Epidemier i antikkens litteratur
Det første utbruddet av epidemi i europeisk litteratur, finner vi i Homers epos Iliaden. Det ble nedtegnet omkring 800 f. Kr. og skildrer slutten av krigen mellom grekerne og trojanerne. Første sang har tittelen «Vreden. Pesten», men vi vet ikke hva slags sykdom som blir beskrevet. I teksten brukes de gammelgreske ordene for farlig sykdom og for pest. Homer beskriver sykdommen først som en straff fra Apollon, men selve handlingen begynner da Akillevs, en av heltene i eposet, kaller grekerne inn til et møte for å finne årsaken til farsotten. For de antikke dikterne var ikke epidemier bare straff fra gudene, men også et tegn på at noe var galt i samfunnet – enten det var i militærleiren eller bystaten. Under møtet kommer det frem at det er Kong Agamemnon som har forårsaket epidemien ved å bryte gudenes lover og satt seg ut over menneskets grenser. Han får derfor den tvilsomme æren av å bli litteraturhistoriens første syndebukk.
Eposet er oversatt til både bokmål og nynorsk og finnes i flere utgaver.
Homer, Iliaden (oversatt av Peder Østbye, Aschehoug, Oslo 1991)
Homer, Iliaden (oversatt av Eirik Vandvik, Det norske samlaget, Oslo 1965)
Pesten i Athen 430 f. Kr.
Vi vet ikke når stykket ble skrevet, men på grunn av Sofokles’ (494-405 f. Kr.) skildringer av en epidemi, har man datert stykket til årene etter den så kalte pesten i Athen i 430 f. Kr. I åpningen av stykket beskrives lidelse, død og kaos og Sofokles’ fremstiller pesten som en krimgåte Kong Oidipus skal løse. Da hans undersøkelser avslører at han har drept sin far, giftet seg med sin mor og blitt far til sine søsken, blinder han seg selv. Sofokles tar forestillingen om at epidemier i siste instans handler om oss selv og samfunnet, ut i sin ytterste konsekvens. Ved å fordrive syndebukken Ødipus, forestilte grekerne seg at de kunne helbrede bystaten.
Tragedien er oversatt til både bokmål og nynorsk og finnes i flere utgaver:
Sofokles, Kong Oidipus (oversatt av Peder Østbye, Gyldendal, Oslo 1999)
I sitt verk om krigen mellom Athen og Sparta, gir den greske historikeren Thukydides (ca. 455 f. Kr. – 400 f. Kr) en detaljert skildring av pesten i Athen i 430 f. Kr. Det var antakelig en tyfus eller koppeepidemi, og førte til at omkring 100 000, en tredjedel av befolkningen, døde, og satte et dypt preg på livet i bystaten. I kapitlene om pesten (Bok 1. kap. 47-54) beskriver han med utgangspunkt i egne observasjoner og andres skildringer hvordan den spredde seg, sykdomsforløpet og lovløsheten som oppsto i byen. Av hans skildring går det også frem at han selv ble smittet og med sin skildring henvender han seg til ettertiden slik at den kunne kjenne igjen pesten om den skulle bryte ut på nytt.
Det filosofiske lærediktet Om tingenes natur av den romerske dikteren Lukrets (95 f. Kr. – 55 f. Kr.) avslutter med en skildring av pesten i Athen. Han baserer seg på Thukydides’ skildring i Peloponneserkrigen, men fremstiller epidemien mer som et mektig og skremmende bilde på en sivilisasjons sammenbrudd enn som en faktisk historisk hendelse. Særlig maler han ut sykdomsforløpet og det sosiale kaoset ved å føye til nye og grusomme detaljer. Hos Lukrets har forestillingen om at pesten er gudenes straff, helt forsvunnet. I stedet forklarer han den som et resultat av endringer i naturen på bakgrunn av sin lære om at universet er bygd opp av atomer. Sentralt i hans filosofi er forestillingen om at menneskets mål er å oppnå en tilstand av absolutt sinnsro. Ved å lese den fryktinngytende skildring av pesten, kan leseren øve seg i å overvinne angsten for sykdommer og død.
I sin biografi over den athenske statslederen Perikles i Livsskildringer omtaler den greske historikeren Plutark (45 -120 e. Kr) pesten i Athen. Mot slutten av biografien – i kapittel 38 – hevder han at Perikles’ død i 429 f. Kr. skyldtes at han hadde blitt smittet av pesten. Det er uvisst hvilke kilder han baserer seg på og om hans påstand er historisk korrekt. I sine biografier var Plutark opptatt av det anekdotiske og kuriøse i de biografertes liv, og enten den er historisk korrekt eller ikke, får han den store statslederens død til å handle om tilfeldigheter og hvordan også møtet med det uforutsette kan forme et liv.
Plutarchos, Livsskrildringer 1, (Til norsk ved Henning Mørland, Aschehoug, Oslo 1967)