Fag

Kort norsk operahistorie

Trine Næss

Norsk operatradisjon er kort. Det har vært forbundet med vanskelig kår, til og med motstand, å utvikle den.
I de perioder da operakunsten spredte seg i Europa, var Christiania en liten by, uten teater, enn si noen opera. Det var hverken konge, hoff eller noe stort aristokrati som kunne støtte opp om slike kunstarter. Heller ikke fantes det noen teaterbygning. Selv de større byene var sparsomt befolket, og dermed var publikumspotensialet meget knapt. Omreisende artister med sporadiske besøk utgjorde underholdningslivet. Slik var situasjonen også i Bergen og Trondhjem. Sistnevnte by skal riktignok vinteren 1794/95 hatt besøk av et italiensk opera-selskap.
Det er blitt fortalt at da kong Fredrik den femte besøkte Christiania i 1749, medbrakte han, angivelig for at de utenlandske ministre ikke skulle kjede seg for ille, et italiensk operaselskap. Ingen ringere enn Willibald Gluck skulle ha vært kapellmester. Senere tiders kildegranskning tyder på at dette operabesøket sannsynligvis ikke fant sted.

De dramatiske og musikalske selskaper
For å bøte på det sparsomme kulturlivet i Norge ble det i løpet av siste halvdel av 1700-tallet og de første tiårene etter 1800 tatt initiativ i en rekke norske byer til å opprettet det man kaller "dramatiske selskaper". Det var sammenslutninger av amatører, fortrinnsvis fra de øvre samfunnslag, som spilte teater i sosialt sluttede kretser. De innredet teaterlokaler eller lot reise egne teaterbygninger. Parallelt med disse fantes det også "musikalske selskaper".
Egentlige operaer ble ikke oppført, men det ble ofte fremført syngespill, og vaudeville-genren, som innebar store innslag av sang og musikk, ble populær.


Christiania Theater
De første offentlige teatre
I 1827 fikk Christiania sitt første faste, offentlige teater. I en for Norge politisk turbulent periode sto det strid om dette teatret, ikke minst fordi initiativtageren var en svensk teatermann, Johan Peter Strömberg. Også her ble det oppført syngespill, og Strömberg hadde ballettelever som opptrådte i forestillingene. Men han gikk raskt konkurs, og teatret hans fikk ny ledelse under navnet Christiania offentlige Theater. Nye skuespillere ble engasjert, flere med god sangstemme, og det kom også opera på repertoaret.
I 1835 brenner teatret. Raskt går man igang med ny aksjetegning, og høsten 1837 åpner Christiania Theater på Bankplassen, en enkel, men rommelig bygning, tegnet av arkitekt Grosch.Ikke så få operaer kom på repertoaret her i de første årene. Det ble oppført flere av Aubers operaer og andre av samtidens populære verker, foruten Mozart-operaer. Det var habile sangere i ensemblet, og det kom også italienske gjestespill.
I de neste tiår ble fokus stadig sterkere rettet mot fornorskninsprosessen av teatret - oppbygging av et norsk repertoar og introduksjon av profesjonelle norske skuespillere i stedet for de danske som man hittil hadde måttet ty til. Til fremme av denne prosessen opprettet Ole Bull i 1850 sitt norske teater i Bergen, og Christiania fulgte ettter med Kristiania norske Theater. På begge disse scenene ble det forøvrig oppført syngespill o.l.

Nasjonalisme og operafrykt
Så sent som i 1870-årene var den nasjonale kampperioden ennå ikke til ende. På Christiania Theater ble det ansatt som kunstnerisk leder en meget kompetent svensk teatermann, Ludvig Josephson. Han ble møtt med store demonstrasjoner fordi han var svensk. Men Josephson var ambisiøs på teatrets vegne. Han engasjerte et operaensemble av dyktige, overveiende svenske sangere, og operavirksomheten ble sterkt intensivert fra og med høsten 1874 med et bredt europeisk operarepertoar. Det var flere som ikke syntes om operavirksomheten, både fordi den var dyr og for spektakulær, og fordi den fikk for stor plass i repertoaret i forhold til det talte drama, der man var i ferd med å bygge opp en stamme av norsk dramatikk.
Da Christiania Theater vinteren 1877 ble rammet av brann, og en kortere periode måtte stenge, benyttet ledelsen anledningen til å si opp operasangerne. De fikk tilbud om nytt engasjement, mot reduksjon i lønnen. Som eksempel på motviljen mot operaen, kan nevnes et brev som ledelsen mottok: "Frels vår dramatiske Scene fra Undergang, dette kun ved at give Operisterne Afskjed, ellers er Skriveren heraf bange for at vore beste Skuespillere søge Engagement andet Sted". Avskjed tok også Josephson som ikke ville fortsette uten operaen.
Med jevne mellomrom ble mulighetene diskutert for å gjenopprette fast opera på Christiania Theater, men det ble bare til kompromisser med temporære engasjementer.Teatret ble også utleid til flere operagjestespill. Norske sangere som George Krogh og Thorvald Lammers tok optimistisk til orde for etablering av norsk opera, men vant ikke frem. Motargumentene var stort sett basert på den konstant dårlige økonomien.

Opera på Nationaltheatret?
I 1890 oppnådde Christiania Theater en utvidelse av sitt orkester fra 21 til 30 musikere, og i forkant av det lenge planlagte Nationaltheatrets åpning i 1899 ble det bevilget penger til et orkester på 46 mann. Det skulle dermed ligge vel til rette for opera på Nationaltheatret, som dessuten fikk Johan Halvorsen som kapellmester. Men det oppsto sterk strid om hvorvidt Nationaltheatret også skulle fungere som operascene. Som før kom det til uttrykk sterk skepsis mot operaen, og motstanderne vant. Det ble til at Nationaltheatret hadde noen få operaoppførelser årlig, hvor flere norske sangere fikk anledning til å opptre.


Opera Comique
Andre operascener
En konkurrent fikk Christiania Theater i 1883 gjennom operaen på Tivoli, ledet av sangerinnen Olefine Moe. Den klarte seg ikke lenger enn til 1886.
I de første tiår av 1900-tallet kom det flere talescener i Christiania, som også spilte opera som f.eks. Centralteatret. I Bergen ble det tidvis spilt opera på Den Nationale Scene.
I 1918 fikk hovedstaden en egen operascene, Opera Comique. Det var et privat foretagende på forretningsmessig basis, men det holdt et repertoar på et høyt nivå og en rekke anerkjente norske sangere opptrådte der. Men det viste seg at byen fremdeles hadde for liten befolkning til å opprettholde en fast operascene, og Opera Comique måtte gi opp allerede i 1921. Men på Nationaltheatret fortsatte sporadiske operaoppførelser også i mellomkrigstiden, dessuten også i flere andre norske byer.

Norsk Operaselskap og Ny Norsk Ballett
Ny giv for norsk opera kom først etter krigen med opprettelsen av Norsk Operaselskap i 1950. Dette tok initiativ til en rekke operaoppsetninger som ble fremført på forskjellige scener i Oslo og på turneer. Det ble foretatt viktig organiseringsarbeid slik at man var klar med et ensemble da den formelle beslutning om opprettelse av Den Norske Opera ble tatt i 1958.
Parallelt med forberedende organisering for operaen, var det gjort viktig forarbeide når det gjaldt ballett. I 1948 ble Ny Norsk Ballett opprettet som det første selvstendige norske ballettensemble. Det ble omorganisert til Den Norske Ballett, og gikk i 1953 inn i Norsk Operaselskap. Dermed sto det klart også et ballettkompani som kunne flytte inn i Folketeater-bygningen. Gjennom dette forarbeidet innledet Den Norske Opera sine første sesonger med et opera- og ballettensemble som i hovedsaken besto av norske artister.


Operabygget
Den Norske Opera
Med valget av Kirsten Flagstad som den første operasjefen fikk Den Norske Opera fra starten av en ekstra prestisje. Hun representerte også et bindeledd til det som fantes av norsk operatradisjon med store norske sangere som bare sporadisk fikk opptre hjemme.
Siden åpningen den 16. februar 1959 har Den Norske Opera foretatt en bratt utviklingskurve når det gjelder både å bygge opp og fornye sitt repertoar og sitt ensemble. På knapt 50 år har den nådd en god internasjonal standard på linje med utenlandske operahus med atskillig lengre tradisjoner, og ikke minst - den har vunnet et publikum som ser ut til å øke i bredde og entusiasme!
Nasjonalbiblioteket | postboks 2674 Solli, 0203 Oslo | tlf.: 810 01 300 | postmottak