Dro til Paris og Chicago for å stille seg ut

INTRO LARS: Vinteren 1889 blir folk på togstasjonen i Paris vitne til noe merkelig: 20 store, majestetiske og veldig eksotiske dyr hopper ut av en av vognene. Og etter dem kommer en liten gruppe mennesker, kledd i uvanlige klær. 

Le Parti National, 12 januar 1889: Mennene bærer grove bukser, en tettsittende jakke prydet med rødt, grønt og gult. Kvinnene har delt håret i to fletter på ryggen.

Gruppen er fra Norge, og er sørsamer som har kommet hele den lange veien fra Trøndelag med reinsdyrene sine. Det er forholdene hjemme i Norge som har tvunget dem ut på denne elleville reisen – en reise som kan gi dem helt nye verktøy i den stadig hardere kampen for tilværelsen. 

Gg-musikk

LIVE: Mellom Trøndelag og Jämtland, i det området som sørsamene kaller for Gaaskelante – mellomlandet, så bor det i 1880-årene en kvinne som heter Margrethe. Hun bor på en gård som ligger omtrent midt på grensa mellom Norge og Sverige. 

LARS: Live Vedeler Nilsen … 

LIVE: Margrethe er i begynnelsen av 20-åra, hun har mørkt hår og skarpe øyne, og magen hennes, den er veldig stor, for hun er nemlig gravid med sitt tredje barn. Og hun og mannen Anders, de bor på en liten plass med tømmerhus og fjøs.

De er sørsamer, og de er en av flere familier som driver med reindrift i området. 

Og de har ikke så mye å rutte med akkurat, men det kan jo endre seg – og de håper nok at de kan gi barna sine en god start på livet, med trygge rammer og fulle mager. 

Men – det er lettere sagt enn gjort. For livet, det har begynt å bli ordentlig vanskelig de siste årene. 

Lars: Ja, for nå er jo ting i ferd med å skje her.

Live: Ja, for stadig større deler av det ellers så fredelige området er i ferd med å bygges ut, det popper opp nye gårder og bygninger over alt. Og i det siste har man kunnet se muskuløse arbeidskarer midt ute i naturen som banker og hamrer og bærer, i full gang med å bygge jernbane over grensa. Og med stadig mer kontakt mellom reindriftssamene og den voksende lokalbefolkningen, så kommer det en del problemer. 

LARS: Jah. Og hva slags problemer er det snakk om?

LIVE: Jo, de siste tiårene, så har det oppstått stadig flere konflikter mellom reindriftssamer og lokale bønder i Trøndelag. Det er nemlig sånn at bøndene mener at samenes reinsdyr ødelegger avlingene deres. Og de er jo da forbanna fordi reinen beiter på feil sted og tråkker ned alt gresset som de skal høste. 

Og dette forteller de at de taper ganske mye penger på.

LARS: Og denne konflikten her, den kunne folk lese om i avisen

Dagbladet, mandag 7. mai 1883. “Især i de siste 20 år er disse kollisjoner blevne så tallrike og alvorlige, at forholdet mellom lappen og jordbrukeren er bleven det brendende spørsmål der nord.”

LIVE: Men det økonomiske, det er bare ett av argumentene her. 

LARS: Jah 

LIVE: For dette her er jo en tid hvor den vitenskapelige rasismen er veldig populær. 

LARS: Ja, hvordan da? 

LIVE: Jo, altså, folk har veldig troa på denne ideen om at man kan dele inn folk i menneskeraser, og at noen av disse er mere høyerestående enn andre. Og siden det er hvite, vestlige folk som lager disse rangeringene, så kommer DE alltid på topp – mens de som er veldig annerledes fra dem kommer nederst. Og et eller annet  sted i bunnen havner alltid samene. 

Dagbladet, mandag 7. mai 1883. “At ville helt eller delvis innskrenke bebyggelsen til fordel for lappen ville være at stanse sivilisasjonens utbredelse … Det er en nødvendighet at den mer fremskredne kultur fortrenger den mindre fremskredne.”

Men norske og svenske bønder må jo enn så lenge finne seg i å dele området med samene. Men mens Anders og Margrethe legger planer for fremtiden, så får bøndene rett og slett en hjelpende hånd fra myndighetene. 

LARS: Ja for nå gjør jo myndighetene noe ganske kjipt her. 

LIVE: Ja, de vedtar rett og slett en lov som kalles Felleslappeloven. Og den skal gjelde for begge sider av grensa. 

Og den sier at det er jordbrukerne som har førsteretten på området. Det vil si at hvis en bonde opplever at reinflokker har ødelagt noe i hans område, så kan han kreve erstatning av den som eier den skyldige reinen. 

Og dette gjelder jo da ikke bare på gården, men også på setra og gresset som vokser i området rundt setrene. 

LARS: Ikke sant, så Margrethe og familien må rett og slett gå på glasskår, de, for å ikke tråkke sinte bønder på tærne. 

LIVE: Ja. Og på denne tiden finnes det ikke noen organisert bevegelse som kjemper for samenes rettigheter, så Margrethe og de andre må finne seg i ganske mye dritt. 

Amtsmannen i søndre Trondhjems amt, 1887:“Samene har gjeterplikt og erstatningsplikt, det må de ALDRI glemme. Glemmer de det, blir jeg nødt til å treffe tiltak hvor konsekvensene for samene blir så UBEHAGELIGE- (pause) at de neppe så snart vil glemme det som er betingelsene for at de uforstyrret kan ferdes her i landet (pause)  nemlig gjeterplikten og

erstatningsplikten.”

LARS: Dette her er jo ikke akkurat noen drømmesituasjon.

LIVE: Nei, det er det jo virkelig ikke. Så de må jo da se seg om etter noe som kan gi dem litt trygghet i hverdagen, og kanskje en liten buffer som det går an å leve på hvis de skulle havne i en tvist med bøndene, for eksempel 

Og det er jo nesten helt umulig å få til. Men en dag, så kommer Margrethe på sporet av en mulighet. 

Margrethe og familien, de pleier å dra til lappkapellet på Kolåsen på svensk side av grensa. Det er en liten, hvit trebygning på en høyde med utsikt over fjellene rundt og en langstrakt innsjø nedenfor åsen. 

Og der treffer de andre sørsamer i området. For eksempel Anders sin bror og hans familie, og den unge kateketen Daniel Mortensson, som gir undervisning til barna.

Alle her kjenner hverandre godt. Og derfor er det ekstra merkelig når det en dag begynner å dukke opp ukjente fjes. 

PAUSERING

Det er nysgjerrige fjes, fjes som helt åpenbart ikke hører hjemme her i den samiske menigheten. Og disse nykommerne, de viser en voldsom interesse for Margrethe og de andre sørsamene. 

LARS: Hvem er disse folka?

 LIVE: De er rett og slett turister, og de har kommet langveisfra for å se hvordan samene lever. De vil se samekofter og reinsdyr, og de synes at den samiske kulturen er veldig eksotisk. 

For det er nemlig sånn, at jernbanen er ferdig. Og nedenfor vannet, så ligger det en flunkende ny jernbanestasjon. Og der går turistene av, også kommer de med båt over vannet for å se på samene og spørre dem om alt det de lurer på om livsstilen deres. 

Svenska turistforeningens årsskrift, 1891: “Fråga inte hvarenda lapp, som ni träffar, hur många renar han har! Hvad har ni med det att göra?” 

Og det disse nysgjerrige folka kan fortelle, det er at det er noe skikkelig stort på gang nede i Frankrike. For nå som verden er i ferd med å knyttes sammen, med jernbane og nye oppfinnelser, så er det stadig flere som blir nysgjerrige på de som lever litt annerledes – som folk i ørkenen eller i det kalde nord. Og i Paris, så er de i ferd med å stelle i stand en enorm utstilling, en utstilling som skal representere hele verden, og det skal være den største og flotteste utstillingen som noensinne er laget. 

Og i forkant av den, så skal Bologneskogen i Paris bygges om til en utstilling med folkeslag fra hele verden. Og hvis man er villig til å vise seg fram her, så kan man tjene ganske gode penger. 

LARS: Men Margrethe er jo gravid, og det å føde i et fremmed land,  langt hjemmefra- det er vel ikke akkurat ideelt. 

LIVE: Nei, det er det jo ikke. 

Men Margrethe, hun er jo vant til en nomadisk livsstil, så det å føde på reise er ikke noe hinder for henne. Og dette her er jo en unik mulighet – både til å tjene penger, men også til å vise fram kulturen sin til noen som faktisk er interesserte i den. Så hun bestemmer seg for at dette her, det vil hun være med på.

Like før jul i 1888 pakker den lille familien sakene sine. Og sammen med flere andre fra lokalsamfunnet  setter de kursen mot togstasjonen for å komme seg til Christiania. Og derfra, så går hele følget, med reinsdyr og oppakning og alt, om bord på et dampskip som tar dem med hele veien til le Havre i Frankrike. 

Der går de av skipet og begynner på siste etappe mot Paris. 

Toget stanser på hovedstasjonen, og når de stiger ut, så ser de en bygning som ruver himmelhøyt over alt annet – det er det nye Eiffeltårnet, og byggearbeiderne driver fortsatt og hamrer og snekrer for harde livet for å få det ferdig til verdensutstillingen skal åpne. 

De går ut av stasjonen, og blir møtt av en kakofoni av lukter og lyder og farger – kafévinduer med duftende bakverk, butikkvinduer med lange kjoler og svære hatter, bokhandler, restauranter og teatere. 

LARS: Dette her må jo rett og slett være utrolig spennende, altså, så annerledes fra det hun er vant til

LIVE: Ja, det er det virkelig, altså. Men når de omsider kommer inn til utstillingsparken i Bologneskogen, der urfolk fra hele verden skal vises frem på hver sine områder, så blir Margrethe og de andre ganske lange i maska. 

Det flate stykket med jord som ligger foran dem er omringet av to meter høye gjerder. De skjønner at de rett og slett skal bures inne – rett og slett som dyr i en dyrepark. 

LARS: Dette høres jo helt forferdelig ut. 

LIVE: Ja, det er jo ikke akkurat det de har sett for seg. Og dette her, det er jo uakseptabelt. Så de protesterer skikkelig, og sier at dette er ikke greit. 

Men så er det jo, sånn, da, at de har jo allerede reist dit, og de har ikke så mye å slå i bordet med. Så de må faktisk bare akseptere vilkårene og gjøre det beste ut av situasjonen og tenke på at for hver dag de sitter utenfor gammen, så er det klingende mynt i kassa. 

En dag kjenner Margrethe at riene kommer, og vannet går. Og hun skjønner at nå skjer det – nå skal hun føde. 

Og det vet hun at kan være farlig, for hun har opplevd fødselskomplikasjoner før. Så hun stålsetter seg for prøvelsen hun har foran seg. 

Og heldigvis, så går det bra. Margrethe er en tøffing, og hun har gode folk rundt seg som er vant til vanskelige fødsler, og de hjelper til å sørge for at lille Parisienne kommer til verden. Og både mor og barn er friske og raske. 

Og snart, så blir den nyfødte en skikkelig publikumsfavoritt. Folk strømmer til for å se henne, og når hun skal døpes, så blir det nærmest rullet ut rød løper. 

Le Figaro, februar 1889: “Man vil ha lett for at forestille sig den opsigt, som det vakte paa Boulevard Ornano, da Barselsfølget togede frem. Lapperne vare selvfølgelig Allesammen i fine Nationaldragter.”

Og etter dåpen, så blir det fest. Og de får servert akkurat det de har lyst på – stekt makrell, og speilegg og oksesteik og appelsiner – og på denne tiden så er appelsiner en skikkelig luksusvare. 

Og til desserten så kommer det litt av en overraskelse – direktøren har bestilt ekte

champagne. Dette her er noe ganske annet enn behandlingen de er vant til i

Norge, Og det er kanskje ikke til å undre seg at denne kvelden her, så føler de seg nok rimelig mye mer velkomne i Paris enn hjemme i Trøndelag. 

Men en dag, så tar det slutt. 

Nordenfjeldske tidende, torsdag 18. april 1889: “Vi passerer vanndammene og blant annet en kunstig foss, og omsider inn i Dyrehaven – det er siste søndag at lappekolonien er der, og vi vil nemlig sige dem Farvel …” 

Dagen kommer, utstillingen er over. 

LARS: Altså, nå har de ikke noe valg, de må rett og slett reise hjem . 

LIVE: Ja, de må jo nesten det. Men pengepungen er jo heldigvis en god del tykkere enn før de dro. 

LARS: Ja, og det var vel litt av poenget.

LIVE: Jah, det var det jo. Nå har de jo en liten buffer, og det kan jo komme godt med. 

LIVE: Men Hjemme i Trøndelag, så har ikke livet akkurat blitt noe lettere. Tvert imot. For disse erstatningssakene mot samene, de blir det ikke akkurat færre av. Flere sørsamer er nå i dyp gjeld

Og ikke nok med det – nå driver noe som de kaller for “lappekommisjonen”, selv om det ikke er en eneste same med i den kommisjonen, å foreslå hvordan det skal bli enda lettere å håndheve de strenge lovene ved å dele inn i nye reinbeitedistrikt. Og hvis du da vil bytte reinbeitedistrikt, så kan du få en skikkelig saftig bot hvis ikke du sier fra når dette har trer i kraft. Så det er jo ikke akkurat noe å rope hurra for. 

LARS: Nei. 

LIVE: Men her hjelper nok pengene en hel del, da. De merker nok at de har det litt bedre enn de som ikke dro. Også har de nok fått litt høyere sosial status i miljøet nå, siden de har vært på en sånn reise. 

Men så er det jo sånn, da, at disse pengene, de varer ikke evig. Og i hvert fall ikke når Margrethe og Anders får flere barn – for lille Olof blir født på første nyttårsdag 1891, og etter det kommer lille Anna Lisa. Så nå har de altså fem barn og en ikke ubetydelig reinflokk som de må passe godt på så de ikke spiser bøndene sitt gress eller tråkker på feil sted. 

LARS: Men Margrethe, hun virker jo som en ganske ressurssterk person. 

LIVE: Ja. Margrethe har ikke tenkt til å finne seg i situasjonen sånn som den er. Så når ryktet begynner å gå om en ny utstilling, så øyner hun er mulighet. 

LARS: Vinteren har kommet til Trøndelag, og en gruppe sørsamer har samlet seg for å diskutere et jobbtilbud: nemlig å reise til USA og vise seg fram som urfolksgruppe på verdensutstillingen i Shi-icago. Margrete Kreutz har tidligere vært i Paris i samme ærend, og er en av de som lurer på om hun skal reise eller ikke. 

Jobben er godt lønnet, og gir en mulighet til å betale bøter som den siste tiden har tårnet seg opp hos mange samer på grunn av nye, strenge rein-beitelover. 

Men det Margrethe ikke vet, er at mens hun bestemmer seg for å reise, så har storsamfunnet nye planer for samene i Norge. 

LIVE: På nyåret i 1893, så går Margrethe og familien om bord i et dampskip som ligger til kai i Trondheim. 

LARS: Live Vedeler Nilsen … 

LIVE: Familien Kreutz tilbringer dagene på skipe t sammen med de andre samene i følget – for de er en større gruppe som reiser sammen denne gangen også. Den tidligere kateketen i kapellet som familien pleier å besøke, Daniel Mortensson, reiser sammen med hele sin familie. Og Margrethes slektning Nils Thomassen Bull er også med. 

Og omsider, så får følget øye på en diger statue i horisonten – den splitter nye Frihetsgudinnen som ønsker dem velkommen til New York. 

Og derfra bærer det videre med tog til Chicago. 

Og det som venter dem her, det er om mulig enda mer spektakulært enn det de fikk se i Paris for fire år siden. 

Her er det elektriske tog som suser forbi på gata, det er reklameplakater for verdens aller første kino som akkurat har åpnet, det er en hel masse folk som går rundt og tygger noe som heter Juicy Fruit-tyggegummi – og i stedet for Eiffeltårnet, så er det et gigantisk pariserhjul som har plass til over 2000 stykker. 

Og denne utstillingen her, den er enda bedre organisert enn den forrige. Her er alt inndelt i ulike soner, og hver utstilling er drevet av et selskap, og hvert selskap har aksjeeiere som investerer. 

LARS: Så dette er skikkelig business. 

LIVE: Ja. Men det er ikke bare amerikanere med feite lommebøker som vet å drive business. For denne gangen har ikke sørsamene tenkt til å la seg utnytte. Det er jo flere som husker hva som skjedde forrige gang, da de ble sperret inne bak to meter høye gjerder – så denne gangen, så krever de bedre forhold og mer lønn. 

Og det går ganske bra med disse kravene. 

LARS: Okay, og Live – hva betyr “ganske bra”?

LIVE: For å si det sånn, da – hvis du er en enslig enke hjemme i Trøndelag på denne tia, så får du utbetalt 5 kroner i måneden av fattigkassa. Mens her får de fleste av de voksne mellom 14 og 28 kroner i uka. 

LARS: Så her rigger de seg til med alt det har med seg av reinsdyr,  kofter og alt de skal vise fram til publikum.

LIVE: Ja. Og denne gangen får de jo bevege seg rundt også, og mens de tar en runde og ser seg om på utstillingsområdet, så er det mye som får dem til å sperre opp øynene: En kunstig isbane, en diger luftballong, strutser, magedanserinner, kameler, tyrkiske kjøpmenn og japanske dansere. Her er det litt av hvert å se, og litt av hvert å lære om andre kulturer og levesett. Margrethe og de andre får nok en gang se at de ikke er alene – rundt omkring i hele verden finnes urfolk som kjemper den samme kampen som dem selv, og som også gjerne vil bli hørt og sett. 

Og publikum, de er ikke noe mindre begeistra for samene her enn i Paris – folk rett og slett bare elsker dem, de kan ikke få nok. Og nok en gang, så blir de kjendiser i avisene – særlig Margrethe sin slektning, som mange tror er en slags konge i landsbyen, så de kaller ham for King Bull. 

Chicago-utstillingens fotobok, 1894: “The Lapland village made one think of Santa Claus. There was the storied reindeer, the jolly old king in furs, the sledge; everything except the Christmas presents …”

Men, så er det jo sånn, da, at denne utstillingen har et mørkt bakteppe. 

På andre siden av der hvor Margrethe og de holder til, så ligger det en spesiell attraksjon: nemlig hytta til høvdingen Sitting Bull. Sitting Bull, han var en berømt høvding for det amerikanske urfolket lakotaene. Og han hadde blitt drept i nettopp den hytta bare noen få år tidligere. Og nå, når Margrethe og de er der, så kan publikum se et show utenfor den hytta og gjenskaper kjente slag mellom den amerikanske urbefolkningen og amerikanske soldater. Og dette her er bare noen tiår etter at urbefolkningen måtte gi tapt for amerikanske styrker en gang for alle. 

LARS: Så her får jo Margrethe virkelig se at samene, de er  ikke er alene om å bli marginalisert i sitt eget land. 

LIVE: Ja, og dette her får de jo også en stygg påminnelse om når de får besøk av en norsk journalist som de husker fra tiden i Paris. For han hadde nemlig vært en av Parisienne sine faddere, og hun kjenner ham igjen.

Verdens Gang, 17. juli 1893:“. og nu møter vi henne her, kniper henne i de butte kind og gjør et så behagelig inntrykk på henne at hun strekker sine små armer ut og sier “far”. Man vil forstå at vi derpå forsvinner i en fart.”

Lars: Han blir rett og slett flau over at et samisk barn ville klemme ham og kalle ham far.

Live: Ja, det blir han. 

LIVE: Kort tid etterpå, så er utstillingen ferdig. Og Margrethe og de andre begynner på den lange reisen hjem. 

Men – Margrethe og familien, de er nok ikke så lei seg for det, får man tro, for de har jo nå lommene fulle av penger som klirrer mens de går om bord i dampskipet som skal ta dem med tilbake til Norge. 

LARS: Og nå kan de vel virkelig leve det gode liv!

LIVE: De har i hvert fall en god del mer å rutte med enn før de dro. Og det gjør dem jo bedre rustet enn de fleste til å deale med de urettferdige lovene. 

LIVE: Og vel hjemme i Norge, så slår de seg ned nord for Røros, et sted som heter Haltdalen. Og der blir de nesten kjendiser – folk strømmer til der de bor og setter seg ned for å høre dem fortelle om den utrolige reisen og alt som de har opplevd i USA. Og de forteller jo disse tilhørerne om det gigantiske pariserhjulet  og juicy fruit og alt det andre fremmede og eksotiske. 

Men det varer ikke lenge før Margrethe får seg seg skikkelig reality chech. For samenes

stilling er verre enn noensinne. 

Stadig flere områder forbyr reindrift, og folk må flytte fra sted til sted, ofte uten at de får noen kompensasjon for det de taper. 

Og bare noen måneder etter at de har kommet hjem, så får Margrethe en urovekkende beskjed.

Det som har skjedd med så mange andre sørsamer er i ferd med å skje med hennes familie også. 

35 av bøndene i området har gått sammen for å prøve å jage vekk samene i området. Og nå vil de ta Margrethe og de andre for retten. 

Saken til familien Kreutz kommer opp. Og den ender med at Margrethe og familien skal få fortsette å bo der, men ikke mer enn fem år – da må de flytte. 

Kanskje denne saken kosta dem det de hadde av penger, kanskje de havnet i andre erstatningssaker ettersom lovene ble strengere og strengere og reinbeitedistriktene ble mindre. Det vet vi ikke. Men det vi vet, er at en dag i 1897, fire år etter at de kom hjem fra Chicago, så reiser Anders til USA i gjen. 

Og denne gangen kommer han ikke tilbake. 

LARS:  Og igjen i Norge sitter altså Margrethe med en slunken pengepung og sju barn i alderen 12 til 1 år – og det i et område hvor bøndene gjør ALT  de kan for å bli kvitt den samiske befolkningen. 

LIVE: Jah. Men det er fortsatt kampvilje. Noen i området prøver å kjempe imot de stadige erstatningskravene fra bøndene, og anker sakene sine helt til høyesterett. Men sjelden med noe særlig resultat. 

Norsk retstidende, 1897: “Appellantene Paul Johnsen og Lars Holm kjendes uberettigede til at lade rensdyr færdes paa eller over de indstevnedes eiendomme, disses hjemmark, udmark, engslaatter, sætervolde, havnegange og skovstrækninger i Kuraasen og omgivelser, langs Aursundsjøens nordside, i lille og store molingdalen samt ved Gjeltsjøen.”

LARS: Så det blir rett og slett vanskeligere og vanskeligere for Margrete og barna å bo der.

LIVE: Ja. Og etter fem år, så er det ugjenkallelig slutt – Margrethe, som nå har en skokk av unger og veldig lite penger, må flytte. 

Våren 1899 får Margrethe og barna øye på sitt nye hjem, tilbake på grensa mellom Norge og Sverige, i bygda i Strådalen. Alt de eier har de tatt med seg for å starte livet på nytt – men drømmen om en bedre framtid blir ganske fort knust. 

For bare to år etter, skjer det en tragedie. Ni år gamle Anna Lisa dør av tuberkulose. Og bare én måned senere, så ligger det en ny datter i sykesengen – lille Parisienne, jenta som ble født i Paris og som reiste til Chicago og fikk se pariserhjulet. Hun blir bare 11 år gammel.  

Og to år etter, så rammer tragedien igjen: Eldstejenta Martha Maria på 16 dør av tuberkulose. Og rett etterpå dør 6 år gamle Sigrid Valborg også. 

STILLHET

Det finnes et bilde av Margrethe fra 1908. Hun sitter rakrygget på en pinnestol og stirrer

rett inn i kamera. Hun er 45 år gammel og har mistet 4 av sine 7 barn, til tross for at hun hele livet har kjempe for å skaffe familien en bedre fremtid. 

LARS: Så Margrethe har mistet nesten alt hun har i livet. Hva gjør man da?

LIVE: Nei, hva gjør man da. Det er jo helt umulig å se for seg en sånn situasjon. Men på et eller annet vis, så klarer Margrethe å stable seg på beina igjen og begynne å tenke på fremtiden til de gjenlevende barna sine. 

Sønnen Olof gjør etter hvert som mange tusen andre nordmenn i denne perioden, setter seg på et skip og utvandrer til Amerika sånn som faren. Og den eneste gjenlevende datteren hennes, Kristina, gifter  seg med sønnen til Margrethes gamle venn fra tiden i Kolåsen og reisen til Chicago, Daniel Mortensson. 

Og nå begynner ting endelig å skje. Samerettskampen, den er i støpeskjeen, og Margrethe, hun er  i begivenhetenes sentrum. For svogeren hennes, Daniel Mortensson, han tar en lederrolle i å organisere denne kampen, sammen med aktivisten Elsa Laula Renberg. For folk er nå luta lei av reinbeitelovene, og de har begynt å organisere seg for å kjempe imot. I 1907 blir det stiftet en sameforening i Sør-Trøndelag, og året etter kommer Daniel Mortensson i audiens hos kongen og statsministeren og ber om at det samiske folket må bli hørt i reinbeitesaken.

Og kanskje har reisene til utlandet gitt Margrethe, Daniel og de andre som kjemper en fordel – de har erfart hvordan man kan stå sammen for å kreve sin rett i vanskelige forhandlinger. Og de vet at de ikke er alene – ute i verden finnes det andre urfolk som kjemper de samme kampene. Og ikke minst, så har de fått kontakter i embetsverket hjemme, etter at de kom hjem som lokalkjendiser, som gjør at de får snakke med de riktige folkene. 

Når det aller første samiske landsmøtet blir arrangert i 1917, så er Margrethe på plass, i rapte, kofte og sjal, og lar seg fotografere sammen med de andre – mens hun stirrer rett inn i kamera. 

LARS, EPILOG: Samenes første landsmøte i 1917 ble startskuddet for den organiserte kampen for samiske rettigheter i Norge. Det ble også utgangspunktet for det som senere

skulle etableres som samenes nasjonaldag, 6. februar. Den dag i dag er samenes reinbeitedistrikt fortsatt en betent politisk sak. 

Men mennesker på utstilling, det er det slutt på – selv om det skulle ta flere tiår etter Margrethes død før man sluttet med praksisen i Europa.