Korpusfil: Vegard Skånland: «Supplerende og kritiske bemerkninger til Eirik Vandvik: Latinske dokument til norsk historie fram til år 1204». I: Historisk tidsskrift 1961/62 , s. 129–146

Digital corpus and dictionary of Norwegian Medieval Latin texts

Nasjonalbiblioteket 2019

Publiseres som del av digitalt tekstkorpus.

[129] 
Fordi Vandviks manuskript stort sett var ferdig til trykning, fant jeg det riktigst som utgiver av boken å innskrenke mitt bidrag til mindre tillegg, vesentlig av bibliografisk art. Jeg skal derfor i det følgende – ved siden av enkelte kritiske bemerkninger – også få legge frem noen utfyllende notater. Vandvik fremholdt selv at det ikke var mulig innenfor rammen av hans tekstsamling å ta med alle de opplysninger som kunne være ønskelige. Hans hensikt med boken var at den skulle hjelpe begynnere og anspore viderekomne og slik stimulere til videre gransking og tolking av de gamle dokumentene – den skulle bli «eit opptak til ordskifte». 1
[130] 
Nr. 2
Dette brevet til Olav Kyrre er blant dem som er tatt med i det registrum (kopibok), som ble ført i det pavelige kanselli under Gregor VII, og som er overlevert i original (Reg. Vat. 2). 2
På langt nær alle brev som gikk ut fra Gregor VII's kanselli, er tatt med i registret; vi kjenner flere som er overlevert utenom dette, og mange er også gått tapt. Ifølge Giraldus Cambrensis ble bare brev som behandlet causae magis arduae innført i kanselliets registre. Peitz avviser tolkningen av ardua som 'viktig', og fortsetter: « Causae magis arduae dürfte eher als die 'schwierigeren [uthevet] Geschäfte' zu übersetzen sein. Es waren jene Angelegenheiten, die nicht mit einem Schreiben allein definitiv und für immer legenheiten, die nicht mit einem Schreiben allein definitiv und für immer zu erledigen waren, die wiederkehren konnten und für deres weitere Behandlung dann die notwendigen Unterlagen zur Hand bleiben mussten». 3 Hvilken aruda causa har så foranlediget at vårt brev er blitt tatt med i registret? Uten tvil har denne vært de danske kongebrødres forsøk på å hverve norsk hjelp til å frata Harald Hein enekongemakten i Danmark. Dette var en sak som ville kreve strengere forføyninger fra pavens side, dersom Olav Kyrre ikke adlød hans 'admonitio'. Hvis slike ble nødvendige, var det for kurien ønskelig å ha kopi av den første advarsel, og brevet ble derfor ført inn i registret. Hovedhensikten med det var «å hindra rikskløyving og borgarkrig» i Danmark, som også Vandvik antyder. 4 Den som har foranlediget Gregor VII's inngripen, har sikkert vært Harald Hein selv. 5
Da Gregor med sitt brev efterkom anmodningen om å advare Olav Kyrre, benyttet han også anledningen til å oppfordre den norske konge til å sende menn til Roma for at de der kunne bli sacris et diuinis legibus diligenter edocti (32, 28). Det er i brevet intet som tyder på at det fra norsk hold er ytret noe slikt ønske, og det er derfor ikke helt korrekt av Fredrik Paasche å nevne dette brevet i samme åndedrett som han omtaler Olav [131] Kyrres kristne sinnelag og kirkelige interesser. 6 Gregor sier uttrykkelig: desiderium nostrum est (32, 17).
Gregor nevner at han har sendt en slik innbydelse også til den danske konge (32, 26). Et slikt brev er ikke kjent. 7 Derimot finner vi en lignende oppfordring i et senere brev til Danmark, VII 5 (15. okt. 1079); til Sverige gikk også innbydelser: VIII 11 (4. okt. 1080) og IX 14 (1081). Presteskapet i Norden hadde sikkert behov for slik opplæring. Men når Gregor nettopp i disse årene søkte å komme i personlig kontakt med nordiske geistlige og påvirke dem direkte, var det vel ikke bare av velvillig og uegennyttig omsorg for disse fjerne og ganske unge kirker. Under det vedvarende spente forhold til den tyske keiser og fordi han stadig møtte ulydighet og obstruksjon hos mange av de tyske biskoper – hvoriblant erkebiskop Liemar av Hamburg, de nordiske kirkers metropolitan – ønsket han nok på denne måte å minske sine motstanderes innflydelse. Noe tidligere hadde han jo også henvendt seg til den danske konge og innbudt til forhandlinger om opprettelse av en egen kirkeprovins for Norden. 8 Således er dette brevet den tidligste primærkilde vi kjenner, hvor Norge i den gamle verdens sentrum regnes som en faktor i den store europeiske politikk, og også det første direkte vidnesbyrd om at pavestolen griper regulerende inn overfor en norsk konge i hans forhold til sine grannekonger.
En del av brevene i registrets I. og II. bok bærer overskriften dictatus papae og er altså med sikkerhet diktert av Gregor selv. Med disse som utgangspunkt har Otto Blaul på grunnlag av videre språklig-stilistiske sammenligninger påvist at også en rekke andre brev er helt eller delvis Gregors egendiktat. 9 I sin utgave av registret har Caspar med noen mindre modifikasjoner sluttet seg til Blauls resultater. 10 Blaul har funnet at vårt brev er delvis egendiktat: «Ebensowenig … vermag ich hier zu entscheiden, ob der Papst den ganzen [uthevet] Text verfasst hat. Mit Sicherheit lässt sich seine Autorschaft nur für den letzten Satz feststellen» (s. 190). Den siste setningen, som Blaul mener med sikkerhet å kunne påvise stammer fra Gregor selv, er det ønsker som begynner Deus autem omnipotens (34, 25ff.).
[132] 
Denne sluttformelen, 11 som står i noen av de brev som er sikre egendiktater, er Blaul (og Caspar) tilbøyelig til å tilskrive Gregor alle steder de forekommer i registret (i alt 33 ganger), til tross for Blauls egen reservasjon. 12 Heller ikke de par andre eksemplene på språklige paralleller som Blaul trekker frem, er overbevisende, fordi det er temmelig usikkert hvorvidt det andre brevet som har dem (IV 28), er Gregors egendiktat (Blaul s. 181). Imidlertid har Blaul oversett at vi til èn [sic.] setning har en parallell i Gregors mest personlige brev, 13 nemlig II 49 til abbed Hugo av Cluny:
Til Olav Kyrre (34, 15 Vandvik)
Nolite tardare, currite, festinate, De

ultimis finibus estis, sed si curritis, si

festinatis, primis patribus in regno

sociati eritis
Til abbed Hugo (190, 5 Caspar)
Cui frequenter dico: Festina, ne

daueris; accelera, ne moreris. 14
Likheten i ordlegging og henspillingen på samme tekststed (Ps. 39, 18) begge steder taler for at vi også i vårt brev her møter Gregors egen diktat. 15 Jeg tror derfor at han ikke bare selv har formulert sluttønsket Deus omnipotens osv., men hele avslutningen av brevet fra De cetero semper cogitate (34, 12ff.) Stilen i dette avsnittet er ganske forskjellig fra resten av brevet: knapp og fyndig, med utstrakt bruk av anaphora og asyndeton. 16 Man trenger bare sammenligne med brevets arenga for at stilforskjellen [133] skal springe en i øynene – den siste er et typisk kanselliprodukt. Selv om det ikke har så stor betydning å kunne peke ut enkelte brev eller deler av brev som Gregors egne ord – hele registret er naturligvis preget av hans idéer og politikk 17 – så synes jeg nok at bevisstheten om at man hører Gregor selv og ikke bare hans kanselli, gir brevet en verdi som vi ellers måtte være foruten. Og hvorfor ikke ta med alle gleder som gamle latinske dokument har å by på?
Den siste setningen i brevet er overlevert slik i registret:
Deus autem omnipotens … dirigat uos in omnem uoluntatem suam, ut in hac uita uos promereri faciat, quod in æterna beatitudine multipliciter uobis adaucta corona retribuat.
Ingen av de tidligere utgivere har bemerket noe til dette, 18 og de må derfor ha gitt det omtrent følgende mening: «Må den allmektige Gud … lede Eder helt efter min vilje, så at Han i dette liv lar Eder fortjene (det) som Han på mangfoldig vis gjengjelder Eder med større krone i den evige salighet» (med en vanlig ellipse av korresponderende pronomen [ id] i setningen utfaciat) eller: «… fortjene at Han på mangfoldig vis gjengjelder …» 19 Begge tolkninger er mulige; til den første sml. Registr. I 83 til kong Alfons VI av Leon (119, 20ff.): Deus autem omnipotens ad omnia, que sibi beneplacita sunt, cor tuum dirigat et ea te in presenti uita promereri faciat, unde postmodum sempiterna retribuat.
«… og må Han i dette liv la deg fortjene de ting hvormed Han senere gjengjelder evig» (egtl. «som evige»).
Vandvik mente at teksten i brevet til Olav Kyrre var fordervet, og foreslo at man skulle lese enten adauctam coronam retribuat 20 eller adaucta [134] corona retribuatur (s. 137, komm. til s. 34, 30). Som støtte for Vandviks første forslag kan bl.a. anføres I 75 til kong Filip av Frankrike (107, 22ff.):
quatenus omnipotens Deus dextera uirtutis sue et hic regni tui gubernacula protegat et exaltet et coronam [uthevet] sempiterne glorie in futura remuneratione donet;
sml. også II 44 (182, 7ff.). Men når man andre steder i registret kan finne paralleller både til ordvalg ( in hac [ presenti] uita promereri faciat, retribuat) og tanke («gjengjelde de samme ting i saligheten som man fortjener 21 i dette liv»), synes det helt utilrådelig å gjøre noen forandringer i den overleverte tekst. 22
Jeg overså under utgivelsen av boken Vandvik hadde forandret dateringen av brevet, nemlig fra 15. desember 1078, som man tidligere riktig har datert det, 23 til 15. desember 1079. Hans datering står s. 135 uten at det gjøres oppmerksom på at det er en nydatering, og hvis man ikke sammenholder denne dateringen med en annen utgave, vil man knapt oppdage forandringen. En slik kontroll foretok jeg dessverre ikke. Brevet er datert: Data Rome xviii. Kalendas Ianuarii, Indictione ii. Ifølge kommentaren s. 137 ser det ut til at Vandvik har datert 1079 for å få overensstemmelse mellem årstall og det overleverte indiksjonstall (2), og at han har antatt at indiksjonsåret falt sammen med inkarnasjonsåret, hvilket måtte føre galt avsted. Helt til 1088, altså også under Gregor VII, daterte man nemlig ved kurien efter den greske [uthevet] indiksjon, og som veksler 1. september. 24 Man må derfor, når man vil finne indiksjonstallet for tiden mellem 1. sept. og årets utgang efter denne indiksjon, ikke regne med konstanten 3, som man ellers gjør, men med konstanten 4, sml. Schroeter, op. cit. 2, s. 145. Da vil også indiksjonstallet i dette brevet stemme med [135] årstallet 1078, fordi man jo ved kurien fra 1. sept. dette år hadde regnet indiksjonen efter indiksjonsåret [uthevet] 1079. Det stemmer heller ikke når Vandvik ibid. sier at «i dette brevet til Olav Kyrre må vi … rekna inkarnasjonsåret frå 25. mars». Fra 1078 og 1079, foran og efter vårt brev, finner vi i registret noen synodal-protokoller datert således m. h. t. årstallet. Den romerske fastesynode 27. febr.–3. mars 1078: Anno ab incarnatione Domini millesimo LXXVIII (V 14a, s. 368). Den romerske høstsynode 19. nov. 1078: Anno ab incarnatione Domini millesimo LXXVIII (VI 5b, s. 400). Den romerske fastesynode 11. febr. 1079: Anno ab incarnatione sempiterni principii millesimo LXXVIIII (VI 17a, s. 425). 25
Det går av dette klart frem at man ved kuriens kanselli ikke har regnet med årsskifte 25. mars. Til tross for betegnelsen incarnatio er nyåret blitt regnet fra 25. desember ( natiuitas), sml. H. Grotefend, Abriss der Chronologie des deutschen Mittelalters und der Neuzeit, 26 s. 28: «man bezeichnete mit incarnatio auch geradezu Weihnachten, des Geburtstag Christi, so dass auch die Anhänger des Weihnachsanfanges mit Recht den Ausdruck anno ab incarnatione domini auch für sich in Anspruch nahmen».
Nr. 6.
Dette vernebrevet for Munkeliv kloster fra Eugenius III er bl. a. datert med indiksjonstallet 9 og årstallet 1145 ( jncarnacionis). 27 Efter Vandviks kommentar s. 140 (med henvisning til s. 137) å dømme ser det ut som om han også her har ment at det foreligger uoverensstemmelse mellem indiksjonstall og årstall. Brevets jncarnacionis betegner i dette tilfelle et virkelig inkarnasjonsår (efter 'annuntiasjonsstil'), som begynte 25. mars 1145 overensstemmende [136] med 'calculus Florentinus', som man ved kurien under Eugenius III regelmessig fulgte i dateringer, sml. Bresslau, Urkundenlehre 2, s. 437. Man benyttet på den tid vanligvis bedansk indiksjon (vekslende 24. september), men det hendte at man daterte efter den såkalte romerske eller nyttårs-indiksjon (veksling 25. desember el. 1. januar) eller efter gresk indiksjon, sml. Bresslau, op. cit. 2, s. 415. Det er uten betydning at vi ikke vet hvilken indiksjon man har benyttet i dette brevet, da de forskjellige indiksjonsår alle ville ha begynt før 7. januar, som derfor ville falle i indiksjonsåret 1146 hvordan man enn regnet, og 1146 stemmer også med det overleverte indiksjonstall 9.
Nr. 8.
Angående indiksjonstallet i dette brevet viser Vandviks kommentar s. 158 til s. 137, hvor han sier at «i Anastasius IV's fundasjonsbrev frå 1154 må det helst vera rangt indiksjonstall: indiccione iij i staden for indiccione ij». Brevet er utstedt i slutten av november 1154, og da dette jo kommer efter indiksjonsvekslingen for den bedanske indiksjon (24. september), som man vanligvis daterte efter ved kurien på denne tid (sml. ovenfor til nr. 6), ville utstedelsesdagen falle i indiksjonsåret 1155. Dette årstallet stemmer med indiksjonstallet 3, og det er derfor ingen grunn til å anta at dette er blitt uriktig overlevert.
Nr. 11.
Dette brevet var tidligere kjent bare gjennom en av de såkalte primitive dekretalsamlinger, Coll. Cottoniana (Brit. Mus. Cott. Vitellius E XIII). 28 Brevets begynnelse har her noen lakuner p. g. a. håndskriftets brannskade, og dette har forårsaket en del usikkerhet m h. t. hvilken øy det er som omtales som insula quedam (Lat. dok. 64, 16). Walther Holtzmann, som først utgav brevet, mente at øya helst måtte være Island, men nevnte også Grønland. 29 Arne Odd Johnsen fant at «brevets uttrykksmåte [137] for øvrig synes nærmest å peke på Grønland», 30 og også Knut Robberstad 31 og Odd Nordland, som har viet spørsmålet størst oppmerksomhet, 32 hevdet at øya var Grønland. I kommentaren s. 171f. satte så Vandvik frem en dristig hypotese om at «øya kan vera ei grønlandsk nybygd i Amerika, då helst i Markland». Ved hjelp av et nytt tekstfunn kan spørsmålet om hvilken øy brevet gjelder, nå besvares med sikkerhet. 33 Brevet er nemlig også overlevert i Collectio Peterhusiensis lib. I, nr. 30, 34 og vi finner her dets fullstendige tekst, som for det sterkest skadete parti i Coll. Cottoniana (tilsvarende Lat. dok. 64, 14–25) viser: ‹A›lexander tertius Trundensi 35 archiepiscopo. ‹E›x diligenti relatione nuntiorum tuorum nostris est auribus intimatum quod insula quedam a Norwegia per xii. dietas et amplius distat, in qua episcopatus tibi 36 metropolico iure subiectus existere perhibeatur. Cuius itaque parrochiani ita sibi inuicem dicuntur contingere quod matrimonia inter se uix aut nunquam legitime possunt contrahere, presertim cum difficile sit eis – et pauperibus fere impossibile – terram hac occasione exire et aliunde uxores querere. Quare a nobis iamdicti nuntii tui instantius postulant ut illius insule populo debeamus super hiis utilius prouidere et aliquam inde facere dispensationem. 37 [138]  Ved dine budbæreres grundige beretning har vi fått vite at det ligger en øy 12 dagsreiser og mere fra Norge, hvor det sies å være et bispedømme som er deg underlagt ved erkebiskopsrett. Og sognebarna der sies å være hverandre innbyrdes så nær beslektet at de sjelden eller aldri kan inngå lovlig ekteskap med hverandre, især fordi det er så vanskelig for dem – og nesten umulig for de fattige – å forlate landet (bare) for dettes skyld og finne koner annetsteds. Derfor ber de førnevnte budbærere oss inntrengende om at vi må sørge vel for folket på øya angående dette og utstede en dispensasjon om det. Når det her uttrykkelig sies at dispensasjonsansøkningen gjelder en øy med bare ett bispedømme ( episcopatussubiectus sin.!) samtidig som vi får vite at denne ligger 12 eller flere dagsreiser fra Norge, er det uten videre klart at brevet må gjelde Grønland.
Nr. 13.
Første del av brevet lyder:
Ad aures nostras perlatum fuisse noueritis, quod quidam [uthevet] de clero uobis commisso non eam quam debent circa salutem suam sollicitudinem curamque adhibentes ea, que ipsis per ecclesias proueniunt, magis uolunt consanguineis et heredibus aliis suis secularibus relinquere quam eisdem ecclesiis, de quarum bonis fuerant acquisita. Quidam [uthevet] etiam hec, etsi uellent, non possunt implere, quoniam legi uestre contraire noscuntur. Vnde quoniam ea que sanctorum patrum obuiant institutis, alicuius consuetudinis obtentu non possunt a Christiane professionis uiris aliquatenus obseruari, auctoritate apostolica statuimus … (Lat. dok. 68, 17–26).
Einar Molland har til dette hevdet at lex uestra betegner «den norske kirkelov» og at paven her har siktet til Can. Nidr. i (Lat. dok. s. 42). 38 Av Vandviks oversettelse går det frem at han mente at quidam begge steder betegnet de samme personer, og dette blir uttrykkelig fremhevet i kommentaren s. 175, hvor han også slutter seg til Mollands tolkning av lex uestra. For å ta de to quidam først, så er det ganske usannsynlig at paven begge ganger skulle omtale de samme personer slik. Uten å anse det nødvendig å underbygge dette med mange henvisninger til språklige paralleller vil jeg påstå at en slik betydning ville være temmelig enestående. Quidamquidam er her lik aliialii 'noen – andre'. Og den siste gruppe ønsker slett ikke å foreta seg noe som strider med kirkeretten, men vil tvertimot følge den og la fortjenesten tilfalle sin kirke. 39 Dette er ikke mulig for dem fordi [139] det strider med en lov, som ikke kan være annet enn landets verdslige lov. Det følgende consuetudinis viser også at lex sikter til norsk verdslig lov. Lov som hverken var kirkerett eller romerrett, ble av juristene gjerne kalt consuetudo. 40 Begynnelsen av nr. 13 må derfor oversettes slik:
De skal vite at det er kommet oss for øre at noen av de prester som er Dem underlagt, ikke viser slik omhu og omsorg for sin frelse som de bør, idet de heller ønsker å efterlate det de har tjent ved sine kirker, til sine slektninger og andre verdslige arvinger enn til de kirker som eier det gods som de har fått sin fortjeneste fra. Og andre kan ikke gjøre dette (siste) selv om de ønsker det, fordi det er mot Eders lov. Men fordi menn som har avlagt kristenløftet, slett ikke kan adlyde slikt som strider med de hellige fedres bestemmelser av hensyn til en eller annen sedvane, så påbyr vi med apostolisk autoritet …
Alexander III behandlet det samme spørsmål også i det 3. Lateran-konsil 1179, cap. 15 (Mansi 22,226) og i en dekretal (Decr. Greg. 3.26.12). 41
Nr. 25–27.
For få år siden fant Gérard Fransen et håndskrift (Sigüenza, Katedralbiblioteket Ms. 10) som bl. a. inneholdt en samling dekretaler fra Clemens III og Celestinus III, 42 en samling av den art som Kuttner kaller «primitiv type efter Compilatio I». 43 Walther Holtzmann har så behandlet samlingen og gitt en utførlig analyse av den. 44 Den inneholder i alt 116 dekretaler fra tiden 1188 til 1193/4 i kronologisk rekkefølge, og for de stykker den inneholder, gir den langt flere og sikrere opplysninger enn man tidligere har hatt om utsteder, adressat og datering. I Coll. Seg. finner vi fire dekretaler som har gått til Norge, tre svarende til Lat. dok. nr. 25–27. Den fjerde dekretal, som man før ikke har visst gjaldt vårt land, vil bli behandlet nedenfor. Nr. 25 = Coll. Seg. nr. 28, her datert: 12. aug. 1190, utsteder: Clemens III, adressat: Asloen. electo. Når vi her får vite at Nikulas var kjent som «valgt biskop» i Roma 12. aug., kan hans valg senest ha funnet sted en til to måneder før denne tid, neppe efter 1. juli. I tilfelle man med P. A. [140] Munch 45 daterer bispemøtet i Bergen (?) til mai 1190, må tingene ha skjedd ganske raskt denne forsommeren. Ved dette møte var nemlig biskop Helge av Oslo til stede. 46 Hans død må ha fulgt umiddelbart efterpå, derefter må Nikulas være blitt løst fra Stavanger bispestol, som han kort tid før hadde fått, og så blitt valgt til biskop av Oslo. Her har han straks fått til behandling to saker om prestedrap 47 og har vendt seg til paven med spørsmål om hvad han skulle foreta seg. Det er ikke umulig at alt dette kan ha funnet sted i løpet av ikke fullt to måneder, men det synes svært lite sannsynlig, og vi bør kanskje frafalle året 1190 for bispemøtet i Bergen og i stedet datere dette 1189. 48 Nr. 26 = Coll. Seg. nr. 43, kan ifølge plaseringen [sic.] her settes til tiden 15. apr.–25. okt. 1191, utsteder: Celestinus III, adressat: Nidrosien. archiepiscopo. Coll. Seg. er den eneste dekretalsamling som har bevart brevets arenga: Cum non ab homine uel constitutione humana sed a Deo et eius auctoritate sacrosancta Romana ecclesia instituta sit capud ecclesarium et magistra, rationis ordo requirit ut in arduis et dubiis questionibus recurratur ad ipsam que, cum habeat plenitudinem potestatis, ecclesias alias in partem sollicitudinis conuocauit. A nobis itaque fuit etc. Nr. 27 = Coll. Seg. nr. 76, 4. juli–25. des. 1192, utsteder Celestinus III, adressat: eidem (= nr. 75: Alloen. electo, sml. nedenfor). Også her har Coll. Seg. alene bevart arenga: Quod dilectio tua, si quando aliqua occurrerit difficultas que scrupulum uideatur questionis habere, ad sedis apostolice consilium studiose recurrit et eius iure responsum exigit a qua iura ecclesiastica originem et auctoritatem trahunt, prudentie tue nec inmerito commendamus, qui, licet sis in facilius questionum emergentium nodos resoluere ualeas et quid obseruandum sit de cetero stabile, rescripto nostro postulas edoceri. Quesiuisti autem a nobis etc. Decr. Greg. 1.6.15 = JL 16572. I 1951 gjorde Holtzmann oppmerksom på et brev fra Celestinus III (Decr. Greg. 1.6.15; JL 16576), hvor det enkelte dekretalsamlingers [141] inskripsjon og også av innholdet fremgikk at det måtte ha vært adressert til en valgt ( electus) men ennå ikke konsekrert biskop. I de fleste samlingene var det adressert til biskopen av Ely ( Eliensis), men Holtzmann pekte på at det i løpet av Celestins pavetid hele tiden satt en konsekrert biskop i Ely og at denne adressen derfor ikke kunne være riktig. En samling 49 hadde imidlertid inskripsjonen aloensi episcopo, og Holtzmann konjiserte ut fra dette at brevets adressat var Nikulas, Asloensis electus. 50 Ved oppdagelsen av Coll. Seg. ble hans konjektur bekreftet. Her finner vi dette brev som nr. 75 med inskripsjonen Item idem (d. e. Celestinus III) Alloen. electo. Alloensis og Allocensis er en ikke uvanlig forvanskning av Asloensis, 51 som skyldes at man har lest høyt s som l. Brevet blir her utgitt på grunnlag av 7 håndskrifter, 52 men det tekstkritiske apparat er sløyfet. [Lateranet, 4. juli–25. des. 1192.] [Pave Celestinus III til Nicolaus, valgt biskop i Oslo.] Transmissam dudum sicut insinuare curasti ad nostram audientiam questionem tua nunc dilectio replicauit: quid scilicet tibi faciendum sit super eo quod clerici tue diocesis, cum pro suis excessibus a te suspensionis uel interdicti sententia percelluntur, paruipendentes eam dimittunt ecclesias et conferunt se ad mercimonia laicorum, nonnulli quoque ipsorum habitu clericali postposito uestes induunt laicales et sicut laici mercatores et scurre turpidus se questibus implicantes consimilium sibi laicorum manum associant et correctionem ecclesiasticam per contemptum eludunt dicentes quod potestatem non habeas corrigendi eos nisi tibi specialiter fuerit ab apostolica sede indulta. Nos autem uolentes in hoc certum tibi dare responsum tue deuotioni rescribimus quod si quando tales reppereris, si commoniti noluerint a tam turpidis actibus reuocari et de contemptu satisfacientes plenarie ad clericalè scema redire, tu eos auctoritate nostra suffultus excommunicationi [142] cessante appellatione subicias faciens eos ab omnibus arctius euitari donec reatum suum congrua satisfactione diluerint, presertim si qui eorum in sacris ordinibus fuerint constituti. Hoc etenim et sine speciali mandato exequi posses, cum ex quo electionis tue confirmationem canonicam accepisti de talibus et consimilibus – preter ea que maioris inquisitionis discussionem exigunt et ministerium consecrationis desiderant – quod iustum est et ecclesiastice conuenit utilitati statuendi habeas facultatem. Du har nå, kjære broder, gjentatt det forlengst – som du sørger for å antyde – oss tilsendte spørsmål: nemlig hvad du skal gjøre med det at prester i ditt bispedømme som p. g. a. sine overtredelser blir straffet av deg med suspensjon eller interdikt, uten å akte det minste på dette forlater sine kirker og tar til med handel som legfolk, noen av dem kaster også prestedrakten og kler seg som legfolk, og som verdslige kremmere og døgenikter slår de seg sammen med legfolk av samme slag i simple forretninger og fulle av forakt lurer de seg fra kirkens straff ved å si at du ikke har fullmakt til å straffe dem, hvis ikke den apostoliske stol har særskilt tilstått deg slik fullmakt. Da vi ønsker å gi deg sikkert svar i denne sak, så skriver vi tilbake til deg, fromme broder, at dersom du skulle gripe slike, og hvis de efter formaning ikke vil oppgi så skjendige handlinger og bøte fullt for sin forakt og vende tilbake til presters levevis, så skal du med støtte i vår autoritet ekskommunisere dem uten adgang til appell og la dem bli strengt skydd av alle inntil de har sonet sin forbrytelse med passende bot, særlig dem som måtte tilhøre de «hellige ordener». For dette kunne du gjøre også uten særskilt mandat, fordi du fra den tid du har mottatt kanonisk bekreftelse av ditt valg, har adgang til å bestemme hvad som er riktig og overensstemmende med kirkens tarv i slike og lignende saker, men ikke i saker som trenger større undersøkelse og ransakning og krever embedsvigsel. Vi ser av dette at bisp Nikulas i 2. halvår 1192 – to år efter sitt valg – ennå ikke er blitt vigslet. Erkebiskop Eirik hadde forlengst reist til Danmark og det ser ut som det har vært vanskelig å samle de gjenværende biskopene i Norge til Nikulas' vigsling. Dette var nemlig nødvendig, fordi det krevdes tre biskopers medvirkning ved en slik høytid. Videre ser vi at Nikulas p. g. a. den manglende vigsel har hatt disiplinære vanskeligheter med sitt presteskap. Mange av dem har slått seg på handel – hvilket var forbudt ifølge Can. Nidr. xi – og nekter så å adlyde sin biskop idet de hevder at han uten vigsel ikke har full biskopsautoritet eller -makt. Vi må derfor anta at bisp Nikulas nok har vært ivrig efter å bli vigslet, men når dette allikevel i løpet av to år ikke har latt seg gjøre, skyldes det vel at erkebiskopen var utenfor landet og ikke lenger kunne organisere og styre sin provins. [143]  Om Nikulas også har vendt seg til sin erkebiskop om dette, vet vi ikke. Men når han blir nødt til å skrive til paven om saken, tør vi ta det som et vidnesbyrd om at den landflyktige erkebiskop ikke lengere hadde tilstrekkelig autoritet i Norge til å gripe inn. Enten har Nikulas på denne tid slett ikke brydd seg om å søke erkebiskopens hjelp, eller så har han visst at de ulydige prester ikke ville vise en befaling fra erkebiskopen noen respekt. – Vi kan merke oss av at alle pavebrevene til norske biskoper i Lat. dok. er det bare nr. 25 og 27 (til bisp Nikulas), 32 (til kapitlet i Nidaros), 33 (til biskopen i Bergen), 34 (til biskopene på Orknøyene og i Ross), 35 (til biskoper, prester og folket på Island), 40 (til biskopen på Orknøyene) 53 som ikke er adressert til erkebiskopen og at alle disse hører til i tiden for erkebiskopens opphold utenfor Norge. Enkelte av de saker som behandles i disse brevene ville antagelig, hvis erkebiskopen hadde vært i landet, blitt forelagt ham, som så, hvor det var nødvendig, hadde vendt seg til kurien, og vi ville ha fått dekretaler adressert til erkebiskopen i stedet for noen av dem vi nå finner adressert til hans biskoper. Biskopenes tiltagende direkte forbindelse med kurien må derfor sees som et uttrykk for erkebiskop Eiriks maktesløshet i indre norske kirkespørsmål mens han var i Danmark. Pavens svar er en avgjørelse av stor juridisk betydning, og derfor fant også Raimund fra Penaforte å måtte ta med denne dekretalen i Gregor IX's dekretalsamling (1.6.15). Her tilståes nemlig den valgte men ikke vigslede biskop embedets juridiksjonsrett unntagen i saker som krever maioris inquisitionis discussionem, og så lenge han selv ikke er vigslet, har han naturligvis ikke vigselsrett. 54 Bisp Nikulas har i de første par årene av sin embedstid ganske ofte – efter norske forhold – satt seg i forbindelse med kurien. I nr. 25 ser vi ham be om råd i botssaker, i nr. 27 søke opplysning om ekteskapshindrende slektskapsforhold og i dette brevet beklage seg over disiplinære vanskeligheter med sitt presteskap og be om rettledning i dette spørsmålet. Decr. Greg, 5.39.26 + 1.21.3 = JL 17612. I 1958 gjorde Holtzmann oppmerksom på enda en dekretal som sannsynligvis har vært adressert til Norge. 55 Den er først offentliggjort fra [144] Coll. Lucensis 56 av Mansi (Lucca 1762), som i inskripsjonen har lest Brugna, hvorfor man tidligere har ment at dekretalen var adressert til biskopen av Brugnato på Sardinia. Holtzmanns undersøkelse av håndskriftet viser at dette i stedet har b'nḡn, hvor den første n ser ut til å være expungert, 57 så det synes at adressen skal leses b(er)ḡn, hvilket stemmer med Coll. Cracoviensis, 58 som har bergn. Bare disse to håndskrifter har bevart adressen, som ifølge dette ser ut til å ha vært Bergensi episcopo. – Brevet blir her utgitt efter de fire fullstendigste håndskrifter, 59 men uten tekstkritisk apparat. [Lateranet 1194–1198.] [Pave Celestinus III til Marteinn, biskop i Bergen.] Quod in his etiam, de quibus non dubitas et quid de ipsis seruari debeat plurimum agnouisti, apostolice sedis response requiris, tanto fraternitatem tuam magis in domino commendamus quanto in his que sacrorum canonum institutionibus sunt expressa auctoritate nostra procedure desideras et disponis. Sane requisiuit a nobis fraternitas tua utrum is qui se confitetur in late sententie canonem incidisse nec ad hoc potest induci ut ad sedem apostolicam ueniat absoluendus, ab episcopo uel etiam a simplici presbitero absolutionis possit uel debeat beneficium promereri, et utrum presbiteris bigamis uel uiduarum maritis eorum uxoribus uiam uniuerse carnis ingressis missarum liceat sollempnia celebrare. Verum licet quid de his obseruari debeat sacris canonibus sit diffinitum, hoc tamen tue fraternitati ad presens duximus respondendum quod is qui se asserit in canonem late sententie incidisse non nisi per sedem apostolicam absolutionis potest beneficium promereri, nisi forte in mortis sit articulo constitutus uel paupertate uel infirmitate uel senectute tanta grauetur quod ad ecclesiam Romanam laborem subire non ualeat ueniendi uel ab hoc alio impedimento canonico retrahatur. Ceterum ab his in forma sacramenti exigi consueuit ut resumptis uiribus et opportunitate concessa Romanam ecclesiam in propria debeant persona uisitare. De presbiteris autem bigamis et uiduarum maritis id omnino sentimus ut nec uiuentibus uxoribus nec defunctis ad diuinorum debeant celebrationem admitti, maxime cum id a doctrina sit apostoli et ecclesie institutionibus alienum. [145]  Du ber om den apostoliske stols svar også angående slike saker hvor du ikke tviler og hvor du godt vet hvordan man skal gå frem, og for dette anbefaler vi deg, broder, for Herren desto mere som du i saker som er fremstilt i de hellige kanoners bestemmelser, ønsker og har til hensikt å gå frem i kraft av vår autoritet. Du har, broder, spurt oss om en som bekjenner at han har begått en gjerning som automatisk medfører ekskommunikasjon, og som ikke kan overtales til å komme til den apostoliske stol for å få absolusjon, kan eller bør få absolusjon av biskopen eller til og med av en vanlig prest, og som det er tillatt for tvegifte eller enkegifte prester å forrette messe efter at deres koner er døde. Selv om det er bestemt i de hellige kanoner hvordan man skal handle i slike saker, så vil vi dog nå svare deg dette, broder, at en som forteller at han har begått en gjerning som medfører øyeblikkelig ekskommunikasjon, ikke kan få absolusjon unntagen av den apostoliske stol, hvis han da ikke ligger for døden eller hemmes så meget av fattigdom eller sykdom eller høy alder at han ikke er i stand til å ta på seg det besvær å komme til kirken i Roma eller avholdes fra dette av en annen kanonisk hindring. Forøvrig pleier man å kreve av slike under ed at de skal besøke kirken i Roma i egen person efter at de har gjenvunnet sine krefter og får anledning til det. Med hensyn til tvegifte og enkegifte prester så er vi helt ut av den mening at slike ikke bør tillates å forrette messe, hvad enten deres koner lever eller er døde, særlig fordi slikt er fremmed både for apostelens lære og kirkens bestemmelser. Tre av håndskriftene bringer en datumrest: Dat. Lateran. og angir Celestinus III som utsteder, hvilket de fleste senere dekretalsamlinger også gjør. Det er derfor god grunn til å anta at brevet tilhører hans pavetid (1191–1198). I denne tiden satt to biskoper i Bergen: Pál til 2. april 1194 og derefter Marteinn. Vi kjenner ikke til at biskop Pál noensinne har stått i forbindelse med kurien eller vist interesse for kanonisk rett. Derimot har biskop Marteinn sannsynligvis hatt ganske godt kjennskap til kanonisk rett, da det trolig er han som er den kirkerettslærde medarbeider i Talen mot biskopene 60 (og sml. ovenfor: quid de ipsis seruari debeat plurimum agnouisti). Vi vet også at han har vendt seg til kurien i en tiendesak, sml. Lat. dok. nr. 33 (Innocentius III; 26. mai 1198). Et annet holdepunkt til hjelp for dateringen har Holtzmann pekt på: 61 nemlig den [146] omstendighet at mens dekretalen er tatt med i flere av de senere samlinger, mangler den i Coll. Seguntina, 62 som bringer utdrag av Celestin III's tapte register frem til 1193/4. Det synes derfor tillatelig å datere brevet til tiden 1194–1198. Det ser ut til at brevet er ufullstendig overlevert, sml. begynnelsen: Quod in his etiam [uthevet], de quibus non dubitas etc., hvorav det synes å fremgå at det foran var blitt behandlet spørsmål hvor biskopen hadde vært i tvil om den kanonisk riktige fremgangsmåte. Det ligger nær å anta at det her med de gjerninger som medfører automatisk ekskommunikasjon, siktes til prestedrap o. l. slik som i Lat. dok. nr. 26 § § 2, 3 og 6 (sml. Vandviks kommentar s. 189). Således har også Holtzmann oppfattet det. 63 I neste avsnitt nevnes presbyteri bigami, og slike forbys å forrette messe, hvad enten deres hustruer er i live eller er døde. Det ville være merkelig hvis hvad vi forstår med bigami, skulle være så vanlig eller by på noen sådan ekstra juridisk vanskelighet at det skulle kunne foranledige Bergensbispen til å rådspørre kurien, men nå ble på den tid også ekteskap med en enke eller en annen kvinne som ikke var jomfru, ansett som bigami, sml. DuCange s. v. bigamus, som siterer fra gamle juridiske vokabularer: «Bigamus dicitur qui contrahit sive de facto sive de iure cum vidua vel corrupta. Item bigamus dicitur religiosus vel monachus qui castitatem promissam violat» og «Bigamia triplex est, una videlicet quando quis duas vel plures habet uxores, alia est cum quis contrahit cum corrupta, tertia est quando quis castitatem promissam per votum solemne violat». Det er ikke mulig å si bestemt hvad slags bigami det siktes til i vår dekretal, men det er neppe hvad vi til vanlig kaller bigami. Det kan heller ikke menes frillehold, da friller ikke ville bli kalt uxores, men concubine. Det ser helst ut til at det er presters ekteskap med kvinner som ikke er «virgines intactae», som motarbeides. Ved grundigere undersøkelser i kanonisk rett, kanskje særlig i det 12. århundrets dekretist- og dekretalistlitteratur, kan spørsmålet antagelig besvares. 64 Vegard Skånland.


1.
Jeg benytter anledningen til å bringe noen rettelser og tillegg: s. 30, 7 commisum, les commissum; s. 32, 9 spemtenueritis, sml. Vulg. Hebr. 3, 6; s. 32, 21 stabile fundamentum, sml. Sap. 4, 3; s. 59 l. 12 nedenfra det har vi, les det vi har; s. 60, 17 les miles et in; s. 60, 21 priuiligeum, les priuilegium; s. 88, 3 et homine, les ab homine (sml. nedenfor s. 140); s. 106, 20 stryk komma efter tristior; s. 135 l. 4 ovenfra nr. 7, les nr. 1 (riktig i konkordansen); s. 159–60 er det en del unøyaktigheter m. h. t. tekstvariantene, som er overtatt fra tidligere utgaver, men disse vil bli korrigert i Vandviks avhandling om Magnus Erlingssons privilegiebrev, som innen kort tid vil bli utgitt av Videnskaps-Akademiet (Skrifter II. Hist.-Filos. Kl. N. S. No. 1); s. 164 kommentar til s. 58, 33 skal det ikke vises til Joh. 14, 6, men til Ps. 24, 10 Uniuersae uiae Domini, misericordia et ueritas; s. 220 (navneregistret) Alexander III, føy til henvisning til Rolandus, og tilsvarende s. 223 Rolandus, føy til henvisning til Alexander III. (Tillegg i korr.: s. 116, 4f. Patreperfectum, sml. Vulg. Iac. 1, 17.)
Vi har ingen forkortings-standard i norsk historisk videnskap, men enkelte verker har i tidens løp fått en slik posisjon at de nå oftest opptrer bare med initialer e. l. Som den viktige kildesamling denne boken er, er det grunn til å anta at den ofte vil bli nevnt i kommende avhandlingers fotnoter, og jeg vil foreslå at man da forkorter dens titel til: Vandvik, Lat. dok. (evt. bare: Lat. dok.).
2. Dette er detaljert beskrevet og inngående drøftet av Wilhelm M. Peitz, Das Originalregister Gregors VII. (Sitz.ber. d. Kais. Akad. d. Wiss. in Wien. Philos.-Hist. Kl. 165, 5), Wien 1911; sml. også Erich Caspars utg. av registret (MGH, espit. sel. II, 1–2, Berlin 1920–23), innledningen. Vårt brev er i registret lib. VI, nr. 13. – Det er nylig blitt betvilt at Reg. Vat. 2 har vært kanselliets register, sml. G. B. Borino, Può il Reg. Vat. 2 (Registro di Gregorio VII) essere il registro della cancelleria?, Studi Gregoriani 5 (1956) 391–402.
3. Op. cit. s. 206.
4. S. 136, komm. til 32, 33.
5. Sml. også P. A. Munch, NFH 2, s. 397.
6. Kristendom og kvad (ny utg. i Hedenskap og kristendom, Oslo 1948), s. 80.
7. Det siktes neppe til V 10 (6. nov. 1077), hvor han ber den danske konge sende nuntii til Roma (s. 363, 12ff. Caspar).
8. Sml. registr. II 51 og 75; se også Hal Koch i Den danske Kirkes Historie 1 (København 1950) 110f.
9. Studien zum Register Gregors VII., Archiv für Urkundenforschung 4 (1912) 113–228.
10. Einleitung s. XVf.
11. Den kan være varierende utformet, men begynner alltid med Deus omnipotens el. omnipotens Deus.
12. S. 122 f.: «Immerhin werden wir auch mit der Möglichkeit rechnen müssen, dass die Art der gregorianischen Schluss-sätze hie und da Nachahmung in der päpstlichen Kanzlei fand.»
13. Om dette brevet sier Blaul s. 157 at det «ist ein Privatschreiben Gregors im engsten Sinn»: sml. s. 116: «Dieser Brief ist von Anfang bis Ende privat: der Papst spricht als Freund zum Freunde». Paven uttrykker seg her nesten overalt i singular, og dette er ett av de sikreste kriterier på egendiktat (sml. Blaul s. 116ff.).
14. Sml. Ps. 39, 18 Deus meus, ne tardaueris; 30, 3 accelera, ut eruas me.
15. Litt lenger nede står vendingen de fluxo et fragili, som vi utenom registr. IV 28 også leser i ep. 14, og dette siste brevet er ganske sikkert Gregors egendiktat, sml. Blaul s. 218f. – Sml. også avsnittet 34, 17–25 Vandvik med flg. egendiktater: V 10 (362, 32ff. Caspar), VI 17 (424, 2), VIII 22 (564, 13ff.).
16. Sml. Erich Caspar om Gregors stil, Historische Zeitschrift 130 (1924) 23: «Das Hauptmerkmal gerade in vielen Eigendiktaten ist gedrungene Kürze. … In der Tat beeinträchtigt die äusserste Knappheit des Ausdrucks bisweilen die grammatische und logische Klarheit, und hart ist oft Satz gegen Satz gestellt, wo eine verbindende Partikel erwartet werden sollte. Hart wie die äussere Form ist auch die Diktion; es herrscht eine Schärfe und Vehemenz des Tons, die jeden Auftrag dringlich, jeden Befehl kategorisch macht.»
17. Caspar ibid. s. 3. «Zweifellos ist die Grenze des geistigen Eigentums weiter zu ziehen, als die nachweisbare Mitwirkung des Papstes an der Abfassung der Texte.»
18. Jeg nevner her bare Manis (1775), Dipl. Norv. 6, nr. 1 (1864), Jaffé (1866) og Caspar; se forøvrig Caspars utg. s. VIII. Heller ikke W. Giesebrecht, De registro Gregorii VII. emendando (Regiomonti 1958) nevner dette stedet.
19. Vandvik har oversatt dette med reell 2. pers. plur., sikkert p. g. a. te et omnes fideles tuos i 1. 28, men jeg tror allikevel at man her bør skrive høflig plur., for med adaucta corona er det også hentydet til en corona som ikke [uthevet] er adaucta, d. e. den virkelige (timelige) kongekrone, og dette tyder på at Gregor med sitt ønske først og fremst har tenkt på kongen, Olav Kyrre.
20. Skriveren av registret har mange steder slurvet med nasalstrekene: overflødige nasalstreker f. eks. s. 88, 12 (anm. c); 93, 14 (c); manglende f. eks. s. 13, 11 (a); 90, 24 (a); 141, 24 (f). Det er derfor nok mulig at nasalstrekene kan være glemt ved adaucta corona, men det er lite sannsynlig at det skulle skje to ganger tett efter hverandre.
21. D. e. «som Han gjør en fortjent til».
22. Vandviks annet emendasjonsforslag ( retribuatur) ser jeg helt bort fra, fordi dette ikke vil gi noen cursus. Det ville helt sprenge rammen for disse kommentarene, hvis jeg her skulle ta opp spørsmålet hvorvidt Gregor (og hans kanselli) har kjent brukes av cursus. Jeg håper annetsteds å vise at både har man alt da – før Johannes Gaetanus ble kansler i 1088 – begynt å anvende cursus, og at den har funnet stadig økende anvendelse ut gjennem registret.
23. F. eks. Dipl. Norv. 6, nr. 1; JL 5096; G. Storm, Regesta Norv. nr. 31; Caspars utg. s. 415.
24. Sml. J. Fr. Schroeter, Haandbog i kronologi 2 (Oslo 1926) 144. – Enhver som blar litt i Caspars utgave, vil snart se at nytt indiksjonsår der alltid regnes fra 1. sept., dessuten finnes en oversiktlig tabell over bl.a. datoangivelsene s. XVIII–XLI.
25. I registret blir bare slike protokoller o. l. datert med årstall, i brevene blir vanligvis bare indiksjonstallet angitt. – Sml. også Caspars utg. s. 196, anm. 2.
26. 2. Aufl., Leipzig u. Berlin 1912 (Grundriss der Geschichtswissenschaft hg. von Aloys Meister I: 3); sml. også F. K. Ginzel, Handbuch der mathematischen und technischen Chronologie 3 (Leipzig 1914) 161; Harry Bresslau, Handbuch der Urkundenlehre für Deutschland und Italien 2, 2. Aufl. (Berlin–Leipzig 1931) 428 og 436.
27. Da dateringen også angir datoen 7. januar samtidig som den sier at brevet er utstedt i Eugenius III's første pontifikatsår, kan det ikke være noen tvil om at utstedelesdatoen efter vår regning er 7. januar 1146. Eugenius ble jo valgt til pave 15. februar og konsekrert 18. s.m. 1145.
28. M. h. t. spesiallitteratur om de enkelte dekretalsamlinger skal jeg her bare generelt vise til Stephan Kuttner, Repertorium der Kanonistik (1140–1234). Prodromus corporis glossarum 1, Studi e testi 71 (Città del Vaticano 1937) og Walther Holtzmann, Über eine Ausgabe der päpstlichen Dekretalen des 12. Jahrhunderts, Nachr. d. Akad. d. Wiss. in Göttingen, Phil.-Hist. Kl. 1945, s. 15–36 (hereafter: Ausgabe).
29. Krone und Kirche in Norwegen im 12. Jahrhundert (Englische Analekten III), Deutsches Archiv für Geschichte des Mittelalters 2 (1938) 372f.; ibid. anm. 2; tekst: s. 383f. (herefter: Krone u. Kirche).
30. Studier vedrørende kardinal Nicolaus Brekespears legasjon til Norden (Oslo 1945) 300, anm. 2.
31. Frå gamal og ny rett 1 (Oslo 1950) 35f.
32. Øya med giftarmålsvanskane. Ein geografisk–økonomisk bakgrunn for eit pavebrev frå 1100-talet, Viking 17 (1953) 87–107. – Sml. også Sigurd Grieg, Nordisk tidskrift etc., utg. av Letterstedtska Föreningen 33 (1957) 21.
33. Walther Holtzmann, direktør for «Deutsches Historisches Institut» i Roma, har under sitt fortsatte arbeid med en utgave av det 12. århundres dekretaler (sml. Ausgabe) funnet nye avskrifter til flere av de pavebrev som er tatt med i Lat. dok., og han har meget elskverdig stillet sitt materiale til min disposisjon. De fleste av de følgende supplerende bemerkninger skylder jeg derfor hans vennlige imøtekommenhet, hvorfor jeg her vil uttrykke min store takknemlighet.
34. Holtzmann, Ausgabe nr. 26. – Avskriften finnes i Cambridge Peterhouse College Ms. 114, fol. 3rb, et håndskrift til Coll. Peterhus. som Holtzmann ennå ikke kjente i 1945 og som derfor ikke er nevnt i Ausgabe. – Ifølge Holtzmanns meddelelse står Coll. Peterhus. Coll. Cottoniana meget nær, men er noe yngre. Sml. også Krone u. Kirche 347.
35. erundensi cod.
36. tui cod.
37. Sammenligning med teksten i Lat. dok. viser til dels ganske store avvik fra denne, men man må ha for øye at Coll. Cottoniana er dette avsnittet så sterkt skadet og fragmentarisk at mangt av det som Holtzmann og Oluf Kolsrud (sml. Krone u. Kirche 345) mente å kunne lese, er høyst usikkert.
38. HT 34 (1946–48) 269.
39. Sml. brevets siste setning: Si autem ea que iure hereditario possidet uoluerit ecclesie cuius clericus fuit relinquere, id efficiendi liberam habeat facultatem.
40. Se også 76, 9 consuetudo om jernbyrd. – Men hvad siktes det egentlig til 92, 22 consuetudo terrae? Sml. også kommentar s. 193.
41. Norsk oversettelse av A. Taranger, Norsk Retstidende 1902, s. 181.
42. G. Fransen, Manuscrits canoniques conservés en Espagne (II), Revue d'Histoire ecclésiastique 49 (1954) 155 f., nr. VIII: Collectio Seguntina.
43. Repertorium der Kanonistik 300ff.
44. La «Collectio Seguntina» et les décrétales de Clément III et de Célestin III, Revue d'Historie ecclésiastique 50 (1955) 400–453 (herefter: «Coll. Seg.»).
45. NFH 3, 261ff.
46. NGL 1, 409; Storm, Reg. Norv. 125.
47. Sml. innholdet i nr. 25 og Vandvik, Eirik kongsson i dokument og saga, HT 38 (1957–58) 493–516.
48. Storm, loc. cit., daterer alternativt 1189–90.
49. Coll. Remensis (Holtzmann, Ausgabe nr. 45; «Coll. Seg.» 403).
50. Sozial- und Wirtschaftsgeschichtliches aus Dekretalen, Rheinische Vierteljahrsblätter 15–16 (1950–51) 260–262. – Om forvanskninger i dekretalinskripsjonene, særlig når det gjelder steder som var lite kjent på kontinentet, se Holtzmann, Ausgabe 28–30.
51. Sml. f. eks. Lat. dok. 74, 21 og 26.
52. Coll. Rotomagensis I (Holtzmann Ausgabe nr. 38; om håndskriftet se også C. R. Cheney, Decretals of Innocent III in Paris, B.N. MS Lat. 3922A, Traditio 11 [1955] 149ff.), Coll. Remensis (se anm. 49), Coll. Victorina II (Ausgabe nr. 48), Coll. Claraevallensis I (sml. S. Kuttner, Traditio 6 [1948] 350 til Ausgabes nr. 48; Holtzmann nomenklatur: «Coll. Seg.» 402, anm. 2), Coll. Estensis (sml. Kuttner, loc. cit. 351), Coll. Seguntina, Coll. Gilberti Bruxellensis (Ausgabe nr. 49). – Jeg har benyttet Holtzmanns fotostatkopier av håndskriftene.
53. Hertil kommer dette brevet (Decr. Greg. 1.6.15) og det neste (Decr. Greg. 5.39.26 + 1.21.3).
54. R. L. Benson, From Election to Consecration. Studies on the Constitutional Status of an Electus in the High Middle Ages, upubl. dokt.diss. Princeton University 1957, har ikke vært tilgjengelig for meg.
55. Quellen und Forschungen aus italienischen Archiven und Bibliotheken 38 (1958) 107f. nr. 125.
56. Holtzmann, Ausgabe nr. 41; «Coll. Seg.» 404; sml. Kuttner, Traditio 6 (1948) 350.
57. Meddelt i brev 17. 3. 1961.
58. Sml. Kuttner, loc. cit.; Holtzmann, «Coll. Seg.» 404.
59. Coll. Halensis (Holtzmann, Ausgabe nr. 42; «Coll. Seg.» 403f.), Coll. Monacensis (Ausgabe nr. 43), Coll. Cracoviensis (sml. forr. anm.), Coll. Lucensis (sml. anm. 56).
60. Iflg. Anne Holtsmark, hvis argumentasjon synes meget plausibel, sml. En tale mot biskopene (Skr. utg. av Det Norske Videnskaps-Akademi i Oslo. II. Hist.-Filos. Kl. 1930. No. 9) 55–63.
61. Sml. anm. 57.
62. Se ovenfor s. 139.
63. Sml. anm. 55 og rubrikken i Friedbergs utg. av Decr. Greg.: «Excommunicatus propter iniectionem manuum in clericum, impeditus ire ad curiam, potest ab inferiore absolvi; sed impedimento cessante tenetur curiam visitare, suscepturus mandatum apostolicum.»
64. Sml. også bestemmelsene i Can. Nidr. vi og vii.