Artikkelen er skrevet spesielt for denne nettpresentasjonen

Mange har ”funnet Amerika”

Leiv Eiriksson først i vår tid

Av Jon Winge

Hvem oppdaget Amerika? Det var i alle fall ikke Christoffer Columbus, eller Cristobal Colôn, som var hans egentlige navn. Trolig var det indianerne som for tusenvis av år siden tok seg fra det østlige til det vestlige kontinentet over et eide som i dag er forsvunnet og ”erstattet” av Beringstredet – fra det som vi i dag kaller Sibir og Alaska.

Skjønt hvem vet – indianerne var kanskje ikke først, de heller, om de aldri så lenge har hatt status som urbefolkning. Et arkeologisk funn i Midtvesten kan tyde på at det fantes folk på dette kontinentet før indianerne også. I mellomtiden er disse sporene slettet, ettersom indianerne har føderal enerett på alt som heter fornminner på Det nordamerikanske kontinent. De gikk rettens vei, fikk utlevert alle funn og rester. Den såkalte Kenwood-mannen lever i dag kun i noen forskeropptegnelser ved Smithsonian Institute.

Men hvem oppdaget altså Amerika?

Kanskje var det den irske munken Brendan i sin skinnbåt på 900-tallet? Og om det ikke var ham, så vet vi i dag at nordmannen/islendingen/grønlenderen Leiv Eiriksson fant Amerika, og bosatte seg der, rundt 500 år før Columbus.

Nordmenn og islendinger har visst det lenge, men resten av verden – særlig den latinske har kjempet imot. Inntil Helge og Anne Stine Ingstad fant en ca 1000 år gammel norrøn boplass ved L’Ance aux Meadows i 1960. Sorry, Columbus – en fremragende og modig eventyrer var du, og du var en mester i PR og til å skaffe sponsorer, men du var jo et halvt tusen år for sent ute, da.

Leiv het en mann, sønn av Eirik med tilnavnet Raude etter hans røde hår og skjegg. Eirik var naturalisert islending. Det var folk som det ikke var plass eller næring til i Norge, eller som av en eller annen grunn var blitt forvist. Og etterson Island lå lagelig til, og kunne by på en del av de vante forhold hjemmefra, reiste de fleste landsforviste dit for å slå seg ned. Eirik gjorde det ikke bedre enn at Alltinget dømte ham til tre års forvisning fra Island også. Han hadde myrdet to mann under en krangel. Den unge Leiv ble igjen for å styre gården, ettersom han var eldste sønn og nesten voksen, hele elleve år gammel.

Grønland oppdages, og koloniseres

Men da Eirik kom tilbake, hadde han funnet Gunnbjørnaskjærene, og dessuten et nytt land videre ute i vest, og der var det plass nok, grønt og frodig, og dessuten ingen som kunne legge seg opp i hva han foretok seg. Som førstemann, ville det være han som bestemte. Det var dessuten begynt å bli trangt på Island også.

Leiv hadde vært for liten til å være med faren til Gunnbjørnaskjærene (hvor nå det måtte være) i de tre årene. Nå var han mann, hele 14 år gammel. Eirik og Leiv samlet seg en skare med emigranter og utstyrte seg med redskaper, trematerialer for husbygging, såkorn og kveg. Så avseilte de for det nye landet i vest, som Eirik alt hadde døpt Grønland. De grunnla en norrøn koloni på Brattalid, i bunnen av EriksfjordØstgrønland. Dette samfunnet besto til rundt midten av 1400-tallet, da det døde ut av årsaker som forskerne ennå ikke har funnet ut av.

En ekte eventyrer

Leiv var en sønn av sin far – sterk og initiativrik. Han trivdes bare måtelig som bonde. Nei, det var vikingblod i ham, og selv om vikingtiden egentlig var over for mer enn hundre år siden, var dragningen mot havet og dådstrangen sterk. Hadde faren oppdaget alt land nå, eller lå det enda mer der, enda lenger ute – videre vestover – som bare ventet på å bli oppdaget?

Bjarni Herjolfsson het en islandsk handelsmann som en gang skulle seile til Grønland, men som bommet denne store øya etter flere døgn med dårlig vær tåke, og som derfor kom til å seile videre vestover uten å vite hvor det bar. Plutselig fikk de se land, og ettersom det vokste store trær der, kunne det ikke vært Grønland, som var trebart, da som nå. Mannskapet hans ville ta seg i land for å felle tømmer, noe som ville gitt god pris på Grønland, men Bjarni ville ikke. Han skulle til Grønland for å tilbringe vinteren der. De seilte videre sørvestover og så land to ganger til.

Denne historien hadde Bjarni fortalt så mange ganger at folk var blitt lei den, men Leiv tok Bjarni på alvor og ville ha ham til å følge med på en ekspedisjon vestover for å finne igjen landet med trærne. Men Bjarni var gammel og trøtt, så Leiv måtte dra selv.

Leiv legger ut

Leiv tjente en tid hos Kong Olaf Trygvasson, og tilbake på Grønland, brukte han all sin tid og energi til å skaffe seg sitt eget skip.

Til alt hell fikk han kjøpt knarren til Bjarni Herjolfsson. Da nyheten om hans planlagte oppdagelsesekspedisjon spredte seg, strømmet det til med eventyrlystne menn. Leiv kunne velge og vrake. Med sine 22 år var han blant de yngste om bord, men hans byrd og hans besluttsomhet og styrke gav ham status nok.

Drivkraften var fortsatt den samme som under vikingtiden: Det gav status i seile med store menn, og utsikten til ære og rikdom var sterkt motiverende. Det ble et sterkt lag i et godt skip. Så la de fra land og styrte mot sørvest etter solen.

Vestover mot land!

De seilte i tåke og uvær, og uten solen eller stjernene, var det nærmest umulig å navigere. Leiv holde en kurs som han regnet for å være sørvest. Etter hvert forsvant tåken, og de seilte i solskinn. De hadde sluppet levende gjennom Bjarnis tåke, og nå var de lenger vest en de fleste vikinger hadde vært.

Leiv, som har et uvanlig godt syn, speider hele tiden forover. Og så får han se noe. Kan det være et synsbedrag? Nei, det er land!

Men her var det ingen trær, bare klipper som kastet seg i havet. Leiv døpte det Helluland. De hadde trolig funnet det som i dag heter Baffin Island. Det så ikke særlig fristende ut, men Leiv ville ikke gjøre samme tabben som Bjarni og kastet anker. Sammen med noen av sine menn, gikk han i land og ble derfor trolig den første hvite mann på det som vi i dag kaller amerikansk jord.

Vinland

De seilte videre, og etter tre døgn, så de land på ny, og her vokste det trær! De steg atter i land, og dette kalte de Markland. Men Bjarni hadde sett land enda lenger mot sørvest, med store skoger, så de satte seil igjen og sto videre. Etter ennå to døgn, kom de dit de hadde ønsket; stedet hvor store skoger og sletter bølget så langt øyet kunne se, slik Bjarni hadde beskrevet det.

De losset skipet, trakk det på land og slo leir. Her ville de bli til over vinteren. Det var enkelt nok, for her var det byggematerialer i overflod, både torv og tømmer. Leiv kalte stedet Vinland, ettersom det fortelles at de fant vindruer der. Og dette var et land av overflod, med vilt, fisk, nøtter og honning, så mye de trengte. Og ved nok til å holde vinterkulden ute.

Hjem som helt

Når dagene atter ble lengre, og frosten forsvant, mente Leiv det var på tide å seile hjem til Grønland igjen. Der ville det vanke mye heder. De hadde dessuten felt tømmer, samlet huder og lagt flere tønner vin. Nok til at de ville bli rike – og tjene som bevis for at de virkelig hadde funnet nytt land der vest.

Etter en hard seilas, vendte de tilbake til Brattalid, og det hadde Leiv ett og annet å berette!

Leiv selv mente nok å vende tilbake, men da faren døde, måtte han ta over gården og høvdingepliktene. Det ble Torstein og Frøydis, hans bror og søster som fortsatte reisene, og Torfinn Karlsefni som opprettet en norrøn koloni i det nyoppdagete Vinland. Den måtte imidlertid oppgis etter en tid på grunn av stadig ufred med de innfødte.

Så gikk det altså en fem hundre års tid, og så kom Columbus.

Norge kupper verdensutstillingen

Spanjoler, portugisere og italienerne har usurpert Amerikas oppdagelse og fått verden til å tro at Columbus/Colôn var først ute i 1492. Leiv Eiriksson ble avfeid som en dårlig underbygget nordisk myte.

”Ingen gjorde noe med det”

Men, som sagt, her i Norden har vi visste bedre, også før Helge og Anne Stine Ingstads utgravninger. Det var bare ingen som gjorde noe særlig med det.

Inntil den latinske delen av USAs befolkning fant at det var på tide å feire Amerikas oppdagelse, 400 år etter Columbus. Det skulle skje på den mest spektakulære måte som tenkes kunne i den tiden, med en verdensutstilling, som var på moten rundt forrigeårhundreskifte. I 1892 skulle det arrangeres Verdensutstilling i Chicago, og temaet skulle være – ganske riktig: Amerikas oppdagelse.

Men da stakk det en F… i gode nordmenn. Dette måtte vi gjøre noe med, mente de, og så kuppet de hele showet! Et skoleeksempel i moderne Public Relations. Hva kunne nemlig være mer spektakulært og hardtslående enn at vikinger – nok en gang – for første gang på 894 år – tok seg en seiltur over Nord Atlanteren? I et originalt vikingskip, selvsagt!

Kuppet utstillingen – stjal showet

Så gjorde de det, ledet av sjøkaptein Magnus Andersen. Fikk bygget en tro kopi av Gokstadskipet, døpte henne VIKING, satte sammen et godt mannskap og seilte henne til Chicago. Til alt hell, hadde ”latinerne” somlet litt, som latinere ofte gjør, slik at verdensutstillingen ble ett år forsinket. Flaks for Magnus Andersen, som dermed rakk å få finansiert og bygget i tide.

Om stuntet virket? Over all forventning! De seilte for det meste i storm, men på tross av alle dystre spådommer (av folk som ikke visste bedre) ankom de Chicago når de skulle, og stjal det meste av oppmerksomheten, som planlagt. Til alt overmål, deltok Norge med en paviljong som var en kopi av en norsk stavkirke. I og for seg spektakulær nok; nå var den nærmest som den siste spikeren i Columbus’ kiste.

Sjøverdig til tusen

Redaktør Magnus Andersen var tidligere seilskuteskipper og visste både erfaringsmessig og instinktmessig en masse om sjøverdighet. Likevel fikk han elleve kolleger, alle seilskuteskippere, til å gå grundig igjennom Gokstadskipet, som var forholdsvis nylig utgravd og som foreløpig sto lagret. Hensikten var å fastslå om en slik konstruksjon ville tåle en atlanterhavskrysning.

Et sterkere ekspertpanel kunne man kanskje ikke oppdrive, og konklusjonen deres av den 15. februar 1892 var entydig: ”… vi … er kommet til det Resultat, at et Fartøi bygget som dette Vikingeskib uden særlig Risiko kan seiles over Atlanterhavet i Månderne April-Juni.”

Og så skrev de følgende: ”Da vi interesserer os varmt for den av Herr Redaktør Andersen fremsatte Idé om at seile i et saadant Vikingeskib over Atlanterhavet til Chicago-udstillingen, finder vi uopfordret at burde udtale, at det her prosjekterede nationale Foretagende efter vor Opfatning vil blive modtaget med stor Begeistring af den norske Sjømandsstand, og, om heldig realiseret, i høi Grad bidrage til at befeste dens Renommé, samt i vide Kretse kaste Glans over vor Stand og vort Land.”

Først og fremst smidig

VIKING ble bygget ved A/S Framnes Mek. Verksted i Sandefjord av norsk eik, og i nøyaktig de samme dimensjoner som originalen. Kun kjølplanken måtte importeres.

Mastefisken ble til i ett stykke fra en stamme som var 5 meter lang, hadde et tverrsnitt på halvannen meter ved roten og som veide 4 tonn.

Konstruksjonen ble for sikkerhets skyld gjort noe mer solid enn originalen, ettersom alle spanter ble ført helt opp til relingen, imot bare hver annet på Gokstadskipet. I ettertid mente Andersen at denne foranstaltningen var unødvendig.

I sjøen var skuta en prinsesse

Etter dagens tankegang, var skuta temmelig ”løs i fisken”. Bordene var ikke naglet/klinket til spantene, men surret med klamper som satt på bordene, inntil spantene. Dette gav VIKING en enestående elastisitet. Bunnen kunne heve seg rundt to centimeter, og langskips kunne skuta vri seg ca 15 centimeter. Hun smøg altså bølgene og spilte like mye med dem som mot dem. Likevel holdt skroget tett under hele overfarten.

Riggen imidlertid var en smule uoriginal. Skuta var nemlig, som ventet, temmelig logirig. Det vil si at hun ville søke seg opp mot vinden av seg selv. De gamle seilskuteskippere så dette, og Andersen utstyrte skipet med en fokk; et sneiseil på stag fra baugen. Med dette, ble VIKING ganske godt balansert, særlig i hardvær, som de altså fikk nok av på overfarten.

Vi skal huske at dette var under ”Seilskutetiden”, så VIKING møtte mang en stolt skute som hun kunne måle krefter mot. Og hun holdt følge med alle, ja seilte sågar bedre enn enkelte. Magnus Andersen forteller:

”Det er en udmærket ”Sjøskude” naar man legger an paa at legge den saaledes at den kan bjerge sig i Sjøen. Den er en upaaklagetig Seiler og det skal ikke svært meget Press til for at faa den op i 10 Knob med fri Bidevindsseilas – 5 a 6 Streger fra Vinden.”(Én strek er 1/32 av kompassrosen, altså 11,25)

Sært ror

De 11 seilskuteskipperne hadde imidlertid tatt et visst forbehold når det gjelt styreåren. En slik innretning hadde jo ikke vært i bruk på mange hundre år. De anbefalte derfor et reserveror til å feste festen til akterstavnen, slik som vi ser på snekker i dag.

Det skulle forbli stuet under tiljene. Den originale styreåren viste seg nemlig å være en yppelig konstruksjon. Et slikt skip stikker ikke mer enn rundt 1,3 meter dypt, og for at et hekkror da skulle vært effektivt, måtte det være nærmest ekstremt bredt, og opphenget tåle svære belastninger.

Eventyrlig seilas

Seilasen startet ut for Marstein fyr, utenfor Bergen den 30. april 1893. Under veis hadde de all slags vær, blant annet en storm så sterk at de måtte ligge for drivanker og dempe bølgen med olje.

Sumburgh Head, Shetland, ble passert 4. mai, og de peilte Baccaleue fyr på New Foundland den om morgenen 27. mai. De kom under land ved Nova Scotia den 11. juni og om ettermiddagen den 13. juni kunne de kaste anker i New London Havn, altså ved innseilingen til De store sjøene, hvor Chicago ligger.

Etter all festivitas var til ende, ble skuta overlatt til The Field Columbian Museum i Chicago. VIKING ligger fortsatt i Chicago, men hun trenger sørgelig til en ordentlig restaurering og et fast sted å være.

Den norske paviljongen – stavkirken – står i dag i Mount Horeb, Wisconsin.

Hvem var så disse vikingene?

Fra rundt 700-tallet var de norrøne båtbyggerne blitt så gode at sjøfarere for alvor kunne gi seg i kast med havet. Vi var blitt mobile for alvor, og utferdstrangen var stor. Utferden ble etter hvert så sterk at enkelte etnografer kaller den en slags fortsettelse av folkevandringen..

Det var særlig vestover vi dro, vi nordmenn. Det var jo naturlig for oss, nå som vi hadde skipene.

Vikingene hadde ellers handelsveier over hele store deler av Europa. Over alt dukker det opp spor etter dem. Mange av dem som dro «i viking», og kom hjem igjen, var viktige menn med stor innflytelse. De ble også spredere av fremmed kultur i hjemlandet.

Vikingskipet

Vi lar oss imponere av linjene i Osebergskipet, men hun var trolig et paradeskip, bygget for innaskjærs seilas.

Det er Gokstadskipet som er det virkelige vikingskipet – krigsskipet, den sjøverdige lastedrageren og oppdagerskuta som krysset havene. Hun er en generasjon eller to yngre enn Osebergskipet, og i løpet av den tiden har det skjedd mye.

Gokstadskipet er først og fremst skikkelig sjøverdig. Fullastet, og med et mannskap på 35, veide hun rundt 20 tonn, og selv da stakk ikke stort mer enn en meter dypt. Og hun var lettdrevet for årer, og rask under seil, særlig med vinden aktenfor tvers.

Moderne tanktester viser at skroglinjene i Gokstadskipet er nærmest hydrodynamisk perfekte, og slik kunnskap kom ikke plutselig. Vikingskipenes linjer og byggemåte viser en forfinet teknikk om kan kalles fylogenetisk ferdig: Det er ikke er særlig mer å forbedre. Det ser vi da også på dagens snekker og færinger. De er jo små vikingskip, mange av dem. Dagens Oselver er nærmest en kopi av færingene fra Osebergfunnet.



Gods, gull og fremfor alt ære

Hvorfor dro de ut, disse tapre vikinger? Befolkningen økte, uten at de allerede knappe ressursene økte i tilsvarende grad. Mange måtte ganske enkelt flytte på seg. Men eventyrlyst var nok også en medvirkende årsak, og vikingene rådde altså over en skipsteknologi som satte dem i stand til å seile hvor som helst.

Mye lå nok også i strids- og heltekulturen som var nedfelt i åsatroen, som til og med lovet inngangsbillett til Valhall dersom man døde i strid. Å dø «på sotteseng» var derimot en skam. Vikingene hadde altså motet, den hensynsløse fremdriftsviljen og dødsforakten.

De hadde «teknologien», og de hadde ferdighetene. Og de var lovløse, sett med dagens øyne.

Som lyn fra klar himmel

De fleste byer og tettsteder i Europa lå ved seilbart vann, enten i bukter og naturlige havner eller langs seilbare elver. De hurtige og gruntgående vikingskipene kunne derfor angripe som lyn fra klar himmel. Ville skarer kunne velte rett inn i bykjernen, hvor de brente, drepte, røvet, bortførte og trolig voldtok, før de forsvant igjen, like raskt som de var kommet. En slik fiende var det nærmest umulig å forsvare seg mot, enn si å forebygge angrep fra.

Lindisfarne, utenfor Berwick, lengst nordøst i Northumberland, antas å være det første stedet som fikk føle vikingens vrede, i 793 e.Kr.

Referansemakten

De mer organiserte vikingtoktene, med kolonisering i vesterveg som mål, finner vi på 800-tallet, hvor vikingene blant annet satte seg fast i England og Irland og ble byboere. Og vikingene tok «bykulturen» med seg hjem igjen.

Mange vikinger slo rot der ute også. Norden ble en referansemakt. Danskene satte seg fast i Sør-England, mens svenskene dro østover og satte sitt preg på det veldige Russland – et navn som sannsynligvis kan knyttes til den svenske folkestammen rús, kanskje har navnet også en sammenheng med landskapsnavnet Roslagen. De kom så langt som til Svartehavet og til Miklagard (senere Bysants-Konstatinopel-Istanbul, i den rekkefølgen).

Leiv Eiriksson var altså bare én av mange oppdagere, men knapt noen annen viking har satt så store spor etter seg i historien som han. Det er egentlig litt galt å kalle ham viking. Han var født på tampen av den egentlige vikingtiden. Han var trolig ingen typisk lykkejeger og røver, snarere et byggende middelaldermenneske. Et barn av en tid hvor Lovene begynte å forme samfunnet. ”Med lov skal land bygges,” sa Magnus Lagabøte. Leiv Eiriksson var med på starten av denne epoken.

Når ikke annet står er illustrasjonene hentet fra utklippsboken