I de første lesebøkene var pedagogene Karen Jacobsen og Helene C. Kløvstad med i redaksjonen. Senere var det forfatteren Halldis Moren Vesaas som skulle bli Thorbjørn Egners nærmeste medarbeider og rådgiver.
Brev fra Halldis Moren Vesaas, 21.04.1972
Når det gjaldt arbeidet med lesebøkene mente Thorbjørn Egner at det var en fordel at han ikke hadde virket i skolen og var «bundet til rutine og sedvane». At han kom utenfra gjorde ham friere i forhold til stoffvalg og utforming. Karen Jacobsen, en av lærerne som medvirket i de første bøkene, uttrykker i brevet til forlaget bekymring for at pedagogene ikke har nok innflytelse.
Brev fra skolebokavdelingen, J.W. Cappelen, 02.07.1946
Thorbjørn Egner holdt et våkent øye med det som rørte seg i samtidslitteraturen. Kanskje var det noe som kunne passe for lesebøkene? Her ser vi en hilsen fra André Bjerke som bidro til flere av lesebøkene.
Forfatteren Marie Hamsun bidro også til Thorbjørn Egners lesebøker.
Kort med hilsen fra Marie Hamsun, 1958
Thorbjørn Egner kunne foreta ganske store endringer i andres tekster for å få dem til å passe inn i lesebøkene. Slike bearbeidelser pleide å bli sendt til forfatteren til gjennomlesning i forkant. Men det hendte også at Egner forkortet først og spurte om tillatelse i etterkant, slik forholdet var med en tekst av Cora Sandel.
Brev til Cora Sandel fra Thorbjørn Egner, 10.09.1959
Thorbjørn Egner mente det var viktig at diktene i lesebøkene for småskolen ikke var for lange. Han ba gjerne forfattere sløyfe vers, eller endre «vanskelige» ord. Herman Wildenvey var en dikter Thorbjørn Egner satte høyt, men også her ble det spørsmål om strykninger, noe Wildenvey bifalte.
Brev fra Thorbjørn Egner til Herman Wildenvey, 25.01.1957
Brev fra Herman Wildenvey til Thorbjørn Egner
Thorbjørn Egner gjorde endringer i Karen Blixens tekster uten å forespørre rettighetshaverne etter forfatteren. Rettighetshaverne var opptatt av å bevare Blixens tekster i original, men gjorde et unntak for Egners lesebøker, fordi de syntes at resultatet var blitt så bra.
Arnulf Øverland skrev diktet Lov om barnas ære spesielt for leseboka. Egner mente at diktet var for langt, og at det hadde vel mange påbud. Øverland var i starten ikke villig til å endre diktet, men ga seg til slutt: «I guds navn De får få Deres vilje. Men nogen svak mann er De ikke», skrev han i brevet til Egner.
Kort fra Arnulf Øverland til Thorbjørn Egner, 09.06.1954
Brev fra Thorbjørn Egner Arnulf Øverland, 15.01.1957
Brev fra Arnulf Øverland til Thorbjørn Egner, 01.05.1958
Til lesebokas bind 15, Kunst og kulturarv, satte Egner sammen ulike dummyer, alt etter hvor han var i prosessen. Dummyene gir et godt innblikk i Egners arbeidsprosess.
Munch-oppslag fra fem ulike dummyer, lesebok bind 15, Kunst og kulturarv.
Tittelside fra to ulike stadier i arbeidsprosessen.
I de to første versjonene i historien om Karius og Baktus ender det sørgelig. Tanntrollene skylles ned i sluket. Denne slutten ble imidlertid for sterk for Ivo Caprinos barnefilm. Her har de to reddet seg opp på en flåte hvor de sitter og speider etter nye tenner å flytte inn i. Hør Thorbjørn Egner snakke om endringer i Karius og Baktus.
Fra Den nye Barneboka (1941)
I historien om Kardemomme by har den navnløse værmannen blitt til Tobias i tårnet. I NRKs radiointervju (10.08.1968) forteller Egner selv at tårnet og værmannen Tobias var de første som var på plass i historien om Kardemomme by.
Illustrasjon fra Folk og røvere i Kardemomme by, 1955
Egner fikk sitt gjennombrudd i etterkrigstidens Norge. Det var en tid for oppbygging og sunne kjerneverdier. Kanskje speiler Egners verden på mange vis også denne tidens dragning mot trygghet, harmoni og samhold.
Skisser til lesebøkene
Thorbjørn Egner hadde et særegent øye for det grafiske. I bøkene ble ingenting overlatt til tilfeldighetene. Omslagssidene, og også forsats og baksats, var gjerne illustrert av ham selv. Dette bidro til at bøkene, også rent visuelt, virket svært gjennomarbeidede.
For- og baksatser fra ulike bøker.
I de tidligste bokutgivelsene benyttet Egner seg av flere ulike teknikker som akvarell, silketrykk og gouache. Senere gikk han over til å bruke tusj, og alle figurer fikk svarte konturstreker som ble fargelagt med lyse vannfarger.
I dette radioklippet hører du Thorbjørn Egner fortelle om hvordan man kan bruke farger til å uttrykke forskjellige stemninger i et bilde.
NRK, 26.04.1950
