Fordi Vandviks manuskript stort sett var ferdig til trykning, fant jeg det riktigst
som utgiver av boken å innskrenke mitt bidrag til mindre tillegg, vesentlig av bibliografisk
art. Jeg skal derfor i det følgende – ved siden av enkelte kritiske bemerkninger –
også få legge frem noen utfyllende notater. Vandvik fremholdt selv at det ikke var
mulig innenfor rammen av hans tekstsamling å ta med alle de opplysninger som kunne
være ønskelige. Hans hensikt med boken var at den skulle hjelpe begynnere og anspore
viderekomne og slik stimulere til videre gransking og tolking av de gamle dokumentene
– den skulle bli «eit opptak til ordskifte».
1
Nr. 2
Dette brevet til Olav Kyrre er blant dem som er tatt med i det
registrum (kopibok), som ble ført i det pavelige kanselli under Gregor VII, og som er overlevert
i original (Reg. Vat. 2).
2
På langt nær alle brev som gikk ut fra Gregor VII's kanselli, er tatt med i registret;
vi kjenner flere som er overlevert utenom dette, og mange er også gått tapt. Ifølge
Giraldus Cambrensis ble bare brev som behandlet
causae magis arduae innført i kanselliets registre. Peitz avviser tolkningen av
ardua som 'viktig', og fortsetter: «
Causae magis arduae dürfte eher als die 'schwierigeren [uthevet] Geschäfte' zu übersetzen sein. Es waren
jene Angelegenheiten, die nicht mit einem Schreiben allein definitiv und für immer
legenheiten, die nicht mit einem Schreiben allein definitiv und für immer zu erledigen
waren, die wiederkehren konnten und für deres weitere Behandlung dann die notwendigen
Unterlagen zur Hand bleiben mussten».
3
Hvilken
aruda causa har så foranlediget at vårt brev er blitt tatt med i registret? Uten tvil har denne
vært de danske kongebrødres forsøk på å hverve norsk hjelp til å frata Harald Hein
enekongemakten i Danmark. Dette var en sak som ville kreve strengere forføyninger
fra pavens side, dersom Olav Kyrre ikke adlød hans 'admonitio'. Hvis slike ble nødvendige,
var det for kurien ønskelig å ha kopi av den første advarsel, og brevet ble derfor
ført inn i registret. Hovedhensikten med det var «å hindra rikskløyving og borgarkrig»
i Danmark, som også Vandvik antyder.
4
Den som har foranlediget Gregor VII's inngripen, har sikkert vært Harald Hein selv.
5
Da Gregor med sitt brev efterkom anmodningen om å advare Olav Kyrre, benyttet han
også anledningen til å oppfordre den norske konge til å sende menn til Roma for at
de der kunne bli
sacris et diuinis legibus diligenter edocti (32,
28). Det er i brevet intet som tyder på at det fra norsk hold er ytret noe slikt ønske,
og det er derfor ikke helt korrekt av Fredrik Paasche å nevne dette brevet i samme
åndedrett som han omtaler Olav
Kyrres kristne sinnelag og kirkelige interesser.
6
Gregor sier uttrykkelig:
desiderium nostrum est (32,
17).
Gregor nevner at han har sendt en slik innbydelse også til den danske konge (32,
26). Et slikt brev er ikke kjent.
7
Derimot finner vi en lignende oppfordring i et senere brev til Danmark, VII 5 (15.
okt. 1079); til Sverige gikk også innbydelser: VIII 11 (4. okt. 1080) og IX 14 (1081).
Presteskapet i Norden hadde sikkert behov for slik opplæring. Men når Gregor nettopp
i disse årene søkte å komme i personlig kontakt med nordiske geistlige og påvirke
dem direkte, var det vel ikke bare av velvillig og uegennyttig omsorg for disse fjerne
og ganske unge kirker. Under det vedvarende spente forhold til den tyske keiser og
fordi han stadig møtte ulydighet og obstruksjon hos mange av de tyske biskoper – hvoriblant
erkebiskop Liemar av Hamburg, de nordiske kirkers metropolitan – ønsket han nok på
denne måte å minske sine motstanderes innflydelse. Noe tidligere hadde han jo også
henvendt seg til den danske konge og innbudt til forhandlinger om opprettelse av en
egen kirkeprovins for Norden.
8
Således er dette brevet den tidligste primærkilde vi kjenner, hvor Norge i den gamle
verdens sentrum regnes som en faktor i den store europeiske politikk, og også det
første direkte vidnesbyrd om at pavestolen griper regulerende inn overfor en norsk
konge i hans forhold til sine grannekonger.
En del av brevene i registrets I. og II. bok bærer overskriften
dictatus papae og er altså med sikkerhet diktert av Gregor selv. Med disse som utgangspunkt har
Otto Blaul på grunnlag av videre språklig-stilistiske sammenligninger påvist at også
en rekke andre brev er helt eller delvis Gregors egendiktat.
9
I sin utgave av registret har Caspar med noen mindre modifikasjoner sluttet seg til
Blauls resultater.
10
Blaul har funnet at vårt brev er delvis egendiktat: «Ebensowenig … vermag ich hier
zu entscheiden, ob der Papst den ganzen [uthevet] Text verfasst hat. Mit Sicherheit
lässt sich seine Autorschaft nur für den letzten Satz feststellen» (s. 190). Den siste
setningen, som Blaul mener med sikkerhet å kunne påvise stammer fra Gregor selv, er
det ønsker som begynner
Deus autem omnipotens (34,
25ff.).
Denne sluttformelen,
11
som står i noen av de brev som er sikre egendiktater, er Blaul (og Caspar) tilbøyelig
til å tilskrive Gregor alle steder de forekommer i registret (i alt 33 ganger), til
tross for Blauls egen reservasjon.
12
Heller ikke de par andre eksemplene på språklige paralleller som Blaul trekker frem,
er overbevisende, fordi det er temmelig usikkert hvorvidt det andre brevet som har
dem (IV 28), er Gregors egendiktat (Blaul s. 181). Imidlertid har Blaul oversett at
vi til èn [sic.] setning har en parallell i Gregors mest personlige brev,
13
nemlig II 49 til abbed Hugo av Cluny:
Til Olav Kyrre (34,
15 Vandvik)
Nolite tardare, currite, festinate, De
ultimis finibus estis, sed si curritis, si
festinatis, primis patribus in regno
sociati eritis
Til abbed Hugo (190,
5 Caspar)
Cui frequenter dico: Festina, ne
daueris; accelera, ne moreris.
14
Likheten i ordlegging og henspillingen på samme tekststed (Ps. 39, 18) begge steder
taler for at vi også i vårt brev her møter Gregors egen diktat.
15
Jeg tror derfor at han ikke bare selv har formulert sluttønsket
Deus omnipotens osv., men hele avslutningen av brevet fra
De cetero semper cogitate (34,
12ff.) Stilen i dette avsnittet er ganske forskjellig fra resten av brevet: knapp og
fyndig, med utstrakt bruk av anaphora og asyndeton.
16
Man trenger bare sammenligne med brevets arenga for at stilforskjellen
skal springe en i øynene – den siste er et typisk kanselliprodukt. Selv om det ikke
har så stor betydning å kunne peke ut enkelte brev eller deler av brev som Gregors
egne ord – hele registret er naturligvis preget av hans idéer og politikk
17
– så synes jeg nok at bevisstheten om at man hører Gregor selv og ikke bare hans
kanselli, gir brevet en verdi som vi ellers måtte være foruten. Og hvorfor ikke ta
med alle gleder som gamle latinske dokument har å by på?
Den siste setningen i brevet er overlevert slik i registret:
Deus autem omnipotens … dirigat uos in omnem uoluntatem suam, ut in hac uita uos promereri
faciat, quod in æterna beatitudine multipliciter uobis adaucta corona retribuat.
Ingen av de tidligere utgivere har bemerket noe til dette,
18
og de må derfor ha gitt det omtrent følgende mening: «Må den allmektige Gud … lede
Eder helt efter min vilje, så at Han i dette liv lar Eder fortjene (det) som Han på
mangfoldig vis gjengjelder Eder med større krone i den evige salighet» (med en vanlig
ellipse av korresponderende pronomen [
id] i setningen
ut …
faciat) eller: «… fortjene at Han på mangfoldig vis gjengjelder …»
19
Begge tolkninger er mulige; til den første sml. Registr. I 83 til kong Alfons VI
av Leon (119,
20ff.):
Deus autem omnipotens ad omnia, que sibi beneplacita sunt, cor tuum dirigat et ea
te in presenti uita promereri faciat, unde postmodum sempiterna retribuat.
«… og må Han i dette liv la deg fortjene de ting hvormed Han senere gjengjelder evig»
(egtl. «som evige»).
Vandvik mente at teksten i brevet til Olav Kyrre var fordervet, og foreslo at man
skulle lese enten
adauctam coronam retribuat
20
eller
adaucta
corona retribuatur
(s. 137, komm. til s. 34,
30). Som støtte for Vandviks første forslag kan bl.a. anføres I 75 til kong Filip av
Frankrike (107,
22ff.):
quatenus omnipotens Deus dextera uirtutis sue et hic regni tui gubernacula protegat
et exaltet et coronam [uthevet] sempiterne glorie in futura remuneratione donet;
sml. også II 44 (182,
7ff.). Men når man andre steder i registret kan finne paralleller både til ordvalg
(
in hac [
presenti]
uita promereri faciat, retribuat) og tanke («gjengjelde de samme ting i saligheten som man fortjener
21
i dette liv»), synes det helt utilrådelig å gjøre noen forandringer i den overleverte
tekst.
22
Jeg overså under utgivelsen av boken Vandvik hadde forandret dateringen av brevet,
nemlig fra 15. desember 1078, som man tidligere riktig har datert det,
23
til 15. desember 1079. Hans datering står s. 135 uten at det gjøres oppmerksom på
at det er en nydatering, og hvis man ikke sammenholder denne dateringen med en annen
utgave, vil man knapt oppdage forandringen. En slik kontroll foretok jeg dessverre
ikke.
Brevet er datert:
Data Rome xviii. Kalendas Ianuarii, Indictione ii. Ifølge kommentaren s. 137 ser det ut til at Vandvik har datert 1079 for å få overensstemmelse
mellem årstall og det overleverte indiksjonstall (2), og at han har antatt at indiksjonsåret
falt sammen med inkarnasjonsåret, hvilket måtte føre galt avsted. Helt til 1088, altså
også under Gregor VII, daterte man nemlig ved kurien efter den greske [uthevet] indiksjon,
og som veksler 1. september.
24
Man må derfor, når man vil finne indiksjonstallet for tiden mellem 1. sept. og årets
utgang efter denne indiksjon, ikke regne med konstanten 3, som man ellers gjør, men
med konstanten 4, sml. Schroeter, op. cit. 2, s. 145. Da vil også indiksjonstallet
i dette brevet stemme med
årstallet 1078, fordi man jo ved kurien fra 1. sept. dette år hadde regnet indiksjonen
efter indiksjonsåret [uthevet] 1079.
Det stemmer heller ikke når Vandvik ibid. sier at «i dette brevet til Olav Kyrre må
vi … rekna inkarnasjonsåret frå 25. mars». Fra 1078 og 1079, foran og efter vårt brev,
finner vi i registret noen synodal-protokoller datert således m. h. t. årstallet.
Den romerske fastesynode 27. febr.–3. mars 1078:
Anno ab incarnatione Domini millesimo LXXVIII (V 14a, s. 368).
Den romerske høstsynode 19. nov. 1078:
Anno ab incarnatione Domini millesimo LXXVIII (VI 5b, s. 400).
Den romerske fastesynode 11. febr. 1079:
Anno ab incarnatione sempiterni principii millesimo LXXVIIII (VI 17a, s. 425).
25
Det går av dette klart frem at man ved kuriens kanselli ikke har regnet med årsskifte
25. mars. Til tross for betegnelsen
incarnatio er nyåret blitt regnet fra 25. desember (
natiuitas), sml. H. Grotefend, Abriss der Chronologie des deutschen Mittelalters und der Neuzeit,
26
s. 28: «man bezeichnete mit
incarnatio auch geradezu Weihnachten, des Geburtstag Christi, so dass auch die Anhänger des
Weihnachsanfanges mit Recht den Ausdruck
anno ab incarnatione domini auch für sich in Anspruch nahmen».
Nr. 6.
Dette vernebrevet for Munkeliv kloster fra Eugenius III er bl. a. datert med indiksjonstallet
9 og årstallet 1145 (
jncarnacionis).
27
Efter Vandviks kommentar s. 140 (med henvisning til s. 137) å dømme ser det ut som
om han også her har ment at det foreligger uoverensstemmelse mellem indiksjonstall
og årstall.
Brevets
jncarnacionis betegner i dette tilfelle et virkelig inkarnasjonsår (efter 'annuntiasjonsstil'),
som begynte 25. mars 1145 overensstemmende
med 'calculus Florentinus', som man ved kurien under Eugenius III regelmessig fulgte
i dateringer, sml. Bresslau, Urkundenlehre 2, s. 437.
Man benyttet på den tid vanligvis bedansk indiksjon (vekslende 24. september), men
det hendte at man daterte efter den såkalte romerske eller nyttårs-indiksjon (veksling
25. desember el. 1. januar) eller efter gresk indiksjon, sml. Bresslau, op. cit. 2,
s. 415. Det er uten betydning at vi ikke vet hvilken indiksjon man har benyttet i
dette brevet, da de forskjellige indiksjonsår alle ville ha begynt før 7. januar,
som derfor ville falle i indiksjonsåret 1146 hvordan man enn regnet, og 1146 stemmer
også med det overleverte indiksjonstall 9.
Nr. 8.
Angående indiksjonstallet i dette brevet viser Vandviks kommentar s. 158 til s. 137,
hvor han sier at «i Anastasius IV's fundasjonsbrev frå 1154 må det helst vera rangt
indiksjonstall:
indiccione iij i staden for
indiccione ij». Brevet er utstedt i slutten av november 1154, og da dette jo kommer efter indiksjonsvekslingen
for den bedanske indiksjon (24. september), som man vanligvis daterte efter ved kurien
på denne tid (sml. ovenfor til nr. 6), ville utstedelsesdagen falle i indiksjonsåret
1155. Dette årstallet stemmer med indiksjonstallet 3, og det er derfor ingen grunn
til å anta at dette er blitt uriktig overlevert.
Nr. 11.
Dette brevet var tidligere kjent bare gjennom en av de såkalte primitive dekretalsamlinger,
Coll. Cottoniana (Brit. Mus. Cott. Vitellius E XIII).
28
Brevets begynnelse har her noen lakuner p. g. a. håndskriftets brannskade, og dette
har forårsaket en del usikkerhet m h. t. hvilken øy det er som omtales som
insula quedam (Lat. dok. 64,
16). Walther Holtzmann, som først utgav brevet, mente at øya helst måtte være Island,
men nevnte også Grønland.
29
Arne Odd Johnsen fant at «brevets uttrykksmåte
for øvrig synes nærmest å peke på Grønland»,
30
og også Knut Robberstad
31
og Odd Nordland, som har viet spørsmålet størst oppmerksomhet,
32
hevdet at øya var Grønland. I kommentaren s. 171f. satte så Vandvik frem en dristig
hypotese om at «øya kan vera ei grønlandsk nybygd i Amerika, då helst i Markland».
Ved hjelp av et nytt tekstfunn kan spørsmålet om hvilken øy brevet gjelder, nå besvares
med sikkerhet.
33
Brevet er nemlig også overlevert i Collectio Peterhusiensis lib. I, nr. 30,
34
og vi finner her dets fullstendige tekst, som for det sterkest skadete parti i Coll.
Cottoniana (tilsvarende Lat. dok. 64,
14–25) viser:
‹A›lexander tertius Trundensi
35
archiepiscopo.
‹E›x diligenti relatione nuntiorum tuorum nostris est auribus intimatum quod insula
quedam a Norwegia per xii. dietas et amplius distat, in qua episcopatus tibi
36
metropolico iure subiectus existere perhibeatur. Cuius itaque parrochiani ita sibi
inuicem dicuntur contingere quod matrimonia inter se uix aut nunquam legitime possunt
contrahere, presertim cum difficile sit eis – et pauperibus fere impossibile – terram
hac occasione exire et aliunde uxores querere. Quare a nobis iamdicti nuntii tui instantius
postulant ut illius insule populo debeamus super hiis utilius prouidere et aliquam
inde facere dispensationem.
37
Ved dine budbæreres grundige beretning har vi fått vite at det ligger en øy 12 dagsreiser
og mere fra Norge, hvor det sies å være et bispedømme som er deg underlagt ved erkebiskopsrett.
Og sognebarna der sies å være hverandre innbyrdes så nær beslektet at de sjelden eller
aldri kan inngå lovlig ekteskap med hverandre, især fordi det er så vanskelig for
dem – og nesten umulig for de fattige – å forlate landet (bare) for dettes skyld og
finne koner annetsteds. Derfor ber de førnevnte budbærere oss inntrengende om at vi
må sørge vel for folket på øya angående dette og utstede en dispensasjon om det.
Når det her uttrykkelig sies at dispensasjonsansøkningen gjelder en øy med bare ett
bispedømme (
episcopatus …
subiectus sin.!) samtidig som vi får vite at denne ligger 12 eller flere dagsreiser fra Norge,
er det uten videre klart at brevet må gjelde Grønland.
Nr. 13.
Første del av brevet lyder:
Ad aures nostras perlatum fuisse noueritis, quod quidam [uthevet] de clero uobis commisso
non eam quam debent circa salutem suam sollicitudinem curamque adhibentes ea, que
ipsis per ecclesias proueniunt, magis uolunt consanguineis et heredibus aliis suis
secularibus relinquere quam eisdem ecclesiis, de quarum bonis fuerant acquisita. Quidam
[uthevet] etiam hec, etsi uellent, non possunt implere, quoniam legi uestre contraire
noscuntur. Vnde quoniam ea que sanctorum patrum obuiant institutis, alicuius consuetudinis
obtentu non possunt a Christiane professionis uiris aliquatenus obseruari, auctoritate
apostolica statuimus … (Lat. dok. 68,
17–26).
Einar Molland har til dette hevdet at
lex uestra betegner «den norske kirkelov» og at paven her har siktet til Can. Nidr. i (Lat.
dok. s. 42).
38
Av Vandviks oversettelse går det frem at han mente at
quidam begge steder betegnet de samme personer, og dette blir uttrykkelig fremhevet i kommentaren
s. 175, hvor han også slutter seg til Mollands tolkning av
lex uestra.
For å ta de to
quidam først, så er det ganske usannsynlig at paven begge ganger skulle omtale de samme
personer slik. Uten å anse det nødvendig å underbygge dette med mange henvisninger
til språklige paralleller vil jeg påstå at en slik betydning ville være temmelig enestående.
Quidam –
quidam er her lik
alii –
alii 'noen – andre'. Og den siste gruppe ønsker slett ikke å foreta seg noe som strider
med kirkeretten, men vil tvertimot følge den og la fortjenesten tilfalle sin kirke.
39
Dette er ikke mulig for dem fordi
det strider med en lov, som ikke kan være annet enn landets verdslige lov. Det følgende
consuetudinis viser også at
lex sikter til norsk verdslig lov. Lov som hverken var kirkerett eller romerrett, ble
av juristene gjerne kalt
consuetudo.
40
Begynnelsen av nr. 13 må derfor oversettes slik:
De skal vite at det er kommet oss for øre at noen av de prester som er Dem underlagt,
ikke viser slik omhu og omsorg for sin frelse som de bør, idet de heller ønsker å
efterlate det de har tjent ved sine kirker, til sine slektninger og andre verdslige
arvinger enn til de kirker som eier det gods som de har fått sin fortjeneste fra.
Og andre kan ikke gjøre dette (siste) selv om de ønsker det, fordi det er mot Eders
lov. Men fordi menn som har avlagt kristenløftet, slett ikke kan adlyde slikt som
strider med de hellige fedres bestemmelser av hensyn til en eller annen sedvane, så
påbyr vi med apostolisk autoritet …
Alexander III behandlet det samme spørsmål også i det 3. Lateran-konsil 1179, cap.
15 (Mansi 22,226) og i en dekretal (Decr. Greg. 3.26.12).
41
Nr. 25–27.
For få år siden fant Gérard Fransen et håndskrift (Sigüenza, Katedralbiblioteket Ms.
10) som bl. a. inneholdt en samling dekretaler fra Clemens III og Celestinus III,
42
en samling av den art som Kuttner kaller «primitiv type efter Compilatio I».
43
Walther Holtzmann har så behandlet samlingen og gitt en utførlig analyse av den.
44
Den inneholder i alt 116 dekretaler fra tiden 1188 til 1193/4 i kronologisk rekkefølge,
og for de stykker den inneholder, gir den langt flere og sikrere opplysninger enn
man tidligere har hatt om utsteder, adressat og datering.
I Coll. Seg. finner vi fire dekretaler som har gått til Norge, tre svarende til Lat.
dok. nr. 25–27. Den fjerde dekretal, som man før ikke har visst gjaldt vårt land,
vil bli behandlet nedenfor.
Nr. 25 = Coll. Seg. nr. 28, her datert: 12. aug. 1190, utsteder: Clemens III, adressat:
Asloen. electo. Når vi her får vite at Nikulas var kjent som «valgt biskop» i Roma 12. aug., kan
hans valg senest ha funnet sted en til to måneder før denne tid, neppe efter 1. juli.
I tilfelle man med P. A.
Munch
45
daterer bispemøtet i Bergen (?) til mai 1190, må tingene ha skjedd ganske raskt denne
forsommeren. Ved dette møte var nemlig biskop Helge av Oslo til stede.
46
Hans død må ha fulgt umiddelbart efterpå, derefter må Nikulas være blitt løst fra
Stavanger bispestol, som han kort tid før hadde fått, og så blitt valgt til biskop
av Oslo. Her har han straks fått til behandling to saker om prestedrap
47
og har vendt seg til paven med spørsmål om hvad han skulle foreta seg. Det er ikke
umulig at alt dette kan ha funnet sted i løpet av ikke fullt to måneder, men det synes
svært lite sannsynlig, og vi bør kanskje frafalle året 1190 for bispemøtet i Bergen
og i stedet datere dette 1189.
48
Nr. 26 = Coll. Seg. nr. 43, kan ifølge plaseringen [sic.] her settes til tiden 15.
apr.–25. okt. 1191, utsteder: Celestinus III, adressat:
Nidrosien. archiepiscopo. Coll. Seg. er den eneste dekretalsamling som har bevart brevets arenga:
Cum non ab homine uel constitutione humana sed a Deo et eius auctoritate sacrosancta
Romana ecclesia instituta sit capud ecclesarium et magistra, rationis ordo requirit
ut in arduis et dubiis questionibus recurratur ad ipsam que, cum habeat plenitudinem
potestatis, ecclesias alias in partem sollicitudinis conuocauit. A nobis itaque fuit
etc.
Nr. 27 = Coll. Seg. nr. 76, 4. juli–25. des. 1192, utsteder Celestinus III, adressat:
eidem (= nr. 75:
Alloen. electo, sml. nedenfor). Også her har Coll. Seg. alene bevart arenga:
Quod dilectio tua, si quando aliqua occurrerit difficultas que scrupulum uideatur
questionis habere, ad sedis apostolice consilium studiose recurrit et eius iure responsum
exigit a qua iura ecclesiastica originem et auctoritatem trahunt, prudentie tue nec
inmerito commendamus, qui, licet sis in facilius questionum emergentium nodos resoluere
ualeas et quid obseruandum sit de cetero stabile, rescripto nostro postulas edoceri.
Quesiuisti autem a nobis
etc.
Decr. Greg. 1.6.15 = JL 16572.
I 1951 gjorde Holtzmann oppmerksom på et brev fra Celestinus III (Decr. Greg. 1.6.15;
JL 16576), hvor det enkelte dekretalsamlingers
inskripsjon og også av innholdet fremgikk at det måtte ha vært adressert til en valgt
(
electus) men ennå ikke konsekrert biskop. I de fleste samlingene var det adressert til biskopen
av Ely (
Eliensis), men Holtzmann pekte på at det i løpet av Celestins pavetid hele tiden satt en konsekrert
biskop i Ely og at denne adressen derfor ikke kunne være riktig. En samling
49
hadde imidlertid inskripsjonen
aloensi episcopo, og Holtzmann konjiserte ut fra dette at brevets adressat var Nikulas,
Asloensis electus.
50
Ved oppdagelsen av Coll. Seg. ble hans konjektur bekreftet. Her finner vi dette brev
som nr. 75 med inskripsjonen
Item idem (d. e. Celestinus III)
Alloen. electo. Alloensis og
Allocensis er en ikke uvanlig forvanskning av
Asloensis,
51
som skyldes at man har lest høyt
s som
l.
Brevet blir her utgitt på grunnlag av 7 håndskrifter,
52
men det tekstkritiske apparat er sløyfet.
[Lateranet, 4. juli–25. des. 1192.]
[Pave Celestinus III til Nicolaus, valgt biskop i Oslo.]
Transmissam dudum sicut insinuare curasti ad nostram audientiam questionem tua nunc
dilectio replicauit: quid scilicet tibi faciendum sit super eo quod clerici tue diocesis,
cum pro suis excessibus a te suspensionis uel interdicti sententia percelluntur, paruipendentes
eam dimittunt ecclesias et conferunt se ad mercimonia laicorum, nonnulli quoque ipsorum
habitu clericali postposito uestes induunt laicales et sicut laici mercatores et scurre
turpidus se questibus implicantes consimilium sibi laicorum manum associant et correctionem
ecclesiasticam per contemptum eludunt dicentes quod potestatem non habeas corrigendi
eos nisi tibi specialiter fuerit ab apostolica sede indulta.
Nos autem uolentes in hoc certum tibi dare responsum tue deuotioni rescribimus quod
si quando tales reppereris, si commoniti noluerint a tam turpidis actibus reuocari
et de contemptu satisfacientes plenarie ad clericalè scema redire, tu eos auctoritate
nostra suffultus excommunicationi
cessante appellatione subicias faciens eos ab omnibus arctius euitari donec reatum
suum congrua satisfactione diluerint, presertim si qui eorum in sacris ordinibus fuerint
constituti. Hoc etenim et sine speciali mandato exequi posses, cum ex quo electionis
tue confirmationem canonicam accepisti de talibus et consimilibus – preter ea que
maioris inquisitionis discussionem exigunt et ministerium consecrationis desiderant
– quod iustum est et ecclesiastice conuenit utilitati statuendi habeas facultatem.
Du har nå, kjære broder, gjentatt det forlengst – som du sørger for å antyde – oss
tilsendte spørsmål: nemlig hvad du skal gjøre med det at prester i ditt bispedømme
som p. g. a. sine overtredelser blir straffet av deg med suspensjon eller interdikt,
uten å akte det minste på dette forlater sine kirker og tar til med handel som legfolk,
noen av dem kaster også prestedrakten og kler seg som legfolk, og som verdslige kremmere
og døgenikter slår de seg sammen med legfolk av samme slag i simple forretninger og
fulle av forakt lurer de seg fra kirkens straff ved å si at du ikke har fullmakt til
å straffe dem, hvis ikke den apostoliske stol har særskilt tilstått deg slik fullmakt.
Da vi ønsker å gi deg sikkert svar i denne sak, så skriver vi tilbake til deg, fromme
broder, at dersom du skulle gripe slike, og hvis de efter formaning ikke vil oppgi
så skjendige handlinger og bøte fullt for sin forakt og vende tilbake til presters
levevis, så skal du med støtte i vår autoritet ekskommunisere dem uten adgang til
appell og la dem bli strengt skydd av alle inntil de har sonet sin forbrytelse med
passende bot, særlig dem som måtte tilhøre de «hellige ordener». For dette kunne du
gjøre også uten særskilt mandat, fordi du fra den tid du har mottatt kanonisk bekreftelse
av ditt valg, har adgang til å bestemme hvad som er riktig og overensstemmende med
kirkens tarv i slike og lignende saker, men ikke i saker som trenger større undersøkelse
og ransakning og krever embedsvigsel.
Vi ser av dette at bisp Nikulas i 2. halvår 1192 – to år efter sitt valg – ennå ikke
er blitt vigslet. Erkebiskop Eirik hadde forlengst reist til Danmark og det ser ut
som det har vært vanskelig å samle de gjenværende biskopene i Norge til Nikulas' vigsling.
Dette var nemlig nødvendig, fordi det krevdes tre biskopers medvirkning ved en slik
høytid.
Videre ser vi at Nikulas p. g. a. den manglende vigsel har hatt disiplinære vanskeligheter
med sitt presteskap. Mange av dem har slått seg på handel – hvilket var forbudt ifølge
Can. Nidr. xi – og nekter så å adlyde sin biskop idet de hevder at han uten vigsel
ikke har full biskopsautoritet eller -makt. Vi må derfor anta at bisp Nikulas nok
har vært ivrig efter å bli vigslet, men når dette allikevel i løpet av to år ikke
har latt seg gjøre, skyldes det vel at erkebiskopen var utenfor landet og ikke lenger
kunne organisere og styre sin provins.
Om Nikulas også har vendt seg til sin erkebiskop om dette, vet vi ikke. Men når han
blir nødt til å skrive til paven om saken, tør vi ta det som et vidnesbyrd om at den
landflyktige erkebiskop ikke lengere hadde tilstrekkelig autoritet i Norge til å gripe
inn. Enten har Nikulas på denne tid slett ikke brydd seg om å søke erkebiskopens hjelp,
eller så har han visst at de ulydige prester ikke ville vise en befaling fra erkebiskopen
noen respekt. – Vi kan merke oss av at alle pavebrevene til norske biskoper i Lat.
dok. er det bare nr. 25 og 27 (til bisp Nikulas), 32 (til kapitlet i Nidaros), 33
(til biskopen i Bergen), 34 (til biskopene på Orknøyene og i Ross), 35 (til biskoper,
prester og folket på Island), 40 (til biskopen på Orknøyene)
53
som ikke er adressert til erkebiskopen og at alle disse hører til i tiden for erkebiskopens
opphold utenfor Norge. Enkelte av de saker som behandles i disse brevene ville antagelig,
hvis erkebiskopen hadde vært i landet, blitt forelagt ham, som så, hvor det var nødvendig,
hadde vendt seg til kurien, og vi ville ha fått dekretaler adressert til erkebiskopen
i stedet for noen av dem vi nå finner adressert til hans biskoper. Biskopenes tiltagende
direkte forbindelse med kurien må derfor sees som et uttrykk for erkebiskop Eiriks
maktesløshet i indre norske kirkespørsmål mens han var i Danmark.
Pavens svar er en avgjørelse av stor juridisk betydning, og derfor fant også Raimund
fra Penaforte å måtte ta med denne dekretalen i Gregor IX's dekretalsamling (1.6.15).
Her tilståes nemlig den valgte men ikke vigslede biskop embedets juridiksjonsrett
unntagen i saker som krever
maioris inquisitionis discussionem, og så lenge han selv ikke er vigslet, har han naturligvis ikke vigselsrett.
54
Bisp Nikulas har i de første par årene av sin embedstid ganske ofte – efter norske
forhold – satt seg i forbindelse med kurien. I nr. 25 ser vi ham be om råd i botssaker,
i nr. 27 søke opplysning om ekteskapshindrende slektskapsforhold og i dette brevet
beklage seg over disiplinære vanskeligheter med sitt presteskap og be om rettledning
i dette spørsmålet.
Decr. Greg, 5.39.26 +
1.21.3 =
JL 17612.
I 1958 gjorde Holtzmann oppmerksom på enda en dekretal som sannsynligvis har vært
adressert til Norge.
55
Den er først offentliggjort fra
Coll. Lucensis
56
av Mansi (Lucca 1762), som i inskripsjonen har lest
Brugna, hvorfor man tidligere har ment at dekretalen var adressert til biskopen av Brugnato
på Sardinia. Holtzmanns undersøkelse av håndskriftet viser at dette i stedet har
b'nḡn, hvor den første
n ser ut til å være expungert,
57
så det synes at adressen skal leses
b(er)ḡn, hvilket stemmer med Coll. Cracoviensis,
58
som har
bergn. Bare disse to håndskrifter har bevart adressen, som ifølge dette ser ut til å ha
vært
Bergensi episcopo. – Brevet blir her utgitt efter de fire fullstendigste håndskrifter,
59
men uten tekstkritisk apparat.
[Lateranet 1194–1198.]
[Pave Celestinus III til Marteinn, biskop i Bergen.]
Quod in his etiam, de quibus non dubitas et quid de ipsis seruari debeat plurimum
agnouisti, apostolice sedis response requiris, tanto fraternitatem tuam magis in domino
commendamus quanto in his que sacrorum canonum institutionibus sunt expressa auctoritate
nostra procedure desideras et disponis.
Sane requisiuit a nobis fraternitas tua utrum is qui se confitetur in late sententie
canonem incidisse nec ad hoc potest induci ut ad sedem apostolicam ueniat absoluendus,
ab episcopo uel etiam a simplici presbitero absolutionis possit uel debeat beneficium
promereri, et utrum presbiteris bigamis uel uiduarum maritis eorum uxoribus uiam uniuerse
carnis ingressis missarum liceat sollempnia celebrare.
Verum licet quid de his obseruari debeat sacris canonibus sit diffinitum, hoc tamen
tue fraternitati ad presens duximus respondendum quod is qui se asserit in canonem
late sententie incidisse non nisi per sedem apostolicam absolutionis potest beneficium
promereri, nisi forte in mortis sit articulo constitutus uel paupertate uel infirmitate
uel senectute tanta grauetur quod ad ecclesiam Romanam laborem subire non ualeat ueniendi
uel ab hoc alio impedimento canonico retrahatur. Ceterum ab his in forma sacramenti
exigi consueuit ut resumptis uiribus et opportunitate concessa Romanam ecclesiam in
propria debeant persona uisitare.
De presbiteris autem bigamis et uiduarum maritis id omnino sentimus ut nec uiuentibus
uxoribus nec defunctis ad diuinorum debeant celebrationem admitti, maxime cum id a
doctrina sit apostoli et ecclesie institutionibus alienum.
Du ber om den apostoliske stols svar også angående slike saker hvor du ikke tviler
og hvor du godt vet hvordan man skal gå frem, og for dette anbefaler vi deg, broder,
for Herren desto mere som du i saker som er fremstilt i de hellige kanoners bestemmelser,
ønsker og har til hensikt å gå frem i kraft av vår autoritet.
Du har, broder, spurt oss om en som bekjenner at han har begått en gjerning som automatisk
medfører ekskommunikasjon, og som ikke kan overtales til å komme til den apostoliske
stol for å få absolusjon, kan eller bør få absolusjon av biskopen eller til og med
av en vanlig prest, og som det er tillatt for tvegifte eller enkegifte prester å forrette
messe efter at deres koner er døde.
Selv om det er bestemt i de hellige kanoner hvordan man skal handle i slike saker,
så vil vi dog nå svare deg dette, broder, at en som forteller at han har begått en
gjerning som medfører øyeblikkelig ekskommunikasjon, ikke kan få absolusjon unntagen
av den apostoliske stol, hvis han da ikke ligger for døden eller hemmes så meget av
fattigdom eller sykdom eller høy alder at han ikke er i stand til å ta på seg det
besvær å komme til kirken i Roma eller avholdes fra dette av en annen kanonisk hindring.
Forøvrig pleier man å kreve av slike under ed at de skal besøke kirken i Roma i egen
person efter at de har gjenvunnet sine krefter og får anledning til det.
Med hensyn til tvegifte og enkegifte prester så er vi helt ut av den mening at slike
ikke bør tillates å forrette messe, hvad enten deres koner lever eller er døde, særlig
fordi slikt er fremmed både for apostelens lære og kirkens bestemmelser.
Tre av håndskriftene bringer en datumrest:
Dat. Lateran. og angir Celestinus III som utsteder, hvilket de fleste senere dekretalsamlinger
også gjør. Det er derfor god grunn til å anta at brevet tilhører hans pavetid (1191–1198).
I denne tiden satt to biskoper i Bergen: Pál til 2. april 1194 og derefter Marteinn.
Vi kjenner ikke til at biskop Pál noensinne har stått i forbindelse med kurien eller
vist interesse for kanonisk rett. Derimot har biskop Marteinn sannsynligvis hatt ganske
godt kjennskap til kanonisk rett, da det trolig er han som er den kirkerettslærde
medarbeider i Talen mot biskopene
60
(og sml. ovenfor:
quid de ipsis seruari debeat plurimum agnouisti). Vi vet også at han har vendt seg til kurien i en tiendesak, sml. Lat. dok. nr.
33 (Innocentius III; 26. mai 1198). Et annet holdepunkt til hjelp for dateringen har
Holtzmann pekt på:
61
nemlig den
omstendighet at mens dekretalen er tatt med i flere av de senere samlinger, mangler
den i Coll. Seguntina,
62
som bringer utdrag av Celestin III's tapte register frem til 1193/4. Det synes derfor
tillatelig å datere brevet til tiden 1194–1198.
Det ser ut til at brevet er ufullstendig overlevert, sml. begynnelsen:
Quod in his etiam [uthevet],
de quibus non dubitas etc., hvorav det synes å fremgå at det foran var blitt behandlet spørsmål hvor biskopen
hadde vært i tvil om den kanonisk riktige fremgangsmåte.
Det ligger nær å anta at det her med de gjerninger som medfører automatisk ekskommunikasjon,
siktes til prestedrap o. l. slik som i Lat. dok. nr. 26 § § 2, 3 og 6 (sml. Vandviks
kommentar s. 189). Således har også Holtzmann oppfattet det.
63
I neste avsnitt nevnes
presbyteri bigami, og slike forbys å forrette messe, hvad enten deres hustruer er i live eller er døde.
Det ville være merkelig hvis hvad vi forstår med bigami, skulle være så vanlig eller
by på noen sådan ekstra juridisk vanskelighet at det skulle kunne foranledige Bergensbispen
til å rådspørre kurien, men nå ble på den tid også ekteskap med en enke eller en annen
kvinne som ikke var jomfru, ansett som bigami, sml. DuCange s. v.
bigamus, som siterer fra gamle juridiske vokabularer: «Bigamus dicitur qui contrahit sive
de facto sive de iure cum vidua vel corrupta. Item bigamus dicitur religiosus vel
monachus qui castitatem promissam violat» og «Bigamia triplex est, una videlicet quando
quis duas vel plures habet uxores, alia est cum quis contrahit cum corrupta, tertia
est quando quis castitatem promissam per votum solemne violat». Det er ikke mulig
å si bestemt hvad slags bigami det siktes til i vår dekretal, men det er neppe hvad
vi til vanlig kaller bigami. Det kan heller ikke menes frillehold, da friller ikke
ville bli kalt
uxores, men
concubine. Det ser helst ut til at det er presters ekteskap med kvinner som ikke er «virgines
intactae», som motarbeides. Ved grundigere undersøkelser i kanonisk rett, kanskje
særlig i det 12. århundrets dekretist- og dekretalistlitteratur, kan spørsmålet antagelig
besvares.
64
Vegard Skånland.