I perioden 1130 til 1240 foregikk det borgerkriger i Norge, og en rekke konger og kongsemner kjempet om plassen på tronen. Blodige slag, politiske intriger, allianser og maktkamper preget denne perioden på rundt hundre år i norsk historie.

En lang rekke kandidater til tronen dukket opp i løpet av denne tida. Noen fikk bare et øyeblikk i historiebøkene før de ble skrevet ut – forvist eller drept. Andre fikk flere kapitler viet sin historie.

– Vi har to typer skriftlige til hva som foregikk under borgerkrigene i Norge. Det ene er såkalte narrative kilder, som er sagaene. De er stort sett skrevet av islendinger på norrønt, og ble ofte skrevet på bestilling av konger. Den andre kilden er brev og diplomer. Dette var rettskraftige dokumenter på den tiden. Her kan vi finne navn, roller, stillinger og årstall.

Det forteller Ole-Albert Rønning Nordby, historiker ved Nasjonalbiblioteket og programleder i podkasten Strid. Han har forsket på administrasjon, politikk og rettskultur i middelalderen.

En av personene vi treffer på i disse kildene – og i podkasten Strid – er biskopen Nikolas Arnesson. Han var en sentral og strategisk i maktspillet under borgerkrigene. Han var villig til å lyve og manipulere for å få det slik han ville ha det. For sine slue strategier fikk han tilnavnet Nikolas Reverumpe i samtiden. Hvordan overlevde han, mens konge etter konge forsvant?

Forkastet tronfølger

– Nikolas Arnesson dukker opp for første gang i kildene i Snorre Sturlassons Heimskringla. Da blir han nevnt som barn av foreldrene sine. De var den svenske kongsdatter Ingrid Ragnvaldsdatter og den norske stormannen Arne fra Stovreheim. Den andre gangen er under slaget ved Ilevollene i 1180, som beskrevet i Sverres saga. Da kjemper han for kongsemnet Magnus Erlingsson – mot Sverre Sigurdsson. Det er Sverre som går seirende ut av slaget, forteller Nordby.

Nikolas Arnesson ble født inn i en slekt som var tett knyttet til den ene siden av borgerkrigen: baglerne. Moren, Ingrid Ragnvaldsdatter, var en strategisk kvinne og spilte kortene sine godt i spillet om Norge på 1100-tallet.

Da Ingrids side i krigen trengte en ny konge i 1160, var den unge Nikolas Arnesson en av kandidatene. Men valget landet på Erling Skakkes sønn, Magnus Erlingsson.

Idet vi møter på Nikolas Arnesson i podkasten Strid, er han blitt biskop. Før dette har han vært kriger og høvdingssønn.

– Han skriver selv et brev til dronninga hvor han anbefaler at han skal bli biskop i Stavanger. Dronninga stiller seg bak det, og anbefaler det videre til kong Sverre. Det er et strategisk valg. Nikolas har bakgrunn fra fiendesiden. Dronning Margrete håper å kunne kontrollere han ved å plassere han i en sentral rolle i kirka. Svært raskt blir han flyttet over til bispesetet i Oslo, i 1190, sier Nordby.

Biskop av yrke, men kriger i hjertet

Nikolas sin nye rolle som biskop stoppet han ikke fra å fortsette å være kriger. I episodene hører vi at han i stor grad involverte seg i det storpolitiske maktspillet. Strategien med å kontrollere Nikolas ved å plassere han i en sentral rolle viste seg altså å være feilslått. Han ledet på mange måter baglerne i slaget i Bergen sommeren 1198. Her møtte de først på dronning Margrethe, som holdt til i Sverresborg, og senere kom også kong Sverre.

Fra hver sin side i Bergen kjempet baglerne og birkebeinerne en kald krig. Baglerne og Nikolas holdt til på Nordnes, mens kong Sverre og birkebeinerne hadde barrikadert seg i borgen på Holmen. Ingen klarte å få tak i den andre. Byen var delt i to.

– Dette er kulminasjonen av en lang sommer. Nikolas har holdt til på Nordnes, birkebeinerne på borgen. De har prøvd å drepe Nikolas. Baglerne er frustrerte, fordi birkebeinerne har borgen. De føler seg fanget. De kan ikke forlate byen, da mister de den. Men fienden har forskanset seg, og de får ikke tak i dem. De kan ikke bli kvitt borgen, men kanskje de kan bli kvitt byen, forteller Nordby.

Brenn ned byen

Baglerne ville derfor brenne ned hele byen. Den kunne heller gjenoppbygges et annet sted. Nikolas Arnesson ledet dem, og de satte fyr på flere bygg i Bergen, inkludert flere kirker.

– Dette med å brenne ned kirkene er nok et forsøk på å svartmale Nikolas. En biskop som tenner på kirker, han lever ikke i tråd med sine egne idealer. Han svikter både kirken, tro og moral, forklarer Nordby.

Biskopen forsøkte å rettferdiggjøre kirkebrenningen ved å påstå at bygningene ikke lenger var hellige: «Birkebeinerne hadde vanhelliget alle kirkene, bannsatte menn hadde vært inne i dem, så de var ikke helligere enn horehus», sa han ifølge Sverres saga.

At kirkens menn skulle sette fyr på kirker, var ikke dagligdags kost. Men at de var involvert i krig, intriger og maktspill, var slett ikke uvanlig.

– Biskoper er stormenn. De eier mye gods og land. De er rike og mektige og har mye påvirkningskraft. Det er viktig å ha biskopene på sin side, de kontrollerer både land og folk, forteller Nordby og utdyper videre: Det som derimot ikke er så vanlig, er at de slåss. At en av kirkens menn på mange måter også er en politiker, er ikke overraskende – men at de kjemper i kriger, var overraskende.

Hva er sannheten om Nikolas Arnesson?

Navnet til Nikolas Arnesson finner vi i flere dokumentkilder. Han har beseglet en rekke diplomer i sin rolle som biskop. Men fortellingen om hvem han var, og hvordan han levde livet sitt, finnes i sagaene. Da er det viktig at vi husker hvem som er fortelleren.

– Sverres saga er fiendens fortelling om Nikolas. Han er en av de store skurkene, den som driver frem all motstand mot Sverre, sagaens helt. Selv om delene om Nikolas er skrevet etter Sverres død, eksisterer fortsatt Sverres saga som helhet for å legitimere Sverre som konge. Verket er skrevet på bestilling fra Sverre selv, sier Nordby.

Men det er ikke bare i etterkant at fiendebildet av Nikolas har blitt dyrket. Under konflikten mellom baglerne og birkebeinerne ga Sverre han et kallenavn: Nikolas Reverumpe.

Det er tilnavnet til en mann som folk må vite at er slu. En som man ikke kan stole på, en som gjerne lurer deg for egen vinning, og snur kappen etter vinden. Slik kunne ryktet om han som skurk spre seg også i hans egen samtid.

Nikolas er også omtalt i Håkon Håkonssons saga og Baglersagaene. Den sistnevnte er mer nyansert. Den eksisterer i to versjoner, en kortere versjon fra middelalderen og en lengre versjon som bare har overlevd i en oversettelse fra 1500-tallet. Ikke alle fortellingene om Nikolas er like udelt negative som de vi finner i Sverres saga, men det er visse trekk som går igjen:

– Han fremstilles som konspiratorisk. Som en stor strateg og en sentral maktspiller. Han er ikke opptatt av å bli godt likt, men kan gjerne manipulere og fortelle usannheter for å skape de resultatene som gagner ham, forteller Nordby.

Beskyttet som biskop

Selv etter at han satte fyr på Bergen, slapp Nikolas Arnesson unna. Han fortsatte som biskop i Oslo resten av livet. Gjennom borgerkrigene var det flere perioder hvor Nikolas var sentral i maktspillet, likevel satt han trygt.

– Å drepe en biskop, det er veldig tabu. Du får paven etter deg. Ikke bare det, mange er jo redde for konsekvensene i etterlivet også. Det å ta livet av en mann av kirka kan både ødelegge det nåværende livet ditt, etterlivet og æren til familien din. Derfor kan det fungere litt som en beskyttelsesamulett for Nikolas Arnesson, det at han er biskop, sier Nordby.

Han levde et langt liv og døde i 1225. Han blandet seg inn i det aller meste av kamper, både i tronrom og på slagmarken. Likevel sto han igjen helt til slutt, og den dag i dag står han igjen som noe av et unikum i norsk middelalderhistorie:

– Nikolas Arnesson var en mann som i stor grad var involvert i de fleste hendelser i de norske borgerkrigene, men som også overlevde dem alle. Han blir 75 år og dør av alderdom i sin egen seng. Det finnes ikke mange av hans like i denne perioden, avslutter historiker Ole-Albert Rønning Nordby.

Lytt til podkasten og les mer om de norske borgerkrigene her: