Helgener og urter mot pest

Da Svartedauen, pesten, kom fra Asia til Europa i 1346 og til Norge i 1349 var det den første av mange pestbølger som jevnlig skulle rulle inn over landet de neste 300 årene. Mellom 1349 og 1654 var det ingen generasjoner norske kvinner og menn som opplevde landet fritt for pest.

I senmiddelalderens religiøse verdensbilde forestilte de fleste mennesker seg at årsaken til pestepidemiene var at Gud var sint og straffet dem fordi se hadde vært ulydige. Det rette mottiltak for å blidgjøre gud og stoppe pesten var derfor å be om unnskyldning. Det kunne gjøres ved hjelp av messer, prosesjoner, bønner, gaver osv til Gud, Jesus, Maria, helgener og da spesielt pesthelgener. Høsten 1349 påla Norges og Sveriges konge Magnus Erikson folk disse tiltakene.

De to viktigste pestspesialisthelgnene ser dere bildet av her, Sebastian et overlevende offer for Guds straffende piler på 300-tallet. Rochus som pleiet pestsyke og ble smittet med byllepest på slutten av 1300-tallet. Bildene er hentet fra alterskap i Ringssaker kirke på Hedmark.

Innbyggerne i Oslo hadde stor tro på Sebastians hjelp i 1349 da pesten truet og herjet landet.

20. februar forteller et vitnebrev om et nystiftet Sebastianalter i Hallvardskirken. Alteret fikk dette året og i årene fremover rike gaver med forventing om at helgenen skulle beskytte dem mot pest. Både kirken, med den mektige kanniken Gyrd Asleson og den verdslige makt, representert av kongens lagmannen Trond Krakeson stod bak alterstiftelsen. Kan de være inspirert av den populære Legenda Aurea, legendesamlingen som sannsynligvis også var kjent i Oslo, der det fortelles at Pesten i Pavia ikke ble stanset før det ble bygget et alter for St. Sebastian i byen. Det var ikke bare den verdslige og kirkelige øvrigheten som hadde tro på Sebastian. Bymennene gav 54 mark, et betydelig beløp, til sebastianalteret som det ble kjøpt del av en gård for. Innbyggernes må ha vært redde, dette er det eneste kjente eksempelet fra middelalderen på at bymennene i fellesskap ga jord til kirken.

Ifølge legenden ble Rochus født i Montpellier i 1349 samme år som alteret til Sebastian ble opprettet i Oslo. Han kom fra en rik familie men pleiet pestsyke og ble selv smittet av byllepest. Da dro han ut i ødemarken, der han overlevde takket være Guds velvilje og med praktisk medisinsk hjelp av en engel og en hund som gav ham brød hver dag. På bildet fra Ringsaker nøyer engelen seg med å peke på den mørke hovne byllen. Rochus kom sent i gang som pesthelgen, men i tillegg til bildet i Ringsaker ble han bedt om hjelp i 1519 og 1521 da høvedsmannen på Bergenshus Jørgen Hanssøn sørget for at det ble holdt messer for Rochus. Hva med Oslo? Dominikanermunkene i Olavsklosteret kan ha holdt messer for pestverneren Rochus. Dominikanernes nye messebok for nordområdene som ble trykket i 1488 inneholdt rochusmesser.

På dette tyske trykket fra 1490-tallet ser vi at engelen ikke bare peker på byllen på Rochus sitt lår, men opptrer som en samtidig lege som har skåret opp byllen og tømt den for puss og som nå er i gang med å legge på et legemiddel fra en krukke med en skje

Det kan være planten firblad som anbefales mot pestbyller I samtidens lege- og urtebøker:

I disse bøkene anbefales det også å røyke ut huset med rosmarin for å få bort forurenset giftig luft. Miasma, som kunne bære med seg pestsmitte og som oppstod når naturen var kommet i ubalanse av kometer, vulkanutbrudd og også ved stillestående vann. Samtidig og overlappende med den religiøse hovedårsaken til pest fantes det altså en medisinsk forklaringstradisjon fra oldtiden som oppfattet pestsmitte som forurenset giftig luft og der urter ble spist, drukket, smurt på byller og røkt for å helbrede å lindre sykdom og pest. Rochus er et eksempel på at den tidlig-vitenskapelig tenkingen fantes og var på fremmarsj.