Fra 2. akt.

RITA (kommer nærmere og står foran ham med foldede, nedadhængende hænder).
Kan du tænke dig den tanke, Alfred, - at vi har mistet Eyolf?

ALLMERS (ser tungt ned for sig).
Vi får vænne os til at tænke den. (…) Nu har vi fåt det, slig som du ønsked, Rita.

RITA.
Jeg! Hva ønsked jeg?

ALLMERS.
At Eyolf ikke var her.

RITA.
Aldrig i verden har jeg ønsked det. At Eyolf ikke stod mellom os to, - det ønsked jeg.

ALLMERS.
Nå ja, - herefter gør han det jo ikke mer.

RITA (sagte, stirrer frem for sig)
Kanske herefter mest.

Alfred Allmers kommer hjem til konen Rita og sønnen Eyolf etter en lengre reise. Hans halvsøster Asta kommer på besøk. Ekteskapet mellom Alfred og Rita er tydelig i krise. Rita er sjalu på både svigerinnen og på sin egen sønn. Alfred lir samvittighetskvaler både overfor konen, som han ikke elsker mer, og sønnen, som er blitt invalid som liten, fordi han og Rita ikke så etter ham. Da den gamle damen, rottejomfruen, har avlagt visitt, følger lille Eyolf som hypnotisert etter henne ned til bryggen, hvor han faller uti og drukner. Alfred og Rita blir lamslått over tapet av barnet, men oppdager også først nå i hvilken grad de begge har forsømt sønnen sin. Alfred og Asta snakker også ut sammen, og forholdet deres, som alltid har hatt et erotisk moment, blir umulig i det de finner ut at de ikke er kjødelig i slekt overhode. Asta reiser bort for godt, mens Alfred og Rita blir igjen, resignerte, men fortsatt sammen.