Arkivet etter Leseforeningen for kvinner 1874–1974

Arkivet etter Leseforeningen for kvinner er en viktig kilde til forståelsen av norsk kvinnehistorie. Som en forløper til de første kvinnesaksforeningene hadde Leseforeningen for kvinner en viktig rolle i utviklingen mot stemmeretten. Foreningen ble stiftet i 1874 etter mønster av den nystartede Kvindelige Læseforening i København. Formålet med foreningen var å lette kvinners tilgang til norsk og utenlandsk litteratur, og å øke interessen for kvinnenes stilling i samfunnet.

Selv om stifterne understreket at leseforeningen ikke var basert på en «indført Emancipationstanke», var opprettelsen av foreningen kontroversiell og møtte mye motstand. Det ble uttalt redsel for at kvinnene nå skulle «forlade hus og hjem og arne, vanskjøtte sine barn og sin mand», og at de «dagen lang vilde komme til at ligge på sofaen og røge cigar».

Det første skrittet på veien til politisk deltagelse var utdanning, og her var leseforeningen en ny innfallsport til lærdom. Det var først ti år etter opprettelsen av leseforeningen at kvinner fikk lovfestet rett til å studere ved universitetet.

Leseforeningen tilbød i tillegg til tilgangen på bøker, tidsskrifter og aviser også lesesirkler, og etter hvert også foredrag av kjente vitenskapsmenn. Også kvinner kom til orde på talerstolen her, og den første var stifteren av foreningen, fru Mathilde Schjøtt, som talte om sin farmor, Conradine Dunker. Conradine Dunker var som memoarforfatter og brevkunstner en pioner i Norge. Senere ble litterære og også sosiale problemer drøftet i foredrag av kjente kvinnepolitiske aktører som Ragna Nielsen, Gina Krog og flere. Ideen spredte seg, og lignende leseforeninger fantes etter hvert i andre norske byer, blant annet i Trondheim, Stavanger og Porsgrunn.