok for Hanne Dorothea Trap». Sidene er forseggjorte, dekket av visdomsord og tegninger – og også hårlokker festet til sidene. Noen hårlokker, fra forskjellige manker, er flettet sammen eller dandert i sirkler festet i hverandre med sløyfebånd – som et tegn på evig tilknytning.

Å gi bort noe av sitt eget hår kunne oppleves som en helt spesiell, intim og personlig gave. Vi ser derfor at hårlokker ble brukt som kjærlighetsgaver på 1800-tallet i forbindelse med forlovelse. I Jane Austens roman Fornuft og følelser (1811) klippet herr Willoughby en hårlokk av det lange håret til en av hovedkarakterene, Marianne Dashwood – «og så kysset han den, og la den inn i et stykke hvitt papir og stakk det inn i lommeboken sin». Denne handlingen ble sett på som det nærmeste man kom en forlovelse, og søstrene til Marianne antok at de to kom til å gifte seg veldig snart etter dette.

Det var heller ikke uvanlig å samle en hårlokk i en ring, medaljong eller brosje. Slik kunne man bære håret til sin kjære på kroppen. I samme bok av Jane Austen bar en annen av de mannlige hovedkarakterene, Edward Ferrars, en bit av håret til sin hemmelige forlovede inni en ring.

Hår som smykker og sørgesymbol

Da dronning Victoria regjerte i Storbritannia, i årene 1837 – 1901, hadde hun sterk innvirkning på moter og trender i landet. Hun skal ha hatt flere smykker som inneholdt hår fra ektemannen, prins Albert. Selv ga hun også bort sitt eget hår til nære og kjære i små gaveesker.

Da prins Albert døde i 1860, gikk dronning Victoria inn i en sørgeperiode som varte lenger enn det som var vanlig. For å vise sin sorg over mannen gikk hun kledt i sørgedrakt i hele 40 år, helt til sin død i 1901, og hun fortsatte å bære sin avdøde manns hår i smykkene sine. Dette påvirket også datidens mote. I Europa og USA ble hårsmykker en vanlig måte å vise frem sin sorg og relasjon til andre på.

Under victoriatiden på 1800-tallet utviklet det seg en egen form for kunsthåndverk med hår. Hårlokker bevart på ulike måter ble til små kunstverk. Ikke bare la man hårlokker inni medaljonger eller ringer, de ble også utformet til egne smykker: medaljonger, halskjeder, ringer, armbånd eller ørepynt der håret var selve hovedmaterialet. I dameblader kunne man lese oppskrifter på håndverket, omtrent som strikkeoppskrifter, og for de velstående, som hadde mye fritid, ble det en trendy syssel å lage og bære intrikate hårsmykker.

Hårarbeid ble etter hvert også profesjonalisert, slik at hårsmykker kunne kjøpes og bestilles. En liten bygd i Sverige, Våmhus, er særlig kjent for sine hårkullor – kvinner som jobbet med hårarbeid. Flere av hårkullorna i Våmhus reiste ut i Europa og solgte hårarbeidet og hårsmykkene sine til velstående kunder. Dronning Viktoria var selv kunde. Noen hårkullor flyttet også til Kristiania og livnærte seg av hårarbeidet derfra.

Hår som minner i dag

Utover 1900-tallet sluttet man sakte men sikkert å bevare, pynte seg med og lage smykker av hår. I stor grad skyldes nok dette at fotografering ble vanligere og mer tilgjengelig, noe som erstattet behovet for å kunne ta vare på fysiske minner om en person. Det henger nok også sammen med at hårmoten: Hårsveisen på damer ble kortere, og dermed vanskeligere å omgjøre til blant annet smykker.

Den dag i dag finnes det fortsatt noen som driver med hårarbeid og lager smykker av hår. Fortsatt finnes det spor av denne tradisjonen i moderne fotoalbum, der noen har tatt vare på «barnets første hårklipp». Og hvem vet, kanskje det fremdeles er noen som klipper en hårlokk av sin kjære og legger den i en konvolutt, for alltid å kunne ha en del av vedkommende nær?