Fag

Marit Isene (1923-2002)

Arvid O. Vollsnes

Marit Isene Marit Isene debuterte som sanger like etter 2. verdenskrig, og da som sopran. Hun startet en bemerkelsesverdig karriere på operaen i Stockholm hvoretter spranget gikk ut i Europa hvor hun sang de store dramatiske sopranpartier, blant annet Aida, Madama Butterfly, Sieglinde. Hun alternerte med Birgit Nilsson i Beethovens Fidelio. Hun sang med mange av den tids store dirigenter i Helsinki, i Hamburg, i Zürich, i Frankfurt og i Paris. Etter noen år som fast ved Den Norske Opera, begynte Marit Isene å legge om stemmen i retning av mezzo- og altrepertoaret. På få år sang hun både Aida og Amneris i Verdis store opera "Aida". Senere sang hun også Azucena i Trubaduren, Venus i Tannhäuser og Merete Beyer ved uroppførelsen av Edvard Fliflet Bræins "Anne Pedersdotter".

Marit Isene fikk også en fin karriere som pedagog. Hun ble ansatt ved Norges musikkhøgskole da den ble opprettet i 1973, og hun var fortsatt i sitt professorat da hun plutselig døde i 2002.

Bjarne Buntz (1901-1982)

Bjarne Buntz Bjarne Buntz var Norges ledende tenor i flere tiår. Han debuterte i fødebyen Bergen med den ledende mannsrollen (Alfredo) i "La Traviata" i 1933. Han hadde flere store roller ved operaoppførelser i Oslo, og etter hvert ble han benyttet både som heltetenor og lyrisk tenor samtidig som han opptrådte både i Norge og i utlandet ved oratorieoppførelser og romansekonserter. Samtidig var Buntz et organisasjonsmenneske som var engasjert i operasangernes rettigheter og særlig operaens opprettelse.

Fra 1949 var han ledende tenor ved Det Norske Operaselskap, og han fikk straks ansettelse da Den Norske Opera ble etablert i 1958. Her virket han helt frem til 1966 og hadde en lang rekke store roller. Da han hoppet inn i "Lohengrin" i Brussel på en dags varsel, fikk han tilbud fra to ledende impresarier som ville lansere ham som stjernetenor på et europeisk marked, takket han nei, han trivdes så godt i Oslo med familien og hagen sin.

I 1961 fikk Buntz Statens kunstnerlønn, en av de få sangerne som har fått denne æren. Han begynte like etter som programsekretær i NRK hvor han hadde ansvar for opera- og romanseutsendelsene.

Waldemar Johnsen (1911-1969)

Waldemar Johnsen Waldemar Johnsen var barytonen som kom "fra intet" (Bergen), som han sa, og fikk en pangstart som Greven i "Figaros bryllup" på Nationaltheatret i 1937. Da hadde han hatt sin konsertdebut i London, og London ble hans base under 2. verdenskrig.

Offisielt var han ansatt i Forsvaret, men hans sangtalent ble utnyttet for den norske eksilregjeringen både i England og i USA. Etter krigen fikk han forskjellige roller og var på omfattende konsertturneer i Europa og USA. Han fikk fast ansettelse i Den Norske Opera og hadde mange ledende roller. Han hadde et smittende humør og en kjapp replikk. Da han skulle spille Jago i Otello, sa han: "Se på meg, og se på Bjarne (Buntz) som skal synge Otello. Jeg er omfangsrik og ser da ut som folk venter av en tenor - mens han ser ut som en utsultet fange.

Allikevel er han stadig helten, og jeg alltid skurken. Sist var han Caravadossi og jeg Scarpia (i "Tosca"), så dette kommer til å forfølge meg."
Nasjonalbiblioteket | postboks 2674 Solli, 0203 Oslo | tlf.: 810 01 300 | postmottak