Nasjonalbiblioteket har en samling med over 23 000 historiske brev og manuskripter. Mange av dem fra personer som har satt sine spor i norsk kulturhistorie, blant annet billedhugger Gustav Vigeland. Brevene lar oss bli bedre kjent med kunstneren og gir oss et innblikk i livet og virket til Vigeland.

Vinteren 1893 får Gustav Vigeland endelig litt penger mellom hendene.

Siden 1888 har Vigeland bodd i Kristiania og forsøkt å livnære seg som treskjærer. I 1889 får han muligheten til å vise fram noen av tegningene sine til billedhogger Brynjulf Bergslien. Det er nemlig billedhogger Vigeland drømmer om å bli. Den unge, håpefulle kunstneren lever lenge fra hånd til munn, avhengig av velgjørere med tro på hans kunstneriske talent. Han er ofte sulten, syk og sliten.

Så får han Statens kunstnerstipend, for andre gang. Det kommer i grevens tid. Med økonomisk støtte kan Gustav Vigeland igjen sette av tid til kunsten, ikke bruke all tiden på å overleve.

Den 29. desember 1892 skriver han et brev til en av sine velgjørere, professor Lorentz Dietrichson:

«Tør jeg bede Dem være saa god at skaffe mig et Pas (Har Statsraaden?). Jeg tror ikke at det vil være saa vanskeligt at faa et saadant nu da jeg har Statens Stipendium […] Jeg reiser herfra den 6. januar til Paris, saa om jeg kunde faa Passet tilsendt saa hurtigt som muligt vilde jeg være dem uhyre Taknemlig.»

I januar 1893 reiser Gustav Vigeland til Paris. Gjennom kulturmesen Lorentz Dietrichson blir han introdusert for den finske billedhoggeren Walter Runeberg. Runeberg hjelper Vigeland med å finne et egnet atelier. Han hjelper ham også med tilgang til materialer og utstyr som han trenger for å komme i gang med arbeidet.

Utforsker Paris på egen hånd

Gustav Vigeland virker opptatt av å finne sin egen vei. Han ønsker å bedrive egenstudier og besøker derfor Louvre og andre museer og gallerier i Paris for å oppdage kunstnere og verk på egen hånd. Det er mange kunstakademier i Paris, og flere nordmenn som er der for å studere:

«Har ogsaa truffet adskillige norske som gaar paa Akademieren hernede. Har ogsaa besøgt forskjellige Akademies og set hvorledes det gaar til derude. Nu først forstaar jeg at de norske Malere intet bringes med hjem fra Paris.»

Her var det ikke inspirasjon å hente for den unge kunstneren. I stedet tilbringer Vigeland tid i sitt atelier, som Runeberg har hjulpet ham med å finne. Det ligger i utkanten av Paris, rett ved datidens bygrense. Plasseringen av atelieret er landlig og blir beskrevet av Vigeland som idyllisk. Høns vandrer rundt ute på tunet, som er uforstyrret av trafikk og biler. Byggene er fylt av luftige atelier, og gangene er fylt av skulpturer i alle former og farger. Her kommer Vigeland raskt i gang med flere arbeider, både relieff og statuer. Han begynner blant annet på Gud skaper dyrene, som i dag er i Nasjonalmuseets eie.  

Møte med en mester

En kunstner som Vigeland oppsøker, er Auguste Rodin. Den impresjonistiske skulptøren var populær i Paris, og hadde fått store oppdrag med å lage monumenter og portrettbyster. Ett av oppdragene han fikk, var fra den franske kulturministeren i 1880. Det var ønsket at han skulle lage inngangspartiet til et nytt museum i Paris.

Med inspirasjon fra blant annet Dantes Inferno bestemmer Rodin seg for å modellere porten til helvete. Han jobber iherdig med figurene og elementene som porten skal bestå av. Mot slutten av 1880-tallet blir det avgjort at museet som i utgangspunktet trengte et nytt inngangsparti, ikke skal åpne likevel. Men Rodin fortsetter arbeidet med helvetesporten fram til sin død i 1917.

Det er blant annet Helvetesporten Vigeland har interesse for å se. I et brev til Sophus Larpent, en annen av hans velgjørere, skriver Vigeland at han har lett etter fotografier av blant annet dette verket og monumentet Borgerne i Calais, uten resultat, i flere fotografihandler. De har riktignok hatt fotografier av andre verk skapt av Auguste Rodin, men ikke de beste av ham – ifølge Gustav Vigeland.

Heldigvis har Gustav Vigeland tilgang på en enda bedre kilde, Auguste Rodin selv. I samme brev skriver Vigeland:

«Om Lørdag skal jeg bort til Rodin igjen,
saa skal jeg spørge ham hvor de findes»

Mer skriver ikke Vigeland om sine møter med Rodin i brevvekslingen fra perioden i Paris som finnes hos Nasjonalbiblioteket. Men vi vet at Vigeland besøker Rodins atelier. I atelieret på denne tiden står Helvetesporten.

2. juni 1893 kommer han tilbake til Norge, omtrent fem måneder etter at han reiste.

Altoppslukende arbeid

I løpet av høsten begynner han å lage skisser til et stort relieff. Julaften 1893 skal Gustav Vigeland egentlig på sitt faste besøk hos familien Andvord. Men samme dag melder han avbud, fordi han må arbeide. Han har fått ideen til relieffet Helvete. Han setter i gang med sin gipsmodell.

I atelieret sitt i Pilestredet 8 jobber Vigeland i flere måneder med å modellere relieffet i leire. Verket blir deretter støpt i gips, og Vigeland viser fram verket for pressen til positiv omtale. Derfor blir relieffet også hovedverket i hans første separatutstilling senere den samme høsten, som finner sted i Kristiania Kunstforening.

Morgenbladet skriver om utstillingen i oktober 1894:

«Til de eiendommelige begavelser, som i de senere tider er fremtraadt i vor bildende Kunst, hører utvivlsomt Billedhugger Gustav Vigeland […] I hans mægtige relief Helvede […] vil man, ikke kunne undgaa at gribes av Billedets originale og dybe Indhold […]».

Flere aviser skriver om Gustav Vigelands separatutstilling og hans mektige skulptur. Vigeland tar all den gode omtalen til seg, og i oktober 1894 sender han et brev til «Nationalgalleriets Direktion». I brevet tilbyr Vigeland museet å kjøpe hans relieff Helvete: «Prisen sætter jeg til 8000 kroner, idet jeg gaar ud fra, at Stöbningen i Bronze vil koste (omtrend) 4000 kroner af summen.»

Museet takker nei. Det er trolig en stor skuffelse. For Vigeland bestemmer seg etter hvert for å modellere relieffet helt på nytt. Etter å ha vært på studiereiser til blant annet Firenze begynner Vigeland arbeidet på nytt i 1896. Den nye versjonen er ferdig sommeren 1897. Året etter kjøper museet inn Helvete II i bronse.

Den originale versjonen blir slått i stykker av Gustav Vigeland selv i 1900.