«Ekspeditionens maal er naad. – Der blev ikke fundet land mellem Nordpolen og Alaska»

Sitatet over er hentet fra Aftenpostens forside 17. mai 1926. Roald Amundsen, med sitt nøye utvalgte mannskap om bord i luftskipet «Norge», hadde gjennomført bragden å fly over Nordpolen, fra Svalbard til Alaska. Hele landet, og verden med, som hadde fulgt de siste dagers ferd gjennom både radio og aviser, kunne puste lettet ut over livstegn fra polarfarerne. Ingen hadde nemlig hørt fra dem på tre dager.

---

Førstemann over Nordpolen

Etter å ha vært førstemann til å seile gjennom Nordvestpassasjen i 1906 og deretter førstemann til å nå Sydpolen 1911 gjenstod det nå for Roald Amundsen å utforske Nordpolen og Polhavet. Ingen visste hva som befant seg nord mellom de to kontinentene Europa og Amerika. Kunne det være land der? Og mennesker?

Hvorfor luftskip?

Med stor interesse for utviklingen av fly tenkte Roald Amundsen at flyvemaskin kunne være det riktige ekspedisjonsfartøyet i fremtiden. Han skrev:

«Og nu – plutselig med ett slag – skulle kanskje det hele forandres. Kulde og mørke skulle avløses av lys og varme, de lange, møysommelige vandringer av en hurtig flukt. Ingen rasjonering, ingen sult eller tørst – bare en kort flukt. I sannhet – mulighetene var store»

Roald Amundsen i boken «Gjennem luften til 88° nord», 1925.

Etter et mislykket og noe dramatisk forsøk på å fly med flyvemaskin over Nordpolen sommeren 1925 kom idéen om luftskip som det beste fremkomstmiddelet over det kalde og u-utforskende nordområdet. Fordelene ved luftskip var blant annet at dersom det oppstod en feil i motoren, kunne den vedlikeholdes i luften. Dessuten kunne et luftskip bære mer last enn et fly, og holde seg i luften over enda lengre tid. Luftskip ble konkludert med å være det beste fremkomstmiddelet for ferden over Nordpolen.

Amundsen inviterte den italienske luftskipskonstruktøren Umberto Nobile til sitt hjem i Svartskog i Oslo. Sammen med flygeren Hjalmar Riiser-Larsen ble de enige om at det italienske luftskipet N1, som Nobile selv hadde vært med på å konstruere, ville egne seg godt til denne type ferd. Den amerikanske eventyreren og rikmannssønnen Lincoln Ellsworth, som hadde vært med på den mislykkede flyturen til Nordpolen året før, sponset kjøpet av det italienske luftskipet, sammen med Norsk Luftseiladsforening. De betale 75 000 dollar til den italienske regjeringen, som på dette tidspunktet var ledet av Benito Mussolini. Han så det som en fin anledning til å vise frem fasciststaten som en teknologisk ledende luftfartsnasjon. Dersom skipet vendte tilbake i noenlunde god stand, ville den italienske regjeringen dessuten kjøpe luftskipet tilbake for 46 000 dollar.

I kjøpsforhandlingene ble det også avtalt en ombygging av luftskipet. For å klare ferden over Polhavet måtte skipet bli en god del lettere, og gondolen, styrehuset, måtte gjøres mindre. Den opprinnelige gondolen var stor, med førerhus, soverom og oppholdsrom med lenestoler. Nå ble en enklere gondol konstruert. Det var ikke mange sitteplasser igjen til de ti personene som skulle jobbe i gondolen i luftskipet Norge.

Ruten

Våren 1926 startet ekspedisjonen, som fikk det lange navnet «Amundsen–Ellsworth–Nobile Transpolar Flight». Startpunktet for ferden over selve Polhavet var Ny-Ålesund på Svalbard, og endepunktet var den lille byen Nome i Alaska. Å få med seg luftskipet fra Italia til Svalbard var også et prosjekt. Det måtte blant annet være fortøyningsmaster til luftskipet på stedene det skulle mellomlande oppover, som var Norfolk i England, Ekeberg i Oslo, Leningrad (nå St. Petersburg) i Russland, Vadsø i Finnmark og til sist Ny-Ålesund på Svalbard. På Ekebergsletta og i Vadsø måtte det bygges egne fortøyningsmaster, men det aller største prosjektet var nok å bygge hangaren på Svalbard. Den skulle beskytte luftskipet mot vær og vind de dagene mannskapet gjorde seg klare til den virkelige ferden.

Reisen og livet ombord

«Alle forholdsregler var tatt for tilfelle av et lengere opphold på isen og utrustningen var av beste sort»

Amundsen og Ellsworth i boken «Den første flukt over Polhavet», 1926.

Tidlig om morgenen 11. mai 1926 gjorde mannskapet på 16 seg klare til ferden over Nordpolen i luftskipet Norge.

Alle som reiste hadde fått beskjed om å ha med minst mulig, siden de måtte ha plass til bensin. Men det ble også pakket med ekstra utstyr i tilfelle de måtte gjøre en nødlanding eller om andre uhell skulle være ute. Ski og proviant for et lengre opphold på isen ble stuet inn i kjølen på luftskipet.

I boken «Den første flukt over Polhavet», skrevet av Amundsen og Ellsworth, beskriver Amundsen at de tidlig om morgenen 11. mai gikk til luftskiphangaren på Svalbard, klare for avgang, «kun med hvad vi gikk og stod i. Ikke engang et par reservestrømper tok vi med. Forøvrig var vi godt klædt. Tykt undertøi, og alle av oss i våre prektige forete skinnklær».

«Ved siden av nødproviant for 50 dager medbragte hver mann en liten stråkurv fylt med spisesaker, smørbrød og hårdkokte egg. Berta og Klara hadde været oppe hele natten med å skjære smørbrød. De hadde også kokt kaffe og fylt ca. 40 thermosflasker. Som rosinen i pølsen optrådte en kolossal thermosbeholder inneholdende et uendelig antall liter med buljong og boller.»

Amundsen og Ellsworth i boken «Den første flukt over Polhavet», 1926.

Gondolen var arbeidsstedet og oppholdsrommet for ti av de totalt seksten mennene om bord. Her satt kaptein Nobile med styrmann Hjalmar Riiser-Larsen, samt rormannen, siderorsoperatøren, meteorologen, telegrafisten, radiooperatøren og journalisten. Ekspedisjonsleder Roald Amundsen hadde sin egen stol der han fikk gjøre jobben med å speide og observere landskapet de fløy over, og Lincoln Ellsworth bidro der han kunne. Det var altså svært trangt, og absolutt ikke tilrettelagt for særlig mye hvile. Styrmann Hjalmar Riiser Larsen skrev dette om livet om bord: 

«Og hvorledes ville det gå med søvnigheten? Det gale var at vi ikke var uthvilte da vi startet fra Svalbard» (…) Trettende var det også at vi hadde det så ubekvemt ombord. Plassen var så liten at man ikke kunde ta et fullt skritt til nogen kant» (…) At det ikke var innrettet køier ombord var ikke så farlig, da man på grunn av mangel på avløsning blev så trette til slutt at man kunde stå rett op og ned og sove»

Hjalmar Riiser-Larsen i boken «Den første flukt over Polhavet», 1926.

Det var også et eget toalettrom om bord. Dette rommet brukte journalisten Ramm gjerne som arbeidsrom. Det var også det eneste stedet i gondolen hvor det var mulig å ta seg en liten lur om man fikk behov for det. Ellers beskriver Roald Amundsen i sin dagbok at han også tilbrakte et par timer på det smale stillaset i kjølen, der han tok seg en lur.    

Les dagboken til Roald Amundsen her utgitt ved Anne Melgård/Nasjonalbiblioteket, 2026.

«Spisningen var heller ingen gledesstund. En ekstra haustkoker som vi fikk utlånt’ i England og som med stort held var blitt anvendt på «R 34»s berømmelige tur frem og tilbake til Amerika blev dessverre ikke montert. Vi var derfor henvist til kaffe og te fra termosflasker, som allerede var temmelig kolde. Smørbrødene var iskolde og som trestykker å bite i. Karbonadekakene bestod utelukkende av iskrystaller. For mitt eget vedkommende tinte jeg dem op i bukselommen.»

Hjalmar Riiser-Larsen i boken «Den første flukt over Polhavet», 1926.

Om bord i skipet var det også installert et eget rom til radiotelegrafisten. Utstyret her var av nyeste modell og kunne telegrafere meldinger til nyhetsredaksjoner over hele verden. Avtalen var å sende oppdateringer til omverdenen annenhver time. Det var første gang man kunne følge en ekspedisjon «på direkten» hjemmefra.

De resterende seks om bord ble omtalt som «motoravdelingen», og bestod av mekanikere som passet på de tre motorene utenpå luftskipet. Fra ballongen hadde de lett tilgang til motorgondolene via en stige. Det var ikke uvanlig å se en mekaniker arbeide ute på motorgondolene oppe i luften.  

Dramatikk om bord

«Meningen var at hvis stormen ikke gav sig, eller om den tiltok i styrke, saa landing maatte foretas for enhver pris paa isen, da skulde man først kaste ut proviant og utstyr, saa sprette duken og faa skibet ned saa fort det lot sig gjøre. Alle mand skulde saa i nogen meters avstand fra isen hoppe ut samlet.»

Fra «Færden bak kulissene», 1926, Odd Arnesen.

Rundt 16 timer senere, etter å ha passert polpunktet og fløyet over Polhavet, startet turens mest dramatiske timer. Luftskipet seilte inn i tykk tåke. Førerne av skipet bestemte seg for å fly over tåken, og ikke midt i. Men tåken steg, og dermed måtte luftskipet stige enda høyere. Men hvis det gikk høyere enn 1 100 meter, ble det fare for gasstrykket. For å unngå å slippe ut gass bestemte mannskapet seg for å ta skipet nedover igjen og se om det var mindre tåke nede ved isen. Men her begynte rim og is å legge seg på luftskipet. Alt av metall ble belagt av is. Beslagene på motorgondolene iset til, og solkompasset frøs til en isblokk og stoppet. På vaierne la det seg is som etter hvert løsnet som kuler og slo inn i propellene, som igjen skjøt isbiter som prosjektiler inn i duken.

«Våre glimrende mekanikere var derfor under den fremrakende Cecionis ledelse til stadighet optatt med å lappe huller. Det smalt som skarpe geværskudd når disse projektiler for gjennem. Det virket også ganske uhyggelig. Lange tider gikk vi med sakte fart for at «projektilenes» hastighet ikke skulde være så stor. Godt var det at selve hylstret i gassekkene var forsterket like utenfor propellene. Der gikk ingen projektiler igjennem der, men vi kunde jo ikke vite hvor lenge det vilde holde.»

Hjalmar Riiser-Larsen i boken «Den første flukt over Polhavet», 1926.

Duken ble reparert, og etter hvert ble sikten også klarere, men vinden økte. Uværet sendte luftskipet ut av kurs, de ble ført opp og ned av den kraftige vinden, samtidig som navigasjonsverktøyene ombord var frosset.

«Kl. 7,25, 46 timer og 20 minutter efter at vi forlot bakken i Kings Bay kom vi inn over land og polhavet var for første gang overskåret. Men hvor var vi? Spesialkartene var allerede fremme, men det var umulig å ta ut kystlinjens løp. Der var nemlig så umåtelig svak helding på stranden og så langgrundt at det var ganske umulig å avgjøre på den snedekkede is hvor kystlinjen gikk.  (…) Det var ikke noget annet å gjøre enn å følge kysten til vi kom til en større beboelse som kunde hjelpe oss.»

Hjalmar Riiser-Larsen i boken «Den første flukt over Polhavet», 1926.

Derfor landet ikke luftskipet i byen Nome, men ved et lite tettsted i Alaska kalt Teller, den 14. mai, etter 72 timer i luften. Fordi radiosignalene hadde blitt brutt under uværet, var det ingen som visste hvor de var, eller var forberedt på luftskipets ankomst. Omsider fikk de god hjelp av befolkningen i Teller og ble fraktet den siste biten med båt til endestoppet Nome. Her ventet befolkningen og verdenspressen spent på å ta dem imot. Endelig kunne pressen rapportere hjem og til resten av verden at luftskipet Norge, med Amundsen, Nobile og Ellsworth i spissen, hadde fullført flukten over Polhavet: «Der blev ikke funnet land mellem Nordpolen og Alaska».

Følg hele ekspedisjonen til luftskipet «Norge» gjennom filmen The Polar flight with «Norge» som ligger i Nasjonalbibliotekets arkiv.