Bob Dylan er tildelt Nobels litteraturpris for 2016 for å ha skapt nye poetiske uttrykk innen den store amerikanske sangtradisjonen. Høsten 2015 viste Nasjonalbiblioteket utstillingen Strap yourself to the roots om Bob Dylan i norsk litteratur.
I anledning tildelingen av Nobelprisen gjøres deler av utstillingen tilgjengelig på denne siden.
1963
Inger Jacobsen er den første norske artisten som synger Bob Dylan på plate. Allerede i 1963 spiller den dyktige alten inn «Blowin’ in the wind» i norsk oversettelse: «Vinden gir svar – ja, vinden gir svar, på alle spørsmål du har». Versjonen er på platemarkedet før Peter, Paul and Mary – og ikke minst Bob Dylan selv – er tilgjengelige i Norge. Dylans tekst er oversatt av Juul Hansen, kjent for tekstbidrag på slagere som «Bjelleklang», «Gamle svarten» og «På Billy Bryants Café».
Med albumet The Freewheelin’ og sanger som «Blowin’ In the Wind», «Masters of War» og «A Hard Rain’s A-Gonna Fall», etablerte Dylan seg som en av 1960-tallets store protestsangere. For mange ble han den som best satte ord på følelsene av håp, avmakt og indignasjon som preget både borgerrettighetsbevegelsen og motstanden mot Vietnam-krigen. Det blir ofte sagt at Dylan utvidet rammene for hva en protestsang kan være. At han klarte det, skyldtes naturligvis hans eget talent, men også innflytelsen fra Woody Guthrie, som Dylan selv hyller på debutalbumet med sangen «Song to Woody».
1965
I norsk sammenheng var atten år gamle Klaus Hagerup den første til å gjendikte Bob Dylan. Hagerups versjon av «A Hard Rain’s A-Gonna Fall» sto på trykk i ukeavisa Orientering under tittelen «Hvor har du vært …». Mens Dylan skrev sangen under Cuba-krisen, og skal ha trodd at verden ville gå under, skriver Hagerup sin variant under den militære opptrappingen i Vietnam: «Jeg hørte et skrik som ingen har skreket / Jeg hørte de stumme fortelle om døden / Jeg hørte den ordløse sangen i mørket».
I 1965 var det gråvær i verden og Åse Kleveland sang om regnet. «What Have They Done to the Rain», som først ble gjort kjent av britiske The Searchers, og Dylan-låta «A Hard Rain’s A-Gonna Fall» blir A- og B-side på hennes aller første singel. Begge sangene tematiserer den tids bekymring for krig og miljøkatastrofer. Tjuefem år senere er Åse Kleveland kulturminister i landet.
De to albumene Bringing It All Back Home og Highway 61 markerer det som for flere er blitt stående som høydepunktet i Dylans karriere, men som i hans egen samtid skapte bråk, og da spesielt i folkemusikkmiljøet. Dylan skiftet ut kassegitaren med en elektrisk gitar og skrev færre direkte politiske tekster. Året etter kom nok et elektrisk album med Blonde on Blonde, som gjorde det klart at Dylan ikke hadde forlatt tradisjonen med de elektriske albumene, men heller utvidet den. «Well, Shakespeare he’s in the alley», som vi får høre i en av sangene.
1966
Den første gangen Dylan dukker opp i en norsk roman, er – noe overraskende – i Noe å glede seg til, skrevet av Evi Bøgenæs, den største norske forfatteren av ungpikebøker. Bøgenæs er kanskje mest kjent for bøkene om Flette-Mette, som hadde et opplag på rundt 100 000, og for bøkene om Tove, hvor verden ikke lenger er fullt så uskyldig, og kjærligheten blir preget av krigens virkelighet. I Noe å glede seg til er dilemmaene for hovedpersonen Maria av en annen sort. Hvordan fortelle Ole at hun er forelsket? Med Jim Reeves eller Bob Dylan? Med «I Love You Because» eller «Blowin’ in the Wind»? Reeves blir for vovet, men Dylans sang er akkurat så sammensatt at det får sveve litt i det blå hva hun egentlig sier.
Bob Dylans sanger blir tidlig viktige for visebølgen som skyller over landet. På omslaget til Birgitte Grimstads debutplate fra 1966, omtaler hun «Blowin’ in the Wind» som «den sinte unge manns spørsmål om hvorfor verden er slik den er, med krig, vold og urettferdighet». På albumet står Dylans vise sammen med sanger som «Sild og potet», «Roselil og hennes moder» og «Fløytelåt». I 1973 gir hun ut boka Menneskeviser – og også der er Dylans protestsang med. I bokas forord utrykker Grimstad skepsis til det å synge «Blowin’ in the Wind» som en poplåt eller vuggevise.
Dylan som ser temmelig uryddig ut, skulle opprinnelig ha medvirket i noen TV-opptak her hjemme, men dette har nå falt i fisk. Så foreløpig ser det ut til at Bob Dylan bare kommer for å komme hit, hva nå grunnen kan være til det.
Dagbladet 18. mai 1965
1968
Med muntre dikt som «Furukonglesang», «Trikkeskinnediktet» og «Tale for loffen», og lange, assosiative dikt som «Poetens vandring» og «Det store grønne sommerdiktet, tror jeg» er Jan Erik Volds Mor godhjertas glade versjon. Ja blitt stående som en klassiker i norsk lyrikkhistorie. Mot slutten av «Poetens vandring» er poeten kommet fram til at livet kanskje ikke er så ille: «det er bare å puste ut og tie, puste ut og høre / etter, der ute, da hører man Bob Dylan / inne fra rommet There must be som way out of here / said the joker to the thief – javisst / fins det en vei ut, det er bare å åpne / og gå ut på taket det». Ut på taket, hvor vennene sitter.
Tidsskriftet Profil ble etablert i 1966. Kretsen rundt tidsskriftet besto blant annet av forfattere som Jan Erik Vold, Dag Solstad, Liv Køltzow, Espen Haavardsholm og Paal-Helge Haugen. I 1968 lagde de et temanummer om 1950-årene i norsk litteratur, som de foreslår å kalle «de trøtte femtiårene» eller «de forvirrede femtiårene». 1960-tallet fremstår derimot for redaksjonen som en muntrere tid, hvor ikke minst Bob Dylan er med på å definere generasjonsfellesskapet.
En ting er vi ikke i tvil om: Bob Dylan er dikter.
Bergens Tidende 4. februar 1968
1969
Mot slutten av 1960-tallet blir det vanlig å oversette engelske popslagere til norsk og utgi dem med orkesterarrangemet. Et av flere eksempler er Inger Lise Rypdals «Natt for lange kniver», som var tittelen Terje Mosnes ga sin oversettelse av Dylans «Love Minus Zero / No Limit». Dylans tekst er en beundrende kjærlighetsballade om en sterk og selvstendig kvinne, en tematikk Inger Lise Rypdal også hadde sunget om et par år tidligere i «Fru Johnsen». På den norske Dylan-varianten fra 1969 var det Terje Rypdal som hadde det musikalske ansvaret.
«I shall be released» er skrevet av Dylan i 1967, men er kanskje mest kjent fra The Bands debutalbum Music from Big Pink fra 1968 og avskjedskonserten The Last Waltz, innspilt i 1976. Låta dukket opp i norsk variant allerede i 1969, da Gro Anita Schønn sang «Snart går solen ned». Det var Asa Krogtoft som hadde gjendiktet Dylan til norsk, noe han senere skulle gjøre flere ganger. Og bandet? Terje Fjerns orkester.
Dylan har formidlet ungdommens tanker kanskje bedre enn noen annen.
Dagbladet 6. mai 1969
1970
I 1970 er Jan Bojer Vindheim med på å utgi den anarkistisk orienterte Gateavisa. Samme år debuterer han med diktsamlingen Radiolys. Og i diktet «anarkisthymne 1967» er Dylan med som en av flere: «med vårt levende hår som en fane i vinden / er vi mørkerøde (blodskutte og betente) / i vår sensuelle kjærlighet til mennesker / våre følelser drivi fram av hasjisj / under hjerneåpnernes varme lys / passes med instrumentkrefter for oss / av våre brødre / som heter bob dylan / som heter allen ginsberg / som heter john paul ringo og georg johannesen / og andre navn i andre land / som synger / våre svarte messer for oss».
1971
Høsten 1970 sendte Jan Erik Vold kronikken «BLA BLA BLA» til et lite utvalg av landets avisredaksjoner. Kronikken var en parodi på avisenes innholdsløse tekster. Refusjonene strømmet på, og i svarbrevet til Aftenpostens Bjørn Carling lar Vold Bob Dylan komme til orde: «Idet jeg takker for en vennlig refusjon av 21.12.70 vil jeg få lov til å bemerke at jeg tror ikke Aftenpostens lesere er så sene i oppfattelsen som Aftenpostens kulturredaksjon vil ha det til (kanskje snarere det motsatte) – glem ikke Bob Dylans ord: If you don’t underestimate me, I won’t underestimate you».
Det første store intervjuet med Dylan på norsk ble oversatt av Pi Joner, for tidsskriftet Vinduet. Intervjuet sto opprinnelig på trykk i Playboy, og inneholder blant annet Dylans spark til det puristiske folkemusikkmiljøet, som tålte Dylans elektriske gitar dårlig: «Tradisjonell musikk er bygget på heksagrammer. Stoffet der kommer fra legender, Bibelen, landeplager, det kretser om vegetasjon og død. Ingen skal få tatt knekken på tradisjonell musikk. Alle disse sangene om roser som vokser ut av hodene på folk og elskere som i virkeligheten er gjess og svaner som forvandler seg til engler – de kommer ikke til å dø ut. Det er alle disse paranoide folka som tror at noen kommer og skal stjele dorullen fra dem – de kommer til å dø ut». Nummeret er redigert av Kjell Heggelund og Jan Erik Vold, og inneholder også et utvalg av Volds første gjendiktninger av Tarantula.
Etter at Dylan hadde lagt lista for låtskriving og artistliv, var det mange som prøvde seg på høydehopp og limbodans. I sangen «Nr. 1» synger Finn Kalvik om dette: «Jeg hører tullprat fra en trubadur / Som klager over altfor streng sensur / Men jeg vet / Han vil aldri bli poet» – før fjerde strofen etter hvert kommer: «Forteller stolt om sitt nervepress / Men greier allikevel å være et ess / Og i forhold til han er ikke Bob Dylan mye tess / Han er genial / Og snart internasjonal». Kalviks betraktninger er utgitt på samleplata fra Vise og Lyrikkfestivalen i Haugesund 1971, og ble året etter trykket i Kalviks visebok Finne meg sjæl.
Diktsamlingen Gatedikt av Kaj Skagen har et sitat av Dylan som motto: «She knows to much / to argue or to judge». Sitatet er fra sangen «Love Minus Zero/No Limit». I et intervju med Aftenposten sier Skagen: «Dylan er en av dem jeg har aller mest respekt for, og som efter min mening har forstått hva som foregår i verden i dag. Men allikevel overlater han til andre å ta avgjørelser. Efter hvert vil man kanskje oppdage en profet i Dylan, en profet for en ny tidsalder». Flere av Skagens personer, i dikt og romaner, bærer på en sterk følelse av at det ikke er rom for det genuint menneskelige innenfor de autoritære samfunnsstrukturene. I Skagens bøker er Dylan både den som setter ord på denne livsfølelsen, og den som gir en styrke til å leve som en outsider, være seg selv, bære egen stemme. «Don’t follow leaders,» som det heter i en tidlig Dylan-sang.
Blant Vinduet-abonnentene på 1970-tallet var poeten Olav H. Hauge, som i dagboken virker både fascinert og forundret over Playboy-intervjuet med Dylan. Noen år senere omtaler Hauge Damer i regn – Jan Erik Volds gjendiktninger av Dylan – som en «uvanleg vakker bok». Selv leser Hauge T.E. Lawrence på denne tiden og spør, på sitt karakteristiske vis: «Kanskje Lawrence vilde ha lika Dylan?».
Han har gjort popmusikken til noe dødsens alvorlig – han har gitt den hjerne.
Aftenposten 28. april 1971
1972
«[D]et er bare tre ting som varer ved,» avslutter Dylan den underlige boka Tarantula med å si: «Livet, Døden og tømmerhoggerne kommer». Som dette lille utdraget antyder, er prosadiktene i boka skrevet med vidd, stort trykk og i en strøm av ord. Diktene ble skrevet på midten av 1960-tallet, men samlingen ble først utgitt i 1971. I etterordet gjør oversetter Jan Erik Vold følgende vurdering av Dylans rike og varierte karriere så langt: «Alle […] epoker hos Dylan har stor skjønnhet, men den tetteste stemningen, den mest ladede poesien, de sprengte bilder og den røffeste geipen, den finnes fra 1965–66».
«Jeg kom fort til at skreppene til Bob Dylan ikke er fra Lillestrøm», skriver Jan Erik Vold i Entusiastiske essays fra 1972 om sin egen oversettelse av Dylans Tarantula. Dermed hadde poeten via Dylan sagt noe om både jenter og norske tettsteder, og utfordringen det kan være å oversette verdenslitteratur til morsmålet
I 1972 debuterte Cecilie Løveid med romanen Most, som skulle vise seg å være starten på et av de sterkeste og mest særegne forfatterskapene i norsk samtidslitteratur. Boka handler ikke minst om følelsen av hjemløshet og søken etter fellesskap. I åpningen av boka forestiller jeg-personen seg at hun ligger i en barnevogn på Most. Hun ligger alene i vogna, men rundt henne sitter familien. De lytter til et av Dylans sene 60-tallsalbum: «Det er John Wesley som spiller. Han vil beskrive Amerika for oss».
Den 28. april 1971 skriver Tor Edvin Dahl en lang artikkel i Aftenposten med tittelen «Bob Dylan ikke lenger protestsanger. Pop-idolet som forandret seg helt». Året etter siterer omslaget på Dahls debutroman Den andre (1972) coveret til The Freewheelin’ Bob Dylan (1963). Men i den sosialrealistiske romanen er det en annen Dylan-plate som refereres: «De to svingte opp mot kantinen. Magnar Moberg gikk tvers over plassen til bokhandelen. Fant fram ’John Wesley Harding’ med Bob Dylan, og ble stående og høre på den i platebaren. Ved siden av ham sto andre sammenkrøpne skikkelser med hodetelefonene mot ørene. Musikken holdt alt annet ute. ‘Depart from me his moment,’ I told her with my voice. Said she, ‘But I don’t wish to.’ Said I, ‘But you have no choice’. Han kjente seg fullstendig rolig. Mennesker med vått hår, letende øyne og snakkende munner gikk forbi ham. Han så dem, og så dem ikke».
I forordet til Skolens visebok kan vi lese: «Ungdommens sang- og musikkinteresser tar stadig nye veier, og det er ikke så lett bestandig å komme disse interesser i møte og dermed få de unge i tale». Men denne situasjonen akter redaksjonen i 1972 å gjøre noe med. «Blowin’ in the windWind» står dermed på repertoaret når de setter sammen en helt ny visebok som «er tenkt som et supplement til de sangbøker som er i bruk i skolen», men som ifølge utgiverne også var tenkt å passe til «alle slags elevsammenkomster, så som visekvelder, klassefester og skolefester».
«Hør tamburinegjøgler, spill en sang for meg», sang Margrethe Toresen i 1972. På coveret til plateutgivelsen kan vi lese litt om hvordan hun forstår teksten: «For så vidt er symbolikken i Bob Dylan’s ‘Mr. Tambourine Man’, Tamburine-gjøgler, enkel nok. Den ensomme, desillusjonerte sangeren, skuffet, livstrett, lengter etter et sted der han kan ‘danse under himlens diamantbetrødde tak’, og ‘The Tambourine Man’ skal vise ham veien». Teksten til «The Tambourine Man» er oversatt til norsk av A.M. Lindhjell.
1974
Finn Kalvik er en av de tidlige, norske visekunstnerne med interesse for Bert Janschs gitarspill og Bob Dylans tekster. Det er tydelig på LP-en Nøkkelen ligger under matta. Plata inneholder blant annet Kalviks oversettelse av «Girl of the north North Ccountry»: «Hvis du reiser nordover i år / Hvor vinden alltid er kald og hard / Så hils ei jente jeg traff i fjor vår / Og fortell henne hvor forelska jeg var». Fint gitarspill og en lengtende tekst om en vakker kvinne fra nord, ble en vellykket kombinasjon for unge Kalvik. Plata ble liggende på VG-lista i flere uker i 1974.
Med musikerne fra Popul Vuh som backingband gir Kåre Virud i 1974 ut plata Barbeinte engel. Fra denne kom singelen «Mamma, jeg har tenkt på deg»; Dylans «Mama, you've been on my mind». Sangen hadde sirkulert som bootleg helt siden 1964, og flere internasjonale artister hadde spilt den inn, før den talentfulle bluesmusikeren fra Notodden tok tak i teksten og gjorde den til sin: "Jeg tar det ganske rolig, men likevel: Mamma, jeg har tenkt på deg".
Når den lekre musikalske innrammingen skal passe sammen med Bob Dylans «sang», er det som å drikke champagne fra en kaffekopp.
Bergens Tidende 8. februar 1974
1975
Virud er en sentral formidler av Dylan i Norge. På plata Vår daglige blues tolker han Jan Bojers oversettelse av «The Times They Are A-Changing». Teksten «En ny tid er i emning» hadde først dukket opp i Bojers diktsamling Radiolys fra 1970.
Flere norske lyrikere har gjendiktet Dylans «Love minus Zero / No Limit». I 1969 hadde Terje Moses levert en variant til Inger Lise Rypdal, og i 1975 gir Kåre Virud ut sin versjon kalt «Kjærlighet minus null» på plata Vår daglige blues. «Love minus Zero» handler om at ekte kjærlighet er likevektig og betingelsesløs. Det skulle da også bare mangle.
Store deler av 1970-tallet stod for Dylan i den ulykkelige kjærlighetens tegn. På albumet Blood On the Tracks utforsker han kjærligheten i alt fra små kammerspill til bredt anlagte historier. I arbeidet med albumet var Dylan angivelig inspirert av maleren Norman Raeben. Sangene er bygd opp rundt visuelle tablåer og utspiller seg i et tidløst univers. «I is another,» sa Dylan en gang og siktet til den franske forfatteren Arthur Rimbauds maskespill. Nå er det kjærligheten det gjelder: «Relationships have all been bad / Mine have been like Verlaine’s and Rimbaud».
1976
Dylan utga albumet Desire mellom første og andre del av turneen Rolling Thunder Revue. På turneen stilte han hvitmalt i ansiktet, omgitt av et omreisende følge av poeter, skuespillere og musikere. Den voldsomme energien Dylan åpenbarte på scenen, fikk også prege albumet, med sanger som «Hurricane», «Joey» og «Sara». I «Sara», som var en hyllest til kona, minnes han òg hvordan en tidligere kjærlighetssang ble til: «Stayin’ up for days in the Chelsea Hotel / Writin’ ‘Sad-Eyed Lady of the Lowlands’ for you». Snart var det tid for nok en reorientering.
1977
Gjennom 1970-tallet dukker Bob Dylans tekster stadig oftere opp i norske sangbøker, ikke minst de med politisk brodd og budskap. Et sånt eksempel er samlingen Sanger mot strømmen som Sosialistisk opplysningsforbund ga ut i 1977.
Da Damer i regn kom ut, fikk den med en gang status som kultbok, og den blir fortsatt rappet fra biblioteker. Boka består av 70 Dylan-sanger, gjendiktet til norsk av Jan Erik Vold. Omslaget, både forsiden og baksiden, er dekket av Per Kleivas «Madonna, 1965». I en hipp tone og et nært språk legger Vold seg ikke minst i selen for å oversette amerikanske referanser til norsk. Det kan lyde slik: «Jeg vikke jobbe mer for Laura Tordenskjold». Eller slik: «Ække sola bra / der’n synker over Drammensveien».
I 1977 sender Jan Erik Vold boka Damer i regn med egne oversettelser av Dylan til Olav H. Hauge. Hauge takker for boka i et brev som er gjengitt i Volds Under Hauges ord (1994): «Bob Dylan har mykje godt berre vore eit namn for meg, har høyrt plator av han ein og annen gong, men ikkje lese noko av han. Dette er friske og frie visor. Og det å gjeva dei att på norsk, har sikkert ikkje vore lett; det ser ut til å ha gjort seg sjølv, men… Ein som [har] prøvt å setja um, veit noko anna». Før dikteren i Ulvik fortsetter: «Haust att. Og frukti skal i hus. Ikkje tider til å tenkja på noko anna fyrr det er gjort».
1978
Arbeiderbevegelsen har en lang og stolt sangtradisjon, og da ungdomspartiet AUF skulle feire 75-års jubileum, ga de ut plata En ild for fred og frihet. Her byr de unge politikerne på en tospråklig variant av «Masters of War», som et mestermøte mellom Dylan og oversetter Jan Erik Volds tekster – sunget som duett med innlevelse og alvor.
Ola Bauer debuterte med boka Grafitti under pseudonymet Jo Vendt. Et par år senere kom den frittstående oppfølgeren Bulk. Her heter det om Dylan at han «sang som Kerouac skreiv». Bauer selv står på mange måter også i tradisjonen etter beatpoetene, med sitt direkte, muntlige og ujålete språk, og sine outsider-skikkelser, som lever hardt og alltid søker friheten. Men selv for ihuga Dylan-fans kan det av og til bli for mye. Som en av personene spør dama si i boka: «Vi kan naturligvis prate om Bob Dylan, men hvor lenge?». Det er mulig han har et poeng.
Han er fremdeles en levende legende som hundretusener gladelig valfarter for å se.
Bergens Tidende 30. januar 1976
1979
I 1979 ga Dylan ut albumet Slow Train Coming, som i Norge ble liggende på bestselgerlistene i flere uker. Noen av sangene fikk enkelte feminister til å tenke sitt. I «Is Your Love in Vain» synger Dylan for eksempel: «Can you cook and sew, make flowers grow / Do you understand my pain?». Det er ikke så overraskende at den kvinnepolitisk engasjerte Mari Osmundsen – pseudonym for Kia Halling – her plasserer Dylan i selskap med the macho man himself, John Wayne. Men også i Osmundsens bok finnes naturligvis en annen Dylan, like sammensatt som Amerika.
Har den amerikanske rockekongen Elvis Presley og sangeren Randi Hansen fra Tromsø noe til felles? Tja, begge har i alle fall gjort versjoner av Dylans «Tomorrow Is a Long Time». Låta med den såre tekstlinja «Yes, and only if my own true love was waitin’ / Yes, and if I could hear her heart a-softly poundin’ / Only if she was lyin’ by me / Then I’d lie in my bed once again» er oversatt av Hansen og finnes på hennes debutplate Ho Randi fra 1979: «Om æ bare kunne holde dæ så nær mæ / Og lytte til ditt stille hjerteslag. Hvis æ kunne sovne inn og kjenne varmen / Kor godt det blei – å våkne neste dag».
1980
«Mine pingpongøyne, min ørkentamburin / – skal jeg sette dem ved gjerdet / eller, lady, la det være?». Allerede i 1977 finner vi Jan Erik Volds frie oversettelse av «Sad Eyed Lady of the Lowlands» på trykk som «Sorgmyke dame langt fra havet». Tre år senere er oversettelsen med i antologien Surrealisme. En antologi fra 1980. Der sidestilles Dylan med kunstnere som Guillaume Apollinaire, André Breton, Salvador Dali og Luis Buñuel – og med psykoanalytikeren Jacques Lacan.
I 1977 kommer den første hele Dylan-plata med utelukkende norske gjendiktninger, kalt Virud synger Vold skriver Dylan. Tre år senere kommer radarparet Vold og Virud med oppfølgeren Stein.Regn. Tegneserien på plateomslaget er laget av Morten Juvet, med Volds variant av «Rainy Day Woman» i snakkeboblene: «De steiner deg når du vil være snill / De steiner deg for det er de vil / De steiner deg når du går hjem, d’er væl / De steiner deg når du er for deg sjæl / Men jeg vi’kke være så aleine / Hele folket må bli steine».
1980-årene står i optimismens tegn. Og mens Bob Dylans «The Times They Are A-Changing» fra 1964 ofte blir hørt som en kritisk protestvise, legger Terje Formoes fremføring av «Noe helt nytt er i gjære» an en mer optimistisk tone. Noe nytt er virkelig i gjære. Terje Formoe, som oversatte Dylan-låta i 1980, ble senere kjent som Kaptein Sabeltann. Og Rolf Løvland, som også medvirker på plata, vant Melodi Grand Prix med sanger for Bobbysocks og Secret Garden.
«I told you the answer was ‘Blowin’ In the Wind’,» sa Dylan under en konsert i 1979, «and it was. I’m telling you now, Jesus is coming back, and He is!». Om noen fortsatt var i tvil, gjorde albumet som kom året etter, det klart for alle og enhver at Dylan var blitt kristen. Saved er andre album i den såkalt kristne trilogien og består av gospler og spirituals. De gammeltestamentlige referansene som alltid har vært en del av Dylans univers, får nå stå side om side med sitater fra blant annet evangeliene.
[H]an er i ferd med å utslette seg selv totalt til fordel for forkynnelsen. Bob Dylan vender ryggen til sitt ‘gamle jeg’. Nå er det bare Jesus
Aftenposten 25. juni 1980
1981
Det skal visstnok være en ære å bli parodiert. Og kanskje hadde Dylan følt seg beæret om han hadde fått høre Prima Veras «(H)Ode til Bob»: «Det er godt jeg har mørke briller på, for folk de vil aldri forstå: Så gøy å værra Bob Dylan … Jeg sitter og koper her som en utslitt frosk». Melodien til humortrioens nidvise baserer seg Dylans «Just like a woman» fra Blonde on Blonde (1966).
Enkelte har sagt at Dylan ikke kan synge. Enda flere har antakelig ment at sangene ikke er så lette å danse til. Slikt kan også en av Toril Brekkes personer ta seg i å tenke over. Så får vi samtidig bare huske at Dylan selv, i «Subterranean Homesick Blues», gir følgende oppskrift for et suksessrikt liv: «short pants, romance, learn to dance».
1982
For punkgenerasjonen blir Dylans tekster noe annet enn for 68-erne. Protestene for en annen verden og sammenheng i tilværelsen blir nå erstattet av desillusjon og nihilistisk fragmentering. I Cindy Haugs debutroman Se deg ikke tilbake mot Europa og bli stein – O, Eurydike fra 1982, skildres en spenningsfylt kjærlighetshistorie, der det flere ganger refereres til Dylan. Også de urbane punkforfatterne fant plass til Dylan.
De som hadde problemer med Dylan som kristen, skulle få enda større problemer med Dylan som Israel-venn. I 1983 lot han seg avbilde foran Klagemuren i Jerusalem. «[F]ordi plata er god», skriver Klassekampen om albumet Infidels, og fordi den inneholder «til dels helt for jævlige meninger, må den tas alvorlig». Nina Skåtøy i Dag Solstads Gymnaslærer Pedersen legger seg på en tilsvarende kompromissløs linje: «Hun var mot Bob Dylans viser fordi Bob Dylan var for Israel, og hun fant sjølsagt at det gjenspeilte seg i hans musikk».
1983
Merethe Lindstrøm debuterte allerede som tjueåring med boka Sexorcisten og andre fortellinger. I den kanskje fineste fortellingen i samlingen møter vi en av de unge gamle: «Mine elskere […] er akkurat som de triste historiene dine – de svever i det blå som en gammel Dylan-vise med hakk, med etterlatte kyss på mine tørre lepper med vaselin-substitutt. Og ga aldri noen annen orgasme enn den du får ved å tenke på dem etterpå. Jeg føler meg som en inntørket nittenårig jomfru. Hvordan kan vi ha blitt så gamle, så unge?».
1984
Et tegn på Dylans store innflytelse i norsk kultur er at ordet «dylanolog» blir registrert som norsk slangord. I Norsk slang får vi blant annet følgende resonnement: «En god del makaroniske ord er dannet med greske ordlagingselementer. En eldre laging er adjektivet studentikos. Det finnes også enkelte slangpregede ord på -krat og -log, som pornokrat (her er begge leddene greske, så ordet kan ikke kalles makaronisk), Ibsenolog og Dylanolog (ekspert på Bob Dylan)». Fint skal det være.
Dylan er en gjenganger i norske oppvekstskildringer. I novellen «Ung gutt i motlys», som finnes i samlingen Snart er det høst fra 1984, skriver for eksempel Bjørg Vik om en ung mann som har flyttet hjemmefra og forsøker å finne seg selv: «Forrige kvelden var Anne Maren blitt med på hybelen etter en science fiction-film og en øl på Friluften. Som vanlig krøllet hun seg sammen i putehaugen i sengen, mens han hang over en stol og snakket høyt og usammenhengende om bøker og musikk og økologi og om en fyr han kjente som hadde reist til India. Midt i det hele fant han på å spille en av visene. Anne Maren sa at den var bra, at den lignet på Dylan».
Lars Saabye Christensens gjennombruddsroman Beatles forteller om oppveksten til en vennegjeng i Oslo på 1960- og 70-tallet. I historien finnes det også en storebror – en som vet og kan, og som viser vei. Han introduserer guttene for kunsten og livet og det store alvoret – ja, for Dylan: «– Bob Dylan, forklarte Stig. Sterkeste som noensinne har truffet kloden. Han trakk platen forsiktig ut og la den på spilleren, skifta til 33 og hysja på oss enda vi var stille som nysnø. – Hør på denne, hviska Stig. Masters of War. Og så tenker dere på Vietnam samtidig.»
1985
Hvor var du første gang du hørte Dylan synge «Like a Rolling Stone»? For mange har lyden av denne sangen vært lyden av den totale frihet, den totale selvstendighet. Så også for Tove Lie. Det første diktet i Rullesteiner, «Rullesteiner samler ikke mose / slik er de forbilledlige», er en fri gjendiktning av Dylans sang: ## Jeg føler meg som en rullestein# uten hjem# uten hvile, uten noe.# # Å jeg føler meg som en rullestein# aldri får jeg ro# raset går, alltid videre.# # Jeg føler meg som en rullestein# full av skrammer.# Men jeg samler ikke mose.
Jammen dukker ikke Dylan opp i Terje Nordbys skuespill Den dagen da håret brakk fra 1985 også – et prosjekt som satte Tramteateret i kontakt med den italienske dramatikeren Dario Fo, som senere skulle vinne Nobelprisen i litteratur.
Med albumet Empire Burlesque konkurrerer Dylan om prisen for tidenes verste cover. Dylan poserer utstudert mot en bakgrunn av glorete 1980-tallseffekter. Albumet ga ham for en periode tilnavnet Disco-Dylan, men har også klangbunn i en eldre verden. I sangene vrimler det av sitater fra Humphrey Bogart-filmer. Annie Oakley og Belle Starr, de lovløse damene fra Ville Vesten, dukker også opp. Samme år gjorde Dylan skandale på veldedighetskonserten Live Aid, hvor han i stedet for å snakke om sultkatastrofen i Etiopia minnet om de amerikanske bøndenes vanskelige kår.
1988
I mellomkrigstiden sang Dylans store idol Woody Guthrie «This Land Is Your Land» som en protest mot kapitalismen og de voksende klasseskillene i det amerikanske samfunnet. Kanskje er det denne sangen Wera Sæther henspiller på når hun kaller boka si I samme land, og lar en amerikansk jøde, født rett etter krigen, reflektere over situasjonen på den okkuperte Vestbredden. Samtidig bruker hun Dylan til å ta avstand fra det politiske spillet: «jeg bryr meg ikke om spillet / der skjønnheten blir bedratt / synger Bob Dylan i ‘Dark Eyes’». Heller ikke i Midtøsten er mitt land ditt land.
Hans nye LP «Empire Burlesque» er akkurat like overraskende, gjennomarbeidet og slurvete, velregissert og spontan, genial og kjedelig som vi har vendt oss til fra mester Dylan
Aftenposten 12. juni 1985
1994
En av de mest spilte og fortolkete tekstene til Dylan er kanskje «Mr. Tambourine Man». I den låta har dylanologer funnet referanser til romantiske diktere som Keats og Yeats, via symbolisten Rimbaud til den italienske filmskaperen Fellini, bare for å nevne noen. Vokalgruppa Bjelleklang har en litt mindre ambisiøs inngang til låta, men den korte parodien fra 1994 minner oss kanskje på at man iblant kan miste noe på veien om tolkningene blir for vidløftige.
Bjørn Sortland gjør Dylan til ledestjerne og følgesvenn, og minner ikke minst om fankulturen: Dylan er et idol å dyrke.
1995
Håvard Rem er en poet og formidler som har arbeidet mye med Dylans tekster. I 1995 synger Morten Harket Rems bearbeiding av Dylans «Forever Young» (1974) med Knut Reiersrud på gitar. Andre strofe lyder: «Må du vokse i rettferdighet og alltid være sann / Må du kjenne rett fra galt, og se lysene fra land / Må du alltid være modig, stå oppreist som en mann / Må du være – evig ung».
1996
Når 1960-tallet blir fortid, mister Dylans sanger for mange sitt autentiske preg. I Jan Kjærstads Erobreren representerer han mest av alt tom radikalitet: «På den tiden da Daniels radikalitet ikke besto i annet enn å lære seg sanger av Bob Dylan, øvde han med gitaren på loftet […]. Daniel sang elendig, selv om den nasale stemmen for så vidt minte om Dylan, og skapte ikke større variasjon på munnspillet enn ungene når de lekte brannbil». Ikke akkurat noe å strekke seg mot, altså.
Da Dylan ble uttalt kristen, mistet han mange lyttere, men ble til gjengjeld en viktig stemme i religiøse miljøer. I 1996-utgaven av Treklang, KFUK-KFUM-bevegelsens sangbok, er han representert med sanger: «Man Gave Name to All the Animals» og «Knockin’ on Heavens Door».
1997
Kommer det til å skje igjen? Helt siden midten av 1960-tallet har musikk- og mediebransjen lett etter «den nye Dylan». I 1997 skriver Torgrim Eggen en roman lagt til norsk musikkliv og kjendiskultur. «Businessmen, they drink my wine / Plowmen dig my earth», som det heter i sangen. Vil hovedpersonen Sverre Sæverud bli det neste store popfenomenet, eller går skipet ned med mann og musikk? Er «den nye Dylan» mulig?
Mens mange bruker 1990-tallet på å erklære Dylan som avleggs, tenker Ingvar Ambjørnsens Elling at det kunne være stas å se ut som Dylan. Og kanskje er det heller ikke så mye som skal til. En dag foran speilet resonnerer han som følger: «Hvis jeg lot håret gro et par måneder, og rufset det litt til, ville jeg likne litt på Bob Dylan». Drømmer man om å bli popidol, får man popidolenes forfengelighet med på kjøpet.
Helt fra starten i Prudence har rockpoeten Åge Aleksandersen hatt et forhold til Bob Dylan. I 1997 gjør Aleksandersen innflytelsen eksplisitt og spiller inn en hel plate med Dylans låter på norsk. Første strofe av «Nederst på Karl Johan» – Dylans «Desolation Row» – begynner slik i Håvard Rems frie gjendiktning: «Dem lage video av bandekrigen / Dem sell hjemmelaga pass / Solsenger’n e fylt av nordsjø-arbeidera / TV-Norge e på plass».
Det meste av 1990-tallet brukte Dylan på å spille andres sanger. Da han i 1997 utga albumet Time Out of Mind, var han avskrevet av mange. Albumet er produsert av Daniel Lanois, som Dylan også samarbeidet med på Oh Mercy, og markerer begynnelsen på en ny og sterk periode for Dylan, hvor tradisjonen nok en gang blir kilden til kreativitet. Det store temaet er melankoli, og Dylan tar i bruk melankolikere før ham til å formulere sine tanker, som barokkdikteren John Donne og de gamle bluespoetene. I tillegg får vi en noe uventet hilsen til den gamle feministforfatteren Erica Jong.
Bob Dylan er ikke noen Gud – som deler av musikkpressen har titulert ham som. Poenget er at han har levert sitt beste album siden «Desire» fra 1975.
Nordlandsposten 27. september 1997
2000
Lyrikk er også uttrykk, klanger og lyd. Og som få andre har Bob Dylan blitt vekselsvis kritisert og feiret som formidler av egne sanger. Men på plata Tur-Retur Blues får han uventet konkurranse. Der møter den umiskjennelige Dylan en minst like umiskjennelig Oddvar Torsheim. Sistnevnte synger sin egen «Mari Maria Sudu-deli-dei!» med utgangspunkt i Dylans «The times Times They Are A-cChanging».
Også forfatteren av Sagaen om Isfolket har fattet interesse for Bob Dylan. Romanen Dit ingen går er bok nummer to i serien De svarte ridderne. Ja, faktisk er det Dylan som får gi navn til boka, og i samme slengen får vi nok en fri gjendiktning av noen vers fra «A Hard Rain’s A-Gonna Fall»: «Unni hørte et stille sukk fra ham. Så sa han langsomt: ‘Bob Dylan sier i en av sine sanger: I’ve been ten thousand miles in the mouth of a graveyard. Jeg gjør hans ord til mine’. Da sa ingen noe mer. Alle tenkte. ‘Jeg har vært ti tusen mil inne i en kirkegårds svelg’, oversatte Unni det litt fritt med. Jo, det kunne man vel kalle ‘dit ingen går’».
2001
Anne Grete Preus har interessert seg spesielt for Dylans nyere sanger. På plata Alfabet fra 2001 tar hun tak i «What Good Am I?» fra 1989. I Preus' versjon blir den ydmyke teksten rammet inn av en musikalsk produksjon som minner om noe Dylans produsent Daniel Lanois kunne laget.
[Dylan] er på høyden av karrieren. Det mest imponerende med ham er nettopp at han, i en alder av 60 år, fortsatt evner å kombinere konsekvens med fornyelse.»
Dagbladet 6. september 2001
2003
Ikke alle skjønner greia med Dylan. For Tore Renbergs hovedperson Jarle Klepp er 1960-tallet i det hele tatt litt oppskrytt, og skal han først høre plater fra den tida, må det være Kinks, Byrds eller Beatles. For Jarle Klepps kjæreste stiller saken seg annerledes. «[P]å grunn av forholdet til henne,» sukker Jarle, «måtte jeg lide meg gjennom voldsomme mengder Bob Dylan». Hva gjør man ikke for kjærligheten.
2004
I 2004 gjendikter Anne Grete Preus «Not dark yet» fra Dylans Time Out of Mind fra 1997. Låta handler om håp og resignasjon, tro og desillusjon, lys og mørke. I Preus’ norskspråklige versjon lyder andre strofe slik: «Og troen på menneskelighet har jeg nesten glemt / Bak hver eneste skjønne ting ligger smerten gjemt / Hun sendte meg brev med de mildeste ord hun fant / Og alt hun skrev om det var ekte og sant / Men hvorfor skulle jeg vel bry meg om det / Det er ennå ikke mørkt / Men snart skal det skje».
2006
I 2001 ga Dylan ut Love and Theft, fem år senere kom Modern Times. De to albumene blir av og til omtalt som Modern Theft. Så å si alt er sitater, så å si alt er gamle melodier. Mens tradisjon for mange er noe man anonymt viderefører og gjør seg til en nøytral formidler av, er tradisjonen for Dylan død om du ikke selv gjør deg til en del av den – eller tradisjonen til en del av deg. Dette idealet har Dylan levd etter gjennom hele sin karriere. Som det heter i en replikkveksling i sangen «Summer Days»: «’You can’t repeat the past’. I say, ‘You can’t? What do you mean you can’t. Of course you can’».
2008
Førtifem år etter at Inger Jacobsen sang Dylan på norsk, reflekterer Ragnar Hovland seg gjennom sin egen platesamling i boka Dr. Munks popleksikon. Her kommer han med følgende tekstkommentar til Juul Hansens oversettelse fra 1963: «Sjølv mor mi, som ikkje var spesielt opptatt av Dylan, reagerte oppgitt og peika på at ‘Vinden gir svar / på alle de spørsmål du har’ var verkeleg noko anna enn ‘The answer my friend is blowin’ in the wind».
2009
Mange regner Blood on the tracks fra 1975 som en av Dylans beste plater. Vurderingen deles antakelig av visepoeten Tom Roger Aadland som i 2009 oversatte hele plata til nynorsk og kalte den Blod på spora. Andre strofe fra førstelåta «Vikla inn i blått» lyder slik: «Ho var gift då me møttest først / Snart skulle ho bli fri / Eg hjelpte henne sikkert laus / Men eg tok nok litt for hardt i / Me køyrde bilen så langt me kom / Og sette han att langt vest / Skilde lag ein mørk, trist kveld / Samde om at det var best / Ho snudde seg for å sjå etter meg / Medan eg vandra bort / Eg høyrde ho sei over skuldra mi / «Me møtest att i ein port når ei tid er gått» / «Vikla inn i blått».
Noen blir født med feil navn, sa Dylan i et intervju med 60 Minutes, for å forklare hvorfor han tidlig på 1960-tallet endret navn fra fødenavnet Robert Allen Zimmerman til pseudonymet Bob Dylan. Resten av karrieren har vi også tydelig fått se Dylans fascinasjon for masker og forkledninger, både gjennom kostymer på scenen og de musikalske forvandlingene: fra viser til rock til country til gospler og tilbake til rock igjen. Denne siden av Dylan har nok appellert til Pedro Carmona-Alvarez, som selv utforsker masker og forvandlinger i flere av sine bøker. I Rust får vi til og med høre om en fest der alle hadde «kommet utkledd som Bob Dylan». Dylan er for Carmona-Alvarez også uløselig forbundet med det gåtefulle amerikanske kontinentet. Historiene om Dylan blir en mytebrønn Carmona-Alvarez synker ned i, for å finne inspirasjon til sin egen store roman om det voldelige Amerika.
Det er ingen over, ingen på siden av denne mannen.
Adresseavisen 22. august 2006
2010
Når Karl Ove Knausgård mimrer om studiefestene i Bergen, kommer ikke Dylan spesielt godt ut av det. Mens man tidligere hadde måttet argumentere for at Dylan var en sterk poet selv om han tilhørte populærkulturen, var kvaliteten på Dylan etter hvert blitt en så etablert sannhet at man kunne gjøre narr av den. Som for eksempel her, på en fest i Bergen på 1990-tallet: «Hva med Bob Dylan, da? Han har jo så bra tekster! Ha ha ha! At ikke han får Nobelprisen er en skandale». Kanskje sier kommentaren også noe om hvor gammelmodig Dylan virket for dem som hørte ham første gang etter punken. Som det også blir sagt på samme fest: «Det eneste Rush og Bob Dylan har til felles, er at du ikke liker dem».
Han er blitt en genial jukebox.
Dagens Næringsliv 8. september 2012
2015
Slik Dylans første album, Bob Dylan, for det meste består av coverlåter, er også hans så langt siste album, Shadows In the Night, satt sammen av klassikere fra den amerikanske sangarven. Felles for sangene er at alle er blitt sunget av Frank Sinatra. Albumet er den direkte foranledningen for Oslo-besøket. Samtidig går Dylans tilsynelatende evigvarende turné inn i sitt tjueåttende år.
2016
Nasjonalbibliotekets forskningsbibliotekarer Ivar Håkon Eikje og Kaja Schjerven Mollerin har skrevet tekstene.
