Fortolkninger: Smitte, skam og klassekamp

Smittet: Edvard hoster mot veggen

Tuberkelbasillen ble oppdaget i 1882, fem år etter leprabasillen. Hendelsene markerer det bakteriologiske gjennombruddet – smittestoffet var funnet, årsaken til de fryktede sykdommene identifisert.

Den nye vitenskapelige innsikten ble også formulert litterært. I sin Albertine lar Christian Krohg hovedpersonens lillebror Edvard beskrive hva han har hørt av Madam Larsen de nettene han ikke fikk sove for hosten sin: «… denne astmatæringen jeg har, det er ikke annet enn smådyr det, skjønner du – fryktelig små, da, skjønner du vel… … som sitter inni brystet mitt og spiser meg opp… dem heter enda basiller…»

Edvard hoster mot veggen, så smådyrene fra pusten hans ikke skal fly inn i Albertine og gjøre henne syk også.

Tæring: Marius Braatt

Tuberkulose var fattigmanns sykdom. Smitte og sykdom trivdes godt i arbeiderstrøkenes trange, overbefolkede og mørke boliger med dårlige sanitærforhold. Kampen mot tuberkulosen ble aktivt brukt som argument i klassekampen – men sykdommens stigma, skammen som smitten førte med seg og redselen for døden måtte bæres av den enkelte.

Marius Braatt eller Brått, egentlig Hans Marius Hansen (1886-1909), var den av de unge proletarforfatterne som tydeligst knyttet forbindelsen mellom sykdomserfaringer og samfunnsforhold. Tekstsamlingen Fra dybet. Skisser og stemninger i 1908 er viet lidelse, sykdom og død. En tekst heter Tæring. Her framstilles sykdommen uten håp, skammen over smitten som nådeløs.

Det var i ham. Alt skreg i ham: Tæring, tæring! Alle skreg til ham: Tæring, tæring! Stadig blev han gjennpisket med dette ene ord. Stadig svæved det for ham. Han saa og hørte det i alt. Saa det i de medlident betragtende blikke, som folk sendte ham. Hørte det i hver undvigende sætning. Saa det paa sin krumryggede og benradlignende skikkelse. […] Det forheksed ham om dagen… det forheksed ham om natten. Det var i hans drømme. Rædselsfulle knokkeldrømme.

Romanen Det røde hat ble ikke sluttført. Marius Braatt døde av tuberkulose 22 år gammel.

I en seng på hospitalet

Erfaringene fra tuberkulosen fant også vei til visene, og visene spredte fortellinger om sykdommen så mange kjente til. Den berømte og hjerteskjærende sangen om «En liten brystsvak pike», ofte kalt «I en seng på hospitalet», ble sunget av flere generasjoner, og spesielt barn, i Norge, Sverige og Danmark. Visa finnes i ulike varianter, der forskjellige sykehus og barn blir navngitt, og ble sunget til ulike melodier. I Norge var melodien «Elvira Madigan» mest vanlig, slik den gjengis i Alf Prøysens lille fine serie med gamle viser.

Nasjonalbiblioteket har visa i mange formater: eldre og nyere lydopptak, håndskrevne visebøker, trykte hefter og bøker. Selv om visa populært omtales som en «typisk skillingsvise» – lang og sentimental og fra rundt århundreskiftet 1800/1900 – er den så vidt vi kjenner til ikke publisert som skillingstrykk.

Smitte og antimilitarisme

«Den hvite pest» var tittelen på Carel Capeks skuespill, som hadde premiere på Nationaltheateret 22. november 1937.

«Den hvite pest» var et vanlig navn på tuberkulosen i samtida. Den fiktive sykdommen i skuespillet er langt dødeligere, med hurtigere utgang etter de første fryktede symptomene: en hvit flekk på huden. I stykket finner en slumlege en kur mot sykdommen, men bruker den eksklusive kunnskapen om helbredelse som politisk pressmiddel: Han gir fra seg hemmeligheten dersom generalen stopper våpenproduksjon og krig.

Stykket fikk rosende anmeldelser i avisene, og to år senere ble den filmatiserte versjonen vist verden over og i Norge. Filmen ble ytterligere aktuell ved at tyskernes invasjon av Tsjekkoslovakia: filmrullene skal ha blitt smuglet ut da tyskerne marsjerte inn. De brant alle kopier de kunne komme over. Premieren var på Saga kino høsten 1939, og ble vist på kinoer over hele landet de kommende månedene. Filmen ble også annonsert til visning på Brevik kino 9. april 1940. Det ble også laget hørespill av teaterstykket, med premiere i NRK radio i 1975.