– Den norske litteraturtradisjonen har lent seg mot Oslo og videre ut mot kontinentet. I den samiskskrevne litteraturen har ikke verken Oslo, hovedstadspressen eller de store forlagene spilt noen rolle. Den har funnet sin støtte i helt andre rom, blitt omtalt og lest helt andre steder, sier Sigbjørn Skåden.

Fredag 6. mars kommer forfatteren og litteraturviteren til Nasjonalbiblioteket for å snakke om litterær tradisjon og praksis i Sápmi, som det ene av i alt tre arrangementer om samisk litteratur. Skåden er fra tidligere Skånland kommune helt sør i Troms, og har skrevet lyrikk, romaner, essays og barnebøker på både norsk og nordsamisk.

Han debuterte i 2004 med diktsamlingen Skuovvadeddjid gonagas, og i 2007 ble han nominert til Nordisk råds litteraturpris for sin norske gjendiktning av diktsamlingen, under tittelen Skomakernes konge. For sin seneste roman, Planterhaug/Láŋtdievvá, ble han i fjor nominert til Brageprisen.

På Nasjonalbiblioteket skal Skåden fortelle om utviklingen til samisk litteratur gjennom tidene, og trekke linjer fra starten av 1900-tallet og frem til dagens Sápmi.

– Linjen fra den muntlige tradisjonen – hvor blant annet joik er inkludert – er veldig sterk selv i dagens litteratur, og spesielt i poesien. Dagens samiske litteratur er nødvendigvis preget av den gamle, muntlige fortellertradisjonen, som var enerådende frem til 1910, sier Skåden.

---

Dypdykk i samisk litteratur på Nasjonalbiblioteket

Publikum er invitert til å delta på tre arrangementer om samisk litteratur over to dager. Les mer om de ulike arrangementene her.

---

Sjangeroverskridende startskudd

Skåden peker på året 1910 som startskuddet for den samiske litteraturtradisjonen. Da ga Johan Turi ut boken Muitalus sámiid birra, på norsk Min bok om samene. Turi var reineier og bosatt i Talma sameby ved Kiruna, men bodde i barndommen i Norge, hvor familien drev reindrift før grensestengninger begrenset flyttsamenes mulighet og rett til å fritt krysse grensen.

Han traff den danske folkelivsforskeren Emilie Demant-Hatt i Nord-Sverige i 1904, og betrodde til henne at han lenge hadde drømt om å skrive en bok som forklarte samenes situasjon, i en tid hvor de av både de norske, svenske og finske regjeringene ble betraktet som et problem.

Boken ble skrevet på drøyt åtte uker i en brakke ved bredden til elven Torneträsk. Turi hadde lært seg selv å lese og skrive – først på finsk, dernest på samisk. Demant-Hatt overtalte ham til å føre boken i pennen på samisk, mens hun selv oversatte teksten til dansk – Harald O. Lindbachs norske oversettelse kom på plass så sent som i 2011. Utgivelsen av boken ble finansiert av Hjalmar Lundbohm, som var direktør for gruveselskapet LKAB og som regnes som Kirunas grunnlegger.

I forordet til den norske oversettelsen av boken, betegner redaktør Harald Gaski boken som «sjangeroverskridende», hvor originalteksten var «uten tegnsetting og uten markering av hvor én setning begynner og den andre slutter», og Turis språk og uttrykksmåte som «svært avansert». Også de rene språklige forskjellene mellom samisk og norsk blir noe Skåden vil bruke tid på i sitt foredrag.

– De samiske språkene og norsk ligger langt fra hverandre. Norsk er et germansk språk, de samiske språkene tilhører de finsk-ugriske språkene, med en helt annen grammatisk oppbygging. Den samiske litteraturen har dermed en rekke forutsetninger som har ført til at den er blitt dratt mot litt ulike retninger, sier Skåden.   

Gjentagende temaer

Muitalus sámiid birra ble både godt lest og raskt trykket i flere opplag. Turi ble tildelt den svenske kongens gullmedalje for sin innsats for litteraturen i 1934. Han døde to år senere, 82 år gammel.

– Den samiske skrifttradisjonen er ikke gammel, litt over 100 år, men den spesielt den samiske poesien lener seg fortsatt på en rik muntlig tradisjon. Og selv om den muntlige tradisjonen er gammel, er den ikke borte – den lever i høyeste grad enda, parallelt med litteratur skrevet på samisk, sier Skåden.   

Jeg er en same som har holdt på med all slags arbeid som samer driver med, og jeg kjenner alle forhold som samene lever under. Og jeg har forstått at Sveriges regjering vil hjelpe oss så mye den kan, men de får ikke riktig klart for seg hvordan vårt liv og de forhold vi lever under, er, skrev Turi i innledningen av Muitalus sámiid birra.

Selv om den samiske litteraturtradisjonen i de drøyt hundre årene etter utgivelsen av Muitalus sámiid birra har vokst seg stor og vital, kan man fortsatt gjenkjenne problemstillinger fra Turis tid i også samisk litteratur av nyere dato, om det gjelder maktkritikk, forholdet til naturen eller identitet.   

– Forbausende mye henger ved og fortsetter å ha relevans for samiske forfattere, om enn i ulike kontekster. I alle for meg, ser det ikke ut til at så mye har endret seg i måten man forholder seg til makten. Naturperspektivet har heller ikke endret seg nevneverdig mye – i nyere tid har man kanskje gått mer inn i moderne miljøvernbevegelser, men i bunn og grunn har det samiske naturperspektivet ligget der hele tiden, sier Skåden.

---

Vil du lese deg opp på samisk litteratur?

Visste du at du finner mye samisk litteratur i Nasjonalbibliotekets nettbibliotek? Sigbjørn Skåden har funnet frem til fire bøker man kan ha glede av å lese før foredraget 6. mars.

Harald Gaski, Med ord skal tyvene fordrives

Harald Gaskis bok fra 1993 er fortsatt sannsynligvis den beste innføringen i den gamle, førskriftlige samiske tradisjonen som er tilgjengelig på norsk. 

Johan Turi, Muitalus sámiid birra

Denne mangfoldige boka fra 1910 regnes som den første boken skrevet på samisk av en same, et slags startskudd for den samiske skriftkulturen. Fortsatt i høyeste grad både interessant og aktuell for nye lesere i dag.

Nils-Aslak Valkeapää, Helsing frå Sameland

Denne essaysamlingen fra 1971, som er ikoniske Nils-Aslak Valkeapääs debutbok, er et tidsbilde langt framme for sin tid og et svært utbytterikt underlag for å forstå utsynet og tenkningen som ligger til grunn for Valkeapääs senere diktsamlinger, i tillegg til mye av den samiske kunst- og kulturutøvelsen ellers.

Rauni Magga Lukkari, Losses beaivegirji/Mørk dagbok

Samiskskrivende kvinner kom til så sent som på 1970-tallet, og Rauni Magga Lukkari var en av de første som gjennom sine tidlige bøker tegnet dyptloddende kvinneportretter og skrev frem en markant kvinnelig røst på samisk. Denne diktsamlingen fra 1986 er kanskje den aller sterkeste av dem, og er glimrende gjendiktet til norsk av Laila Stien.