Folketeatret

Trine Næss

Høykonjunktur og teater for folket
I kjølvannet av første verdenskrig fulgte en sterk høykonjunktur. Det rådet økonomisk optimisme, og teatrene hadde gode dager når det gjaldt penger og publikum. Det førte til planlegging av flere nye teaterforetagender i hovedstaden: et nytt litterært teater (Det Nye Teater, idag Oslo Nye Teater), opera og folketeater.
I årene omkring århundreskiftet fantes sterke strømninger i Europa når det gjaldt å finne nye teaterformer som kunne appellere til et bredt publikum. Det dreide seg både om organisering, økonomi, bygningsform og sceniske uttrykksmidller. Noen ideologier var knyttet til ideen om teater som ritus, festspill og folkefest. I forbindelse med den russiske revolusjon og opprettelsen av Sovjetunionen oppsto flere former for politisk, agitatorisk teater, der nye eksperimentelle teaterformer ble tatt i bruk. Stor betydning fikk Volksbühne-bevegelsen i Tyskland. med ideer om å gi flest mulig mennesker, som ellers ikke ville hatt råd eller initiativ til å gå i teater, mulighet til å se god kunst til rimelig pris.


Folketeatret 1.mai 1937 Fra Ankerløkken til Youngstorget
Omkring verdenskrigens slutt var det en gruppe intellektuelle, radikale mennesker i Christiania som dannet en komite med henblikk på opprettelsen av et folketeater. Høsten 1918 henvendte de seg til kommunen med en søknad. Det var ikke tale om noe politisk agitasjonsteater, men om et godt folketeater, med en vakker bygning som skulle ligge på Ankerløkken ved Akerselven til forskjønnelse for strøket. Teatret skulle, ifølge arkitektene Bjercke og Eliassens utkast, romme både et konsertlokale og en restaurant, og teatersalongen skulle etter nye utenlandske mønstre bestå av et veldig amfiteatralsk skrånende gulv. Mer om kunstneriske prinsipper ble ikke formulert.
Men tomten på Ankerløkken måtte oppgis. Den overlot kommunen til Gassverket. I stedet fikk man i 1923 sikret seg tomt på Hammersborg. Ideen om et foketeatret som bydelsteater for befolkningen på østkanten ble dermed uaktuell. Men også denne tomten måtte oppgis fordi Oslo Brannvesen trengte den til hovedbrannstasjon. Så falt valget på Basarhallenes grunn ved Nytorvet - det senere Youngstorget.

Lavkonjunktur og utsettelser
I mellomtiden hadde lavkonjunkturen satt inn: Det Nye Teater ble forsinket, skipsreder Hannevigs bebudete opera fra 1917 ble ikke realisert fordi han gikk konkurs. Opera Comique som åpnet i Stortingsgaten høsten 1918, måtte oppgi driften allerede i 1921.
I 1926 ble det utskrevet arkitektkonkurranse om Folketeatret, som ble vunnet av arkitentene Morgenstierne og Eide. I debatten omkring utkastene ble det klaget over at bygningen ikke fremsto som teater, men som forretningskompleks, slik at den ikke ga torvet noen festivitas og skjønnhet. Men en forutsetning var at det skulle tjenes penger på utleie til butikker og kontorer i deler av bygget. Noen klart formulerte ideer om det fremtidige teatrets kunstneriske ideologi fremkom ikke.

Folketeaterforeningen
Som en forberedelse til det kommende teatret, ble i 1929 Folketeaterforeningen opprettet. Den formidlet forestillinger til medlemmene til reduserte priser på de andre scenene i byen. Men Folketeater-foreningen ble tidvis kritisert for sitt valg av repertoar, og for at dets publikum først og fremst søkte rene underholdningsforestillinger. Det ble også hevdet at arbeiderklassen ikke var sterkt representert blant medlemmene.

Å bygge eller ikke bygge?
Høsten 1930 ble det tatt initiativ for å få fortgang i byggesaken. Spørsmålet om å reise Folketeatret eller ikke ble politisert. Motstanderne av bygget fremstilte det som en prestisjesak for Arbeiderpartiet. Det ble hevdet at Folketeatret ville bli et medium for sosialistisk propaganda.. Den andre part svarte med å nedtone det politiske aspekt ved det planlagte teatret, og hevdet at det ikke skulle bli forum for noen spesiell tendens.
En av de tidligere talsmenn for prosjektet, Dagbladets redaktør og profilerte teaterkritiker Einar Skavlan, skrev omfattende innlegg i Dagbladet, "Luftslottet i Storgaten. Tre artikler om teaterdrift og Folketeatrets skyskraper". Skavlans argumentasjon gjaldt finansieringen ikke bare av bygget, men også av driften. Et annet av hans argumenter var at det ikke fantes tilstrekkelig med kunstneriske resurser til å opprette enda en ny scene.
Etter politisk tautrekning i flere omganger, og reduksjoner i byggebudsjettet, kom endelig arbeidet igang høsten 1931. I 1935 sto bygget ferdig. Men det manglet teatermaskineri og annet utstyr, samt et ensemble. Det gikk slik pessimistene haddde spådd: teatret ble kino, kalt Verdensteatret.

Folketeatret åpner
Da okkupasjonen var over, strømmet folk til teatrene, og tiden syntes å være inne for endelig å få driften av Folketeatret igang. Som flere ganger før kom spørsmålet om sammenslåing med Det Norske Teatret opp, men også denne gangen uten resultat. Likevel var det daværende sjef på Det Norske Teatret, Hans Jacob Nilsen, som ble engasjert som leder for det kommende Folketeatret - en teatermann som i 1930-årene i sin sjefstid på Den Nationale Scene
hadde markert seg med en politisk engasjert repertoarprofil.
Moderne scenemaskineri ble installert.Et ungt ensemble ble engasjert, og teatrets interiør ble utsmykket med Guy Krohgs muntre commedia dell´arte-inspirerte figurer.
Kong Haakon og kronprins Olav var til stede på den første av de tre åpningsforestillingene den 24. november 1952. Det var Gunnar Heibergs "Tante Ulrikke". Så fulgte "Jeg har en venn" av Maxwell Anderson og Shakespeares "De lystige Koner i Windsor".

Etterkrigstid og avpolitisering
Interessen for det politiske, sosialt orienterte teater var ikke lenger den samme etter krigen. Hans Jacob Nilsen anla, slik åpningsforestillingene signaliserte, et blandet repertoar som ikke adskilte seg nevneverdig fra den dramatikken som ble oppført på de andre teatrene. Men det ble spilt mange barneforestillinger, og det ble oprettet dukketeater. Spesielt å legge merke til er at Folketeatret oppførte to Puccini-operaer, "Tosca" i 1954 og i 1956, i samarbeid med Norsk Operaselskap, " "La Boheme". Operaselskapet oppførte også som gjestespill Verdis "Aida" i 1956.

Økonomien svikter
Ombygging og oppstart hadde falt dyrt. Varierende publikumsbesøk og billettinntekter resulterte i en økonomisk svikt som vanskelig lot seg rette opp, på tross av mange gode forestillinger. Hans Jacob Nilsen sluttet som sjef i 1955, og Jens Gundersen overtok. I hans tid ble teatret flere ganger leiet ut til eksotiske gjestespill med sang og dans som trakk et stort publikum. Men økonomisk sto Folketeatret ikke til å redde. Kommunen anså det nytteløst å fortsette med tilskudd., og i 1959 opphørte Folketeatret som selvstendig teaterinstitusjon. Løsningen ble en sammenslutning med Det Nye Teater, som nå ble kalt Oslo Nye Teater. Avtale ble inngått om at Folketeatrets lokale delvis skulle fungere som barneteater i regi av Oslo Nye Teater.

Den Norske Opera overtar
I 1958 vedtok Stortinget å opprette Den Norske Opera. En forutsetning var at denne delvis skulle få disponere Folketeatrets lokale. Den 16. februar 1959 fant åpningsforestillingen sted. Etterhvert opphørte Oslo Nye Teaters bruk av huset, og fra begynnnelsen av 1970-årene var det opera og ballett alene som rådet grunnen i teatret på Youngstorget.